Boy, interrupted

Det at mennesker kan være grusomme mot hverandre er vel knapt noe nytt. Det som likevel er betenkelig i vår såkalte «siviliserte» verden, er at vi faktisk tror at vi har kommet så mye videre som mennesker enn våre forfedre. En illusjon som Droneland alltid har møtt med skepsis. Og dessverre viser denne skepsisen seg ofte å være berettiget.

Ta bare denne saken om en russisk gutt som blir adoptert av en amerikansk familie, som så bestemmer seg for å sende ham tilbake. Alene på et fly. Med en lapp rundt halsen. Fordi han visstnok skulle være psykologisk ustabil. Tja, kanskje ikke så lett å tilpasse seg sånn helt uten videre? Men hvordan må det føles å være så uønsket av andre mennesker? Droneland kan godt forstå at dette vekker nasjonalt anstøt i Russland, men det er den totale mangelen på menneskelighet i bunn som virkelig gjør dette utålelig.

Barnetrygd vs kontantstøtte

Egentlig burde ikke det offentlige subsidiere barneproduksjon, men når det nå engang gjøres burde man kanskje satse på det som hjelper best: nemlig støtte i de formative førskoleårene eller hur? Vampus har dratt i gang debatt om barnetrygdens eksistens, og Droneland har kastet seg inn.

Ubetydelig pjatt

Filmen «Bring Children from Streets» kan knapt kalles stor kunst, men det er en tilforlatelig film som på en ujålete måte forteller om to unge, norske dokumentarfilmskapere på tur i Uganda. Uten et ferdigspikret manus lar de istedet filmen bli til underveis. De tilbyr publikum et slags reisebrev der de bruker seg selv og i tillegg sentrerer en løs story rundt vertsfamilien sin i Uganda og et barnehjem (som lyder samme navn som filmens tittel) med røtter til Norge, Bergen og Norway Cup.

Det er et ganske uskyldsrent, åpent og søkende blikk på verden de to filmskaperne oss. Selv om filmen ikke gir oss den innsikten i det ugandiske samfunnet eller landets trøblete historikk og krigføring og løsrivingskamp fra kolonimakten Storbritannia, så er det en film som er ærlig på sine egne premisser. Journalisten som har skrevet om dem har dog gjort en platt og overflatisk jobb som dessverre er altfor typisk for norsk nettjournalistikk.

Enda verre er likevel den selvgode kommentaren fra en leser (scroll nedover saken), som med sitt krav til saken helt synes å misse poenget med akkurat denne filmen. Kommentaren låter også som om vedkommende er litt politisk personlighetsspaltet på en kuriøs måte. Typisk nok har vedkommende ikke sett filmen. Begredelig, begredelig, på alle plan.

Små monstere

Hva skal til for at dagens kids ikke skal vokse opp til å bli små narsissistiske monstere? Jo, god gammeldags grensesetting mener psykologen Aric Sigman. For Droneland låter dette som liknende til det utskjelte men misforståtte konseptet om fri barneoppdragelse som var så omstridt i Norge på 70-tallet. Noe som i praksis betød frihet under ansvar. Dette i motsetning til mange foreldre som skjemmer bort ungene sine materialistisk, men som ikke skaper gjensidig respekt og ikke gir nok kjærlighet. Mye av det rundt omkring. Noe som gir oss små monstere heller enn de frie sjeler som vi ønsker at neste generasjon skal være. Og som det påpekes i teksten, så er det liten tvil om at den teknologiske utviklingen ikke nødvendigvis gjør oss lykkeligere. Ikke at det burde være nødvendig å påpeke, men når man ser hvor avhengig folk er av fjernsynsapparatene sine (og helst ett i hvert rom i kåken) så skjønner man at Sigman har et poeng.

Flo Rida

Bare det å være i Florida gjør at man føler seg litt som i en Carl Hiassen bok. Det å lese i avisen Miami Herald bare understreker dette enda mer. Ikke minst med en slik overskrift: «Kids touring prisons get stun-gunned; workers fired». Som avisen skriver, så er det en skandale at barn på skoleutflukt kan bli utsatt for torturmetoder fra de ansatte på delstatens fengsler. Spesielt siden Florida har USAs fjerde største fengselsindustri. Tilfellet er ifølge avisen heller ikke isolert, så her må det da være rom for konspirasjonsteoretikere, spesielt på ytre høyre i USA, om at dette er del av det moralske forfallet i Obama-æraen. (Eller simpelthen O som The New York Post liker å kalle den nye presidenten.) Men hva forventet kidsa (og lærerne deres) seg egentlig når de la klasseturen til en av USAs fremste vekstnæringer: Boller og brus?

Dødsjungelen

Mongo i Kongo. Hutuer fra Rwanda som holder til i noen av verdens største flyktningeleire har fortsatt ikke gitt opp tanken på å drepe tutsier, og for å sikre seg at krigingen fortsetter lærer hutuene nå opp sine barn. Slik fortsetter nok et trist kapittel i historien om barnesoldater.

Droneland leser for tiden boken Herzog on Herzog, der den tyske regissøren snakker om sin filmkunst. I hans rikholdige katalog finner man også dokumentaren Ballade vom kleinen Soldaten, om barnesoldater i Nicaragua. Herzog laget filmen sammen med Denis Reichle. Denne Alsace-fødte tyskeren har selv bakgrunn som barnesoldat da han som 14-åring ble rekruttert inn i Hitlers hær i det siste desperate forsøket på å holde allierte styrker ute av Tyskland. Etter at Reichle mirakuløst overlevde ble han takket være sine Alsace-røtter fransk statsborger og kjempet bl.a. i Indochina før han ble forfatter og filmfotograf.

Barne-TV-musikk

Hva har skjedd med musikken i fjernsyn for barn? Mens det før var eksperimentelle klanger som rådet grunnen er det som om en slags rasjonalitet er begynt å trenge gjennom i form av at alt skal være nyttig. Slik får man fenomener som Lazytown med sitt eplekjekke budskap, men der musikken leaves a lot to be desired ifølge The Times musikkskribent Pete Paphides:
It gets better if you watch Lazytown, but only as long as you turn the sound off. The show’s best intentions – rebranding fruit as “sports candy”, telling you to keep active – are undermined by a series of songs called the likes of Bing Bang and Energy, prolonged exposure to which leave you feeling as if you’ve been dragged up a dark alley and mugged by Aqua. So much for the healthy mission statement. If music was food, Lazytown would be mostly sugar and tartrazine.

Istedet burde man kanskje vende tilbake til de gamle idealer for barne-TV-musikk som blir beskrevet slik av Jonny Trunk, eieren av Trunk Records, som har gitt ut en rekke temamusikk fra gamle fjernsynsprogrammer på CD for første gang:
According to Trunk, the best children’s TV music is an imperfect fit between what the audience thinks it wants and the people who are around to provide it. Folk musicians ended up providing music for programmes such as Play Away and Bagpuss because the sort of people who went to folk clubs in the Sixties were BBC producers.

Soga om lesbene og brannmannen

En britisk brannmann har havnet i saksen etter at et lesbisk par splittet opp. Grunnen? Han var så snill at han donerte sine edle dråper til paret som på denne måten fikk seg to barn. Men han var så dumsnill at han ikke inngikk skriftlig kontrakt med paret. Så nå da lesbeparet har skilt lag, hvem er det som sitter igjen med regningen i form av foreldrebidrag? Jo, brannmannen. Når det gjelder de to lesbene så har de med dette klart å gi homofobe som vil hindre homser fra å kunne adoptere et billig poeng. Aaaargh!