Tech & politique?

Endelig en kommentar som sier noe fornuftig om hvordan teknologisk utvikling kan og vil påvirke politiske beslutningsprosesser. Dette etter at det ble avholdt en «historisk» fjernsynsdebatt ifm det forestående britiske parlamentsvalget.

Hm, kanskje Droneland må omdøpe taglinjen sin fra «poptrash & politique» til «tech & politique» nå? Watch this space!

Homo som en delfin

En av Dronelands favoritter på fjernsyn for tiden er den småsatiriske serien «Glee», og seriens favorittstatus bekreftes når de nå i serien har diskusjoner omkring hvorvidt delfiner egentlig bare er homo-haier. En konklusjon Droneland og hans likesinnede har kommet frem til for lenge siden.

Hjernevask

Harald Eia sine aktiviteter på norsk fjernsyn blekner når man ser på hvordan amerikanske TV-stasjoner aktivt blander sammen reklame og produktplassering med bestemte verdier som de vil fremme i programmene sine. Og de sier at fascismen er død?

In God We Trust

Eller i det minste på Baldwin-familiens sorte får, Stephen, som etter at han er blitt nyfrelst evangeliker er blitt unemployable i Hollywood og gjør dårlig britiske reality tv for å holde kreditorene fra døren.

Takk til Morten T. for tips.

Oh dear, Oliver!

Hitler? En syndebukk! Stalin? Empatisk skildret. Det kan bare bety at den «kontroversielle» amerikanske filmskaperen Oliver Stone er tilbake. Nå skal han lage en ti-timers tirade for amerikansk TV under tittelen «Oliver Stone's Secret History of America». Som engelskmennene ville sagt det: Oh dear! Eller som smarte amerikanere ville sagt det: Can't wait to miss it!

Røyking er homo

«Are they smoking? Or are they gay?» Sjekk ut dette videoklippet fra satirikerne i The Onion.

Dyrevernere får på kjeften av feminister

I sin typiske satiriske ånd har ONN (Onion News Network, herlig navnespoof på CNN) tatt for seg den ekstreme dyrevernsorganisasjonen pETA (people for ethical treatment of animals), som støttes av en rekke kjendiser, sine metoder for å tiltrekke seg oppmerksomhet – ved å bruke kvinnelige modeller som poserer nøgne men med grønnsaker og slikt plassert på (u)strategiske steder. På et plan kunne man spørre seg hvor mennene er, siden enkelte av oss heller vil se noen lettkledde hottiser. På et annet plan er det jo herlig at noen flere begynner å ta disse tullete veganerne på alvor og avkle (hm, kanskje det er feil ord...) argumentene deres.

Droneland minnes det dessverre nær glemte hip-hop-bandet DC Basehead, som i tekstheftet på en av sine plater gav uttrykk for følgende: «Can pETA please start doing something useful, like the ethical treatment of other human beings.» Word!

Sjekk Onion-videoklippet.

Ayn Rands pasjon

Ayn Rand ble med sin hyllest av individualisme en helt for den voksende skaren av nyliberale og liberalister, og har bl.a. takket være en viss Alan Greenspan hatt en betydelig påvirkning på amerikansk politikk de siste tiårene. Samtidig har hun sine kritikere – spesielt blant den intellektuelle eliten – som mener at litteraturen hennes er infantil. Kanskje ikke så rart gitt at stilen hennes åpenbart er påvirket av melodramatikeren Victor Hugo («Les Misérables»).

Livet hennes er skildret i TV-filmen «The Passion of Ayn Rand» (1999), der (den erklærte sosialisten) Helen Mirren spille den jødisk-russiske filosofen og forfatteren som fant sitt andre hjem i Amerika. En av hennes to mest kjente bøker, «Kildens utspring» («The Fountainhead»), der Gary Cooper spilte hovedrollen som arkitekten Howard Roark. Mens det går rykter om at den andre, «De som beveger verden» («Atlas Shrugged», også skal bli film.

