Boy, interrupted

Det at mennesker kan være grusomme mot hverandre er vel knapt noe nytt. Det som likevel er betenkelig i vår såkalte «siviliserte» verden, er at vi faktisk tror at vi har kommet så mye videre som mennesker enn våre forfedre. En illusjon som Droneland alltid har møtt med skepsis. Og dessverre viser denne skepsisen seg ofte å være berettiget.

Ta bare denne saken om en russisk gutt som blir adoptert av en amerikansk familie, som så bestemmer seg for å sende ham tilbake. Alene på et fly. Med en lapp rundt halsen. Fordi han visstnok skulle være psykologisk ustabil. Tja, kanskje ikke så lett å tilpasse seg sånn helt uten videre? Men hvordan må det føles å være så uønsket av andre mennesker? Droneland kan godt forstå at dette vekker nasjonalt anstøt i Russland, men det er den totale mangelen på menneskelighet i bunn som virkelig gjør dette utålelig.

Media, lekkasjer og anarki

Droneland skrev i går om kritiske motrøster til WikiLeaks, en ny nettbasert form for gravende journalistikk som spesialiserer seg på å avsløre folk, institusjoner og bedrifter som har makt og penger. Og det er klart at dette kan ha en rekke viktige funksjoner, som å avsløre korrupsjon og tilbakeholding/manipulasjon av informasjon.

Men som gårsdagens Droneland-post viste, så kan man like gjerne beskylde WikiLeaks for å manipulere virkeligheten. Tross alt velger de både vinkling og hva og hvordan de vil presentere dette, og det å tro at de gjør dette utelukkende i informasjonsfriheten og åpenhetens tjeneste ville være mer enn blåøyd.

Inntil videre har det forutsigbart nok haglet med blikk bak kulissene på denne organisasjonens skyggeliv, der Droneland har plukket ut denne informative og en som er lett naiv i sin hyllest samt en om WikiLinks tyske connection.

Nå må Droneland si at han er svak for den geriljaaktige og anarkistiske måten som WikiLeaks synes å operere på. Men hvis noen forsøker å fortelle ham at det WikiLeaks gjør er samfunnsnyttig, så stiller han seg ikke bare tvilende til det men tror derimot at WikiLeaks, i likhet med f.eks. Watergate-avsløringen, kan bidra til å svekke folks tillit til den rådende blandingen av demokrati og markedsøkonomi light så sterkt at det blir forandringer som de som står bak lekkasjen ikke nødvendigvis aner rekkevidden av.

Og det å kalle WikiLeaks for journalistikkens fremtid? Uhm... Men la oss inntil videre følge med på det WikiLeaks gjør og se hvilken effekt det har på det offentlige ordskiftet. Droneland tror dog at lekkerne selv vil komme til å underminere det de representerer. Som det heter i sangen: «Success has made a failure of our home». Les: for mye suksess er aldri sunt. Noe wikiene med tid og stunder vil finne ut.

Jet Lag Reparatørene

Så hva lærte Droneland av å lese denne artikkelen om jet lag? Egentlig ingen ting, siden han vet at jet lag ikke lar seg kurere kunstig og at man bare må la det gå over på naturlig vis. Egentlig ikke så annerledes enn etter en litt for fuktig aften. Men alt kan som kjent repareres. Eller vent, en ting lært og det er at noen faktisk har skrevet bøker og tjent penger på å få andre til å tro at det finnes en hokus-pokus løsning på jet lag. Genialt!

Collateral Misinformation?

Hvor mye skal vi stole på WikiLeaks og helikoptervideoen deres? De fleste av Dronelands lesere har nok sett Irak-helikoptervideoen som nettstedet WikiLeaks, hvis formål er å offentliggjøre sensitiv informasjon om offentlig og næringsorientert virksomhet, har sluppet på dette nettstedet. At nettstedet med videoen er kalt Collateral Murder burde gi oss et hint om agendaen bak lekkasjen.

Derfor er Droneland ikke overrasket over at videoen i første omgang skapte ensidig (og forutsigbar) debatt om USAs krigføring i Irak. Men etter hvert dukket det opp motinnlegg som pekte på en rekke mangler ved måten WikiLeaks presenterte videoen på. Såsom dette blogginnlegget fra en tidligere amerikansk soldat som kjenner denne typen operasjoner fra innsiden. Når man leser dette blir man straks litt mer skeptisk til den ensidige fremstillingen fra WikiLeaks, en organisasjon som krever innsyn men som selv er rimelig lukket og hemmelighetsfull i sin form, og som media litt for lettvint synes å ha kastet seg på.

Informasjon vs motinformasjon? Kjør debatt!

