Paranoimia

Droneland oppdager at det stadig er artister som klarer å gjøre noe interessant med premissene som ble lagt i de spennende årene som fulgte i musikklivet i årene etter punken. Dengang artister som Public image Ltd (PiL), Gang of Four, Slits, Nina Hagen, Lene Lovich, Echo & the Bunnymen, Joy Division, Chrissie Hynde/Pretenders, Talking Heads, osv, osv gjorde vår lydverden mer utrygg.

Blant disse nye artistene som ekspanderer og oppdaterer såkalt new wave-musikk til våre dager er Manchester-jenten Julie Campbell, som kaller seg for LoneLady. Etter to lovende singler – «Immaterial» og «Intuition» – foreligger nå hennes debutalbum «Nerve Up», og titler på både singler og albumet antyder hva man har i vente i form av av kjølig pop og paranoid minimalisme. En slags paranoid popmusikk, noe som også gjenspeiler seg i tekstene som er mer personlige enn politiske.

Ikke at man må på død og liv må henge seg opp i referansene som Droneland nevnte over. LoneLady er uansett mer på rock enn disko-siden av revivalen av tidlig 80-talls musikk som har funnet sted de siste årene, og om man skal føye til et par referanser i tillegg til de gode, gamle så er det nærliggende å nevne Kristin Hersh (Throwing Muses) og PJ Harvey for å beskrive litt av åndeligheten i musikken og tekstene til frøken Campbell. Enda bedre er det at «Nerve Up» er en plate som vokser seg til for hver gjennomspilling, og attpåtil føler man at LoneLady har enda mer å gi i fremtiden. Mao en artist det kan være vel verdt å oppdage nå for slik å følge utviklingen (nesten) fra starten.

At hun attpåtil gir ut platene sine på den glimrende Sheffield-etiketten Warp, som bl.a. er hjem til Autechre og Aphex Twin, skader heller ikke.

Svarte katter

Sataniske pusedyr? Mjau? For det første må Droneland tilstå en viss undring over de nære bånd mellom sataniske vers og kattedyr slik denne saken antyder: «Først fikk black metal-stjernen trusselbrev. Nå er katten borte.» Man kan uansett trygt slå fast at dette ikke er «Cats» av Andrew Lloyd Webber. Kanskje vi nå kan forvente en black metal opera om forsvunne kattedyr og påfølgende hevntokt mot kidnapperen?

Når det er sagt, så er dette en typisk ikke-sak som media flommer over av i disse nettavistider.

For lite, for sent

Som The Guardian påpeker så kommer FN altfor sent inn og gjør altfor lite til å utgjøre noen forskjell i den grenseoverskridende borgerkrigen i Kongo (tidligere Zaire) og nabolandene. Faktisk har FNs late arrival bare gjort vondt verre. Det er nesten så man forstår de som kritiserer organisasjonen for å være ineffektiv. Og som en kamerat av Droneland påpekte, så er problematikken selvsagt altfor kompleks til å få plass i en U2-tekst. Med andre ord ingen hjelp å få fra Bono heller.

Zen fra Bruce

I en av Dronelands favoritter fra Bruce Springsteens sangkatalog, «Atlantic City», forener han evigheten og øyeblikket i ett. Ren og skjær zen! Og et spark i siden til alle som hevder at Bruce er en slags fattigmanns Dylan. Bare sånn at det er sagt ifm at New Jerseys store sønn spiller i Bergen i juni:

«Well now everything dies baby that’s a fact,
But maybe everything that dies someday comes back,
Put your makeup on, fix your hair up pretty,
And meet me tonight in Atlantic City»

Myke menn

Bekjente av Droneland vet at han ytterst sjelden triller hele veien til en sekser på terningen. Nå er det dog klart for hans første 6er etter at han i mars i år gjorde comeback som plateanmelder i BT. De heldige er de franske mykrockerne Phoenix og deres ambisiøst/pretensiøst titulerte fjerde album, «Wolfgang Amadeus Phoenix» (Ghettoblaster/V2), som Droneland kaller «en umiddelbar klassiker» og omtaler så her i avisen:

