Nedgangstider hey-hey!

Ifølge denne oversikten i The Guardian er Norge et av de landene som fortsatt er på økonomisk nedtur. Hm, vanskelig å legge merke til det når man ser på pengeforbruket mellom bakkar og berg. Kanskje det forklarer hvorfor økonomene er blant de «ekspertene» som oftest tar feil?

Vampyrer vs varulver

Dersom du i likhet med Droneland ikke føler så voldsomt for å se «New Moon» på kino – en plakat av Taylor Lautner burde holde – så kan man se dette ett-minutts spydige sammendraget av den to og en halv times filmen.

There's an app for that...

Som det heter i britiske tv-reklame for iPhone, så fins det en app for alt. Nå har det amerikanske forsvaret kastet seg med og introduserer en app som soldater i felten kan bruke for å spore fiender og drepe dem. Fantastisk! Nesten så man får lyst til å verve seg.

Og siden saken er hentet fra the Guardian, setter Droneland også pris på noen av de syrlige kommentarene fra leserne. Såsom denne signert AntiTerrorist:

«So will the yanks issue iPhones as Standard Operating Equipment, or will it be like the british, where effective kit is an optional extra, which needs to be purchased by individual soldiers?»

Dette minnet forresten Droneland om følgende, da han nylig observerte en særdeles åpenlys narkohandel i en park. Alle involverte hadde iPhones som de rotet med mens de holdt på med narkohandelen. Vi får anta at det fins en app som gir signaler til byens narkomane fugler om når en ny ladning med deres favorittvarer er dukket opp. Droneland ville være skuffet hvis så ikke er tilfelle. Spesielt når det amerikanske forsvaret viser slik oppfinnsomhet.

Statlig propaganda

Man må jo bare lure på hva BBC tenkte på da deres Afrika-kontor satte i gang en nettdebatt under overskriften: «Should homosexuals face execution?» Dette ifm lovforslaget i Uganda om å gjøre homofili straffbart. Det gir jo statlig nyhetskringkasting en helt ny dimensjon. Men nå skal man ikke glemme at i de gamle østblokklandene var det både statlig mediesensur og homosensur. Som en kamerat påpekte da Droneland sendte ham linken: «Ho ho ho! Borat kunne ikke fått det bedre til. UK må etterhvert kunne sies å ha verdens mest kulturrelativistiske/balleløse myndigheter.»

En kongelig fornærmelse

Alltid greit å se saker utenfra. Som denne saken om at kongeriket Norge er fornærmet fordi Barack Obama ikke vil lunsje med knugen. Dronelands respekt for mannen steg igjen. Obama selvsagt. Konge!

Et verdivalg

Er den sveitsiske folkeavstemningen som førte til et forbud mot minareter i motsetning til det media mener tvertimot et utslag av «toleranse og inkludering»? Det mener Ayaan Hirsi Ali i denne kronikken.

Love, etc.

Det måtte en fransk åpning til for å slå hull på byllen omkring Tiger Woods turbulente sexliv. En aldri så liten hyllest til det revolusjonære potensialet i den uregjerlige kjærligheten – og en antidote til golfstjernens eksesser og våre illusjoner om frihet. Don't let's go to the woods tonight.

Stort må det være

Droneland ramlet over en arkitekturspalte i DN signert Erling Dokk Holm, der hans er på Dubais finansielle sammenbrudd i en arkitektonisk kontekst. Høyst relevant gitt alle luftslottene som er sprunget i været i dette Midt-Østens forsøk på å kopiere Las Vegas som en ørkenby som stiger opp av intet. Men et Vegas uten synd er ikke Dronelands våte drøm. Dokk Holm på sin side siterer den amerikanske historikeren Mike Davis. Han har studert Dubai i detalj og feller denne nådeløse dommen over bystaten i ørkenen:

«Al-Maktoum, who fancies himself the Gulf’s prophet of modernization, likes to impress visitors with clever proverbs and heavy aphorisms. A favourite: ’Anyone who does not attempt to change the future will stay a captive of the past.’ Yet the future that he is building in Dubai – to the applause of billionaires and transnational corporations everywhere – looks like nothing so much as a nightmare of the past: Speer meets Disney on the shores of Araby.»

Strålende!

Let's get physical

Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, heter det jo som kjent. Og en britisk forfatter av vitenskapelige bøker kan glede seg over økt oppmerksomhet etter at en av bøkene hans ble spottet i bilder av bilvraket etter at golfstjernen Tiger Woods kræsjet bilen sin tidligere i uken. Priceless!

Gangs of New York

Ungdomsgjenger i New York bruker Twitter for å disse rivaliserende gjenger og å arrangere slåsskamper. Endelig et nyttig bruksområde for all denne tvitringen!

Sveitsisk sjokk

Da ser det altså ut som om både et flertall av sveitsere og kantoner har stemt for å forby bygging av flere minareter i Sveits. Selv om meningsmålingene altså viste klart nei mot det absurde forslaget. Som dessverre ofte er tilfelle i offentlige ordskifter om innvandring, ble debatten usaklig og tidvis hetsende. Selv om argumentet om at minareter representerer islamsk radikalisme er hentet ut av løse luften lar folk seg altså forføre av de uholdbare argumentene. Hva er galt med minareter? Droneland ville heller våkne av å høre muezzinen kalle heller enn å høre kirkeklokkene ringe i tide og utide der hvor han bor. Langt mer behagelig med røsten til et menneske enn de skarpe klokkene.

Hitlers forbannede Mercedes

Tekstlinjen «Oh Lord, won't you buy me a Mercedes-Benz» får en helt ny betydning etter dette. Herlig punchline har teksten også!

Globaliseringens pris

Hvor mye koster en iPod egentlig? Og hvem tjener pengene? Denne kommentaren fra Edmund Conway i the Telegraph forsøker å gi noen svar på det. Men som man kan se av lesernes reaksjoner, mener mange at Conway ikke nødvendigvis skaper mer klarhet. Faktisk mener flere av dem at han rett og slett tar feil. For hvem i Vesten er det som tjener disse pengene? Når arbeidsplasser innen ren produksjon flyttes til land i Østen er det jo opplagt at det ikke er de som mister jobbene i vest som tjener penger. Men får en del av disse nye jobber som er gunstigere og mer produktive kanskje? Eller er det bare slik at aksjeeierne sitter igjen med profitten og lar humla suse? Ikke lett disse regnestykkene. Men én ting alle kan være enig om er at noen tjener penger på dette.

Wir sind die Roboter!

Do Androids Dream of Electric Nurses? Roboter er big in Japan. Dersom noen skulle være i tvil.

Lukten av kanel

Kanel kan være vel og bra. I små doser. Men som det så korrekt påpekes i denne artikkelen om amerikanske kulinariske synder, så brukes det ofte altfor mye kanel og ikke alltid til rett tid. Noe vi nordmenn også bør legge oss på minnet, gitt vår eksessive bruk av dette krydderet. For husk: Kanel lukter!

Fiksjon vs faksjon

For noen år siden skrev forfatteren Zadie Smith en fin analyse der hun både så på forfatterens forhold til leseren og samtidig leserens rolle i forhold til forfatteren. En prosess hun skulle ønske var mer to-veis enn den ofte er (og kan være) i den praktiske virkeligheten. Denne lørdagen er hun tilbake i Guardian-spaltene med et essay om det å skrive essays. Eller rettere sagt, ifm hennes egen essaysamling spør hun seg om fiksjonen sliter med å beskrive virkeligheten. Hun spør fordi mange forfattere i likhet med henne nå gir ut essaysamlinger.

Så er det blitt en fraksjon for mye fiksjon, og følges denne nå av en friksjon for mye faksjon? (For å snu litt om på og redefinere en låttittel av Tim Finn, kjent fra bl.a. Split Enz og Crowded House.) Selv om Smith selv har følt en viss fiksjonsutmattelse velger hun å komme fiksjonen i forsvar. Så handler da også hennes egen essaysamling mest om litteratur, og hun nevner en rekke forfattere som har inspirert henne bare den siste tiden.

Smith trekker bl.a. frem den suverene novellesamlingen til J.G. Ballard (som Droneland har nevnt før) og en gammel Droneland-favoritt, nemlig belgiske Jean-Philippe Toussaint. Et par av hans bøker ble gitt ut på norsk rundt 1990 og på en måte kan han betraktes som en etterfølger til Jacques Tati og en forgjenger til folk som Erlend Loe. Bergen Filmklubb viste også en filmatisering av Toussaints «På badet», med en tørrvittig undertone og komisk distanse som man kan kjenne igjen hos nyere norske forfattere som f.eks. Marit Eikemo, hvis siste bok «Arbeid pågår» fortjener langt mer oppmerksomhet enn den har fått. Smith og Eikemo er begge forfattere som evner å bruke humor i skrivingen bl.a. ved å vise alle nevrosene som gjør menneskenaturen så fascinerende.

Polsk bokdesign

Kanskje ikke den mest sexy overskriften for å lede folk inn i den absurdistiske verdenen av polsk bokomslagsdesign, men denne bloggen viser en rekke kunstverk som alle med en snev av interesse for the stuff that surrounds you bør ta en titt på. Allerede bokmerket av Droneland.

Politi, politikk og sex

Drapet på en brasiliansk transseksuell med linker til politi og politikere, er som hentet rett ut av en av krimromanene til Massimo Carlotto, som Droneland har skrevet om før.

Alkokutt

Når selv alkoholsalget stuper så vet du at det er krise. I UK legges nå en av de store såkalte off license-kjedene ned (butikker som selger alkohol som du finner overalt på øyriket) med tap av et par tusen arbeidsplasser. Noe sier Droneland at de nylig arbeidsledige er lite interessert i medias debatter om hvorvidt finanskrisen snart kan kalles over eller ei. Det er jo egentlig en ekstremt akademisk anlagt debatt som foregår blant de såkalte «chattering classes» der de sitter i sine trygge middelklassejobber.

Fotball er det nye håndball

Selvsagt var det hånden til Thierry Henry som avgjorde VM-kampen mellom Frankrike og Irland, og like selvsagt er det at franskmennene ikke kommer til å gå med på en omkamp samme hva andre sier. Og at FIFA blander seg in er vel highly unlikely. Droneland var dog svak for denne kommentaren: «Thierry Henry handled the ball so blatantly, it was a move that would be illegal even in basketball.» Nydelig sagt!

Se resten her.

Uhellig krig

I serien «business is war» er vi denne uken kommet til den britiske avdelingen av mobiloperatøren T-Mobile, der en grisk ansatt solgte opplysninger om selskapets kunder til konkurrende selskaper. Om ikke annet så viser det at grådighet er en del av menneskenaturen som overlever samme hvor «siviliserte» mennesket innbiller seg at det er blitt.

Backlash mot miljøhysteriet?

Ifølge en undersøkelse gjengitt i the Daily Telegraph mener to av fem briter at klimaendringer på jorden ikke beviselig kan sies å være menneskeskapt. Lovende at såpass mange beholder hodet kaldt med all propagandaen og miljøhysteriet som skapes av media.

Suspicious Minds

En mann i en brasiliansk småby driver og outer kvinner som er utro mot partnerne. Låter som et godt gammeldags eksempel på misogynisme. Men hvorfor er det ingen som gjør det samme med menn som er utro? Ville listen blitt for lang kanskje? Finnes det gifte menn som aldri har vært utro? Og er ikke monogamiet egentlig bare en moderne tvangstanke uansett? Det fantastiske er at militærpolitiet nå er involvert i saken, om vi skal tro denne rapporten. Droneland minnes den gamle nordnorske vitsen med punchline: «Ka e' problemet?»

