Brasil-Paraguay

Åpenbart den store Brasil-dagen på Droneland i dag! Og han vet, headingen låter som en fotballkamp. Men akk og nei, det handler om den blodigste krigen noensinne i Latin-Amerika, mellom Brasil og Paraguay som endte i 1870 med at brassene kverket sitt mindre naboland og der ifølge denne artikkelen 90% av Paraguyas mannlige befolkning strøk med. Heavy shit!

Derfor på plass med litt oppstandelse, mente noen irske akademikere, som skrev en bok om den irske luksushoren Eliza Lynch, som ble Paraguays presidentfrue. Og det lenge før Mette Marit ble frue til statsoverhode in spe. Latinoene viste som vanlig vei når det gjaldt å slippe «commoners» til ved maktens bord. Hittil har Lynch, eller «Queen of Paraguay» som hun spottende er blitt kalt, vært særdeles upop i Brasil, hvor man har beskyldt henne for både det ene og det andre. De irske akademikerne tegner dog et helt annet bilde av situasjonen og ifm lanseringen av boken forlanger paraguyanerne nå en unnskyldning. Tør vi håpe på en ny krig...?

Miniskjørtmoralisme

På stående fot husker ikke Droneland om det var slik at skjørtelengden gikk opp eller ned i krisetider. Kanskje noe den brasilianske studenten Geisy Arruda burde ha tenkt på før hun gikk på privatskolen sin iført et miniskjørt. Rettelse: et rosa (!) miniskjørt. Det skulle hun selvsagt ikke ha gjort, for dydige brasser – som iblant går iført mindre enn en normal-size bikini (ikke bare på stranden) – var i harnisk. Hun ble hetset som en skjøge av moralistiske medstudenter. Så mye for brasiliansk frivolitet. Droneland finner ikke ord for hvor skuffet han er over at denslags horete tendenser blir stoppet i Brasil, av alle steder.

Denslags gammeldagse moralisme burde derimot vært noe å tenke på i det nordlige England. Her er det slett ikke uvanlig at jenter og kvinner i alle aldre går på by'n i sitt korteste skjørt, før de drikker seg dritings og legger seg til for å rulle på bakken for å vise frem Marks&Spencer-undertøyet sitt. Også midt på vinteren når det nærmer seg frysepunktet. Er det rart folkehelsen er som den er i vårt naboland i vest?

Kanskje et studentutvekslingsprogram mellom Sao Paulo og Leeds hadde vært noe å tenke på?
Er det noen i Leeds eller andre nordengelske byer som kan gjøre det samme? Men da for

Growing Old Distastefully

Tja, hvor ble det egentlig av Harmony Korine etter hans stadig mer utilgjengelige filmer fra midten på 90-tallet til rett over årtusenskiftet. Åpenbart gjennom den typiske karussellen av sex & drugs & rock'n'roll. Kanskje ikke så overraskende gitt at dette var mannen som i en alder av 19 skrev manuset til «Kids» og siden selv regidebuterte med «Gummo». Droneland minnes at han i en periode hadde soundtracket til filmen liggende på pulten der han jobbet på den tiden, men måtte ta det med seg hjem da så mange av hans kolleger ble freaket ut av bildet av white trash-gutten på omslaget.

Harmony gjorde et lavmælt comeback i fjor, og er nå tilbake med en film om pensjonister som raner kiosker og puler bosspann – «Trash Humpers». Tydeligvis har han mistet det siste elementet av narrative spor i denne filmen, noe som ikke burde overraske. Referansen til black metal er forresten både god og passende – tross alt hadde han med Burzum og ymse andre ekstremmetalband på soundtracket til «Gummo». Bra tittel «Trash Humpers», men noe sier Droneland at filmen i seg selv er en acquired taste.

