Sundførs salmebok

Droneland har anmeldt det nye albumet til Susanne Sundfør, «The Brothel», og konkluderer med at hun har foretatt et kvantesprang fra debuten til dette monumentale andrealbumet, som har noe sakralt over seg – ergo overskriften.

twatter (mens du sover)

«Marit Larsen hacket på twitter» melder NRK Nyheter. Visstnok skal noen ha hacket seg inn på ungpikens twatter-konto (mens popstjernen lå i sin dypeste Tornerose-søvn i Köln) og lagt ut en beskjed om at Marit nå har lengre og bedre sex enn noensinne. Tja, er det noe annet å forvente når hun tvitrer og tvatrer på den måten? På den annen side vil jo noen kalle dette en gladnyhet. Spesielt for henne. Selv var hun kjapt frempå og beklaget det inntrufne. Men hvorfor beklager hun? Det er jo ikke hun som har lagt ut beskjeden. Hun burde vært skamløs og brukt det i egenpromoveringen. Er det ikke liksom det popstjerner skal være best på? Det å skryte på seg mange elskere brukte å være en heder blant popstjerner. Nei, det går nedover med underholdningsbransjen.

Paranoimia

Droneland oppdager at det stadig er artister som klarer å gjøre noe interessant med premissene som ble lagt i de spennende årene som fulgte i musikklivet i årene etter punken. Dengang artister som Public image Ltd (PiL), Gang of Four, Slits, Nina Hagen, Lene Lovich, Echo & the Bunnymen, Joy Division, Chrissie Hynde/Pretenders, Talking Heads, osv, osv gjorde vår lydverden mer utrygg.

Blant disse nye artistene som ekspanderer og oppdaterer såkalt new wave-musikk til våre dager er Manchester-jenten Julie Campbell, som kaller seg for LoneLady. Etter to lovende singler – «Immaterial» og «Intuition» – foreligger nå hennes debutalbum «Nerve Up», og titler på både singler og albumet antyder hva man har i vente i form av av kjølig pop og paranoid minimalisme. En slags paranoid popmusikk, noe som også gjenspeiler seg i tekstene som er mer personlige enn politiske.

Ikke at man må på død og liv må henge seg opp i referansene som Droneland nevnte over. LoneLady er uansett mer på rock enn disko-siden av revivalen av tidlig 80-talls musikk som har funnet sted de siste årene, og om man skal føye til et par referanser i tillegg til de gode, gamle så er det nærliggende å nevne Kristin Hersh (Throwing Muses) og PJ Harvey for å beskrive litt av åndeligheten i musikken og tekstene til frøken Campbell. Enda bedre er det at «Nerve Up» er en plate som vokser seg til for hver gjennomspilling, og attpåtil føler man at LoneLady har enda mer å gi i fremtiden. Mao en artist det kan være vel verdt å oppdage nå for slik å følge utviklingen (nesten) fra starten.

At hun attpåtil gir ut platene sine på den glimrende Sheffield-etiketten Warp, som bl.a. er hjem til Autechre og Aphex Twin, skader heller ikke.

Elektroniske drømmer

Tonnevis med 80-talls referanser fra den britiske elektropop-duoen Hurts, der allerede tittelen «Wonderful Life» bringer tankene til Blacks låt med samme tittel mens lydbildet får oss til å tenke alt fra A Certain Ratio til Japan med en hint av Sheffield-sounden som oppstod for rundt 30 år siden.

Svett galskap

Droneland er ikke sikke på om det er låtens undertittel, «(Where Is Moses)», eller om det er James forsøk på å overbevise oss om at han er gal («I'm Mad!») som gjør «Rapp Payback» til en moderne klassiker. But, that's the way, aha aha, I like it, aha aha.

Den siste aha-ingen der må dog ikke tolkes i retning av at dette har noe med at det norske popbandet a-ha etter sigende skal legge ut på sin avskjedsturné neste år.

Beklager at det ikke er en proper musikk til JBs schläger på linken, men du får skru av synet og nyte lydene.