Homosensur

Det er sykt nok at forfatteren James Jones måtte stryke hentydninger til homosex i sin 1951-krigsroman «From Here to Eternity» (som det ble laget en klassisk Oscar-vinnende film av i 1953), men det er enda sykere at man 58 år senere fortsatt diskuterer de samme problemene og det amerikanske forsvaret fortsatt har en «don't ask, don't tell» policy når det gjelder homser og lesber i styrkene. Absurd!

Investorer skal i EU-saksen

Det er visstnok Moderaterna som styrer Sverige for tiden. Men det skulle man ikke tro når man leser denne saken. Da kunne det like gjerne fortsatt vært Göran Persson som satt i statsministerstolen. For dette halvåret har svenskene nemlig EU-presidentskapet, og da bare må man jo markere seg og foreslår... kutt i bonus til finansnæringen. Et glimrende tiltak som vil føre til at Europa mister masse jobber til USA, Asia og fremadstormende markeder andre steder. Right on!

Røyking er homo

«Are they smoking? Or are they gay?» Sjekk ut dette videoklippet fra satirikerne i The Onion.

Dyrevernere får på kjeften av feminister

I sin typiske satiriske ånd har ONN (Onion News Network, herlig navnespoof på CNN) tatt for seg den ekstreme dyrevernsorganisasjonen pETA (people for ethical treatment of animals), som støttes av en rekke kjendiser, sine metoder for å tiltrekke seg oppmerksomhet – ved å bruke kvinnelige modeller som poserer nøgne men med grønnsaker og slikt plassert på (u)strategiske steder. På et plan kunne man spørre seg hvor mennene er, siden enkelte av oss heller vil se noen lettkledde hottiser. På et annet plan er det jo herlig at noen flere begynner å ta disse tullete veganerne på alvor og avkle (hm, kanskje det er feil ord...) argumentene deres.

Droneland minnes det dessverre nær glemte hip-hop-bandet DC Basehead, som i tekstheftet på en av sine plater gav uttrykk for følgende: «Can pETA please start doing something useful, like the ethical treatment of other human beings.» Word!

Sjekk Onion-videoklippet.

Crash Boom Bye-Bye

Denne oppsummeringen av filmen «Amelia», om flypioneren Amelie Earhart, er alt man egentlig trenger å få med seg av dette forsøket fra Hilary Swank på å hente seg sin tredje Oscar-pris...

«Hilary Swank whoops a lot in Mira Nair's biopic of pioneering aviatrix Amelia Earhart, who vanished somewhere over the Pacific ocean. For Xan Brooks, the crash can't come soon enough.»

Nå tror ikke Droneland, som selv har sett filmen, at Oscar-akademiet vil la seg bevege like mye av Swank denne gang som i «Boys Don't Cry» og «Million Dollar Baby», men han har intervjuet filmstjernen og sak kommer bl.a. på trykk i VG Helg rundt juletider. Filmen har norsk premiere i januar.

Du finner et av disse trøttende videoklippene som skal fungere som «anmeldelser», som i økende grad legges ut på nettaviser og hvor sitatet over er hentet fra, her.

Den nakne sannhet

For Droneland låter det helt absurd at memoarene til en nobody som Sarah Palin blir trykket i et førsteopplag på 1,5 millioner ex. Men så mye hype er blitt skapt i USA at det faktisk er tilfelle om vi skal tro denne rapporten i Guardian. Ifølge avisen får vi vite pent lite som vi ikke visste fra før, men likevel er dette nok til å sikre dama et forskudd på fem millioner dollar. Jeez Luis!

Hun fortsetter også å syte, som når hun hevder at McCain-kampanjen holdt henne unna media. I så fall må man kunne si at de gjorde en dårlig jobb, så mye pinlige sitater som flyter rundt på nettet av kjerringen. The Daily Telegraph melder også om en del sutring, som at hun hevder at hun måtte betale deler av kampanjen ut av egen lomme og kritiserer McCain (seff) for dette.

Tristere er det vel at det visstnok ikke er et kløyva ord om Levi Johnston, faren til Palins barnebarn, i boken. Men her kan vi glede oss til det forestående Playgirl-shootet med ham, der det er blitt lovet full frontal nudity. Det er en form for politisk statement Droneland langt foretrekker fremfor Sarah Palins reaksjonære form for konservatisme.

Trykkleiffantomet

Herlig! Der har tabloidblekka The Sun i dagevis hetset statsminister Gordon Brown for å ha skrevet feil navnet til en kvinne som hadde mistet sønnen sin i Afghanistan, og så går avisen hen og skriver navnet hennes feil selv! Droneland kommer til å tenke på ordtaket om at man ikke skal kaste stein når man selv sitter i glasshus. Noe som minner Droneland på en annen tåpelig journalistisk oppfinnelse, nemlig det hovmodige konseptet faktasjekk.no som BT sparket i gang under årets valgkamp. Det ble attpåtil prisbelønnet i et av disse journalistiske fesjåene, der man feirer seg selv. Elsker vi ikke alle disse avisene som ALDRI tar feil!?!

En helt vanlig kveld på Luggeriet

Lugging er det samme som stjeling/tyveri. Men som alle vil høre så låter det bedre. De som er flinkest i Europa til å ta med seg ting uten å betale for godene er britene. Og som denne saken viser så gjøres dette av alle lag av befolkningen.

Ikke at Droneland er overrasket. Han kjenner til fenomenet lugging på nært hold. En kamerat av Droneland bedrev nemlig med dette i stor stil i tiden som fattig kunststudent i London. På vei hjem fra jobb til leiligheten sin i London var det nemlig en filial av en supermarkedkjede, som av Dronelands buddy ble omdøpt til «Luggeriet». Droneland fikk selv bevitne noen imponerende effektive teknikker. Så mens Droneland tok varene med seg til cashouten og finansierte den utsvevende livsstilen til aksjeeierne, gikk kameraten kaldblodig ut med halve supermarkedet stappet ned i lommene.

Frekke forretninger

Hvis du tilhører de som mener at «business is war», et slagord lånt fra promoteringen av den sviskeaktige thrilleren «Rising Sun» (interessant å tenke på at Japan i sin tid ble betraktet som en trussel fra amerikansk side når man ser at landet i dag er på konkursens rand), så kan man på en måte si at dette er den tredje posten på rad hos Droneland som faller inn i rubrikken krig, men det er derimot ikke sikkert at du vil nyte denne kronikken om hvorfor et fritt marked er et bolverk mot fascisme og diktatur like mye som Droneland.

Ah, det var en herlig lang setning som kunne vært verdig en plass i feuilleton-bilaget til enhver selvrespekterende tysk kvalitetsavis.

Krigsspråk

Fra poesi til sjargong, men vi dveler fortsatt ved krigsdemagogi. Litt retro på Droneland i dag ifm at litt gravearbeid og research ledet ham til å gjenfinne gamle skatter fra Irak-krigen. Men det skader som kjent aldri med en lille historietime!

Krigerpoesi

Mens Irak-krigen fortsetter i sitt blodige bad av hat mellom ymse grupperinger, så bringer Droneland en aldri så liten påminnelse om tidligere US forsvarsministers Donald Rumfeld taler som kjapt ble omskrevet som en moderne krigspoesi med anstrøk av haiku. Noe onlinemagasinet Slate har vært så elskverdig å samle for oss i en aldri så liten diktsamling.

Eller er dette, når man tenker seg om, rett og slett et utslag av tungetale. I så fall er det ikke til å undres over at mannen var så poppis blant religiøse freaks i Statene.

Marina Hyde vs Charlie Brooker

Som lesere av Droneland vet, så er han fan av spaltene til både Marina Hyde og Charlie Brooker. Likevel er han litt usikker over hvor interessant et metaintervju der Hyde intervjuer Brooker egentlig er. Det var forresten hovedoppslaget (!) på guardian.co.uk da Droneland var innom. Mao er det mye som skjer i verden just nu...

Kommentarene fra leserne er også en smule panegyriske. Det tar lang tid før noen gir uttrykk for de samme tankene som Droneland fikk av intervjuet. Som en leser skriver så er dette nok et eksempel på hvordan media er i ferd med å forsvinne opp sitt eget rævhol.

Ikke for det, Droneland kommer fortsatt til å lese det duoen skriver. Seff!

Befolkningsbomben er et bedrag

Når folk blir rikere så blir de flinkere til å beskytte seg når de har sex. Det må bli konklusjonen på denne undersøkelsen av verdens befolkning fra The Economist. I denne lederen skriver avisen hvorfor hysteriske dommedagsprofeter tar feil når de advarer mot overbefolkning, for som vanlig er dette noe markedet vil regulere av seg selv. Eller i klartekst: Mer sex, færre barn når land blir rikere.

De som er spesielt interessert i temaet kan også lese denne featuren.

Lost in the Supermarket

Det er nesten så man får både spiseforstyrrelser og spisevegring på samme tid når man tenker på hvilke utfordringer man står overfor når man trer inn på et helt gjennomsnittlig supermarked nå om dagen. Noe av det verste er at du ikke kan stole på noen verdens ting lengre, og blant supersynderne er samrøret mellom mattilsyn og matprodusenter når det gjelder merking av mat. Ikke klarer de å bli helt enige, ei heller klarer de å merke maten på en skikkelig måte. Nesten så man trenger bruksanvisning når man går for å handle mat. Ikke vet man lengre om maten er sunn heller, for selv om det står på at det du kjøper er tilsatt ekstra Omega-3 fettstoffer så vet du ikke om det er den sunne eller usunne formen for O-3 som er oppi akkurat det du kjøper. Bann på at det er den som er minst sunn, siden den koster minst. Er det rart at det moderne mennesket utvikler nevroser når man har for mye valgfrihet av typen som egentlig ikke har noe med verken «valg» eller «frihet» å gjøre?

Droneland minnes The Clashs visdomsord: «I'm All Lost in the Supermarket, I can no longer shop happily.»

Brasil-Paraguay

Åpenbart den store Brasil-dagen på Droneland i dag! Og han vet, headingen låter som en fotballkamp. Men akk og nei, det handler om den blodigste krigen noensinne i Latin-Amerika, mellom Brasil og Paraguay som endte i 1870 med at brassene kverket sitt mindre naboland og der ifølge denne artikkelen 90% av Paraguyas mannlige befolkning strøk med. Heavy shit!

Derfor på plass med litt oppstandelse, mente noen irske akademikere, som skrev en bok om den irske luksushoren Eliza Lynch, som ble Paraguays presidentfrue. Og det lenge før Mette Marit ble frue til statsoverhode in spe. Latinoene viste som vanlig vei når det gjaldt å slippe «commoners» til ved maktens bord. Hittil har Lynch, eller «Queen of Paraguay» som hun spottende er blitt kalt, vært særdeles upop i Brasil, hvor man har beskyldt henne for både det ene og det andre. De irske akademikerne tegner dog et helt annet bilde av situasjonen og ifm lanseringen av boken forlanger paraguyanerne nå en unnskyldning. Tør vi håpe på en ny krig...?

Miniskjørtmoralisme

På stående fot husker ikke Droneland om det var slik at skjørtelengden gikk opp eller ned i krisetider. Kanskje noe den brasilianske studenten Geisy Arruda burde ha tenkt på før hun gikk på privatskolen sin iført et miniskjørt. Rettelse: et rosa (!) miniskjørt. Det skulle hun selvsagt ikke ha gjort, for dydige brasser – som iblant går iført mindre enn en normal-size bikini (ikke bare på stranden) – var i harnisk. Hun ble hetset som en skjøge av moralistiske medstudenter. Så mye for brasiliansk frivolitet. Droneland finner ikke ord for hvor skuffet han er over at denslags horete tendenser blir stoppet i Brasil, av alle steder.