Men Rand synes ikke å gå av moten selv etter at hun gang på gang er blitt disset av kultureliten. Tvertimot har finanskrisen gitt henne nytt liv og bøkene hennes har begynt å søke mer ettersom folk på høyresiden lar sin stemme bli hørt. Nå foreligger to grundige biografier om henne. Interessant nok er begge av kvinner, som muligens ser Rand som en kvinnefrigjører eller moderne feminist:

«The woman behind these right-wing myths was exceedingly odd. She had “a glare that could wilt a cactus” according to a writer in Time, and wore a broach in the shape of a dollar sign. She was even odder to live with. Ms Burns points out that she obliged her long-suffering husband to wear a bell attached to his shoe so that she could hear him come and go. She all but obliged her leading acolyte, Nathaniel Branden, to meet her for sex twice a week, informing both her husband and Mrs Branden that the arrangement was rational. She picked fights with “frightened zombies”, as she called her fellow intellectuals, and yet was mortally offended when anybody dared to criticise her writing.»

Åpenbart ville hun være en av gutta. Samtidig er hennes suksess nå nok et eksempel på at ikke alle kjøper venstrepropagandaen om at det frie marked har skylden for finanskrisen. Faktisk viste høyredreiningen ved det norske stortingsvalget nå nylig litt av det samme. Noe som gjør det enda mer absurd at regjeringen nå åpenbart legger seg enda lengre til venstre, bl.a. i form av å øke det offentlige forbruket unødig. Men interessen for Rand er altså fortsatt stigende og konklusjonen på omtalen av de to biografiene forklarer hvor viktig hennes budskap er også i 2009:

«Yet Rand’s appeal has been undimmed by either the vituperation of her critics or the peculiarity of her admirers. Her insight in “Atlas Shrugged”—that society cannot thrive unless it is willing to give freedom to its entrepreneurs and innovators—has proved to be prescient. Even if John Galt is under threat once again in the West, he is back in business in China and India.»

Til informasjon, så er John Galt hovedpersonen i «Atlas Shrugged».

Historien gjentar seg

Det skal bli spennende å se om noen etter hvert tar opp hansken fra Telegraph-bloggeren Edmund Conway, som mener at finanskrisen trenger sin egen The Wire. En TV-serie som klarer å forklare oss påvirkningen finanskrisen har på oss som mennesker. Også bra et par av kommentarene fra leserne. Deriblant hun som påpeker at The Wire er rent gresk drama. Noe som burde passe til finanskrisen. For er ikke den grådigheten som har utspilt seg i finanssektoren de siste årene bare nok et utslag av at historien gjentar seg.

Nyheter for grønnsaker

Charlie Brooker har tittet inn i tv-boblen og funnet ut at fremtidens nyheter vil bli presentert av kjendiser. Eller vent, i England er de allerede i gang med dette:

«Finally, vegetables have a TV show of their very own. Not human vegetables. Don't be daft. This is way beneath them. I'm talking about actual vegetables: carrots, potatoes, turnips, cauliflowers … such is the target audience for Live From Studio Five. Clearly too stupid for human consumption, it is instead aimed squarely at cold, unfeeling lumps of organic matter with no discernible minds of their own. And it succeeds brilliantly at keeping them entertained. I watched last Monday's episode in the company of a clump of broccoli, and it was held in a rapt silence throughout. Well, most of the time. To be honest, I think it drifted off a bit during a Backstreet Boys report. And I had to slap it awake at the start of each ad break. Apart from that, it was spellbound.»

Hva kan man vel annet enn å sitere Public Enemy: «More News at Eleven».

Les hele omtalen her.

Små monstere

Hva skal til for at dagens kids ikke skal vokse opp til å bli små narsissistiske monstere? Jo, god gammeldags grensesetting mener psykologen Aric Sigman. For Droneland låter dette som liknende til det utskjelte men misforståtte konseptet om fri barneoppdragelse som var så omstridt i Norge på 70-tallet. Noe som i praksis betød frihet under ansvar. Dette i motsetning til mange foreldre som skjemmer bort ungene sine materialistisk, men som ikke skaper gjensidig respekt og ikke gir nok kjærlighet. Mye av det rundt omkring. Noe som gir oss små monstere heller enn de frie sjeler som vi ønsker at neste generasjon skal være. Og som det påpekes i teksten, så er det liten tvil om at den teknologiske utviklingen ikke nødvendigvis gjør oss lykkeligere. Ikke at det burde være nødvendig å påpeke, men når man ser hvor avhengig folk er av fjernsynsapparatene sine (og helst ett i hvert rom i kåken) så skjønner man at Sigman har et poeng.