Toy Boy

Mika er ute med et nytt album, og for å videreføre The Smiths-referansen fra denne omtalen i The Times, så er «The Boy Who Knew Too Much» ikke akkurat «The Boy With The Thorn In His Side». Høydepunktet i omtalen er etter Dronelands oppfatning denne formuleringen:

«(...) the plinky-plonky music-box arrangement presents a credulity- stretching challenge even for those who made it through the whole DVD of Rufus Wainwright’s re-creation of Judy Garland’s tribute concert.»

Men toy boy? Akk ja, den overskriften er faktisk en låttittel på albumet. Og kjære leser, ikke lat som om du er overrasket.

Everybody Hates Chris

Norges-vennen Chris de Burgh får det vi vil anta er en velfortjent slakt i The Irish Times. Kritikerens vonde ord går åpenbart såpass innpå Chris the Biz at han føler behov for å besvare kritikken i et langt svarbrev. Noe avisen gjengir i sin helhet. For Droneland er det helt absurd at noen kan selge millioner av plater og likevel være opptatt av hva kritikerne mener. Snakk om lav selvtillit!

Freddie Mercury 63

Og ved en tilfeldighet oppdaget Droneland at Freddie Mercury ville fylt 63 år i dag da han snublet over en blogg, hvor man mintes den gamle Queen-frontmannen. Men selv om han er død, kan vi fortsatt si som Ready Freddie sa: The Show Must Go On!

Helt naturlig Morten

Det er umulig å glemme Morten Harkets 1995-album «Wild Seed» etter å ha sett omslaget, som med sitt strandmotiv og Morten i en knapp vest som viser frem hans yoga-trente torso samtidig som en skrivemaskin (!) dingler ned fra hans høyre hånd, er noe av det ypperste man finner innen moderne popkultur når det gjelder å vise frem pretensjoner i grenselandet der naturmennesket møter jatta-jatta new age filosofi. Sånne nymotens greier, you know. Men vi visste jo allerede dengang at Morten ikke er som andre popartister. Noe han har gjort sitt ytterste for å leve opp til siden. Dette er også noe Droneland under sitt alter ego Sverre Drønen skriver om i sin spalte Pop-preik i Bergens Tidende (kommer på trykk lørdag 15. august, så tålmod...tålmod)

Under research til saken kommer man dog over mye rart. Såsom dette skrekkens øyeblikk, der Morten gjør duett med Bjørn-rockepresten-Eidsvåg, i noe som omtales som den offisielle «theme song» fra Speiderleiren på Skaugum i 1989 – «Det er ennå tid». Kan noen forestille seg at det er begått en verre duett i kongeriket Norge? Dette er et skrekkscenario for oss med god smak på linje med slik den daværende kultureliten må ha reagert på den norske punk-klassikeren «Heks på Skaugum» av Søt Hævn, der forresten manageren til Dum Dum Boys spilte før han ble en del av kulturfiffen.

Men det er flere synder som ligger begravd i den harketske historie. Såsom norske kritikeres manglende evne til å ta mannens pretensjoner på alvor og følgelig slakte de grufulle platene han har påtvunget uskyldige/dumme forbrukere. Ta bare denne femmeren fra VG for nevnte «Wild Seed» og sammenlikn med omtalen litt lenger ned i samme link hentet fra en britisk avis der de helt korrekt oppsummerer platen slik: «Han låter som Sting på en dårlig dag på dette dystre og pretensiøse soloforsøket.»

Med Morten på stranden? Droneland tror ikke det.

Michael RIP

Michael Jackson (1958-2009). The King of Pop. Den største. RIP.

Wir sind die Roboter

Skribent og musikkelsker Paul Morley er kjent for sitt arbeid med The Art of Noise på det gloriøse 80-tallet og har de siste årene vært et fast innslag i Late Night Review på BBC2 på sene fredagskvelder, til stor glede for Droneland og alle andre som fyller hodene sine med så mye kultur at man gir seg selv en svulst – slik Gang of Four i sin tid uttrykte det. Uansett, nå er den godeste Morley i gang med en månedlig spalte for the Observers musikkbilag og alle hjerter gleder seg. Spesielt siden spalten er en eneste lang hyllest til Kraftwerk, som Morley omtaler som tidenes popband.