En hyllest til dystopia

Droneland skrev en kort kommentar da forfatteren J.G. Ballard døde og anbefalte en samling av mannens komplette noveller, samlet i ett strålende verk. Ifm leting etter noko heilt anna, kom han over denne artikkelen der ulike Guardian-journos skriver om Ballards påvirkning på andre kunstarter enn litteraturen. En del opplagte navn, spesielt innen musikk. Også en fin-fin dissing av David Cronenbergs «Crash», en ubrukelig filmatisering av Ballards bok av samme navn, men samtidig ros til regissørens «Dead Ringers» (ikke minst grunnet Jeremy Irons glimrende fremstilling av filmens gynokologtvillinger).

Efter Aften

Da Dronelands kamerat Frode forsøkte å si opp Aftenposten førte det til masse tyt og mas, der han først ble ringt opp og så fikk tilsendt et skjema der de ville ha ham til å fortelle hvorfor han hadde sagt opp avisen. Nå kan det selvsagt være mange grunner til det, og mange grunner til å la være å svare på denslags anmassende tøys og tull.

Men for å gi Aftenfolket noe å underholde seg med på julebordet (som sikkert ikke er avlyst selv om det er finanskrise), svarte Frode slik på spørsmål om forslag til forbedringer:

«Gå bort fra den nymoralistiske statsforherligende propagandaen som dere kaller journalistikk. Begynn der.»

Musikk i Dronelands ører.

Kapitalisme med K

Det er ikke bare Ayn Rand som synes å få et comeback i disse finanskrisetider (noe Droneland skrev om her). Under overskriften «Kan kapitalismen overleve?» skrives det om gjenutgivelsen av en Joseph Schumpeter-klassiker i redigert form.

Når fiksjon blir fakta (dusjing mot infeksjoner)

Under jobbing med en sak om katastrofefilm, kom Droneland i kontakt med folkene som driver nettstedet skepsis.no. Et (bokstavelig talt) sunt sted for alle som har fornuften i behold. På bloggen deres fant han en interessant link videre til en blogg som følger med på hva AIDS-fornekterne holder på med. Morsomt og sjokkerende på samme tid at noen kan innta slike standpunkter. Men hei, i et av verdens mest HIV-befengte land, Sør-Afrika, har man en president som før han ble valgt uttrykte at HIV var noe man kunne vaske bort med en aldri så liten dusj... Droneland sier som en av hagsa sine: «Jeg dusjer oftere nå.»

En reisefører

Siden Droneland ikke har lest denne reiseberetningen fra India «Nine Lives: In Search of the Sacred in Modern India» av William Dalrymple, kan han ikke uten videre vende tommelen opp eller ned eller til siden eller si «Thank You, India». Men anmelderen som skriver om boken har noen gode poenger om hvordan såkalt reiselitteratur er blitt blass og utvannet de siste årene. Det er antakeligvis prisen vi betaler for å slippe cheap (but not so cheerful) lavprisflyselskaper som Ryanair inn i livene våre. Masseturisme, usentrale flyplasser og ekstragebyrer er uansett overvurdert.

Hun blir heller jaget av ulver

Man kan trygt si at Shakira ikke er som andre popstjerner, noe dette utdraget fra et intervju i le Guardian viser:

«(...) as quickly becomes clear, Shakira's way of putting things is noticeably different from other pop stars. Over the course of our meeting, she will quote Socrates ("a life without examination is a life that's not worth living"), openly discuss the fact that she's in therapy – "I just think that it's very helpful to have a map of your psyche, because when you have a map you know where to go" – and mention her love of Thomas Paine's 1791 abstract revolutionary political tract The Rights of Man. You don't have to have a panoply of journalistic experience to know that these are areas seldom covered in interviews with multi-platinum-selling pop stars (...)»

Droneland er ikke uenig. Men han begynner å lure på hva man skal si om popåret 2009 når han gir hennes nye album, «She-Wolf», terningkast 5 og mener at dette er en av årets plater så langt. Og da er det mindre enn to måneder igjen av året – og det kommer sjelden noe godt like før jul...

