Barack Obama får altså fredsprisen. Mao har det prellet av som vann på gåsen at mannen er midt i et opptrappingsprosjekt av krigen i Afghanistan. Nok en av disse tredje verden-krigene amerikanerne til stadighet involverer seg i og som blir stadig mer formålsløse. Eller som de ville sagt det i Junaiten: «this isn't going anywhere». Men på grunn av noen vage formuleringer om håp og at har bidratt til en ny nedrustningsplan for atomvåpen, så har han åpenbart fortjent prisen.
Droneland er faktisk litt enig med barnet som spurte følgende da nyheten brøt: «Hva skal han med den?» Men ikke minst føyer dette seg inn i Nobelkomiteens besynderlige valg av amerikanske demokrater til prisen. Ikke minst det absurde valget av Al Gore for et par år siden, på bakgrunn av å reist verden rundt med et lysbildeshow og preket en miljøpolitikk han ikke hadde etterlevd i årene han var visepresident.
Denne gang virker det som om Nobelkomiteen har vært opptatt av ikke å sitte igjen med en nesten-president, men en ekte president. Faktisk kan man et øyeblikk begynne å lure på om prisen gikk til Obama, slik at den politiske eliten hjemme klarer å få Obama til Norge. Noe som neppe ville ha skjedd ellers. Et simpelt «Come On Over» i beste Shania Twain-ånd hadde neppe vært nok i dette tilfellet.
Kanskje de istedet burde lært av den internasjonale olympiske komité (IOC), som nylig avviste Chicago som vertskapsby – allerede i første stemmerunde. Og det til tross for at Obama dukket opp i København for å sikre at hans adopterte hjemby fikk lekene. Istedet var det høyst fortjent Rio, der politikere fra topp til bunn i Brasil, faktisk jobbet for lekene, og ikke kom flygende inn på presidentjeten sin i siste øyeblikk i troen på at man er uovervinnelig.
Uansett en merkverdig avgjørelse. Samme hvor mye man måtte ha støttet O under siste års presidentvalgkamp. Og etter at Svenska Akademien i går viste hvordan man velger en verdig vinner da de gav Nobels litteraturpris til tysk-rumenske Herta Müller, så må vi vel bare spørre oss om ikke Norge skal overlate utdelingen av fredsprisen også til svenskene. De har litt mer antenner enn en gjeng bønder som lar seg forføre av fagre ord og løfter.
9. okt. 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Er så totally hjertens enig at jeg kan nesten ikke få sagt det!
Fredsprisen har vel utspillt sin rolle nå...?
Når man ikke lenger tør å vise pondus i sine valg er det greit å gjemme seg bak en popkonsert for makteliten – for den ser dessverre ut til å ha blitt viktigere enn selve fredsbudskapet. De kunne med rette ha døpt hele greien om til "pop for fred". Tragisk.
Det minner meg om en kamerat av meg som var med i Unge Venstre som nektet å kjøpe alle disse «hjelp Afrika» platene på 80-tallet: «Jeg har ikke så dårlig samvittighet at jeg trenger å kjøpe dårlig popmusikk.»
Det hjelper å stå på ønskelisten over folk Jest har lyst til å møte!
Kule slagord er heller ikke dumt, hvis du prøver å få fredspris (PS. Yes we can er opptatt)
/Greta-G
Legg inn en kommentar