Sanger i pandemiens tidsalder

Siden februar har Droneland under sitt alter ego Pop-preik skrevet en spalte som heter, ja nettopp, Pop-preik i Bergens Tidendes lørdagsmagasin. I avisen 16. mai hadde han denne saken på trykk, der mange av innspillene kom fra venner og bekjente som han herved kan få rettet en offentlig takk til. Dessuten gir dette muligheten også for de som bor utenfor BTs nedslagsfelt (spalten står kun på trykk i avisens papirutgave) til å lese spalten som altså gikk under overskriften «Sanger i pandemiens tidsalder»:

Er svineinfluensaen den største pandemien siden spanskesyken? Eller er alt bare medieskapt hysteri? Pop-preik finner svarene i musikklivet.

«IN FRANCE a skinny man died of a big disease with a little name» sang Prince da han i 1987 grep tidsånden på «Sign O’ The Times» med sin referanse til fremveksten av HIV og AIDS. Bruce Springsteen fulgte opp et tiår senere da han på «Streets of Philadelphia» sang «My clothes don’t fit me no more».

Dødelige sykdommer er ikke noe nytt og musikkartister har alltid sunget om epidemier og sånt. Operakongene Verdi og Puccini var glad i sine svakelige unge kvinner og lot hovedpersonene i «La Traviata» og «La Bohème» dø av tuberkulose.

Ifølge popmusikken er det likevel ingenting som gjør deg så syk som kjærligheten. Alt i 1958 slo Peggy Lee fast at «You give me fever, When you touch me, Fever all through the night». Tre tiår senere stønnet Bon Jovi at «I ain’t got a fever got a permanent disease, Your love is like bad medicine». Likefullt låter konklusjonen at «Bad medicine is what I need».

DA NYE MEDISINER kurerte gamle epidemier dukket det opp nye sykdommer. Særlig etter den seksuelle revolusjon. Det begynte med uskyldige sanger om personlig hygiene, som Dionne Warwicks «What do you get when you kiss a guy? You get enough germs to catch pneumonia». Fire tiår senere berettet rapperen Roots Manuva fra frontlinjen i dagens Storbritannia: «STD that have no names, Down in the clinic with a headfull of shame». Det som begynte med et kyss endte i fordervelse. Typisk oss hovmodige mennesker å tro at et rikere sexliv kunne fri oss fra skammen.

Ikke at det bryr oss at vi er syke lenger. Sytekulturen florerer og sykdom er nesten blitt et statussymbol. Noe Mudhoney slo fast alt i 1988 på «Touch Me, I’m Sick». Pink nøyer seg ikke med å så tvil om sin seksuelle legning. Med «You Make Me Sick» og «Just Like A Pill» bidrar hun også godt på sykestatistikken. The Soundtrack of Our Lives tar det like godt helt ut med «Dow Jones Syndrome» og gir kapitalismen skylden. Alltid godt med en skurk. Og hvem er vel bedre å peke på i disse krisetider enn finansindustrien?

KANSKJE VI HELLER skal lete på hjemmebane før vi tråler Wall Street for pandemier. Vinskvetten er smittet av «Den forbanna forkjølelsen», mens de i «Lodotten» tar for seg en patologisk stor navlelo-dott. Neppe pandemisk potensiale, men skulle symptomene melde seg er det bare å søke profesjonell hjelp. Da oppstår faren for at du faller for fastlegen din. Noe Thompson Twins vet alt om: «Doctor! Doctor! Can’t you see I’m burning, burning!» The Verve stiller seg mer kritisk til legemiddelindustrien: «The drugs don’t work, They just make you worse». Iblant er det da også best bare å holde sengen og høre Jahn Teigen ønske at du skal «Bli bra igjen».

Når det gjelder nye pandemier er det likevel best å lytte til artister på gateplan. London-jenten M.I.A. tilbyr fugleinfluensa på gjør-det-selv-vis som var hun den slemme lillesøsteren til Nigella Lawson: «Bird flu gonna get you, made it in my stable». Mens Kanye West designet en egen workout-plan før han flørtet med jentene på helsestudioet: «Ooh girl, your breath is harsh, cover your mouth up like you got SARS». Da gjenstår det bare for Pop-preik å glede seg til rappere i alle land integrerer ord som svineinfluensa og tamiflu i rimene sine.