Ikke alltid helt på nett

Nok en strålende kommentar fra Observer-spaltist Nick Cohen, som viser at det finnes folk på venstresiden som ikke er politisk korrekte. Noe sier Droneland at han burde vært lest av ledende folk i regjeringen. Da ville Audun Lysbakken neppe funnet veien inn i styre og stell. Det beste med Cohens rant er at han påpeker hvor lett – og lettvint – det er å engasjere seg i onlineprotester, fordi de egentlig ikke krever noe mer enn at de gir avsenderen mulighet til å være litt opprørt uten grunn og samtidig øke deres selvgodhet fordi de har gjort noe «godt» for «samfunnet»:

«There have always been people who have found reasons to take offence. In moments of high tension, you have always been able to find people who are offended if you will not give them reasons to take offence. But the heresy hunters who took offence at the feeble joke Andrew Neil used to introduce the BBC's This Week are a novelty. They belong to a new breed of digitally enabled puritan the internet has unleashed.»

Mye herlige spark både til høye og venstre i kommentaren, og han påpeker at nettet kan fungere både på godt og vondt. Men med fremveksten av nymoralismen, så finner vi stadig flere eksempler på at velmendende duster skaper mer vondt enn godt online.

Når politikere går til sengs med media

Tony Blair har fått sin perfekte arvtaker i geskjeften med å gå til sengs med det som kan krype og gå av media i form av den konservative partilederen David Cameron. Om vi skal tro denne kommentaren, kan det bli livlig i en kommende Tory-regjeringen når Europa-spørsmål skal diskuteres. Interessant også at det er en skribent fra den Tory-vennlige avisen Daily Mail som gir oss denne innsiktsfulle analysen av hvordan Europa og EU kan utvikle seg til å bli et stort problem for Cameron – i den venstreintellektuelle avisen The Observer.

Reveenka

Noe sier Droneland at han ikke ville sett helt ansikt til ansikt med den britiske kjendiskokken og jaktentusiasten Clarissa Dickson Wright, som i dag presenteres i en Q&A i the Guardian. Men man må om ikke annet beundre denne typen politisk inkorrekthet. Her snakker hun bl.a. om sin støtte til revejakt og svarer følgende på spørsmål om hun har fått direkte trusler fra antijaktlobbyen:

«Yes. But I get fewer postal ones since I said I would have an exhibition of my death-threat mail to raise money for hunting.»

Helvete på jord

Nord-Korea er et land som de fleste kjenner lite til. Alt media rapporterer er at landet er et farlig diktatur som har utviklet atomvåpen. Spesielt er amerikanerne opptatt av dette. Noe spaltisten Banyan i The Economist mener er en betenkelig avsporing i forhold til det som er et mer alvorlig tema, nemlig Nord-Koreas grove brudd på menneskerettighetene. Bl.a. er det blitt dokumentert at det finnes konsentrasjonsleirer med opptil en kvart millioner mennesker nord i landet. Ikke at vi burde være overrasket over at USA nok en gang bommer med sin utenrikspolitikk.

De som har tenkt seg på kino i tiden fremover kan se en film som vant ungdommens dokumentarpris på fjorårets Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor – «Yodok Stories». Filmen har sine mangler og med sitt viktige budskap skulle man ønske at filmen ikke var så mye av en kunstfilm, men forsøkte å popularisere dette alvorlige temaet. Kanskje Morten Traavik kan være mannen? Han hadde en helt annen tilnærming til det nordkoreanske samfunnet da han introduserte diskokulen for intetanende innbyggere.

Ayn Rands pasjon

Ayn Rand ble med sin hyllest av individualisme en helt for den voksende skaren av nyliberale og liberalister, og har bl.a. takket være en viss Alan Greenspan hatt en betydelig påvirkning på amerikansk politikk de siste tiårene. Samtidig har hun sine kritikere – spesielt blant den intellektuelle eliten – som mener at litteraturen hennes er infantil. Kanskje ikke så rart gitt at stilen hennes åpenbart er påvirket av melodramatikeren Victor Hugo («Les Misérables»).

Livet hennes er skildret i TV-filmen «The Passion of Ayn Rand» (1999), der (den erklærte sosialisten) Helen Mirren spille den jødisk-russiske filosofen og forfatteren som fant sitt andre hjem i Amerika. En av hennes to mest kjente bøker, «Kildens utspring» («The Fountainhead»), der Gary Cooper spilte hovedrollen som arkitekten Howard Roark. Mens det går rykter om at den andre, «De som beveger verden» («Atlas Shrugged», også skal bli film.