Denslags gammeldagse moralisme burde derimot vært noe å tenke på i det nordlige England. Her er det slett ikke uvanlig at jenter og kvinner i alle aldre går på by'n i sitt korteste skjørt, før de drikker seg dritings og legger seg til for å rulle på bakken for å vise frem Marks&Spencer-undertøyet sitt. Også midt på vinteren når det nærmer seg frysepunktet. Er det rart folkehelsen er som den er i vårt naboland i vest?

Kanskje et studentutvekslingsprogram mellom Sao Paulo og Leeds hadde vært noe å tenke på?

Growing Old Distastefully

Tja, hvor ble det egentlig av Harmony Korine etter hans stadig mer utilgjengelige filmer fra midten på 90-tallet til rett over årtusenskiftet. Åpenbart gjennom den typiske karussellen av sex & drugs & rock'n'roll. Kanskje ikke så overraskende gitt at dette var mannen som i en alder av 19 skrev manuset til «Kids» og siden selv regidebuterte med «Gummo». Droneland minnes at han i en periode hadde soundtracket til filmen liggende på pulten der han jobbet på den tiden, men måtte ta det med seg hjem da så mange av hans kolleger ble freaket ut av bildet av white trash-gutten på omslaget.

Harmony gjorde et lavmælt comeback i fjor, og er nå tilbake med en film om pensjonister som raner kiosker og puler bosspann – «Trash Humpers». Tydeligvis har han mistet det siste elementet av narrative spor i denne filmen, noe som ikke burde overraske. Referansen til black metal i intervjuet med regissøren er forresten både god og passende – tross alt hadde han med Burzum og ymse andre ekstremmetalband på soundtracket til «Gummo». Bra tittel «Trash Humpers», men noe sier Droneland at filmen i seg selv er en acquired taste.

En hyllest til dystopia

Droneland skrev en kort kommentar da forfatteren J.G. Ballard døde og anbefalte en samling av mannens komplette noveller, samlet i ett strålende verk. Ifm leting etter noko heilt anna, kom han over denne artikkelen der ulike Guardian-journos skriver om Ballards påvirkning på andre kunstarter enn litteraturen. En del opplagte navn, spesielt innen musikk. Også en fin-fin dissing av David Cronenbergs «Crash», en ubrukelig filmatisering av Ballards bok av samme navn, men samtidig ros til regissørens «Dead Ringers» (ikke minst grunnet Jeremy Irons glimrende fremstilling av filmens gynokologtvillinger).

Efter Aften

Da Dronelands kamerat Frode forsøkte å si opp Aftenposten førte det til masse tyt og mas, der han først ble ringt opp og så fikk tilsendt et skjema der de ville ha ham til å fortelle hvorfor han hadde sagt opp avisen. Nå kan det selvsagt være mange grunner til det, og mange grunner til å la være å svare på denslags anmassende tøys og tull.

Men for å gi Aftenfolket noe å underholde seg med på julebordet (som sikkert ikke er avlyst selv om det er finanskrise), svarte Frode slik på spørsmål om forslag til forbedringer:

«Gå bort fra den nymoralistiske statsforherligende propagandaen som dere kaller journalistikk. Begynn der.»

Musikk i Dronelands ører.

Kapitalisme med K

Det er ikke bare Ayn Rand som synes å få et comeback i disse finanskrisetider (noe Droneland skrev om her). Under overskriften «Kan kapitalismen overleve?» skrives det om gjenutgivelsen av en Joseph Schumpeter-klassiker i redigert form.

Når fiksjon blir fakta (dusjing mot infeksjoner)

Under jobbing med en sak om katastrofefilm, kom Droneland i kontakt med folkene som driver nettstedet skepsis.no. Et (bokstavelig talt) sunt sted for alle som har fornuften i behold. På bloggen deres fant han en interessant link videre til en blogg som følger med på hva AIDS-fornekterne holder på med. Morsomt og sjokkerende på samme tid at noen kan innta slike standpunkter. Men hei, i et av verdens mest HIV-befengte land, Sør-Afrika, har man en president som før han ble valgt uttrykte at HIV var noe man kunne vaske bort med en aldri så liten dusj... Droneland sier som en av hagsa sine: «Jeg dusjer oftere nå.»

En reisefører

Siden Droneland ikke har lest denne reiseberetningen fra India «Nine Lives: In Search of the Sacred in Modern India» av William Dalrymple, kan han ikke uten videre vende tommelen opp eller ned eller til siden eller si «Thank You, India». Men anmelderen som skriver om boken har noen gode poenger om hvordan såkalt reiselitteratur er blitt blass og utvannet de siste årene. Det er antakeligvis prisen vi betaler for å slippe cheap (but not so cheerful) lavprisflyselskaper som Ryanair inn i livene våre. Masseturisme, usentrale flyplasser og ekstragebyrer er uansett overvurdert.

Hun blir heller jaget av ulver

Man kan trygt si at Shakira ikke er som andre popstjerner, noe dette utdraget fra et intervju i le Guardian viser:

«(...) as quickly becomes clear, Shakira's way of putting things is noticeably different from other pop stars. Over the course of our meeting, she will quote Socrates ("a life without examination is a life that's not worth living"), openly discuss the fact that she's in therapy – "I just think that it's very helpful to have a map of your psyche, because when you have a map you know where to go" – and mention her love of Thomas Paine's 1791 abstract revolutionary political tract The Rights of Man. You don't have to have a panoply of journalistic experience to know that these are areas seldom covered in interviews with multi-platinum-selling pop stars (...)»

Droneland er ikke uenig. Men han begynner å lure på hva man skal si om popåret 2009 når han gir hennes nye album, «She-Wolf», terningkast 5 og mener at dette er en av årets plater så langt. Og da er det mindre enn to måneder igjen av året – og det kommer sjelden noe godt like før jul...

Ikke alltid helt på nett

Nok en strålende kommentar fra Observer-spaltist Nick Cohen, som viser at det finnes folk på venstresiden som ikke er politisk korrekte. Noe sier Droneland at han burde vært lest av ledende folk i regjeringen. Da ville Audun Lysbakken neppe funnet veien inn i styre og stell. Det beste med Cohens rant er at han påpeker hvor lett – og lettvint – det er å engasjere seg i onlineprotester, fordi de egentlig ikke krever noe mer enn at de gir avsenderen mulighet til å være litt opprørt uten grunn og samtidig øke deres selvgodhet fordi de har gjort noe «godt» for «samfunnet»:

«There have always been people who have found reasons to take offence. In moments of high tension, you have always been able to find people who are offended if you will not give them reasons to take offence. But the heresy hunters who took offence at the feeble joke Andrew Neil used to introduce the BBC's This Week are a novelty. They belong to a new breed of digitally enabled puritan the internet has unleashed.»

Mye herlige spark både til høye og venstre i kommentaren, og han påpeker at nettet kan fungere både på godt og vondt. Men med fremveksten av nymoralismen, så finner vi stadig flere eksempler på at velmendende duster skaper mer vondt enn godt online.

Når politikere går til sengs med media

Tony Blair har fått sin perfekte arvtaker i geskjeften med å gå til sengs med det som kan krype og gå av media i form av den konservative partilederen David Cameron. Om vi skal tro denne kommentaren, kan det bli livlig i en kommende Tory-regjeringen når Europa-spørsmål skal diskuteres. Interessant også at det er en skribent fra den Tory-vennlige avisen Daily Mail som gir oss denne innsiktsfulle analysen av hvordan Europa og EU kan utvikle seg til å bli et stort problem for Cameron – i den venstreintellektuelle avisen The Observer.

Reveenka

Noe sier Droneland at han ikke ville sett helt ansikt til ansikt med den britiske kjendiskokken og jaktentusiasten Clarissa Dickson Wright, som i dag presenteres i en Q&A i the Guardian. Men man må om ikke annet beundre denne typen politisk inkorrekthet. Her snakker hun bl.a. om sin støtte til revejakt og svarer følgende på spørsmål om hun har fått direkte trusler fra antijaktlobbyen:

«Yes. But I get fewer postal ones since I said I would have an exhibition of my death-threat mail to raise money for hunting.»

Helvete på jord

Nord-Korea er et land som de fleste kjenner lite til. Alt media rapporterer er at landet er et farlig diktatur som har utviklet atomvåpen. Spesielt er amerikanerne opptatt av dette. Noe spaltisten Banyan i The Economist mener er en betenkelig avsporing i forhold til det som er et mer alvorlig tema, nemlig Nord-Koreas grove brudd på menneskerettighetene. Bl.a. er det blitt dokumentert at det finnes konsentrasjonsleirer med opptil en kvart millioner mennesker nord i landet. Ikke at vi burde være overrasket over at USA nok en gang bommer med sin utenrikspolitikk.

De som har tenkt seg på kino i tiden fremover kan se en film som vant ungdommens dokumentarpris på fjorårets Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor – «Yodok Stories». Filmen har sine mangler og med sitt viktige budskap skulle man ønske at filmen ikke var så mye av en kunstfilm, men forsøkte å popularisere dette alvorlige temaet. Kanskje Morten Traavik kan være mannen? Han hadde en helt annen tilnærming til det nordkoreanske samfunnet da han introduserte diskokulen for intetanende innbyggere.

Ayn Rands pasjon

Ayn Rand ble med sin hyllest av individualisme en helt for den voksende skaren av nyliberale og liberalister, og har bl.a. takket være en viss Alan Greenspan hatt en betydelig påvirkning på amerikansk politikk de siste tiårene. Samtidig har hun sine kritikere – spesielt blant den intellektuelle eliten – som mener at litteraturen hennes er infantil. Kanskje ikke så rart gitt at stilen hennes åpenbart er påvirket av melodramatikeren Victor Hugo («Les Misérables»).

Livet hennes er skildret i TV-filmen «The Passion of Ayn Rand» (1999), der (den erklærte sosialisten) Helen Mirren spille den jødisk-russiske filosofen og forfatteren som fant sitt andre hjem i Amerika. En av hennes to mest kjente bøker, «Kildens utspring» («The Fountainhead»), der Gary Cooper spilte hovedrollen som arkitekten Howard Roark. Mens det går rykter om at den andre, «De som beveger verden» («Atlas Shrugged», også skal bli film.

Men Rand synes ikke å gå av moten selv etter at hun gang på gang er blitt disset av kultureliten. Tvertimot har finanskrisen gitt henne nytt liv og bøkene hennes har begynt å søke mer ettersom folk på høyresiden lar sin stemme bli hørt. Nå foreligger to grundige biografier om henne. Interessant nok er begge av kvinner, som muligens ser Rand som en kvinnefrigjører eller moderne feminist:

«The woman behind these right-wing myths was exceedingly odd. She had “a glare that could wilt a cactus” according to a writer in Time, and wore a broach in the shape of a dollar sign. She was even odder to live with. Ms Burns points out that she obliged her long-suffering husband to wear a bell attached to his shoe so that she could hear him come and go. She all but obliged her leading acolyte, Nathaniel Branden, to meet her for sex twice a week, informing both her husband and Mrs Branden that the arrangement was rational. She picked fights with “frightened zombies”, as she called her fellow intellectuals, and yet was mortally offended when anybody dared to criticise her writing.»

