Hopp og krig og fred og kunstløp og Caravaggio og sånt

Hva er denne sykelige opptattheten med vinteridrett? Det har Droneland lenge lurt på. Spesielt slike sære sportsgrener som hopp. Hopp? Man kan forstå sommeridrettene lengde(hopp) og høyde(hopp), men bare hopp? Hoppe sa grisen? Den kan da ikke bare hoppe og hoppe?

Uansett, så endte Dronelands betenkninger rundt dette i en dialog med Galfisk, som pekte på at det ikke er rart at det er krig i verden når «hopp» er et slikt hett tema. Til hvilket Droneland bare kunne svare at om de hadde diskutert kunstløp istedet, så ville kloden vært en fredeligere plass.

Og nå har Droneland attpåtil funnet bildemateriale som underbygger påstanden:



Dette bildet av den amerikanske kunstløperen Johnny Weir fra det nylig avholdte Vancouver OL, ble skildret som «Caravaggistic!» av en debattant på fjasbok-forumet hvor Droneland første gang så bildet. Fins vel knapt noen bedre referanse enn det!

Sitter på en atombombe

I Frankfurter Allgemeine Zeitung påpekes det at tålmodighet må være en dyd i arbeidet for å forhindre at Iran anskaffer seg atomvåpen. Interessant nok blir det påpekt at det er helt greit at iranerne skaffer seg atomkraft, men at det er helt uakseptabelt at de utvikler atomvåpen. Droneland kan ikke helt forstå hvordan det kan være ålreit at Israel har atomvåpen mens andre land i regionen ikke kan anskaffe seg dette. Er det rart at det er skepsis til Vestens motiver i den islamske verden?

There's an app for that...

Som det heter i britiske tv-reklame for iPhone, så fins det en app for alt. Nå har det amerikanske forsvaret kastet seg med og introduserer en app som soldater i felten kan bruke for å spore fiender og drepe dem. Fantastisk! Nesten så man får lyst til å verve seg.

Og siden saken er hentet fra the Guardian, setter Droneland også pris på noen av de syrlige kommentarene fra leserne. Såsom denne signert AntiTerrorist:

«So will the yanks issue iPhones as Standard Operating Equipment, or will it be like the british, where effective kit is an optional extra, which needs to be purchased by individual soldiers?»

Dette minnet forresten Droneland om følgende, da han nylig observerte en særdeles åpenlys narkohandel i en park. Alle involverte hadde iPhones som de rotet med mens de holdt på med narkohandelen. Vi får anta at det fins en app som gir signaler til byens narkomane fugler om når en ny ladning med deres favorittvarer er dukket opp. Droneland ville være skuffet hvis så ikke er tilfelle. Spesielt når det amerikanske forsvaret viser slik oppfinnsomhet.

Just Say No

Hadde det vært bedre om Obama hadde takket nei til Nobelprisen? Det mener Minette Marin i denne kommentaren. Og hun har unektelig noen gode poenger. Ikke minst når hun ser på alle Obama-groupiene og beskylder Nobelkomiteen for muligens å være blant disse. Noe hun kanskje har rett i. Tross alt har ikke Thorbjørn Jagland utmerket seg med sin modenhet. Trenger vi å minne om puppe-episoden med Synnøve Svabø...

Her er det Marin har å si om groupieaspektet ved prisutdelingen:
«I can’t help suspecting there are other explanations behind this award. I suspect it isn’t about ideas or policies so much as about feeling. It’s about a feeling which is usually considered adolescent — the emotional hunger of the groupie.

Adults now, more and more, seem to display the emotional incontinence of the teenager; in the case of Obama, this is made all the more acceptable because he is black (...)»