Men Rand synes ikke å gå av moten selv etter at hun gang på gang er blitt disset av kultureliten. Tvertimot har finanskrisen gitt henne nytt liv og bøkene hennes har begynt å søke mer ettersom folk på høyresiden lar sin stemme bli hørt. Nå foreligger to grundige biografier om henne. Interessant nok er begge av kvinner, som muligens ser Rand som en kvinnefrigjører eller moderne feminist:

«The woman behind these right-wing myths was exceedingly odd. She had “a glare that could wilt a cactus” according to a writer in Time, and wore a broach in the shape of a dollar sign. She was even odder to live with. Ms Burns points out that she obliged her long-suffering husband to wear a bell attached to his shoe so that she could hear him come and go. She all but obliged her leading acolyte, Nathaniel Branden, to meet her for sex twice a week, informing both her husband and Mrs Branden that the arrangement was rational. She picked fights with “frightened zombies”, as she called her fellow intellectuals, and yet was mortally offended when anybody dared to criticise her writing.»

Åpenbart ville hun være en av gutta. Samtidig er hennes suksess nå nok et eksempel på at ikke alle kjøper venstrepropagandaen om at det frie marked har skylden for finanskrisen. Faktisk viste høyredreiningen ved det norske stortingsvalget nå nylig litt av det samme. Noe som gjør det enda mer absurd at regjeringen nå åpenbart legger seg enda lengre til venstre, bl.a. i form av å øke det offentlige forbruket unødig. Men interessen for Rand er altså fortsatt stigende og konklusjonen på omtalen av de to biografiene forklarer hvor viktig hennes budskap er også i 2009:

«Yet Rand’s appeal has been undimmed by either the vituperation of her critics or the peculiarity of her admirers. Her insight in “Atlas Shrugged”—that society cannot thrive unless it is willing to give freedom to its entrepreneurs and innovators—has proved to be prescient. Even if John Galt is under threat once again in the West, he is back in business in China and India.»

Til informasjon, så er John Galt hovedpersonen i «Atlas Shrugged».

Harlem Nights

«Champion of Champions» er ordene du finner på en minneplakett veggen til nattklubben som bokselegenden Sugar Ray Robinson drev i Harlem, før denne gikk konkurs og Sugar Ray flyttet til Los Angeles, hvor han bl.a. drev frivillig arbeid for å hjelpe vanskeligstilte barn av alle hudfarger. Biografien «Sweet Thunder: The Life and Times of Sugar Ray Robinson» gjør ifølge det den hevder i tittelen, nemlig at boken på den ene siden forteller om livet til en av tidenes største bokselegender og på den andre siden er farget av tidskoloritten dengang mellomvektsbokseren levde i Harlem.

Når vi snakker om farger er det også en bok som flørter med det politisk korrekt, der forfatter Wil Haygood, som selv er svart, ikke forholder seg til dagens frase afroamerikansk eller bruker ordet svart. Istedet sverger han til å omtale Robinson (og folk rundt ham) som negro. Istedet leker Haygood seg med ordet og krydrer negroismen:

«For authenticity, Mr Haygood, black himself, prefers the then current word Negro to the contemporary African-American. Presumably for similar reasons, he hardly ever uses the word black. Reflecting the colour-shade-consciousness of his race during those times, his characters have subtle hues: copper, sepia, caramel, cocoa, honey, nutmeg, bronze and charcoal.»

Droneland tør ikke tenke på reaksjonene om noen hadde tillatt seg noe liknende blant den velmenende intelligentsiaen i Norge. Dere vet, sånne hvite som har lyst å være svart utfra en merkverdig blanding av misforstått sympati og en innbilt forestilling av at svarte folk er kulere enn hvite. Sånn den amerikansk forfatteren Dave Eggers gjerne fremstår.

