Comfortably Numb (or how i have come to lose all interest in the arts)

Here's a typical case of why I've grown numbed by the art world and all those hanger-ons in that environment. Where everybody wants to be cooler than thou if not a creative themselves. And where people talk in a profound manner, as if there really is any depth to what they are talking about. Mainly what they say is bollocks anyway.

But this article is oh-so-typical. Some chattering class woman who loathes comic books, until she discovers «civilised» graphic novels. Complete with «meaning», and a «message», or whatever you can read into anything. And of course it's something like Marjane Satrapi's «Persepolis» which elicits this rapturous discovery that comic books need not be full of mean, muscled, masculine killing-machines. Mind you, if anything even these macho comic book figures have been adopted by the art world a long time ago, to render them devoid of any entertainment value whatsoever in the name of «analysis», or rather more like blah-blah-what-i-think-but-put-so-cleverly-my-bollocks-sounds-analytical.

No wonder I no longer attend art shows. I'd have to bring a sick bag just in case I couldn't stomach the audience there. Laibach used to say that «Wirtschaft ist tot». Ask me and I'd say that «Kunst is tot».

Kondomrakett i ræven

Morten Traaviks omstridte Hærverk-prosjekt flyttes fra Oslo til Bodø etter at det ble for hard kost med kondom-dekorerte raketter i tigerstaden. Som det skrives i denne artikkelen så satser de på at folk i nord tåler dette bedre enn «søringene». Og en av årets hittil beste overskrifter: «Tester kondomrakett på frilynte nordlendinger».

Modern Art Is Rubbish

Droneland har alltid likt konseptuell kunst, men likefullt så har også han de siste årene følt at det har vært vel mye substansløs hype i samtidskunsten. Dermed er det bare passende at denne artikkelen peker på fire viktige grunner til at samtidskunsten slik vi kjenner den er død: Den er begynt å bli formelbasert, den er narsissistisk, sentimentalitet har gjort sin retur og kynisme blir brukt som alibi. Ifølge artikkelforfatteren samsvarer disse tegnene med det forestående fallet til liknende kunsthyper opp gjennom historien. Tross alt heter det seg at livet går i sykluser.

Hopp og krig og fred og kunstløp og Caravaggio og sånt

Hva er denne sykelige opptattheten med vinteridrett? Det har Droneland lenge lurt på. Spesielt slike sære sportsgrener som hopp. Hopp? Man kan forstå sommeridrettene lengde(hopp) og høyde(hopp), men bare hopp? Hoppe sa grisen? Den kan da ikke bare hoppe og hoppe?

Uansett, så endte Dronelands betenkninger rundt dette i en dialog med Galfisk, som pekte på at det ikke er rart at det er krig i verden når «hopp» er et slikt hett tema. Til hvilket Droneland bare kunne svare at om de hadde diskutert kunstløp istedet, så ville kloden vært en fredeligere plass.

Og nå har Droneland attpåtil funnet bildemateriale som underbygger påstanden:



Dette bildet av den amerikanske kunstløperen Johnny Weir fra det nylig avholdte Vancouver OL, ble skildret som «Caravaggistic!» av en debattant på fjasbok-forumet hvor Droneland første gang så bildet. Fins vel knapt noen bedre referanse enn det!

Prinsessen på erten

Interessant fotoserie av Dina Goldstein som plasserer prinsesserollen i en samtidskontekst, som Droneland ramlet over via bloggen kitschpink. Ikke helt Märtha Louise dette her...

Plagsomt moderne

Moderne litteratur er ikke mye å skryte av, og det er langtfra bare på våre breddegrader at man sliter med overvurderte ting av typen knaustrofobi. Noe denne omtalen fra Exiled Online viser. Når det er sagt, så er Droneland enig med en kommentar fra en av leserne om at russeren Victor Pelevin er verdt å lese. Men dessverre er det som oftest slik at mye av det som skrives er for å imponere andre heller enn at forfatteren synes å ha noe som helst som beriker leserens innsikt i menneskesjelen på hjertet.

Pay-A-Day

Borealis-festivalen i Bergen går stadig nye veier for å finansiere samtidsmusikk. Nå har de laget et opplegg kalt Pay-A-Day, der folk og fe kan sponse fremføringen av et nytt musikkverk som skal komponeres av David Helbich og fremføres 10. mars 2010.

Knaustrofobi

Kongeriket Norge har stått på hodet for Karl Ove Knausgård denne høsten og vinteren. I hvert fall om man skal tro litteraturkritikerne, som nesegrust har lagt seg i støvet for mannen som er i gang med dagboken «Min kamp». Et verk som samlet vil komme opp i snaue 5000 sider, der han i snirklete detalj gir oss sine mest intime betroelser. Men er folk flest egentlig så opptatt av dette? Eller er det bare den lille prosenten av befolkningen som utgir seg for å være vår felles åndselite som har latt seg forføre?