Ode til amerikansk engelsk

Nydelig dikt av poeten Barbara Hamby, der hun hyller amerikansk engelsk. Nå må Droneland innrømme at han etter flere år i London er blitt mer engelsk-engelsk i målet enn han var da han flyttet til den britiske hovedstaden, men en hyllest og kjærlighet til språk – uansett hvilket og hvilken dialekt/tilhørighet/tilknytning – er alltid velkomment.

Ja til fri religionsutøvelse!

Et kapell bygget med restene av bygningsmassen fra et av Adolfs private luksuskomplekser «becomes Nazi shrine». Bevares, hvorfor begrense dette til kapellet? For er ikke hele Tyskland et såkalt Nazi shrine? Inkludert de «okkuperte» områdene i øst. Den såkalte Østbredden.

Snivilisasjonskritikk

Droneland liker som kjent å pløye nettet for skatter fra fjernt og nært og iblant litt utenfor de deler av solsystemet som er kjent også. Noe som leder til at man iblant ramler over tekster som avstedkommer tips om musikk, filmer, litteratur, spill, utstillinger, sakprosa, etc etc til hans venner. Iblant presentert på bloggen, ofte sendt direkte til den Droneland føler enten trenger eller fordrer et innspill.

En overskrift av typen «The Collapse of Complex Business Models» er typisk for ting som tiltrekker Dronelands nysgjerrighet. Noe som på den ene siden kan virke tørt og forretningsmessig, viser seg iblant å skjule flere bunner. Så er tilfellet i denne teksten på bloggen til Clay Shirky.

Den handler i utgangspunktet om hvordan old media kan sikre sitt eksistensgrunnlag i et skiftende mediemarked. Og svaret er, det kan de kun hvis de skreller av, tja, sånn rundt 90 prosent av organisasjonen sin. Skumle tall å lese for de som jobber i bransjen og som frykter forandringer.

Det som likevel gir teksten flere lag er måten Shirky bygger opp argumentet sitt ved bruk av digresjoner. Heller enn en tørr analyse basert på løgn, løgn og forbannet statistikk, slik man ser i altfor mange tekster om new media, så viser han til boken «The Collapse of Complex Societies» (1988) av Joseph Tainter. Den tar for seg hvordan mange av de kjente sivilisasjonene ikke kollapset på tross av sin kulturelle sofistikasjon, men på grunn av den.

Tankevekkende lesning som fikk Droneland til å oppsummere ved å omskrive en tekstlinje fra en sang: «Civilisation is just another word for nowhere else to go.»

Droneland ble også minnet på at han har lest et par av Shirkys tankespinn før. Så dette blir en mann å følge med på fremover. Legger ham inn blant nyheter i kolonnen til høyre på Droneland. Han oppdaterer bloggen sin sjelden, men til gjengjeld er det tekster med substans når det endelig dukker opp noe. I motsetning til Hansa lever mannen faktisk opp til slagordet «lagret lengst, verdt å vente på». Og da fikk vi inn litt dissing av det vonde Hansa-ølet også.

Open Europe

Når man ser på hva den selverklærte tenketanken Open Europe, som slett ikke er det, koker opp av tendensiøs «informasjon» om EU, så er det i hvert fall sikkert at spesielt «åpne» er de ikke. I hvert fall ikke i forhold til EU-prosjektet. Det som er glimrende med denne Economist-artikkelen er ikke bare hvordan den avslører arbeidsmetodene til Open Europe, men også hvordan den viser hvor late journalister flest er når det gjelder å faktasjekke påstandene de blir servert. Hm, Dronelands beundring for britisk dagspresse får stadig flere skudd for baugen. The Economist derimot stiger stadig i aktelse. Ikke dårlig gitt at Droneland lenge har vært fan av publikasjonen. Noe han syns flere burde bli. Ikke minst fordi denne ukeavisen, tross sine overveiende liberalistiske synspunkter, er flink til å tilby noko for einkvar smak. Bare de fire-fem Arts & Books-sidene hver uke er verdt prisen på bladet alene.

Og en formulering som dette i en tekst der de er kritisk til en EU-kritisk gruppe forteller sitt om folk som er i stand til både å ta det piss out of seg selv, sine kritikere og hvem det nå enn skulle være:

«But without regulation, there would be no single market. Some of that regulation will be designed to keep skittish, hygiene-obsessed German or Danish mothers (for example) calm about food safety, and ease their fears about dangerous salami being imported from the far corners of the EU to poison their blond-headed moppets. That may be expensive, but that fuss-potting gives political cover for the Danish and German governments to approve EU enlargement to countries like Romania or Slovakia, and that is really good for the long-term health of the EU. How do you possibly measure the costs and benefits of such things?»

Digital miljøkatastrofe?