Speaking of which, så er Droneland som alltid klar med Pop-preik i Bergens Tidende også denne lørdagen. Spalten er fortsatt ikke på nett, fordi BT planlegger hva de vil gjøre med magasinstoffet sitt online. Tema nå på lørdag 31. oktober er nettopp disse «hvite niggerne». Så de som befinner seg i Bergen eller andre steder og som iblant leser BT får herved nok en god grunn for å kjøpe BT nå på lørdag.

Spar oss!

Comebackfinansminister Sigbjørn Johnsen, som antakeligvis er brakt inn i regjeringen for å gi folk en følelse av trygghet og skape en viss koselig ufarlighet for å lure befolkningen, gir fire sparetips. Hm, kanskje han burde innføre noen sparetips for regjeringen også siden sentralbanken mener at Norge står i fare for å utvikle «hollandsk syke». Kanskje noe vi burde bekymre oss langt mer for enn mediehysteriet rundt svineinfluensaen?

Voksenlek i dusjen

Droneland trodde at nordmenn var vant til å kalle en spade for en spade, og sex for sex. Åpenbart ikke dersom vi skal tro denne NTB-meldingen basert på en nyhetssak fra Eikernytt, som BT her har gjengitt. Her omtales nemlig en særdeles støyende runde sex som «voksenlek i dusjen». Greit nok at paret som ble tatt i dusjen var så utagerende at det ble slått full alarm og hotellet ble evakuert. Men voksenlek i dusjen? Hallo? Hvem er dette skrevet for? Barn under 16 år?

Mørkets hjerte

Dette portrettintervjuet av den østerrikske regissøren Michael Haneke, er en smule irriterende i sin flinkis begår unødig grundig skildring av det bagatellmessige. Men gitt at Haneke snart er kinoaktuell med det mørke dramaet fra nazitiden, «Das weiße Band», som vant årets Gullpalme i Cannes, og hvor han peker på den ubehagelige sannheten om at mennesket har (minst) like mye ondskap som godhet i seg, så er det absolutt verdt å lese for enkelte av Haneke-sitatene i teksten.

Svarte katter

Sataniske pusedyr? Mjau? For det første må Droneland tilstå en viss undring over de nære bånd mellom sataniske vers og kattedyr slik denne saken antyder: «Først fikk black metal-stjernen trusselbrev. Nå er katten borte.» Man kan uansett trygt slå fast at dette ikke er «Cats» av Andrew Lloyd Webber. Kanskje vi nå kan forvente en black metal opera om forsvunne kattedyr og påfølgende hevntokt mot kidnapperen?

Når det er sagt, så er dette en typisk ikke-sak som media flommer over av i disse nettavistider.

Fritt fall (imperiet vender ikke tilbake)

Bra for handletur over dammen, mente en kamerat ifm at det britiske pundet etter å ha karret seg opp fra NOK 8,90 pr. pund til 9,25 i går nådeløst falt ned mot ni-punktet igjen. Må gjøre vondt i den engelske folkesjelen (for det er tross alt de som representerer konseptlandet Storbritannia, hadde du spurt skotter flest ville de neppe hatt noe imot løsrivelse) i deres innbilling av at landet deres fortsatt er et imperium og nyter respekt jorden rundt. Etter Margaret Thatcher og Tony Blair? Like hello!

For alle oss som har daglig nærkontakt med de inntil nylig så arrogante folkene i vest, var det knapt noen bombe da det tross «ekspertenes» meninger viste seg å bli nedgang i økonomien for sjette kvartal på rad. Uten at verken medietryner, politikere eller finansfolk flest klarte å få øye på skjærene i sjøen. Kanskje ikke så rart når media på øyriket kjører en stupid blanding av svak og ufundert optimisme midt oppi en kriserapportering som forsøker å finne lysglimt i en situasjon der det knapt nok finnes noe å bejuble. Keiserens nye klær omformulert til et drama om makt, penger og manglende selvinnsikt?