Åpenbart ville hun være en av gutta. Samtidig er hennes suksess nå nok et eksempel på at ikke alle kjøper venstrepropagandaen om at det frie marked har skylden for finanskrisen. Faktisk viste høyredreiningen ved det norske stortingsvalget nå nylig litt av det samme. Noe som gjør det enda mer absurd at regjeringen nå åpenbart legger seg enda lengre til venstre, bl.a. i form av å øke det offentlige forbruket unødig. Men interessen for Rand er altså fortsatt stigende og konklusjonen på omtalen av de to biografiene forklarer hvor viktig hennes budskap er også i 2009:

«Yet Rand’s appeal has been undimmed by either the vituperation of her critics or the peculiarity of her admirers. Her insight in “Atlas Shrugged”—that society cannot thrive unless it is willing to give freedom to its entrepreneurs and innovators—has proved to be prescient. Even if John Galt is under threat once again in the West, he is back in business in China and India.»

Til informasjon, så er John Galt hovedpersonen i «Atlas Shrugged».

Harlem Nights

«Champion of Champions» er ordene du finner på en minneplakett veggen til nattklubben som bokselegenden Sugar Ray Robinson drev i Harlem, før denne gikk konkurs og Sugar Ray flyttet til Los Angeles, hvor han bl.a. drev frivillig arbeid for å hjelpe vanskeligstilte barn av alle hudfarger. Biografien «Sweet Thunder: The Life and Times of Sugar Ray Robinson» gjør ifølge det den hevder i tittelen, nemlig at boken på den ene siden forteller om livet til en av tidenes største bokselegender og på den andre siden er farget av tidskoloritten dengang mellomvektsbokseren levde i Harlem.

Når vi snakker om farger er det også en bok som flørter med det politisk korrekt, der forfatter Wil Haygood, som selv er svart, ikke forholder seg til dagens frase afroamerikansk eller bruker ordet svart. Istedet sverger han til å omtale Robinson (og folk rundt ham) som negro. Istedet leker Haygood seg med ordet og krydrer negroismen:

«For authenticity, Mr Haygood, black himself, prefers the then current word Negro to the contemporary African-American. Presumably for similar reasons, he hardly ever uses the word black. Reflecting the colour-shade-consciousness of his race during those times, his characters have subtle hues: copper, sepia, caramel, cocoa, honey, nutmeg, bronze and charcoal.»

Droneland tør ikke tenke på reaksjonene om noen hadde tillatt seg noe liknende blant den velmenende intelligentsiaen i Norge. Dere vet, sånne hvite som har lyst å være svart utfra en merkverdig blanding av misforstått sympati og en innbilt forestilling av at svarte folk er kulere enn hvite. Sånn den amerikansk forfatteren Dave Eggers gjerne fremstår.

Speaking of which, så er Droneland som alltid klar med Pop-preik i Bergens Tidende også denne lørdagen. Spalten er fortsatt ikke på nett, fordi BT planlegger hva de vil gjøre med magasinstoffet sitt online. Tema nå på lørdag 31. oktober er nettopp disse «hvite niggerne». Så de som befinner seg i Bergen eller andre steder og som iblant leser BT får herved nok en god grunn for å kjøpe BT nå på lørdag.

Spar oss!

Comebackfinansminister Sigbjørn Johnsen, som antakeligvis er brakt inn i regjeringen for å gi folk en følelse av trygghet og skape en viss koselig ufarlighet for å lure befolkningen, gir fire sparetips. Hm, kanskje han burde innføre noen sparetips for regjeringen også siden sentralbanken mener at Norge står i fare for å utvikle «hollandsk syke». Kanskje noe vi burde bekymre oss langt mer for enn mediehysteriet rundt svineinfluensaen?

Voksenlek i dusjen

Droneland trodde at nordmenn var vant til å kalle en spade for en spade, og sex for sex. Åpenbart ikke dersom vi skal tro denne NTB-meldingen basert på en nyhetssak fra Eikernytt, som BT her har gjengitt. Her omtales nemlig en særdeles støyende runde sex som «voksenlek i dusjen». Greit nok at paret som ble tatt i dusjen var så utagerende at det ble slått full alarm og hotellet ble evakuert. Men voksenlek i dusjen? Hallo? Hvem er dette skrevet for? Barn under 16 år?

Mørkets hjerte

Dette portrettintervjuet av den østerrikske regissøren Michael Haneke, er en smule irriterende i sin flinkis begår unødig grundig skildring av det bagatellmessige. Men gitt at Haneke snart er kinoaktuell med det mørke dramaet fra nazitiden, «Das weiße Band», som vant årets Gullpalme i Cannes, og hvor han peker på den ubehagelige sannheten om at mennesket har (minst) like mye ondskap som godhet i seg, så er det absolutt verdt å lese for enkelte av Haneke-sitatene i teksten.

Svarte katter

Sataniske pusedyr? Mjau? For det første må Droneland tilstå en viss undring over de nære bånd mellom sataniske vers og kattedyr slik denne saken antyder: «Først fikk black metal-stjernen trusselbrev. Nå er katten borte.» Man kan uansett trygt slå fast at dette ikke er «Cats» av Andrew Lloyd Webber. Kanskje vi nå kan forvente en black metal opera om forsvunne kattedyr og påfølgende hevntokt mot kidnapperen?

Når det er sagt, så er dette en typisk ikke-sak som media flommer over av i disse nettavistider.

Fritt fall (imperiet vender ikke tilbake)

Bra for handletur over dammen, mente en kamerat ifm at det britiske pundet etter å ha karret seg opp fra NOK 8,90 pr. pund til 9,25 i går nådeløst falt ned mot ni-punktet igjen. Må gjøre vondt i den engelske folkesjelen (for det er tross alt de som representerer konseptlandet Storbritannia, hadde du spurt skotter flest ville de neppe hatt noe imot løsrivelse) i deres innbilling av at landet deres fortsatt er et imperium og nyter respekt jorden rundt. Etter Margaret Thatcher og Tony Blair? Like hello!

For alle oss som har daglig nærkontakt med de inntil nylig så arrogante folkene i vest, var det knapt noen bombe da det tross «ekspertenes» meninger viste seg å bli nedgang i økonomien for sjette kvartal på rad. Uten at verken medietryner, politikere eller finansfolk flest klarte å få øye på skjærene i sjøen. Kanskje ikke så rart når media på øyriket kjører en stupid blanding av svak og ufundert optimisme midt oppi en kriserapportering som forsøker å finne lysglimt i en situasjon der det knapt nok finnes noe å bejuble. Keiserens nye klær omformulert til et drama om makt, penger og manglende selvinnsikt?

På en lørdag nå nylig kjøpte Droneland raddisblekka Guardian og finansavisen FT. Begge kjørte hhv én sak om at det lønner seg å satse på britiske aksjer nå og én om at man for all del ikke må finne på å kjøpe britisk just nu. Hva skal vi stakkars jenter tro på når man med bare få siders mellomrom blir servert motstridene budskap? Og det attpåtil når to aviser med diametralt motsatt ideologisk ståsted gir oss begge deler på én gang. Da snakker vi både helgardering – og skivebom!

Ubetydelig pjatt

Filmen «Bring Children from Streets» kan knapt kalles stor kunst, men det er en tilforlatelig film som på en ujålete måte forteller om to unge, norske dokumentarfilmskapere på tur i Uganda. Uten et ferdigspikret manus lar de istedet filmen bli til underveis. De tilbyr publikum et slags reisebrev der de bruker seg selv og i tillegg sentrerer en løs story rundt vertsfamilien sin i Uganda og et barnehjem (som lyder samme navn som filmens tittel) med røtter til Norge, Bergen og Norway Cup.

Det er et ganske uskyldsrent, åpent og søkende blikk på verden de to filmskaperne oss. Selv om filmen ikke gir oss den innsikten i det ugandiske samfunnet eller landets trøblete historikk og krigføring og løsrivingskamp fra kolonimakten Storbritannia, så er det en film som er ærlig på sine egne premisser. Journalisten som har skrevet om dem har dog gjort en platt og overflatisk jobb som dessverre er altfor typisk for norsk nettjournalistikk.

Enda verre er likevel den selvgode kommentaren fra en leser (scroll nedover saken), som med sitt krav til saken helt synes å misse poenget med akkurat denne filmen. Kommentaren låter også som om vedkommende er litt politisk personlighetsspaltet på en kuriøs måte. Typisk nok har vedkommende ikke sett filmen. Begredelig, begredelig, på alle plan.

Anti-seksuelle aktiviteter

Hele folket ut av sexindustrien? Kanskje det er mottoet når skoleelever skal læres til å avstå fra prostitusjon og sex-kjøp? Hvem vet? Uansett har bystyret i Bergen nå vedtatt en handlingsplan på området, som virker omtrent like lite gjennomtenkt som den prektige loven som ble innført i fjor om å kriminalisere sexkunder. Vi vet jo helt siden kampen mot porno at denne typen usunne allianser mellom moralistiske kristne og velmenende sosialister aldri fører noe godt med seg. Disse forsøkene på å undertrykke folks kroppslige behov låter mest som kristenfascisme, og da har vi vel egentlig oppsummert mye av den nymoralistiske tankegangen som råder i norsk offentlighet anno 2009.

Saken er forresten koplet til en annen sak kalt «Prostituerte skal lære norsk». Vi får formode at dette er slik at de skal forstå politiet bedre når de blir kastet ut av landet etter at søknaden om asyl her til lands er avvist. For vi får jo anta at de ikke kvalifiserer etter de stadig strammere reglene for oppholdstillatelse her i det blonde og blåøyde nord. Et perfekt grunnlag for at nordmenn kan føle sin godhet ved å «frigjøre» disse kvinnene og så sende dem tilbake «der de hører hjemme». Er det der peppern gror kanskje? En form for kombipolitikk som burde antyde hvordan et fremtidig samarbeid mellom KrF og FrP vil kunne komme til å se ut.

Skitne penger

Det advares mot falske bæssebærere ifm årets TV-aksjon. Visstnok et problem som gjentar seg ved hver slik aksjon. Denslags falske tryner bringer selvsagt ut «godheten» i nordmenn. Den virkelige «godheten» altså. Spesielt siden vi gir til vi blør til de vi mener trenger det.

Men hva når de falske bøssebærerne er «en utenlandsk kvinne»? Blir vi da litt mer omtenksomme fordi dette kan være en kvinne i nød? Eller fordømmer vi hennes handlinger under etiketter som «griskhet» og «amoralitet»? Selvsagt kan og burde det ikke være så lettvint. Men selvsagt blir dama dømt nord og ned for udåden.

Faktisk blir det et ekstra godt poeng mot de falske blir det selvsagt at disse er utlendinger. Attpåtil behøver du ikke engang være xenofob. Det er jo tross alt penger som på en måte blir «stjålet» fra de fattigste av det fattige.

Dessuten er det jo utrolig praktisk at vi kan definere de som VI gir penger til som «gode» utlendinger. De som derimot «stjeler» pengene, som inntil vi gir dem fra oss er «våre», og som poserer som falske bøssebærere kan i en slik moralistisk kontekst vanskelig bli annet enn «dårlige» utlendinger.