Heldigvis er det selv blant kultureliten begynt å dukke opp kritiske røster. Nå kan det godt være at Jan Kjærstad innerst inne er en smule misunnelig for at Knausgård har stjålet hans thunder, men vi knaustrofobikere tar imot alle gode innspill som en takk fra oven. Personlig har ikke Droneland noe imot Knausgård, som han kjente dengang de begge var i Studentradioen midt på 90-tallet. Men siden Droneland ikke var spesielt i den unge Knausgårds nevroser over en halvliter på Garage, så er han ikke spesielt mye mer interessert i den samme Knausgårds nevroser omgjort til midtlivskrise nå.

Også en brukbar kommentar om all denne knaustrofobien fra Morten Strøksnes. Men aller mest var nok en av Dronelands hags, som tørt hadde følgende å si om Knausgårds prosjekt: «Hvor skal han ta dette etterpå da? Skal han kanskje skyte seg selv?» En teori Droneland umiddelbart falt for.

Porr!

Det triste saker som denne viser er at det åpenbart trengs intellektuelle alibi som tegneserielegenden Alan Moore for å gjøre pornografi noenlunde stuerent. Og please, la oss kalle det porno – ikke det (evne)veike begrepet erotikk. Sistnevnte er for Cupido-lesere only. Når det er sagt, så skal Cupido ha kred for at de var et av de første bladene som brakte nøgne menn på trykk i Norge. Noe som bare understreker hvorfor de fleste av oss elsker nettet. Uansett er ethvert forsvar av porno er bra i disse nymoralistiske tider. Kudos til Alan Moore!

Mørkets hjerte

Dette portrettintervjuet av den østerrikske regissøren Michael Haneke, er en smule irriterende i sin flinkis begår unødig grundig skildring av det bagatellmessige. Men gitt at Haneke snart er kinoaktuell med det mørke dramaet fra nazitiden, «Das weiße Band», som vant årets Gullpalme i Cannes, og hvor han peker på den ubehagelige sannheten om at mennesket har (minst) like mye ondskap som godhet i seg, så er det absolutt verdt å lese for enkelte av Haneke-sitatene i teksten.

Heksebrenning som kunst

Lars von Triers nye film, «Antichrist», fikk et ufortjent kort liv på norske kinoer. Kanskje fordi mange kritikere i kongeriket ikke helt visste hvordan de skulle forholde seg til filmen. Eller kanskje fordi dens tematikk der den ser på sex og skyldfølelse kommer litt for kloss inn på den strenge pietismen som har preget åndslivet mellom bakkar og berg. Ikke at noen norske kritikere gikk så langt som engelskmennene, der en kritiker antydet at filmen burde vært underlagt strengere sensur.

Desto mer gledelig at ingen ringere enn Daniel Kehlmann, forfatteren bak den fortjente bestselgeren «Die Vermessung der Welt» (oversatt til en gazillion språk), bruker en helside i Die Zeit til ikke bare å hylle «Antichrist» men også å slå fast at von Trier er en av nåtidens største filmskapere. Det kan høres selvsagt ut, men når man ser på hvor stemoderlig enkelte kritikere er begynt å behandle den danske mesterregissøren, så kan det være på plass med påminnelser som denne fra Kehlmann.

Kunst og kommers

Selv om Droneland linker til Charlie Brooker i kolonnen til høyre på bloggen, så er det på sin plass å trekke frem noen av mannens höjdare også i egne blogginnlegg. Spesielt når man tar en titt på de inflasjonsutfordrende prisene som middelmådige kunstnere forlanger, og ikke minst hvilken smålighet folk utviser straks penger kommer inn i bildet. Og hvis ikke det er penger, så er det selvsagt sex. Vi tror kanskje vi er blitt så siviliserte, men som Charlie gjør klart for oss så er vi slett ikke det.

Foruten at Damien Hirst, finansminister Peter Mandelson (usj, han er ekkel) og en ny wannabe-trendy-wendy-kunstner som kaller seg Cartrain blir nevnt, så finner Charlie plass til å disse de fleste som har noe med kunst og kommers å gjøre. Ekstra herlig blir det når han i et perfid sidespark sammenlikner Cartrain med den overvurderte Banksy:

«Cartrain's almost certainly a self-promoting gump and a poor man's Banksy (...)»

Her er hele teksten.

Ildvognene

Bra åpning på denne teksten om den bayerske kunst-altmuligmannen og tidligere racerbilkjøreren Franz Abraham, der det brukes et sitat av ingen ringere enn Werner Herzog for å suge leseren inn. Det lykkes, selv om Abraham i sin pomp og prakt kanskje synes å ha mer til felles med en annen av Bayerns store sønner – Richard Wagner.

Det er nemlig ingen ting å utsette på ambisjonene til Abraham, som i ren og skjær stormannsgalskap vil sette opp Ben Hur som et storstilt spetakkel. Over hundre år etter at boken kom ut og et halvt århundre etter at filmen med Charlton Heston stakk av med elleve Oscar-priser, kan vi altså ønske velkommen: Ben Hur Live.