På en lørdag nå nylig kjøpte Droneland raddisblekka Guardian og finansavisen FT. Begge kjørte hhv én sak om at det lønner seg å satse på britiske aksjer nå og én om at man for all del ikke må finne på å kjøpe britisk just nu. Hva skal vi stakkars jenter tro på når man med bare få siders mellomrom blir servert motstridene budskap? Og det attpåtil når to aviser med diametralt motsatt ideologisk ståsted gir oss begge deler på én gang. Da snakker vi både helgardering – og skivebom!

Ubetydelig pjatt

Filmen «Bring Children from Streets» kan knapt kalles stor kunst, men det er en tilforlatelig film som på en ujålete måte forteller om to unge, norske dokumentarfilmskapere på tur i Uganda. Uten et ferdigspikret manus lar de istedet filmen bli til underveis. De tilbyr publikum et slags reisebrev der de bruker seg selv og i tillegg sentrerer en løs story rundt vertsfamilien sin i Uganda og et barnehjem (som lyder samme navn som filmens tittel) med røtter til Norge, Bergen og Norway Cup.

Det er et ganske uskyldsrent, åpent og søkende blikk på verden de to filmskaperne oss. Selv om filmen ikke gir oss den innsikten i det ugandiske samfunnet eller landets trøblete historikk og krigføring og løsrivingskamp fra kolonimakten Storbritannia, så er det en film som er ærlig på sine egne premisser. Journalisten som har skrevet om dem har dog gjort en platt og overflatisk jobb som dessverre er altfor typisk for norsk nettjournalistikk.

Enda verre er likevel den selvgode kommentaren fra en leser (scroll nedover saken), som med sitt krav til saken helt synes å misse poenget med akkurat denne filmen. Kommentaren låter også som om vedkommende er litt politisk personlighetsspaltet på en kuriøs måte. Typisk nok har vedkommende ikke sett filmen. Begredelig, begredelig, på alle plan.

Anti-seksuelle aktiviteter

Hele folket ut av sexindustrien? Kanskje det er mottoet når skoleelever skal læres til å avstå fra prostitusjon og sex-kjøp? Hvem vet? Uansett har bystyret i Bergen nå vedtatt en handlingsplan på området, som virker omtrent like lite gjennomtenkt som den prektige loven som ble innført i fjor om å kriminalisere sexkunder. Vi vet jo helt siden kampen mot porno at denne typen usunne allianser mellom moralistiske kristne og velmenende sosialister aldri fører noe godt med seg. Disse forsøkene på å undertrykke folks kroppslige behov låter mest som kristenfascisme, og da har vi vel egentlig oppsummert mye av den nymoralistiske tankegangen som råder i norsk offentlighet anno 2009.

Saken er forresten koplet til en annen sak kalt «Prostituerte skal lære norsk». Vi får formode at dette er slik at de skal forstå politiet bedre når de blir kastet ut av landet etter at søknaden om asyl her til lands er avvist. For vi får jo anta at de ikke kvalifiserer etter de stadig strammere reglene for oppholdstillatelse her i det blonde og blåøyde nord. Et perfekt grunnlag for at nordmenn kan føle sin godhet ved å «frigjøre» disse kvinnene og så sende dem tilbake «der de hører hjemme». Er det der peppern gror kanskje? En form for kombipolitikk som burde antyde hvordan et fremtidig samarbeid mellom KrF og FrP vil kunne komme til å se ut.

Skitne penger

Det advares mot falske bæssebærere ifm årets TV-aksjon. Visstnok et problem som gjentar seg ved hver slik aksjon. Denslags falske tryner bringer selvsagt ut «godheten» i nordmenn. Den virkelige «godheten» altså. Spesielt siden vi gir til vi blør til de vi mener trenger det.

Men hva når de falske bøssebærerne er «en utenlandsk kvinne»? Blir vi da litt mer omtenksomme fordi dette kan være en kvinne i nød? Eller fordømmer vi hennes handlinger under etiketter som «griskhet» og «amoralitet»? Selvsagt kan og burde det ikke være så lettvint. Men selvsagt blir dama dømt nord og ned for udåden.

Faktisk blir det et ekstra godt poeng mot de falske blir det selvsagt at disse er utlendinger. Attpåtil behøver du ikke engang være xenofob. Det er jo tross alt penger som på en måte blir «stjålet» fra de fattigste av det fattige.