Zen fra Bruce

I en av Dronelands favoritter fra Bruce Springsteens sangkatalog, «Atlantic City», forener han evigheten og øyeblikket i ett. Ren og skjær zen! Og et spark i siden til alle som hevder at Bruce er en slags fattigmanns Dylan. Bare sånn at det er sagt ifm at New Jerseys store sønn spiller i Bergen i juni:

«Well now everything dies baby that’s a fact,
But maybe everything that dies someday comes back,
Put your makeup on, fix your hair up pretty,
And meet me tonight in Atlantic City»

Myke menn

Bekjente av Droneland vet at han ytterst sjelden triller hele veien til en sekser på terningen. Nå er det dog klart for hans første 6er etter at han i mars i år gjorde comeback som plateanmelder i BT. De heldige er de franske mykrockerne Phoenix og deres ambisiøst/pretensiøst titulerte fjerde album, «Wolfgang Amadeus Phoenix» (Ghettoblaster/V2), som Droneland kaller «en umiddelbar klassiker» og omtaler så her i avisen:

På debutalbumet «United» viste Phoenix hvordan man gjør softrockpastisj. Så slapp franskmennene «Alphabetical» og «It’s Never Been Like That» som tross økt kommersiell suksess ikke helt fulgte opp potensialet debuten hadde antydet. Med en tittel som «Wolfgang Amadeus Phoenix» signaliserer Phoenix at de denne gang legger listen høyt. Og allerede med «Lisztomania» tilbys en fransk åpning som hårfint balanserer mellom skyhøye pretensjoner og solid låtskriverkunst. Dette blir umiddelbart fulgt av den herlig skitne elektrosoftpunkfunken på «1901». Så følger en «slow» og en lek med filmmusikkpastisjer. Men akkurat da du begynner å forvente et standard album med plenty fyllmasse overgår gutta seg selv med et perfekt stykke popkunst kalt «Lasso» før låter som «Countdown» og ikke minst «Girlfriend» setter solid punktum og viser at innholdet lever opp til albumtittelen. Velkommen tilbake på softrocktronen!

Albumet er i salg fra i dag – mandag 18. mai.

Pet Shop Junior

Droneland har anmeldt det nye albumet «Begone Dull Care» fra den canadiske duoen Junior Boys i BT førstkommende tirsdag (jepp, han er tilbake i musikkanmelderrollen etter noen års avbrudd) og gir platen terning 5 med følgende begrunnelse:

«Begone Dull Care» er en kortfilm av den canadiske filmlegenden Norman McLaren. Nå har hans landsmenn Junior Boys oppkalt sitt tredje album etter denne. Man skulle derfor kanskje forvente at duoen ville begitt seg abstraksjonene i vold. Istedet har juniorlaget omfavnet sine indre hvite soulgutter og låter stadig mer som lillebrødrene til Pet Shop Boys. De er heller ikke ulik Warp-artistene Jamie Lidell og Fink, som også bringer elementer av pop, soul og elektro sammen, selv om Junior Boys har en mer elegisk popkvalitet der hvor warperne hengir seg til soulklisjeer. 80-tallet er fortsatt stedet hvor juniorene føler seg hjemme, og danner rammen for duoens sorgmuntre ballader og en rendyrket skitten men samtidig fløyelsmyk soulfunk. De som husker tilbake til tiåret kritikerne elsker å hate kan ane hint av produsenter som Arif Mardin og tidlig Jam&Lewis. Junior Boys kan sine referanser, samtidig som de forstår rammebetingelsene for en god poplåt. Nok en solid plate fra de canadiske guttene.

Fans av duoen kan altså glede seg til mandag 6. april da «Begone Dull Care» legges ut for salg.

Droneland har nå fått opplyst at albumet dessverre ikke er i handelen til 11. mai, så gamle og nye fans av elektropopduoen må nok smøre seg med tålmodighet i noen uker til.

Altered Images

Droneland har begynt å anmelde plater for Bergens Tidende igjen, og lytter i disse dager til debutalbumet fra Fever Ray, et nytt prosjekt fra The Knife-vokalist og sometimes-Röyksopp-kollaboratør Karin Dreijer Andersson. De faux-etniske lydlandskapene den svenske sangeren skaper under sitt nye alias bringer tankene tilbake til det glamorøse popbandet Japan og ikke minst deres frontfigur David Sylvian. (High praise indeed!)