På debutalbumet «United» viste Phoenix hvordan man gjør softrockpastisj. Så slapp franskmennene «Alphabetical» og «It’s Never Been Like That» som tross økt kommersiell suksess ikke helt fulgte opp potensialet debuten hadde antydet. Med en tittel som «Wolfgang Amadeus Phoenix» signaliserer Phoenix at de denne gang legger listen høyt. Og allerede med «Lisztomania» tilbys en fransk åpning som hårfint balanserer mellom skyhøye pretensjoner og solid låtskriverkunst. Dette blir umiddelbart fulgt av den herlig skitne elektrosoftpunkfunken på «1901». Så følger en «slow» og en lek med filmmusikkpastisjer. Men akkurat da du begynner å forvente et standard album med plenty fyllmasse overgår gutta seg selv med et perfekt stykke popkunst kalt «Lasso» før låter som «Countdown» og ikke minst «Girlfriend» setter solid punktum og viser at innholdet lever opp til albumtittelen. Velkommen tilbake på softrocktronen!

Albumet er i salg fra i dag – mandag 18. mai.

Oasis Fashion

Akkurat det verden trengte i disse finanskrisetider: En ny klesrekke fra en kjendis. I dette tilfellet Oasis-vokalist Liam Gallagher. Men ingen burde være bekymret for at han vil følge i Victoria «Posh» Beckhams fotspor ved å tilby en klesrekke som er et forsøk på å etterlikne kjente designere og være til salgs i mer eksklusive varehus som Londons Selfridges. For som Liam selv uttrykker det: «It's not John [sic] Paul Gaultier or nothin'.»

Sataniske vers (og tapt uskyld)

Det er startet en aksjon på nett for å frigjøre de såkalte Memphis Three. Tre amerikanske ungdommer som er dømt for å ha drept tre barn. Den tvilsomme tiltalen som ble reist mot de tre ungdommene, som nå soner langvarige fengselsstraffer, er behørig dokumentert i filmen «Paradise Lost: The Child Murders at Robin Hood Hills» (1996). Pengene går til ankesaken som skal opp for retten i den amerikanske delstaten Arkansas i disse dager. Gi ditt bidrag!

«Paradise Lost»-regissør Joe Berlinger har forresten siden også laget den fin-fine dokumentaren «Metallica: Some Kind of Monster».

This Charming Man

På mandag for snart en uke siden så Droneland gode, gamle Morrissey live på The Roundhouse i London. En fornøyelig affære, som viste The Mozzer i fint & fandenivoldsk humør der han spilte noen av sine mer kontroversielle sanger fra National Front Disco til Irish Blood, English Heart foruten assorterte The Smiths-klassikere og flunkende nye låter, hvorav flere fungerte oppsiktsvekkende bra. Mot en backdrop av en ung Richard Burton bakerst på scenen slynget Moz ut spydigheter som åpenbart var rettet mot musikkavisen NME, som vokalisten har et langt hat/kjærlighet-forhold til. Relativt bra humør til tross var det åpenbart at Manchester-legenden ikke var dratt til fra sitt nåværende bosted Roma til London for å være hyggelig med pressen. Selv om han har et best of-album av solomateriale ute primo februar kansellerte han alle intervjuer - inkludert med Droneland. Men selv ikke The Guardian eller Mojo fikk intervjuer, så da så. Vi får derfor nøye oss med en passe ambivalent omtale av konsertene hans denne uken.

Kul i varetekt

Et mugshot fra 1976 viser at David Bowie var kul selv i varetekt. For de som har mer penger enn vett kan bildet kjøpes for en firesifret sum (and counting) i dollar på eBay. Rock'n'roll suicide?

helg: oppsummering

Mens vanlige dødelige i UK tilbrakte natt til torsdag og hele fredag i kø for å skaffe seg iFoner, var Droneland og så en av vinterens blockbustere - Beowulf. Mye lekkert å se på, for folk av alle seksuelle orienteringer. For sin del var Droneland meget fornøyd med eight-packen som Ray Winstone er blitt utstyrt med i filmen. I Wanna Party On Your Eight Pack, Baby! Filmen er basert på et gammelt britisk dikt og kan leses som en britisk variant på norrøne heltesoger. Filmen er blitt et slags møte mellom Mad Max og Ringenes Herre. Men i motsetning til Mel Gibson og Peter Jackson er det ikke eksentrisk nok når det kommer til stykket. Det blir for mye hollywoodsk psykologisering og litt for lite ren og skjær galskap i Beowulf.

