Hellig krig (Jihad – another sequel)

I rekken av eksentriske utspill fra Libyas enehersker Muammar Gaddafi fornekter seg ikke når han nå oppfordrer til hellig krig – eller jihad – mot Sveits. Han bruker folkeavstemningen sist november mot bygging av moskeer i alpelandet som brekkstang, men det er slett ikke første gang han kritiserer landet. I fjor foreslo han bl.a. å dele landet mellom Tyskland, Frankrike og Italia.

Men som så ofte er tilfelle i internasjonal politikk, så er det også her følelsene som råder. For den arabiske lederen har nøret et hat for det lille, velstående alpelandet helt siden sønnen hans ble arrestert der i 2008:

«Gaddafi has nursed a grudge against Switzerland since his son Hannibal and daughter-in-law were arrested in Geneva in 2008 for allegedly beating two servants at a luxury hotel.»

Åpenbart er hele familien temperamentsfull. Om ikke annet så er dette nok et bevis på en teori som Droneland ble introdusert for dengang han i sine spede ungdom bedrev aktiv partipolitikk, nemlig at politikk består av 10% fornuft og 90% følelser. Så sant, så sant.

Et verdivalg

Er den sveitsiske folkeavstemningen som førte til et forbud mot minareter i motsetning til det media mener tvertimot et utslag av «toleranse og inkludering»? Det mener Ayaan Hirsi Ali i denne kronikken.

Sveitsisk sjokk

Da ser det altså ut som om både et flertall av sveitsere og kantoner har stemt for å forby bygging av flere minareter i Sveits. Selv om meningsmålingene altså viste klart nei mot det absurde forslaget. Som dessverre ofte er tilfelle i offentlige ordskifter om innvandring, ble debatten usaklig og tidvis hetsende. Selv om argumentet om at minareter representerer islamsk radikalisme er hentet ut av løse luften lar folk seg altså forføre av de uholdbare argumentene. Hva er galt med minareter? Droneland ville heller våkne av å høre muezzinen kalle heller enn å høre kirkeklokkene ringe i tide og utide der hvor han bor. Langt mer behagelig med røsten til et menneske enn de skarpe klokkene.

Sveitsisk nasjonalisme

For de som måtte syns at vårt hjemlige tilbakeskrittsparti er drøy når det gjelder politisk agitasjon, bør ta en titt på egenannonsen litt ned på siden til Zürich-avdelingen til SVP (Schweitzerische Volkspartei) der de tar til orde for å demme opp for hverdagsvolden. Ingen tvil om hvem de legger skylden på: «Das haben wir den Linken und den Netten zu verdanken» skriver de som tittel til et bilde der pøbler på Clockwork Orange-vis banker opp en tilsynelatende helt uskyldig og tilfeldig person. Tilfeldig og vilkårlig vold er nemlig blitt et hett tema i Sveits etter et par hendelser av nettopp det slaget. Noe som gjør at ultrapopulistene i SVP ser sitt snitt til å sette i gang litt politisk drittkasting. Slik seg hør og bør og som norsk politisk debatt har altfor lite av. Ikke at Droneland helt kan se hvem av kandidatene som skal stå for friskhet i årets norske valgkamp.

Sveitsiske skriblerier

Om man skal tro denne artikkelen fra Die Zeit så står det ikke spesielt annerledes til i sveitsisk presse enn i norsk presse. Mange av tingene som tas opp her låter mistenksomt som tilstanden her hjemme: som at javisst er det en flora av småaviser, men de er små og provinsielle og skyr konflikter som døden. Samtidig er de kritiske røstene forlengst forsvunnet og istedet har man fått inn nye «proffe» folk som med lua i handa gjør som sjefene vil. Og mens man før hadde bladfyker som virkelig våget å mene og stå for noe, så er dagens redaktører mer opptatt av å løpe rundt på møter slik at de kan nettverke og selge seg selv med tanke på forestående fusjoner og oppkjøp og posisjonering i de nye mediehusene. Og midt oppi det hele sitter de og klør seg i hode og ræv og er helt ute av stand til å forstå hvorfor leserne forlater dem. Les om sveitserne her og se likheten.

Ørkenvandring

Først fikk man et Las Vegas uten synden i ørkenen i form av Dubai. Nå mener le Guardian at finans også snart kan bli en vekstnæring i ørkenstrøk i denne artikkelen hvor de hevder Qatar er det nye Sveits.

Death Wish

«800 Britons on waiting list for Swiss suicide clinic.» Sådan skriver The Guardian i dag. Åpenbart har finanskrisen truffet Storbritannia enda hardere enn vi trodde.