La oss for all del ikke få frem noen som helst nyanser her. Tyver er tyver, og det skader slett ikke at de er «utenlandsk». Mens de utenlandske som får «våre» penger er tjuvradder og kjeltringer. Ikke minst fordi de er kommet til Norge som lykkejegere. Fysj og fy, det får da være grenser for egoisme. Så kan vi jo høyst passende fornekte at vi selv tjener penger på det frie marked, som selvsagt overhodet ikke har noe med egoisme å gjøre. Nei, det handler jo mye mer om retten til å velge blant tusen ulike typer frossenpizzaer (unntatt på Rema 1000 da, som velger ut det halvdusinet som både er dårligst og mest usunne, sånn at vi slipper all denne «friheten» som alle disse nevrosefremkallende hverdagsvalgene gir oss). Dessuten er det jo klart at godheten i det norske folk, som ble demonstrert da «vi» hjalp nazistene til å utrydde så godt som hele vår jødiske befolkning under 2. verdenskrig, ikke kan trekkes i tvil. Nei, det er jo åpenbart at om vi selv var lutfattige ville vi ikke under noen omstendigher gått til denslags lovløsheter.

Men vi må da i det minste kunne forlange at vi kun kan forholde oss til «snille» utlendinger som blir der de er og som vi i beste kristen-humanistiske ånd kan synes synd på fordi de er fattige og som vi kan gjøre litt mindre lutfattige gjennom vår TV-annonserte godhet. Det må være deilig med all denne godheten som gjør at vi kan utbasunere ting av typen «Det er typisk norsk å være god». Selvgodhet skal man lytte til, for den kommer fra hjertet.

Alle tiders dust

Det ville være direkte uklokt å plassere SVs nestleder Heikki Holmås i en bås merket «Klodens smarteste hoder». Men litt kan vi da forvente av en lederskikkelse blant våre folkevalgte. I anledning at han nå overtar som nestleder i kommunalkomiteen på Stortinget, har BT tatt en prat med 37-åringen (ikke hans mentale alder) om hvorfor det er ok at folk kan dyrke sin misunnelse ved å ha tilgang til andre folks skattelister. Et absurd konsept, if ever there was one.

Men for å bevise at han virkelig er tapt bak en stol klarer selvsagt den overoptimistiske, men altså ikke spesielt kloke, Holmås også å sutre litt. En aktivitet Tilbakestegspartiet, til tross for hva man får inntrykk av i media, langtfra har monopol på. På spørsmål om han er fornøyd med SVs gjennomslag i regjeringserklæringen Soria Moria 2, svarer han følgende:

«(...) hadde vi gjort et bedre valg, for eksempel, 15-20 prosent, hadde vi fått til langt mer SV-politikk.»

Rent bortsett fra å sparke opp åpne dører i ren og skjær opplagthet, presterer han altså å antyde et valgresultat langt over det SV noensinne har oppnådd. Makes you sad for at Ap ikke gjorde et enda bedre valg på bekostning av sine juniorpartnere i regjeringen. Da hadde både Jens og vi sluppet å måtte hanskes med disse velmenende dustene.

Cop Killer

En narkobande skyter ned et politihelikopter før det bryter ut krigsliknende tilstander mellom klassepurken og lokalbefolkningen i en favela i Rio. Herlig. Selv Hollywood kunne ikke diktet opp noe slikt. Et utslag av det Ice Ts Body Count-prosjekt ville omtalt som «fuck the police, for your freedom» kanskje? Også heldig for arrangørene av Rio-OL 2016, som neppe ville vunnet lekene dersom dette hadde skjedd like i forkant av tildelingen i Køben for bare få uker siden.

Postmannen ringer aldri to ganger (om arroganse og inkompetanse)

Moderniseringsspøkelset reiser seg i det britiske offentlige postvesenet, Royal Mail. Når ikke engang dronningen stepper inn for å redde noe som er titulert «royal», får man tro at dette -vesenets time er kommet. Men i klassisk engelsk stil, så kan ikke et prosjekt der målet er å se fremover bli gjort uten rot og arroganse. Sistnevnte representert ved en ledelse som ikke er åpen og ærlig omkring de reelle konsekvensene av reformene. (Vi får formode at de er Oxbridge-utdannet gitt deres nedlatende holdning.) Rotet representert ved en streikelysten forsamling postansatte, som antakeligvis hater jobbene sine. Men som samtidig frykter enhver fornyelse som betyr at de faktisk kan risikere å måtte gå på jobbjakt for å finne seg en mer meningsfylt jobb, som de kanskje attpåtil kunne glede seg til å gå på. Gud forby! (Vi får anta at deres rekker rommer en del Arthur Scargill groupies.) Vanskelig å si hvem som er verst av ledelsen og fagbevegelsen i dette tilfellet, men at Royal Mail trenger fornyelse kan alle som har bodd i England skrive under på.

En klaps i trynet

Forfatter Aslak Nore vil så gjerne skape debatt med boken «Ekstremistan». Men når noen stiller kritiske spørsmål, så liker han det ikke. Resultatet? En klaps i trynet på Morgenbladet-journalisten som stilte spørsmål som Nore ikke likte. En klaps? Med håndflaten? Når man endelig går til denslags tiltak forventer Droneland intet mindre enn en knyttneve i trynet. Dette gir bare forfattere en pusete image. Eller det som Arnold Schwarzenegger ville kalt «girly men». Altså Aslak, neste gang vet du hva du skal gjøre!

Historien gjentar seg

Det skal bli spennende å se om noen etter hvert tar opp hansken fra Telegraph-bloggeren Edmund Conway, som mener at finanskrisen trenger sin egen The Wire. En TV-serie som klarer å forklare oss påvirkningen finanskrisen har på oss som mennesker. Også bra et par av kommentarene fra leserne. Deriblant hun som påpeker at The Wire er rent gresk drama. Noe som burde passe til finanskrisen. For er ikke den grådigheten som har utspilt seg i finanssektoren de siste årene bare nok et utslag av at historien gjentar seg.

Svett galskap

Droneland er ikke sikke på om det er låtens undertittel, «(Where Is Moses)», eller om det er James forsøk på å overbevise oss om at han er gal («I'm Mad!») som gjør «Rapp Payback» til en moderne klassiker. But, that's the way, aha aha, I like it, aha aha.

Den siste aha-ingen der må dog ikke tolkes i retning av at dette har noe med at det norske popbandet a-ha etter sigende skal legge ut på sin avskjedsturné neste år.

Beklager at det ikke er en proper musikk til JBs schläger på linken, men du får skru av synet og nyte lydene.

Fra null til gull?

«It's not paranoia when they're really after you» var slagordet til filmen «Enemy of the State» (med Gene Hackman og Will Smith), en heller tam remake av Gene Hackmans 70-talls film «The Conversation» i regi av Francis Ford Coppola. Antakeligvis en tagline Diego Maradona også kunne ha brukt etter behandlingen han har fått i argentinsk presse etter den erratiske kvalifiseringsprosessen til det argentinske landslaget før VM-plassen ble clinchet på onsdag. Hittil har det vært så stor underholdningsverdi at man nesten begynner å holde med argentinerne og håper at Diego ender opp med å vise midtfingeren til sine kritikere.

For lite, for sent

Som The Guardian påpeker så kommer FN altfor sent inn og gjør altfor lite til å utgjøre noen forskjell i den grenseoverskridende borgerkrigen i Kongo (tidligere Zaire) og nabolandene. Faktisk har FNs late arrival bare gjort vondt verre. Det er nesten så man forstår de som kritiserer organisasjonen for å være ineffektiv. Og som en kamerat av Droneland påpekte, så er problematikken selvsagt altfor kompleks til å få plass i en U2-tekst. Med andre ord ingen hjelp å få fra Bono heller.

Cheap Thrills

Droneland kjenner til begrepet «full som et fly», men nå slår Norwegian til med «vinn et fly». Dette er dog ikke et lite modellfly som du kan plassere på peishyllen hjemme. Istedet kan du og venner faktisk vinne en flytur med selskapet til et av Norwegians 50 reisemål. Så langt, så godt.

Nå er det selvsagt ikke noe spesielt fascinerende at Norwegian slår til med slike gimmicker, for dette kan jo åpenbart ha stor PR-verdi. Det som slår Droneland er derimot at det faktisk er mange folk som helt ukritisk stiller opp på denne typen jippoer og blir levende reklame. I prinsippet ikke så ulikt stjernene mange idoliserer. Eneste forskjellene er at stjerner som «endorser» et produkt tross alt får solid betalt for dette. Folk flest derimot er bare så altfor villig til å selge seg billig.

System-atisk

Vil Obama klare å utfordre og forandre et politisk system han på mange måter er del av? Det er spørsmålet The Guardians amerikanske korrespondent Gary Younge stiller i denne kommentaren. Her påpeker han blant annet dette paradokset ved enhver intelligent diskusjon man måtte forsøke å ha om US presidenten...

«It is almost impossible to have an intelligent conversation about Obama. The problem isn't that people come to him with baggage. Everyone comes to everything in politics with baggage. It's that they refuse to check it in or even declare it. Any conversation about what he does rapidly morphs into one about who he is and what he might be.»

På den måten er han inne på noe av det samme håpløse groupieaspektet som hefter ved Obama som Minette Marin var i gårsdagens Sunday Times og som Droneland skrev om i går. Interessant at mange av disse synspunktene altså kommer flygende fra både høyre og venstre på den politiske skalaen. Det burde gi grunn til langsiktig bekymring omkring Prosjekt Obama.

Just Say No

Hadde det vært bedre om Obama hadde takket nei til Nobelprisen? Det mener Minette Marin i denne kommentaren. Og hun har unektelig noen gode poenger. Ikke minst når hun ser på alle Obama-groupiene og beskylder Nobelkomiteen for muligens å være blant disse. Noe hun kanskje har rett i. Tross alt har ikke Thorbjørn Jagland utmerket seg med sin modenhet. Trenger vi å minne om puppe-episoden med Synnøve Svabø...

Her er det Marin har å si om groupieaspektet ved prisutdelingen:
«I can’t help suspecting there are other explanations behind this award. I suspect it isn’t about ideas or policies so much as about feeling. It’s about a feeling which is usually considered adolescent — the emotional hunger of the groupie.

Adults now, more and more, seem to display the emotional incontinence of the teenager; in the case of Obama, this is made all the more acceptable because he is black (...)»

Kunstig latter

Eller faktisk så er den slett ikke kunstig. Men Droneland kunne rett og slett ikke slutte å le i går etter at en absurde tildelingen av Nobels fredspris til Barack Obama ble gjort kjent. Vi kan selvsagt håpe at dette ikke var ekvivalenten av at Nobelkomiteen gav O en pistol for å skyte seg selv i foten. Men om man ser på komiteleder Thorbjørn Jaglands taktiske rulleblad er det ikke akkurat grunn til optimisme. Tross alt var dette mannen som stod bak det beryktede løftet om å gå av dersom Ap ved valget i 1997 scoret mindre enn oppslutningen fire år tidligere. Noe alle meningsmålinger antydet at de ville. Velgerne gav beskjed og tulle-Thorbjørn måtte i tråd med sitt løfte gå av. Fantastisk å tenke på i dag, siden Jens ville drept for å se Ap tilbake på pre-1997 nivå.

Uansett er det vanskelig å se at pristildelingen skaper annet enn problemer for O, som nå må leve med økt press og at hans motstandere både hjemme og ute vil bruke pristildelingen for å få konsesjoner for egne hjertesaker. Når det er sagt, så kan jo en mulig snarlig nedtrapping av amerikansk styrkenærvær i Afghanistan være et første signal om at O faktisk er den fredsduen som nobelkomiteen vil ha det til at han er. Mens angrep på Iran neppe vil gi den samme gode signaleffekten...

Come On Over?