Denne uken merket Droneland seg også at en av ti britiske menn tror at chlamydia er en blomst. Akkurat. Misery is a Butterfly, sier Droneland og forventer seg ingen forbedring fra britiske menns side. Dette basert på nærstudier av arten i løpet av en periode på åtte år.

Ellers var Droneland meget svak for denne begrunnelsen ved kansellering av en konsert på Strædet Pub i Bergen: "(The Work konserten er avlyst pga. stemmebåndsvirus)". Det eneste han lurer på er om dette er rock'n'roll eller ei?

Gæmlismoralisme

Droneland har forsåvidt ikke noe imot å bli kalt pervers. Bedre enn å bli kalt kjedelig i hvert fall; noe de fleste nok vil være enig om. Men når Turboneger-vokalist Hertis går ut med et håpløst dømmende utspill mot homofile og andre minoriteter er det nesten så han går nymoralistene Chris Martin og Bono i næringen, bare med motsatt fortegn. Omtrent som om Kåre Kristiansen møter Knut Olsen, som min kamerat Asbjørn påpekte da vi utvekslet sms-er på temaet. Og siden Droneland mener at vi ikke trenger nymoralisme, så trenger vi vel strengt tatt ikke gæmlismoralisme heller.

Latin Love Lessons

Droneland vet det meste om latin(o) lovers. Kanskje han burde gått tilbake til ur-latinoen for å lære noen knep. Og da tenker han selvsagt på Ovid. Noe han kom til å tenke på i forbindelse med at boken Latin Love Lessons snart foreligger.

I den forbindelse vil Droneland også nevne Turbonegers sommerhit av året, Do You Do You Dig Destruction, hvor det i en tekstlinje heter seg at "Do You Do You Dig Destruction, Latino Lovers Always Do". Hvilket har fått Droneland til å lure på hvor mange som egentlig har søkt opphold inni datamaskinen hans etter at han oppdaget en spion der tidligere i år. Droneland visste slett ikke at han levde et slikt spennende liv at noen ville overvåke ham, men åpenbart heftig og begeistret nok til å pådra seg interesse fra fjernt og nært. Hva skal man vel si? Kanskje en omskrivning av OutKast er på sin plass? He Lives In My Laptop?

Musique Non Stop

I forbindelse med det nye Bruce Springsteen albumet, Magic, er det en singel som slippes på forhånd som gratis nedlasting. Interessant da å se hvor forskjellige kanaler som benyttes i ulike territorier. Mens det i Norge er tabloidavisen VG som tar seg av distribusjonen av låten Radio Nowhere er det den mer upmarket left-of-centre akademikeravisen The Guardian som deler ut de nye Springsteen-godene til folk og fe på de britiske øyer. Det sier samtidig litt om mannens ulike posisjon i de to markedene.


Ser ikke 50 Cent litt ut som Mike Tyson på omslaget til sitt nye album, Curtis, som slippes førstkommende mandag? Kanskje det har vært for mye fokus på hans babyface og ryktene om at han er bi eller gay, slik at man har følt det nødvendig å gi ham en røffere, mer macho look. Tross alt, mer über-gay enn på omslaget til forrige album, det heller begredelige The Massacre, har man knapt sett mannen.

Droneland har nylig omtalt fenomenet 96% Låvedans, selv om det knapt er noen fare for at verken han eller hans lesere tilhører målgruppen, der Vol 2 nå er i handelen. Men bør man være bekymret over nasjonens ve og vel når man får vite at Vol 1 solgte over 40.000 og slik sikret seg platina-status?