Det er fire scenarier for dette: Økonomisk knall og fall og dundrende fiasko på alle plan. Økonomisk knall og fall men kunstnerisk suksess, der folk først for sent oppdager hva for noe bra de har gått glipp av. (You don't know what you've got till it's gone.) Økonomisk suksess men kritikerslakt. Eller økonomisk suksess og kritikere som bøyer seg i støvet. Uansett vil det bli passe mye sirkus rundt åpningen av dette eposet.

Garantert hestegalskap! Hva er det vel annet enn å si: «Men hva gjør vi med Franz?»

Banksy bannlyst!

De lokale myndighetene i bydelen Hackney har malt over en av graffitiene til den notoriske gatekunstneren Banksy. Endelig noen offentlige myndigheter som utviser god smak og maler over «kunstverkene» til denne overvurderte klovnen!

Når vi døde vågner

Droneland leste med interesse en artikkel i papirutgaven av svenske DN om utstillingen «Jag har kontakt med döda» som er del av prosjektet «Change/Cambio/Wechsel» på Rosendals Trädgård i Djurgården i Stockholm. Dessverre fant han ikke denne artikkelen igjen på nettet for å formidle videre, men ramlet istedet over denne saken om hvordan denne utstillingen er blitt vandalisert. Det er åpenbart mange åndspygmeer der ute. Ikke at vi behøver å være så altfor overrasket over det. Virker som en interessant utstilling dog. Kanskje enda mer nu.

Grusom kunst

Utfra omtalen i the New York Times må man si at utstillingen på MoMA i NY med arbeider av den belgiske modernisten James Ensor frister. Ikke minst med omtaler som dette som antyder at han var en forgjenger til den moderne popkulturen (men heldigvis uten den plagsomme politiske korrektheten som korrumperer mye av dagens kunstneriske uttrykk):

«He knew all the right art-world people but hated most of them and was sure they hated him. He was an aggrieved traditionalist with a pop-culture itch, equally entertained by Rubens and tabloid cartoons. (...) Although Ensor has long been a fixture in the art canon, he is also a fugitive presence. My guess is that a lot of people know his name without knowing quite who he is. Who can blame them? He’s hard to pin down. Gothic fantasist, political satirist, religious visionary: one minute he’s doing biblical scenes, the next the equivalent of biker tattoos, in a style that veers between crude and dainty. Just consider his self-portraits. Within the span of five years in the late 1880s he depicted himself as a cross-dressed dandy, a rotting corpse, a bug, a fish, Albrecht Durer and a crucified Jesus.»

Koreansk Disko

«This ain't no party, this ain't no disco, this ain't no fooling around» sang Talking Heads i klassikeren «Life During Wartime», som Droneland skal tilstå er der oppe blant hans favorittlåter. Det er Morten Traaviks siste stunt, den norske regissøren som for de flest er mest kjent for sitt notoriske Miss Landmine-prosjekt (som Droneland har skrevet om tidligere), der han utfordret diktaturet i Nord-Korea med intet mer enn en diskokule. Ideen var å bringe den første diskokulen ever til Nord-Korea. Og dersom de anno 2009 ikke har opplevd «the power of disco», var det på høy tid! Ellers blir det som Talking Heads fortsetter i sin tekst: «No time for dancing, or lovey dovey, I ain't got time for that now». Og denslags fravær av kjærleik og dekadense vil vi vel ikke ha?

Vinn eller forsvinn?

Mens mannlige forfattere ironiserer og bruker sjokktaktikk for å skrive seg inn i udødeligheten, velger kvinnene en mer lavmælt tone der protagonistene ofte er mer opptatt av å forsvinne fra hverdagen heller enn å trekke oppmerksomhet til seg selv. Interessant om kontraster i norsk samtidslitteratur. Og Droneland må jo si at de siste bøkene fra Cathrine Knudsen og Kristine Næss låter som gode alternativer til f.eks. Tore Renberg eller Erlend Loe.

Soldatenes mareritt

Droneland hadde en artikkel om den Oscar-nominerte israelske animasjonsfilmen «Vals med Bashir» («Waltz With Bashir») på trykk i idétidsskriftet Minervas 01/09 utgave. En film som dessverre fikk altfor kort levetid på mange norske kinoer. Noe som ikke minst skyldes skarp konkurranse fra andre Oscar-kandidater. Anbefales anskaffet på DVD til de som ikke fikk med seg filmen på kino. I sin artikkel nevner han også arbeidene til den israelske fotokunstneren Shai Kremer og hans sterke bok/utstilling «Infected Landscape». Les hele artikkelen her.

Århundrets salg?

En kamerat tipset Droneland om det just annonserte salget av Michael Jacksons eiendeler fra hans overdådige bopæl, Neverland, og lurte på om Bubbles i gull også er til salgs. Med referanse til kunstverket til Jeff Koons. Noe som minner Droneland om dengang han så kunstverket utstilt på et galleri, hvor det var blitt plassert bak glass og slå. Antakeligvis var det altfor mange fans som tagset på det. Grisefansen! Like klåfingret som Michael... Er det dette man kaller et dårlig forbilde?