Ich und die Wirklichkeit

Droneland lar aldri en sjanse gå fra seg til å referere til den banebrytende tyske duoen DAF – eller Deutsch-Amerikanische Freundschaft, for de mer tyskkyndige der ute. Anledningen er at britene sørger over at reality-TV-konseptet Big Brother etter ti sesonger blir tatt av plakaten av Channel 4. Etter å ha definert britiske fjernsynsseeres vaner det siste tiåret, spør enkelte britiske aviser om dette er begynnelsen på slutten for reality TV. Marina Hyde svarer at dette tvertimot bare er slutten på begynnelsen, og ser for seg at reality TV nå blir så virkelig at det inntar den politiske areaen. TV-mediet som redningsplanke for demokratiet i en tid med stadig mer velgerapati? Droneland sier bare som pop-hip-hop-duoen P.M. Dawn: «Reality used to be a friend of mine.»

Fremad: Poesi!

Det var opplagt at noe var i gjære da Sarah Palin trakk seg som guvernør for den amerikanske delstaten Alaska. Og nå har Conan O'Brien i samspill med William Shatner funnet svaret: Sarah er en poet i forkledning. Var det dette Sly & the Family Stone mente da de proklamerte sine klassiske ord «my only weapon is my pen, a poet» på det legendariske albumet «There's A Riot Goin' On»...? Uansett, en fornøyelse å se og høre Shatner resitere Palins avskjedstale slik den burde ha vært fremført.

Tårevått farvel

Tårer ser ut til å være det nye knepet for politikere som enten vil ha makt (Erna Solberg) eller forsøker å klamre seg til makten (Gordon Brown). Ikke at sistnevnte har grått ennå, men som man kan lese i dagens Charlie Brooker så kan det tenkes at tårer på frokost-TV er det eneste som muligens kan redde ham. Muligens. Vi understreker muligens. Noe som minner Droneland om en gammel ABC-låttittel: «Tears Are Not Enough».

Smells Like Lars Sponheim

Charlie Brooker er som alle vil vite en av Dronelands favoritter. Enda bedre er det at mannen har to faste spalter i The Guardian. Iblant går Droneland dog glipp av spalten grunnet ymse gjøremål og da er det godt å motta følgende observasjon ifm Brookers siste Screen Burn fra Morten T, som mener at beskrivelsen av en reality tv deltaker minner påfallende om Venstre-leiar Lars Sponheim:

He looks like he throws himself roughly on to the bed each night, hungrily moving his hands all over his own body, trying to kiss himself deep in the mouth. If it were legal or even possible to do so, he'd probably marry himself, then conduct a long-term affair with himself behind himself's back, eventually fathering nine children with himself, all of whom would walk and talk like him. And then he'd lock those mini-hims in a secret underground dungeon to have his sick way with his selves, undetected, for decades.

En fabuløs sammenlikning!

Last week on...Dynasty

Om noen uker er det 20 år siden siste episode av såpeoperaen «Dynastiet» ble kringkastet. Hvem skulle trodd? Herlig derfor å ramle over denne artikkelen som hyller sjefsbitchen Alexis Carrington. En kvinne som alltid hadde noe Cruella De Vil aktig over seg. Og i Dronelands verden kan ikke det være annet enn en ære.

Heavy Metal Fotball (Metal Band-ter)

The Guardian har noen suverene minutt-for-minutt referater fra fotballkamper. Iblant kan det faktisk være mer underholdende å lese de spydige kommentarene (både Guardians skribenter og fra folk som sender inn kommentarer) enn å se selve kampen. Spesielt bra blir det når de hiver inn musikk- eller filmreferanser, som når de sammenlikner Liverpool med ymse metalband:

"(...) if Liverpool were a metal band, they would be Black Sabbath," wah-wahs Joe Pearson. "Sabbath were a dominant force in days gone by, but they haven't done much lately, and the band leader often appears to be the victim of muddled thinking. Although Liverpool haven't appeared in a World of Warcraft ad, as far as I know. I'll leave it to other MBM readers to figure who Everton are. Motorhead? Both lead by a truly scary-looking guy?" I'm going to have to contradict you and say that Sabbath would be Villa, simply because that's what they would want, and what Sabbath want, they get. Liverpool could be Metallica instead, what with them currently being closer to recapturing former glories than they have been for years. Everton are Testament, always tantalisingly close to the big four.

