Postmannen ringer aldri to ganger (om arroganse og inkompetanse)

Moderniseringsspøkelset reiser seg i det britiske offentlige postvesenet, Royal Mail. Når ikke engang dronningen stepper inn for å redde noe som er titulert «royal», får man tro at dette -vesenets time er kommet. Men i klassisk engelsk stil, så kan ikke et prosjekt der målet er å se fremover bli gjort uten rot og arroganse. Sistnevnte representert ved en ledelse som ikke er åpen og ærlig omkring de reelle konsekvensene av reformene. (Vi får formode at de er Oxbridge-utdannet gitt deres nedlatende holdning.) Rotet representert ved en streikelysten forsamling postansatte, som antakeligvis hater jobbene sine. Men som samtidig frykter enhver fornyelse som betyr at de faktisk kan risikere å måtte gå på jobbjakt for å finne seg en mer meningsfylt jobb, som de kanskje attpåtil kunne glede seg til å gå på. Gud forby! (Vi får anta at deres rekker rommer en del Arthur Scargill groupies.) Vanskelig å si hvem som er verst av ledelsen og fagbevegelsen i dette tilfellet, men at Royal Mail trenger fornyelse kan alle som har bodd i England skrive under på.