Kunstig latter

Eller faktisk så er den slett ikke kunstig. Men Droneland kunne rett og slett ikke slutte å le i går etter at en absurde tildelingen av Nobels fredspris til Barack Obama ble gjort kjent. Vi kan selvsagt håpe at dette ikke var ekvivalenten av at Nobelkomiteen gav O en pistol for å skyte seg selv i foten. Men om man ser på komiteleder Thorbjørn Jaglands taktiske rulleblad er det ikke akkurat grunn til optimisme. Tross alt var dette mannen som stod bak det beryktede løftet om å gå av dersom Ap ved valget i 1997 scoret mindre enn oppslutningen fire år tidligere. Noe alle meningsmålinger antydet at de ville. Velgerne gav beskjed og tulle-Thorbjørn måtte i tråd med sitt løfte gå av. Fantastisk å tenke på i dag, siden Jens ville drept for å se Ap tilbake på pre-1997 nivå.

Uansett er det vanskelig å se at pristildelingen skaper annet enn problemer for O, som nå må leve med økt press og at hans motstandere både hjemme og ute vil bruke pristildelingen for å få konsesjoner for egne hjertesaker. Når det er sagt, så kan jo en mulig snarlig nedtrapping av amerikansk styrkenærvær i Afghanistan være et første signal om at O faktisk er den fredsduen som nobelkomiteen vil ha det til at han er. Mens angrep på Iran neppe vil gi den samme gode signaleffekten...

Come On Over?

Barack Obama får altså fredsprisen. Mao har det prellet av som vann på gåsen at mannen er midt i et opptrappingsprosjekt av krigen i Afghanistan. Nok en av disse tredje verden-krigene amerikanerne til stadighet involverer seg i og som blir stadig mer formålsløse. Eller som de ville sagt det i Junaiten: «this isn't going anywhere». Men på grunn av noen vage formuleringer om håp og at har bidratt til en ny nedrustningsplan for atomvåpen, så har han åpenbart fortjent prisen.

Droneland er faktisk litt enig med barnet som spurte følgende da nyheten brøt: «Hva skal han med den?» Men ikke minst føyer dette seg inn i Nobelkomiteens besynderlige valg av amerikanske demokrater til prisen. Ikke minst det absurde valget av Al Gore for et par år siden, på bakgrunn av å reist verden rundt med et lysbildeshow og preket en miljøpolitikk han ikke hadde etterlevd i årene han var visepresident.

Denne gang virker det som om Nobelkomiteen har vært opptatt av ikke å sitte igjen med en nesten-president, men en ekte president. Faktisk kan man et øyeblikk begynne å lure på om prisen gikk til Obama, slik at den politiske eliten hjemme klarer å få Obama til Norge. Noe som neppe ville ha skjedd ellers. Et simpelt «Come On Over» i beste Shania Twain-ånd hadde neppe vært nok i dette tilfellet.

Kanskje de istedet burde lært av den internasjonale olympiske komité (IOC), som nylig avviste Chicago som vertskapsby – allerede i første stemmerunde. Og det til tross for at Obama dukket opp i København for å sikre at hans adopterte hjemby fikk lekene. Istedet var det høyst fortjent Rio, der politikere fra topp til bunn i Brasil, faktisk jobbet for lekene, og ikke kom flygende inn på presidentjeten sin i siste øyeblikk i troen på at man er uovervinnelig.

Uansett en merkverdig avgjørelse. Samme hvor mye man måtte ha støttet O under siste års presidentvalgkamp. Og etter at Svenska Akademien i går viste hvordan man velger en verdig vinner da de gav Nobels litteraturpris til tysk-rumenske Herta Müller, så må vi vel bare spørre oss om ikke Norge skal overlate utdelingen av fredsprisen også til svenskene. De har litt mer antenner enn en gjeng bønder som lar seg forføre av fagre ord og løfter.

Terroristen, hans sønn, sønnens kone og hestene deres

En ting er sikkert og det er at familien Bin Laden er romantisk anlagt hva gjelder transportmidler. For hva skal man si når Omar Osama Bin Laden - som navnet kan antyde er dette sønnen til you-know-who - og hans britiske hustru legger ut på et 5000km langt hesteløp på tvers av det nordlige Afrika. Paret omtaler dette som en "global peace mission". Hm, kanskje eplet faller et stykke fra stammen her? Når det er sagt var pappaen til Omar i sin tid kjent som litt av en playboy, så hvem vet hva fremtiden vil bringe for the celebrity Bin Ladens?