Og siden vender de tilbake og kryssrefererer metalreferansene under kampen, som her:

91 mins: Baines cut down the left and plays a lovely ball across the face of goal but Carragher cleverly ensures Cahill can't connect with it. "This match is best summarized by the first line of Metallica's 'Sanitarium'," whistles Pranjal Tiwari. "Welcome to where time stands still." Yes. No one leaves, and no one will.

Resten av kampreferatet fra Everton-Liverpool. Aldeles herlig skandaløst er det forresten at tv-kanalen ITV, som overførte kampen på fjernsyn i UK, klarte å kutte til reklame akkurat da Everton scoret kampens eneste mål. Fabuløst!

Virkelige uvirkeligheter

Droneland er som kjent en stor fan av Guardian-spalten til Charlie Brooker, men alt før mannen begynte med sin ukentlige spalte foretok han hver uke et blikk på høydepunkter og dybdepunkter av det som vises på britisk fjernsyn. Ofte så underholdende at du ikke følte behov for å se selve programmet, siden dette etter å ha lest Charlies spalte uvegerlig ville måtte bli en nedtur.

Ta bare denne spalten der han tar for seg den pågående sesongen av Big Brother (hm, holdt på å skrive Big Bother der...). Jepp, de holder fortsatt på med BB i UK. Uansett, Charlies beskrivelse av deltakerne er ubetalelig. Ta bare disse beskrivelsene av Lisa og Mario:

Lisa is a Robert Crumb fantasy made flesh, all sturdy calves and shot-putter stance, while Mario looks like a Spitting Image puppet of Sly Stallone crudely whittled from a gigantic boiled ham by a madman in a hurry. His neck is 10 times wider than his skull and resembles a weightlifter's sunburned thigh; atop it sits the head of a cartoon Roman locked in a permanent "O-Face".

Dødsjungelen

Mongo i Kongo. Hutuer fra Rwanda som holder til i noen av verdens største flyktningeleire har fortsatt ikke gitt opp tanken på å drepe tutsier, og for å sikre seg at krigingen fortsetter lærer hutuene nå opp sine barn. Slik fortsetter nok et trist kapittel i historien om barnesoldater.

Droneland leser for tiden boken Herzog on Herzog, der den tyske regissøren snakker om sin filmkunst. I hans rikholdige katalog finner man også dokumentaren Ballade vom kleinen Soldaten, om barnesoldater i Nicaragua. Herzog laget filmen sammen med Denis Reichle. Denne Alsace-fødte tyskeren har selv bakgrunn som barnesoldat da han som 14-åring ble rekruttert inn i Hitlers hær i det siste desperate forsøket på å holde allierte styrker ute av Tyskland. Etter at Reichle mirakuløst overlevde ble han takket være sine Alsace-røtter fransk statsborger og kjempet bl.a. i Indochina før han ble forfatter og filmfotograf.

Barne-TV-musikk

Hva har skjedd med musikken i fjernsyn for barn? Mens det før var eksperimentelle klanger som rådet grunnen er det som om en slags rasjonalitet er begynt å trenge gjennom i form av at alt skal være nyttig. Slik får man fenomener som Lazytown med sitt eplekjekke budskap, men der musikken leaves a lot to be desired ifølge The Times musikkskribent Pete Paphides:
It gets better if you watch Lazytown, but only as long as you turn the sound off. The show’s best intentions – rebranding fruit as “sports candy”, telling you to keep active – are undermined by a series of songs called the likes of Bing Bang and Energy, prolonged exposure to which leave you feeling as if you’ve been dragged up a dark alley and mugged by Aqua. So much for the healthy mission statement. If music was food, Lazytown would be mostly sugar and tartrazine.

Istedet burde man kanskje vende tilbake til de gamle idealer for barne-TV-musikk som blir beskrevet slik av Jonny Trunk, eieren av Trunk Records, som har gitt ut en rekke temamusikk fra gamle fjernsynsprogrammer på CD for første gang:
According to Trunk, the best children’s TV music is an imperfect fit between what the audience thinks it wants and the people who are around to provide it. Folk musicians ended up providing music for programmes such as Play Away and Bagpuss because the sort of people who went to folk clubs in the Sixties were BBC producers.