Uansett, Droneland fikk også andre referanser til svunne 80-talls helter som Nina Hagen, Siouxsie & the Banshees, Liz Frazer/Cocteau Twins, Clare Grogan/Altered Images og ikke minst Cyndi Lauper. Det at behovet for å høre Altered Images ble stimulert, ledet Droneland til en nettside som hyller de skotske poppunkerne. Det låter fortsatt passe bittersøtt og viser hvordan punken tross sin antietablissementsimage egentlig hadde et ekstremt kommersielt potensiale. Noe som forsåvidt også ble utnyttet i samtiden av band som The Clash og Sex Pistols (eller i hvert fall bakmennene deres).

Island Life

Lest we forget at Grace Jones gav ut sine legendariske plater på den i sin tid like legendariske Island-plateetiketten. Ergo dette som tittel ifm denne hyllesten til plateselskapet Island som er 50 år gammelt. De mest kjente artistene på etiketten er vel Bob Marley og U2, som på ulikt vis peker på labelens reggae/roots-røtter og kommersielle suksess. Personlige favoritter blant de mange artistene på etiketten rangerer fra Junior Murvin via Robert Palmer og Sly&Robbie til The Killers. Men listen kunne vært så uendelig mye lengre. Det som likevel gjorde Droneland mest nysgjerrig var denne kommentaren til artikkelen der en leser velger sin favoritt Island-utgivelse:

«My most treasured Island album is a battered, scratched, dinner plate-sized chunk of vinyl from around 1970 which has never been made available on CD. Called 'This Is Blues' it is simply THE BEST compilation of urban American blues ever made...put together by Clash producer, Guy Stevens. Artists include well-known people like Otis Rush and Sonny Boy Williamson but also little known gems from people like Buster Brown and Tarheel Slim. 'I'd Rather See You Sleeping In The Ground' by Sammy Myers (I think) has got to be one of the most sinister, chilling slices of black Americana this side of gangsta rap. Stevens shows immaculate taste and on this evidence could probably have rivaled John Peel in terms of his ability to separate the wheat from the chaff. I would love to see Island re-issue this album on CD or promote it in some way.»

Droneland slutter seg til sistnevnte. Og den låttittelen «I'd Rather See You Sleeping In The Ground» låter som sumpblues av beste/verste sort. Bra for alle musikkelskere, dårlig for alle slemmingene der ute. Som det heter: Be good or be gone. Eller som det herved kan omformuleres: Be good or be six feet under...

Pink Psykedelia

The Big Pink er en britisk duo som nylig er blitt signet til den anerkjente 4AD-etiketten (som bl.a. også huser TV On The Radio, som med «Dear Science» stod for en av fjorårets musikalske höjdare). Musikalsk er The Big Pink et møtepunkt mellom lett psykedelia og elektroniske kalnger. Det får Droneland til å tenke på noen av de mer edgy tingene på 80-tallet men tidvis også med en mer listeorientert pop-sensibilitet. Et sted i skjæringen mellom Blancmange, C Cat Trance og OMD, for de som måtte ta disse referansene.

Are You Ready for the 80s?

Det norske bandet Montée gir ut sitt første album, «Isle of Now», i morgen (mandag 16. mars). En plate som Droneland har satt pris på siden han fikk den for en måneds tid siden og har skrevet omtale for det månedlige livsstilsmagasinet Mann:

«Montée lager et sant mylder av pop, funk, soul og softrock. Tenk punkens gjør-det-selv ånd i popformat, med referanser til Orange Juice, Talking Heads, Haircut 100, ELO, 10 C.C., Toto, osv. Høy 80-talls føring, med fransk åpning i retning av Daft Punks «Discovery»-album og debuten til Phoenix. Albumet tilbyr en hårfin balansegang mellom det smakfulle og det pompøse.»

I omtalen fremhever Droneland sangene «Entity» og «Say It Louder».

Rock Me Amadeus

Låten «1901» viser de franske prog-poperne Phoenix tilbake i form. Last ned gratis direkte fra WeArePhoenix. En real opptur etter det skuffende andrealbumet. Men holder det hele veien til bandets tredje album? Dette slippes 25. mai. Lovende tittel dog: «Wolfgang Amadeus Phoenix»...