Barack Obama får altså fredsprisen. Mao har det prellet av som vann på gåsen at mannen er midt i et opptrappingsprosjekt av krigen i Afghanistan. Nok en av disse tredje verden-krigene amerikanerne til stadighet involverer seg i og som blir stadig mer formålsløse. Eller som de ville sagt det i Junaiten: «this isn't going anywhere». Men på grunn av noen vage formuleringer om håp og at har bidratt til en ny nedrustningsplan for atomvåpen, så har han åpenbart fortjent prisen.

Droneland er faktisk litt enig med barnet som spurte følgende da nyheten brøt: «Hva skal han med den?» Men ikke minst føyer dette seg inn i Nobelkomiteens besynderlige valg av amerikanske demokrater til prisen. Ikke minst det absurde valget av Al Gore for et par år siden, på bakgrunn av å reist verden rundt med et lysbildeshow og preket en miljøpolitikk han ikke hadde etterlevd i årene han var visepresident.

Denne gang virker det som om Nobelkomiteen har vært opptatt av ikke å sitte igjen med en nesten-president, men en ekte president. Faktisk kan man et øyeblikk begynne å lure på om prisen gikk til Obama, slik at den politiske eliten hjemme klarer å få Obama til Norge. Noe som neppe ville ha skjedd ellers. Et simpelt «Come On Over» i beste Shania Twain-ånd hadde neppe vært nok i dette tilfellet.

Kanskje de istedet burde lært av den internasjonale olympiske komité (IOC), som nylig avviste Chicago som vertskapsby – allerede i første stemmerunde. Og det til tross for at Obama dukket opp i København for å sikre at hans adopterte hjemby fikk lekene. Istedet var det høyst fortjent Rio, der politikere fra topp til bunn i Brasil, faktisk jobbet for lekene, og ikke kom flygende inn på presidentjeten sin i siste øyeblikk i troen på at man er uovervinnelig.

Uansett en merkverdig avgjørelse. Samme hvor mye man måtte ha støttet O under siste års presidentvalgkamp. Og etter at Svenska Akademien i går viste hvordan man velger en verdig vinner da de gav Nobels litteraturpris til tysk-rumenske Herta Müller, så må vi vel bare spørre oss om ikke Norge skal overlate utdelingen av fredsprisen også til svenskene. De har litt mer antenner enn en gjeng bønder som lar seg forføre av fagre ord og løfter.

Kjerringråd

Ingen tvil om at det er for mange offentlige ansatte i kongeriket Norge når man hører om oppfinnelser som "Kvinnovasjonsråd". Det at Magnhild Meltveit Kleppas navn knyttes til det hele kan ei heller kalles noen fordel. Hvem er det som kommer på ting som dette? Og hva kan man egentlig si? I'm Every Woman, it's all in me?

Droneland er nesten fristet til å omskrive Public Enemy en smule: I wrote a letter to the government, the other day, I opened and read it, it said they were suckers. They wanted me for their feminist movement, or whatever, picture me giving a damn, I said never.

Tittelen kvinnovasjonråd er alene så pinlig at det burde være nok til å få godtfolk til å skjønne at dette er et steg i feil retning.

Palin vs Brown

Man skulle selvsagt ønske at det var Michael Palin det var snakk om. But alas, gitt at dette er bestselgerlistene i Junaiten, så er det nok Sarah Palin vi snakker om. Og årsaken til at hun her nevnes i samme åndedrett som en viss Dan Brown, er at hennes kommende memoarer er mer poppis på Amazon enn den nye blockbusteren hans, «The Lost Symbol», som antakeligvis er like dørgende kjedelig som bestselgeren «The DaVinci Code». Droneland vet dog ikke hva som er verst, at den talentløse Palin selger bøker eller at den talentløse Brown gjør det. Verden vil bedras. Og det så jævli også!

Is There Something I Should Know?

Det blir garantert englefritt når Richard «The God Delusion» Dawkins og andre ateister gir ut en alternativ julebok som neppe blir å finne under juletreet på slottet til den norske kongefamilien, «The Atheist's Guide to Christmas». Droneland var spesielt fascinert av det faktum at Duran Duran-vokalist Simon Le Bon er en av bidragsyterne. Det blir vanskelig å høre på «A View To A Kill» på samme måten som før etter dette.

Droneland linker nå forresten til Bloggurat.

Helicopter Blues (Forbrytelse lønner seg 2)

Den siste ukens store begivenher har seff vært helikopterranet i Stockholm. Nå er du jo i gang med litt arrestasjoner i form av helikoptersjåføren. Det vittige med sånne saker er likevel hvor overrasket mange folk blir. For eksempel uttrykker naboene sin overraskelse over at helikoptersjåføren var involvert. Han må ha vært en svært god nabo...

Men hallo? Er folk flest idioter når det gjelder å ha noen som helst kjennskap til menneskenaturen? (Og det er et retorisk spørsmål som vi alle dessverre vet svaret på.)

Uansett så overser media nesten det viktigste. Nemlig spørsmålet om hvilken film eller bok det er som har inspirert årets frekkeste ran? For en ting er alle enig om, nemlig at dette var grisetøft. Og at det garanert blir en real crime-bestselger av dette er soleklart. Med andre ord så blir det mange som tjener penger på dette etter hvert.

Nyheter for grønnsaker

Charlie Brooker har tittet inn i tv-boblen og funnet ut at fremtidens nyheter vil bli presentert av kjendiser. Eller vent, i England er de allerede i gang med dette:

«Finally, vegetables have a TV show of their very own. Not human vegetables. Don't be daft. This is way beneath them. I'm talking about actual vegetables: carrots, potatoes, turnips, cauliflowers … such is the target audience for Live From Studio Five. Clearly too stupid for human consumption, it is instead aimed squarely at cold, unfeeling lumps of organic matter with no discernible minds of their own. And it succeeds brilliantly at keeping them entertained. I watched last Monday's episode in the company of a clump of broccoli, and it was held in a rapt silence throughout. Well, most of the time. To be honest, I think it drifted off a bit during a Backstreet Boys report. And I had to slap it awake at the start of each ad break. Apart from that, it was spellbound.»

Hva kan man vel annet enn å sitere Public Enemy: «More News at Eleven».

Les hele omtalen her.

Show Gaddafi

Libyas diktator Muammar Gaddafi besøker FN-forsamlingen i New York på sitt første USA-besøk. Som vanlig skuffer han ikke, og skaper nok drama til at den amerikanske høyresiden vil ha ammo i årevis for å opprettholde det som måtte finnes av sanksjoner mot landet hans. Drama King!

Kraftislamisme

Ymse gulfstater er bekymret for økt iransk innflytelse i regionen. Derfor har disse landene med det ekstremt tolerante humanistiske regimet Saudi-Arabia i spissen tatt til orde for en boikott av Iran, dersom sistnevnte fortsetter sitt program for å utvikle atomkraft. Blant virkemidlene er økonomiske stimuli for å hjelpe Russland gjennom den tøffe tiden landet har som følge av den globale finanskrisen. Men interessant som det selvsagt er at saudiene sitter i audiene sine og vil diktere hva verden skal mene om Iran (og der USA synger bak i ørkenødet), så er det også en annen faktor som er interessant. Nemlig at atomkraft og utvikling av denne heller ikke er gunstig for disse oljeeksporterende landene. Uansett, så er det interessante her at vi i Vesten er på lag med land uten noen som helst demokratiske institusjoner, mens Iran tross alt avholder valg med en viss snev av demokratiske prinsipper festet til disse. Og husk, foreløpig er det ingen som har dokumentert valgfusk ifm landets valg tidligere i år. Samme hvor mye CNN og andre vestlige medier måtte hevde dette.

Gjør-det-selv film

Ah, stadig vekk dukker det opp navn fra B-filmhistorien som man kan glede seg over. Nå er det brødreparet George og Mike Kuchar som Guardians LA-korrespondent John Patterson vil bringe til heder og verdighet igjen. Og bare filmtitlene deres alene kan forklare at de inspirerte folk fra Andy Warhol til Geroge Lucas: «Sins of the Fleshapoids», «Hold Me While I'm Naked», «A Town Called Tempest», «The Devil's Cleavage» og «I Was a Teenage Rumpot». La oss forlange EU-midler sånn at det kan bli en Europa-omspennende cinematekturné for brødrenes filmer.

Pianolærerinnen

Hey teacher, leave us kids alone? Ikke akkurat mottoet til den fremmelige 15-åringen som presset sin 26-årige lærerinne inn i et lesbisk forhold. Det varte helt til 15-åringens foreldre fikk nyss om dette og dermed var det bye-bye både til ung kjærleik og jobb for den populære lærerinnen. Og 15 måneders fengsel slengt med på kjøpet. Det interessante paradokset som denne saken likevel frembringer er hvor man skal sette grensen i en sak som dette. For var det ikke femtenåringen som sparket i gang det seksuelle forholdet? Greit nok at en lærer på papiret er en maktperson, men skal man overhodet ikke ta menneskelige hensyn? Og, kan det være at femtenåringen var en kynisk og utnyttende skikkelse mens lærerinnen egentlig var et naivt offer i spillet som utviklet seg etter at forholdet ble kjent? Vem vet, inte jag.

Lesere av Droneland vil ikke være overrasket over at han nok en gang ser dette som typisk for den dobbeltmoralen og falske kyskheten som lever i den øvre engelske middelklassen. Men noe håp om at de skal frigjøre seg fra tvangstankene og sin overdrevne tro på egen moralsk fortreffelighet tror han ikke vil skje med det aller første blant denne middelklasse riff-raffen.

Kunnskap er makt

Som kjent heter det at kunnskap er makt. Men dermed er det ikke sagt at du skal dele all kunnskapen din. Hvis du da ikke er fryktelig naiv. Her er en artikkel som antyder noe fryktelig naivt, men heldigvis er det noen lesere som kommenterer og påpeker at det artikkelforfatteren skriver nok ikke er så enkelt i praksis.

Shia-fri sone

Folkebevegelsen mot å måtte tåle Shia LaBeouf i flere Indiana Jones-filmer starter her. Eller generelt det å se ham i noe som helst.

Famous First Words...

Fin-fin samling av førstesetninger fra novellene til J.G. Ballard ifm at en samling av alle hans noveller kommer ut i USA. Denne er tidligere gitt ut i Europa også, og finnes i paperback.

Keisamme menn

Fra keisam mote til keisamme menn. Hvorfor er det så lite fyr og flamme på våre leading menn i filmer nå om dagen? Det kom Droneland til å tenke på da han ramlet over dette intervjuet med Dominic Cooper («The Duchess», «Mamma Mia»), som han egentlig ikke hadde tenkt å lese. Bl.a fordi Droneland intervjuet Dominic ifm «Duchess»-filmen og syns mannen var så søvndyssende at han faktisk duppet av et aldri så lite nanosekund. For ikke å glemme at han var altfor tynn! Nei, han kunne ha trengt seg en tur innom kjøkkenet til ho Nigella «the domestic goddess» Lawson for å feites opp før han skal promotere sin neste film. Men så fant Droneland ut at disse keisamme unge skuespillerne som befolker stadig flere av filmene vi blir tilbudt må bli et fremtidig tema for hans BT-spalte Pop-preik. Tbc...

Keisam mote i krisetider

Droneland sendte ut link med høydepunktene fra moteveka i New York og fikk følgende svar fra en av sine hags, fru Hugg: «Jeg er vanligvis ingen stor fan av Marc Jacobs, men må si at kolleksjonen hans er den som umiddelbart appellerer mest. Foruten den bulgarske studentens strikk. Nydelig og lovende! Ellers er fashion kjedelig og forutsigbart om dagen. Eller er det jeg som begynner å bli gammel?»

