Aid Not Trade

Nydelig analyse av hvorfor alle disse aid workerne og NGOene gjør vondt verre på Haiti. Droneland var ikke minst svak for dette sitatet av en hjelpearbeider som oppsummerer NGOenes fariseiske holdninger:

«NGOs are like one-night stands. They will romance the country to get their fix right up until a more interesting disaster comes along.»

Mao: Vi hjelper ikke fordi vi må og har dårlig samvittighet, men fordi det får oss til å se bra ut. Nuff said!

Ubetydelig pjatt

Filmen «Bring Children from Streets» kan knapt kalles stor kunst, men det er en tilforlatelig film som på en ujålete måte forteller om to unge, norske dokumentarfilmskapere på tur i Uganda. Uten et ferdigspikret manus lar de istedet filmen bli til underveis. De tilbyr publikum et slags reisebrev der de bruker seg selv og i tillegg sentrerer en løs story rundt vertsfamilien sin i Uganda og et barnehjem (som lyder samme navn som filmens tittel) med røtter til Norge, Bergen og Norway Cup.

Det er et ganske uskyldsrent, åpent og søkende blikk på verden de to filmskaperne oss. Selv om filmen ikke gir oss den innsikten i det ugandiske samfunnet eller landets trøblete historikk og krigføring og løsrivingskamp fra kolonimakten Storbritannia, så er det en film som er ærlig på sine egne premisser. Journalisten som har skrevet om dem har dog gjort en platt og overflatisk jobb som dessverre er altfor typisk for norsk nettjournalistikk.

Enda verre er likevel den selvgode kommentaren fra en leser (scroll nedover saken), som med sitt krav til saken helt synes å misse poenget med akkurat denne filmen. Kommentaren låter også som om vedkommende er litt politisk personlighetsspaltet på en kuriøs måte. Typisk nok har vedkommende ikke sett filmen. Begredelig, begredelig, på alle plan.

Skitne penger

Det advares mot falske bæssebærere ifm årets TV-aksjon. Visstnok et problem som gjentar seg ved hver slik aksjon. Denslags falske tryner bringer selvsagt ut «godheten» i nordmenn. Den virkelige «godheten» altså. Spesielt siden vi gir til vi blør til de vi mener trenger det.

Men hva når de falske bøssebærerne er «en utenlandsk kvinne»? Blir vi da litt mer omtenksomme fordi dette kan være en kvinne i nød? Eller fordømmer vi hennes handlinger under etiketter som «griskhet» og «amoralitet»? Selvsagt kan og burde det ikke være så lettvint. Men selvsagt blir dama dømt nord og ned for udåden.

Faktisk blir det et ekstra godt poeng mot de falske blir det selvsagt at disse er utlendinger. Attpåtil behøver du ikke engang være xenofob. Det er jo tross alt penger som på en måte blir «stjålet» fra de fattigste av det fattige.

Dessuten er det jo utrolig praktisk at vi kan definere de som VI gir penger til som «gode» utlendinger. De som derimot «stjeler» pengene, som inntil vi gir dem fra oss er «våre», og som poserer som falske bøssebærere kan i en slik moralistisk kontekst vanskelig bli annet enn «dårlige» utlendinger.

La oss for all del ikke få frem noen som helst nyanser her. Tyver er tyver, og det skader slett ikke at de er «utenlandsk». Mens de utenlandske som får «våre» penger er tjuvradder og kjeltringer. Ikke minst fordi de er kommet til Norge som lykkejegere. Fysj og fy, det får da være grenser for egoisme. Så kan vi jo høyst passende fornekte at vi selv tjener penger på det frie marked, som selvsagt overhodet ikke har noe med egoisme å gjøre. Nei, det handler jo mye mer om retten til å velge blant tusen ulike typer frossenpizzaer (unntatt på Rema 1000 da, som velger ut det halvdusinet som både er dårligst og mest usunne, sånn at vi slipper all denne «friheten» som alle disse nevrosefremkallende hverdagsvalgene gir oss). Dessuten er det jo klart at godheten i det norske folk, som ble demonstrert da «vi» hjalp nazistene til å utrydde så godt som hele vår jødiske befolkning under 2. verdenskrig, ikke kan trekkes i tvil. Nei, det er jo åpenbart at om vi selv var lutfattige ville vi ikke under noen omstendigher gått til denslags lovløsheter.

Men vi må da i det minste kunne forlange at vi kun kan forholde oss til «snille» utlendinger som blir der de er og som vi i beste kristen-humanistiske ånd kan synes synd på fordi de er fattige og som vi kan gjøre litt mindre lutfattige gjennom vår TV-annonserte godhet. Det må være deilig med all denne godheten som gjør at vi kan utbasunere ting av typen «Det er typisk norsk å være god». Selvgodhet skal man lytte til, for den kommer fra hjertet.

Handel og vandel i Afrika

Den første boken til den zambiske økonomen Dambisa Moyo, «Dead Aid», er ikke akkurat «Mitt Afrika», men heller et kritisk blikk på vestlig bistand til hennes kontinent og hvordan denne underminerer egne afrikanske initiativer. Godt å høre det mange har tenkt fra noen som ser dette fra innsiden også. Men det spørs vel om velmenende kristne og marxister forstår at velferden de ønsker å spre ofte virker mot sin hensikt, eller som det heter på engelsk «your welfare is crippling me»... Det skader heller ikke at boken hennes har et forord av den britiske historikeren Niall Ferguson. Her er en lunsjsamtale Financial Times har hatt med zambeserinnen.

Feil fokus

Epidemologisten Elisabeth Pisani er aktuell med boken The Wisdom of Whores, der hun ser på hvordan penger og ressurser for å bekjempe hiv/aids brukes helt feil. Etter å ha jobbet i FN-systemet avdekker hun hvordan politisk korrekthet og religiøs fundamentalisme går hånd i hånd inn i dobbeltmoralen. Og boktittelen er ikke dårlig den heller!