Dessuten er det jo utrolig praktisk at vi kan definere de som VI gir penger til som «gode» utlendinger. De som derimot «stjeler» pengene, som inntil vi gir dem fra oss er «våre», og som poserer som falske bøssebærere kan i en slik moralistisk kontekst vanskelig bli annet enn «dårlige» utlendinger.

La oss for all del ikke få frem noen som helst nyanser her. Tyver er tyver, og det skader slett ikke at de er «utenlandsk». Mens de utenlandske som får «våre» penger er tjuvradder og kjeltringer. Ikke minst fordi de er kommet til Norge som lykkejegere. Fysj og fy, det får da være grenser for egoisme. Så kan vi jo høyst passende fornekte at vi selv tjener penger på det frie marked, som selvsagt overhodet ikke har noe med egoisme å gjøre. Nei, det handler jo mye mer om retten til å velge blant tusen ulike typer frossenpizzaer (unntatt på Rema 1000 da, som velger ut det halvdusinet som både er dårligst og mest usunne, sånn at vi slipper all denne «friheten» som alle disse nevrosefremkallende hverdagsvalgene gir oss). Dessuten er det jo klart at godheten i det norske folk, som ble demonstrert da «vi» hjalp nazistene til å utrydde så godt som hele vår jødiske befolkning under 2. verdenskrig, ikke kan trekkes i tvil. Nei, det er jo åpenbart at om vi selv var lutfattige ville vi ikke under noen omstendigher gått til denslags lovløsheter.

Men vi må da i det minste kunne forlange at vi kun kan forholde oss til «snille» utlendinger som blir der de er og som vi i beste kristen-humanistiske ånd kan synes synd på fordi de er fattige og som vi kan gjøre litt mindre lutfattige gjennom vår TV-annonserte godhet. Det må være deilig med all denne godheten som gjør at vi kan utbasunere ting av typen «Det er typisk norsk å være god». Selvgodhet skal man lytte til, for den kommer fra hjertet.

Alle tiders dust

Det ville være direkte uklokt å plassere SVs nestleder Heikki Holmås i en bås merket «Klodens smarteste hoder». Men litt kan vi da forvente av en lederskikkelse blant våre folkevalgte. I anledning at han nå overtar som nestleder i kommunalkomiteen på Stortinget, har BT tatt en prat med 37-åringen (ikke hans mentale alder) om hvorfor det er ok at folk kan dyrke sin misunnelse ved å ha tilgang til andre folks skattelister. Et absurd konsept, if ever there was one.

Men for å bevise at han virkelig er tapt bak en stol klarer selvsagt den overoptimistiske, men altså ikke spesielt kloke, Holmås også å sutre litt. En aktivitet Tilbakestegspartiet, til tross for hva man får inntrykk av i media, langtfra har monopol på. På spørsmål om han er fornøyd med SVs gjennomslag i regjeringserklæringen Soria Moria 2, svarer han følgende:

«(...) hadde vi gjort et bedre valg, for eksempel, 15-20 prosent, hadde vi fått til langt mer SV-politikk.»

Rent bortsett fra å sparke opp åpne dører i ren og skjær opplagthet, presterer han altså å antyde et valgresultat langt over det SV noensinne har oppnådd. Makes you sad for at Ap ikke gjorde et enda bedre valg på bekostning av sine juniorpartnere i regjeringen. Da hadde både Jens og vi sluppet å måtte hanskes med disse velmenende dustene.

Cop Killer

En narkobande skyter ned et politihelikopter før det bryter ut krigsliknende tilstander mellom klassepurken og lokalbefolkningen i en favela i Rio. Herlig. Selv Hollywood kunne ikke diktet opp noe slikt. Et utslag av det Ice Ts Body Count-prosjekt ville omtalt som «fuck the police, for your freedom» kanskje? Også heldig for arrangørene av Rio-OL 2016, som neppe ville vunnet lekene dersom dette hadde skjedd like i forkant av tildelingen i Køben for bare få uker siden.