Nope, svarte Droneland. Det er virkelig kjedelig & forutsigbart om dagen. som det meste andre. Såpass døllt er det at Droneland knapt kan huske sist han begikk seriøs shopping. Hvorfor shoppe når de tilgjengelige varene er dølle døck? Men det er jo gjerne slikt som skjer i krisetider. Folk begynner å play it safe og frykter at de skal miste jobben og sånt. Kan ikke bli annet enn keisamt av denslags.

Underbevisst homofili?

Fra leserbrevspalten i The Guardian:

Thomas Keneally says Australian men have sex "at least twice a night" but that women fail to acknowledge this. Perhaps they are having sex with each other.

Små monstere

Hva skal til for at dagens kids ikke skal vokse opp til å bli små narsissistiske monstere? Jo, god gammeldags grensesetting mener psykologen Aric Sigman. For Droneland låter dette som liknende til det utskjelte men misforståtte konseptet om fri barneoppdragelse som var så omstridt i Norge på 70-tallet. Noe som i praksis betød frihet under ansvar. Dette i motsetning til mange foreldre som skjemmer bort ungene sine materialistisk, men som ikke skaper gjensidig respekt og ikke gir nok kjærlighet. Mye av det rundt omkring. Noe som gir oss små monstere heller enn de frie sjeler som vi ønsker at neste generasjon skal være. Og som det påpekes i teksten, så er det liten tvil om at den teknologiske utviklingen ikke nødvendigvis gjør oss lykkeligere. Ikke at det burde være nødvendig å påpeke, men når man ser hvor avhengig folk er av fjernsynsapparatene sine (og helst ett i hvert rom i kåken) så skjønner man at Sigman har et poeng.

Forbrytelse lønner seg

Mens narkobaronen Curtis Warren står for retten med ymse alvorlige anklager rettet mot seg, så går folk flest på Jersey-øyene, hjemmestedet til fjernsynsdetektiven Bergerac, amok i bokhandlene:

«Warren, a drug dealer of 'substantial wealth and influence', is so famous that an unauthorised biography has been written about his life. The book, «Cocky», has recently sold out of the island's branch of Waterstone's, despite the media blackout on Warren's previous convictions.»

Og generelt må man jo være en smule svak for en person som ved bruk av åpenlyst ulovlige metoder likevel klarer å menge seg med fiffen:

«Curtis Warren, 46, is the only drug trafficker to make it on to the Sunday Times Rich List, and was once Interpol's most wanted man.»

Spesielt tatt i betraktning av at de fleste andre av finansfolk og kremmere som står oppført på rikinglisten løper rundt og tror at de er mer «siviliserte» enn oss andre, når sannheten er at de egentlig er like utbyttende, griske og kyniske som Warren. Nei, gi oss heller skurker, horer, halliker og mannehorer enn prektige næringsfolk som ikke har hørt følgende visdomsord fra Bob Dylan:

«But to live outside the law, you must be honest.»

Eneste ulempen med brou-ha-haen rundt Warren er faren for at det på et eller annet tidspunkt vil dukke opp en klisjétung film om ham signert eks-mannen til Madonna, Guy Ritchie.

Hele saken om Warren finner du her.

Giftige tanker

De skadde etter giftutslippet på Elfenbeinskysten vil ifølge rapporter motta 1.000 britiske pund hver som kompensasjon for ugjerningen. Noe som dog ikke omfatter de pårørende etter de som er døde som følge av utslippet. Samlet beløper dette seg til 30 millioner GBP. Det som dog er interessant når man leser denne saken, er at dette slett ikke er første gang at selskapet Trafigura begår denslags aktiviteter i dette lutfattige afrikanske landet. Og når man vurderer at dette beløpet egentlig kun er peanøtter i forhold til hva selskapet tjener på virksomheten sin, så skal det ikke så mye fantasi til for å forstå at både de og andre kommer til å fortsette med sin ulumske tanker. Som det påpekes i en Hal Hartley-film, så er det ingen som kommer til å gi seg med virksomheten sålenge alle tjener penger på det. Selv de skadde elfenbenskysterne mottar på denne måten en engangsbetaling langt over det de ville ha tjent ved å jobbe. Noe som vel egentlig sier alt om hvor absurd hele greien er.

Forresten, selskapsnavnet Trafigura låter akkurat så passe dodgy at man skulle tro at det var kokt opp som del av plotet i en Hollywood-film.

After the fall (om forfengelige politikere)

I Morgenbladet hevdes det at miniavisen Klassekampen stod bak Lars Sponheims fall. En typisk lettvint konklusjon basert på et altfor materialistisk syn på verden. Det er selvsagt mannens hovmod – eller som det heter så bra på engelsk, hubris – som førte til Spoonys fall. Menneskenaturen har langt mer å si enn en marginal avis. Fallet begynte som Droneland skrev da mannen viste sin forfengelighet ifm boken til Olaf Thommessen og forplantet seg videre til hans arrogante avvisning av FrP. KKs rolle i dette er i beste fall som katalysator for dette. Det er altså Human Nature, som både Michael Jackson og Madonna har sunget om, som gjorde utslaget.

Toy Boy

Mika er ute med et nytt album, og for å videreføre The Smiths-referansen fra denne omtalen i The Times, så er «The Boy Who Knew Too Much» ikke akkurat «The Boy With The Thorn In His Side». Høydepunktet i omtalen er etter Dronelands oppfatning denne formuleringen:

«(...) the plinky-plonky music-box arrangement presents a credulity- stretching challenge even for those who made it through the whole DVD of Rufus Wainwright’s re-creation of Judy Garland’s tribute concert.»

Men toy boy? Akk ja, den overskriften er faktisk en låttittel på albumet. Og kjære leser, ikke lat som om du er overrasket.

La elva leve!

Siden 30-tallet har det eksistert et ikonisk kart over Londons undergrunnssystem, som med rette er blitt en designklassiker. Men nok er åpenbart nok for Transport for London. I beste fornyelsesånd har de fått laget et nytt kart, der elven Themsen er visket bort. Det er også soneinndelingen mellom de ulike stasjonene. Sistnevnte antakeligvis et aldri så lite plot for å lure alle oss som ferdes langs disse linjene til å betale enda mer for de allerede overprisete billettene enn vi gjør i dag. Men først og fremst en skam at man fjerner Themsen. La elva leve!

Obama vs miljøet

Barack Obama er kanskje ikke så hip på euro-style miljøvern ifm Køben-konferansen som hans mange fans hadde håpet om vi skal tro denne eksklusive saken fra the Guardian. Om dette slår til og O legger seg nærmere linjen til George W enn mange hadde trodd, kan det bli mye sure tryner og lite «Yes we can-can» hos eurogroupiene til den nye presidenten. Da kan han kanskje oppleve at støtten hans begynner å svinne også utenfor USA, hvor den som kjent har falt ifm Os forslag til reformer i helsepolitikken.

Tarantullo

Droneland har tidligere gitt uttrykk for en viss oppgitthet når det gjelder Quentin Tarantino sin filmatiske output post 2000. Regissørens siste film bare bekrefter Dronelands skepsis. Noe han har skrevet om i sin spalte Pop-preik, som er på trykk i papirutgaven av Bergens Tidende hver lørdag (ergo ingen link), og i dette essayet for idétidsskriftet Minerva.

I forbindelse med sistnevnte er Droneland så blitt gjort oppmerksom på denne interessante omtalen av Tarantinos siste.

Det va'kke min skyld

The blame game har forutsigbart nok begynt på den såkalte borgerlige siden i norsk politikk. Droneland skriver «såkalt» fordi han aldri helt har likt det begrepet. Uansett er det jo opplagt at den store taperen ved valget er og blir Venstre. Når man mister 80 prosent av stortingsrepresentantene sine, kan man vanskelig løpe rundt og skylde på andre enn seg selv.

Droneland tror nedturen for Venstre startet lenge før valget. Nemlig i etterkant av at den forsmådde Venstre-kronprinsen og jålebukken Olaf Thommessen skrev bok, der han blant annet gjøv løs på partileder Lars Sponheim. Men hva du vil om sauebonden fra Ulvik, og Droneland er ingen fan, men han skapt liv og røre og satte i det minste ørlite grann farge på et grått politisk landskap.

Mens alle andre forlengst hadde sluttet å ta Thommessen seriøst, viste Sponheim istedet sin forfengelighet og tok seg nær av påstander som ble fremsatt i boken til eks-mannen til eks-modell Vendela Kirsebom. Mens Spoony brukte tid og energi på å rettferdiggjøre seg selv mistet «folk flest» tilliten til ham. At han så under valgkampen begikk den bommerten at han ville holde alle dører åpen – noe som et øyeblikk fikk ham til å se ut som en tapende vingle-Venstre leder i kategori med Arne «me må bli snillare med kvarandre» Fjørtoft – og kategorisk avviste ethvert samarbeid med Fremskrittspartiet, bidro til å underminere ethvert flertallsalternativ for sentrum/høyre. I prosessen skulle det altså vise seg at han bare skjøt seg selv og partiet i foten.

La oss nå håpe at denne prosessen videreføres dersom Trine Skei Grande overtar som partileder, slik det nå mumles om, sånn at Oslo-sentrifiseringen fører til at Venstre fortsetter å tape stemmer i sitt naturlige habitat, bygde-Norge.

Uansett fortsetter nå altså Jens. Bare synd at det ble flertall for rød/grønn-regjeringen, for Droneland har jo tidligere skrevet at han helst hadde sett at Arbeiderpartiet regjerte landet i ensom majestet.

Heksebrenning som kunst

Lars von Triers nye film, «Antichrist», fikk et ufortjent kort liv på norske kinoer. Kanskje fordi mange kritikere i kongeriket ikke helt visste hvordan de skulle forholde seg til filmen. Eller kanskje fordi dens tematikk der den ser på sex og skyldfølelse kommer litt for kloss inn på den strenge pietismen som har preget åndslivet mellom bakkar og berg. Ikke at noen norske kritikere gikk så langt som engelskmennene, der en kritiker antydet at filmen burde vært underlagt strengere sensur.

Desto mer gledelig at ingen ringere enn Daniel Kehlmann, forfatteren bak den fortjente bestselgeren «Die Vermessung der Welt» (oversatt til en gazillion språk), bruker en helside i Die Zeit til ikke bare å hylle «Antichrist» men også å slå fast at von Trier er en av nåtidens største filmskapere. Det kan høres selvsagt ut, men når man ser på hvor stemoderlig enkelte kritikere er begynt å behandle den danske mesterregissøren, så kan det være på plass med påminnelser som denne fra Kehlmann.

Kunst og kommers

Selv om Droneland linker til Charlie Brooker i kolonnen til høyre på bloggen, så er det på sin plass å trekke frem noen av mannens höjdare også i egne blogginnlegg. Spesielt når man tar en titt på de inflasjonsutfordrende prisene som middelmådige kunstnere forlanger, og ikke minst hvilken smålighet folk utviser straks penger kommer inn i bildet. Og hvis ikke det er penger, så er det selvsagt sex. Vi tror kanskje vi er blitt så siviliserte, men som Charlie gjør klart for oss så er vi slett ikke det.

Foruten at Damien Hirst, finansminister Peter Mandelson (usj, han er ekkel) og en ny wannabe-trendy-wendy-kunstner som kaller seg Cartrain blir nevnt, så finner Charlie plass til å disse de fleste som har noe med kunst og kommers å gjøre. Ekstra herlig blir det når han i et perfid sidespark sammenlikner Cartrain med den overvurderte Banksy:

«Cartrain's almost certainly a self-promoting gump and a poor man's Banksy (...)»

Her er hele teksten.

Alt kan resirkuleres

The Guardian melder at de tre actionheltene Sly Stallone, Arnold Schwarzenegger og Bruce Willis skal spille sammen i filmen «The Expendables», og presenterer dette som en jaw-dropping nyhet. Eneste problem er at filmen både er ferdig innspilt og at «nyheten» om dette minst er seks måneder gammel. Passende nok får avisen passet sitt påskrevet av leserne. En del fornøyelige kritiske oppgulp fra irriterte guardianistas.

Plotet i filmen er forresten at Sly & co skal velte en søramerikansk diktator. Hm, hvorfor får man en følelse av at dette egentlig handler om Hugo Chavez? Greit nok at Hugo er upop i Junaiten, men i motsetning til en del amerikanske stråmenn opp gjennom årene så er han i det minste demokratisk valgt. Bare ikke si det for høyt.

Ikke så dum som han ser ut

Nydelig lite ironisk skråblikk på politikerlønninger og at vi får de politikerne vi fortjener. Og om hvorfor den konservative partilederen David Cameron ikke er så dum som han ser ut. For han ser faktisk ikke spesielt lur ut. Ført i pennen av Observer-spaltist David Mitchell, som enkelte vil kjenne fra den fin-fine typisk britiske sitcomen «Peep Show».

Boom Bye Bye

Droneland finner stadig flere argumenter for at den USA-ledete invasjonen av Irak var feilslått. Det siste er den voksende informasjonen som kommer ut av Irak om at homser er blitt en målgruppe for ekstreme islamister, som bruker homsechatrooms på nettet for å spore opp og lemleste eller drepe sine ofre. Det interessante er at homser under Saddam Hussein levde i relativ stor grad av frihet. Faktisk var homofili ikke engang forbudt under den tidligere dikatoren. Også kvinner hadde en relativt stor grad av frihet i forhold til sine arabiske medsøstre før USA bestemte seg for å innføre «demokrati» etter vestlig mønster i Irak. For hvert lille fremskritt som blir meldt fra Irak, virker det som om det er minst ett tilbakesteg også. Ikke at det later til å føre til noen som helst refleksjon over invasjonen i USA eller Storbritannia. Den skamløse tidligere britiske statministeren Tony Blair var nemlig nylig på amerikansk fjernsyn, og utviste ingen anger når han så tilbake på Irak-invasjonen. Men så har da heller ikke støtte til folks liberale rettigheter aldri vært en av styrkene til moralisten Blair, hvis ettermæle synker for hver dag som går. I den grad det er mulig.

Flere byer i Belgia?

En drøy avgjørelse fra dommernes side førte til at Serena Williams røk ut i semifinalen i US Open, der hun var tittelforsvarer. Dermed blir finalen bokstavelig talt mindre fargerik. To veltempererte belgiere – landet interrailere reiser gjennom men ikke stopper i – er ikke akkurat det som frister til å benke seg foran tv-apparatet. Bare tenk hvor døll dametennisen atter vil bli den dagen Venus og Serena legger racketene på hyllen. Hvis vi da ikke blir velsignet med the bastard love child of Martina Navrátilová & Williams-søstrene istedet. En afro-amerikansk Grand Slam-vinnende traktorlesbe? Kan bli mye «blowing her top» da. Droneland er dog ikke spesielt optimistisk for at slike drømmeutsikter skal oppstå.

Ildvognene

Bra åpning på denne teksten om den bayerske kunst-altmuligmannen og tidligere racerbilkjøreren Franz Abraham, der det brukes et sitat av ingen ringere enn Werner Herzog for å suge leseren inn. Det lykkes, selv om Abraham i sin pomp og prakt kanskje synes å ha mer til felles med en annen av Bayerns store sønner – Richard Wagner.

Det er nemlig ingen ting å utsette på ambisjonene til Abraham, som i ren og skjær stormannsgalskap vil sette opp Ben Hur som et storstilt spetakkel. Over hundre år etter at boken kom ut og et halvt århundre etter at filmen med Charlton Heston stakk av med elleve Oscar-priser, kan vi altså ønske velkommen: Ben Hur Live.

Det er fire scenarier for dette: Økonomisk knall og fall og dundrende fiasko på alle plan. Økonomisk knall og fall men kunstnerisk suksess, der folk først for sent oppdager hva for noe bra de har gått glipp av. (You don't know what you've got till it's gone.) Økonomisk suksess men kritikerslakt. Eller økonomisk suksess og kritikere som bøyer seg i støvet. Uansett vil det bli passe mye sirkus rundt åpningen av dette eposet.

Garantert hestegalskap! Hva er det vel annet enn å si: «Men hva gjør vi med Franz?»

Everybody Hates Chris

Norges-vennen Chris de Burgh får det vi vil anta er en velfortjent slakt i The Irish Times. Kritikerens vonde ord går åpenbart såpass innpå Chris the Biz at han føler behov for å besvare kritikken i et langt svarbrev. Noe avisen gjengir i sin helhet. For Droneland er det helt absurd at noen kan selge millioner av plater og likevel være opptatt av hva kritikerne mener. Snakk om lav selvtillit!

Copy & Paste

Douglas Coupland er tilbake med ny bok. Forfatteren av kultromanen «Generation X» og liknende skeive observasjoner i form av «Microserfs» og «Miss Wyoming» er ute med ny bok – «Generation A». Hmm... aner vi et tema her? Uansett har han noen uforliknelige tanker når journalisten i dette intervjuet får ham til å tenke høyt:

«You've got me in this loop now, about whether I should be moral about being amoral – which is the crisis of modernism in one sentence.»

Boken handler om et samfunn i nær fremtid hvor folk stort sett tilbringer tiden med å klippe ut og lime inn ting de finner fra fortiden. En kritikk av nostalgi og modernitet på en og samme tid, etter det Droneland forstår. Låter lovende.

Freddie Mercury 63

Og ved en tilfeldighet oppdaget Droneland at Freddie Mercury ville fylt 63 år i dag da han snublet over en blogg, hvor man mintes den gamle Queen-frontmannen. Men selv om han er død, kan vi fortsatt si som Ready Freddie sa: The Show Must Go On!

Hjelp til selvhjelp for kjeltringer og maktmisbrukere

Hip-hop stjernen 50 Cent, aka Fiddy, og selvhjelpsskribenten Robert Greene (kjent for boken «The 48 Laws of Power») har gitt ut boken «The 50th Law» sammen. Greenes tidligere bok dannet inspirasjon for tv-suksessen «Entourage», så får vi se om det nå kommer en hip-hop-variant av denne. Et par highlights underveis er det jo, såsom når Greene sier følgende i en tone som er typisk for den kyniske stilen han har anlagt:

«Why regret anything? Where does it get you to regret anything you've ever done in your life? It gets you nowhere. It's a pathetic emotion that you can wallow in... And when you get to the point where you don't regret anything, it's very powerful. It frees you up.»

Men dette er en lang artikkel. Les derfor så mye du eventuelt gidder av praten med hip-hop-mogulen og selvhjelpseksperten.

Pyro for Pornos

The Guardian spør i en kommentar på bloggen sin om ikke pornokunder også har rettigheter. Forsåvidt et betimelig spørsmål. Men som flere av de kommenterende leserne påpeker, så er det nesten oppsiktsvekkende at noen i disse internettider fortsatt betaler for pornoen sin. Og som en av dem påpeker, så burde man kanskje gi gæmliser som betaler for pornoen sin og blir svindlet et solid internettkurs istedet. Indeed! Slik kan man jo også unngå blåmandager for disse.

Blant kommentarene finner man også en strålende liten story fra Oz om en pornoscam som var riktig så fornøyelig, selv om den altså kanskje er apokryfisk eller en vandrehistorie:

There's a story, probably apocryphal, of an Australian porn company who advertised «stuff too hard to sell!» type material. They accepted payment, and then wrote to people a few weeks later saying that regrettably the stuff was indeed too hard to sell and had been seized by customs. They enclosed a full refund, and hoped to do business at a later date.

The scam? The cheques were drawn on «Filthy Porn for Perverts LLC» or somesuch. Few were prepared to pay them in, and therefore the scammers kept the cash.

Banksy bannlyst!

De lokale myndighetene i bydelen Hackney har malt over en av graffitiene til den notoriske gatekunstneren Banksy. Endelig noen offentlige myndigheter som utviser god smak og maler over «kunstverkene» til denne overvurderte klovnen!

Prektighet og skyldfølelse og selvgodhet og sånt

FNs menneskerettighetserklæring fyller 60 år i år. Gratulerer! Men hvorvidt det betyr at verden har fortjent at Amnesty Interntional gir ut antologien «Freedom», er et helt annet spørsmål. Nå har ikke Droneland lest hele samlingen, men etter å ha lest denne smaksprøven av Cloud Atlas-forfatter David Mitchell har han ingen umiddelbare planer om å lese videre. Faktisk minner dette ham om den mest sentimentale perioden for charity records midt oppi Do They Know It's Christmas og We Are The World-hysteriet på 80-tallet. Mens folk til venstre og høyre kjøpte musikk for å døyve dårlig samvittighet, uttrykte en særdeles pragmatisk anlagt Unge Venstre-kamerat av Droneland følgende: «Jeg har ikke så dårlig samvittighet at jeg må kjøpe dårlig musikk.» Kanskje det samme kan gjelde for Amnesty-antologien «Freedom»? I hvert fall om man skal bedømme utfra Mitchells prektige tekst.

The Drug Wars Don't Work

Latinoene har skjønt det som prektige yankeer strever med å forstå, nemlig at kampen mot narkotika er en kamp mot vindmøller. Nå introduserer USAs naboer i sør (i første omgang Mexico og Argentina) en mer liberal holdning til narkotika. På høy tid slik at færre menneskeliv går tapt i denne stupide krigen mot folk i nords fritidssysler og folk i sørs levebrød. Slikt blir det internasjonal forbrødring av.

Godt norsk! (nasjonale issues)

Interessant artikkel om Farouk al-Kasim som kom fra Irak til Norge for å lære oss om a) oljeleting og –produksjon og b) forvaltning av oljeformuen. Så var det kanskje ikke bare Arve Johnsen og Trygve Bratteli som tenkte de store tankene back in the days. Hvorfor har vi ikke hørt om denne fyren før? I den grad dere kjenner til historien fra før, pardon my ignorance, skrev Dronelands kamerat Baste etter å ha lest denne artikkelen fra FT før han konkluderte: – Aner jeg noen nasjonalt selvbilde-issues her?

Dronelands respons låt som følger:
Nydelig!|

Sverre Drønen

Nydelig! Faktisk ikke bare en interessant story i lys av hva det forteller om...

19:05 (6 minutes ago)

Faktisk ikke bare en interessant story i lys av hva det forteller om våre nasjonale issues, men også en veldig rørende human interest story som klarte å unngå de fleste fellene slik saker faller i. Bare tenk dere denne saken skrevet av noen i Dagbloidet sin Magasinet-redaksjon? Grøss! (Unntatt Astrid Meland da, men hun jobber passende nok i Dagbl-Magasinets nettredaksjon.)

At slikt som dette ikke skildres i norske medier faller antakeligvis inn i samme kategori som neddyssingen av at Norge var det okkuperte landet hvor det under 2. verdenskrig var flest kollaboratører med naziene. Now, they don't teach the kids that at school! For det er jo
soleklart at det ikke fantes (eller finnes) antisemitter blant nordmenn. Yeah, sure!