Kan det tenkes at det å bruke digitale medier og vår konstante online-tilstedeværelse faktisk er mer miljøskadelig enn å lese gode, gamle papirmedier? Denne artikkelen tar opp noe Droneland har nevnt tidligere. Men han skal ikke være så skinnhellig at han ikke selv tilhører de som har omfavnet digitale medier i sin fulle bredde. Mest av praktiske årsaker. Men tankevekkende med artikler som denne som får en til å reflektere over påstanden om at å bytte ut papir med data nødvendigvis hjelper miljøet.

Personal Jesus

Mat- og fattigdomsaktivist blir trodd å være Maitreya. Strålende om hvordan folk som trenger noe å tro på er villig til å tro på hva som helst og hvem som helst.

Hi-Fi Terapi

Det begynte egentlig med at Droneland tipset et par venner med allergier/astma om at det var lansert ringetoner som skulle avhjelpe mot denslags. Det førte til at han fikk svar fra en av de tilmailede, som påpekte at munker i Østen har brukt klanger som terapi lenge og mente at det hadde noe for seg, bl.a. fordi klangene kan sette folk i transe og få dem til å slappe av. Og siden stress trigger allergi og astma, så kan klanger hjelpe mot stress. Selv om denne bekjente mente at mobilringetoner kanskje ikke ville ha den ønskede effekt.

Noe som ledet til at Droneland svarte:

«At musikk har en terapeutisk funksjon er jeg overhodet ikke i tvil om. Det er bare å se hvor glad man blir når man hører en bestemt sang. Det begynner gjerne straks du hører den første takten og så er du solgt.

Det er forresten ikke bare munker i østen som tror på musikkens helbredende kraft. Det er noe man finner blant vestlige geistlige også. Men det er noe vi gjerne liker å glemme i vår postmoderne og postreligiøse vestlige verden, der vi søker det eksotiske på reiser til India mens vi ignorerer og tildels ser ned på egne religiøse tradisjoner.

Mind you, kirken har vitterlig vært utrolig flink til å ødelegge for seg selv. Husker jeg hadde et veldig interessant intervju med Tori Amos om dette, hvor vi snakket en del om hvordan det kirken hadde gjort opp gjennom historien rett og slett forlangte en unnskyldning. Noe som bare er blitt understreket av den senere tids hendelser i den katolske kirken. Sukk, kan ikke pave Benedikt bare komme ut av skapet og ta de røde håndsydde skoene sine med seg ut?»

Hm, kanskje flere av Dronelands email-korrespondanser burde finne veien til bloggen hans?

RoboShop

Roboter utvikles for stadig flere bruksområder. Fra det prosaiske, som å foreta dagens shopping, til antiterrorarbeid, som å hjelpe antibombeeksperter når de skal demontere bomber.

Grensekontroll

Hundrevis av mennesker dør hvert år i forsøket på å krysse grensen mellom Mexico og USA. Droneland minnes en tekstlinje av singer-songwriteren Tom Russell: «The Border is an Evil of Man».

Hårete kannibalisme

Droneland visste det! Mennesket er fortsatt i kontakt med sin kannibalistiske side. Dog kanskje ikke helt slik han forestilte seg. Ifølge denne artikkelen er det nemlig slik at menneskehår blir brukt i produksjonen av L-cysteine (eller L-cys for å ta den mer tabloide varianten), som brukes som tilskudd i en rekke mat. Herlig også å se det religiøse aspektet av tilsetningsstoffer til matet. For å si det sånn, så blir det ikke lettere å være muslim når du må ta stilling til om det er menneskehår eller ei i L-cysen din.

Den frie viljen

Så, du tror at vi som mennesker har fri vilje? Etter å ha lest denne teksten er det kanskje bedre å si at da må du nok tro igjen. Eller som det heter: Hjernen er alene!

Asfaltindianere

En tredjedel av Mexicos indianere bor nå i byer, hvor de utgjør den nedre delen av den sosiale skalaen og blir ignorert og sett ned på av den i hovedsak europeisk-ættede majoriteten. Denne teksten ser på paradokset at Mexico som nasjon bygger sin identitet på at landet oppstod smertefullt i kjølvannet av conquistadorenes invasjon av Amerika og samtidig undertrykker sine egne urinnvånere.

Droneland vil likevel påpeke at det med å være nedlatende mot indianere ikke er uvanlig. Han har en personlig erfaring fra 2004, da han ble kjent med en colombiansk indianer som begynte å jobbe på hans lokale kaffebar i London. Denne hadde en utrolig livshistorie, som bl.a. omfattet 14 år som ulovlig innvandrer i Storbritannia. I sannhet det Destiny's Child ville omtalt som en «survivor».

Men at rasismen lever selv i en multikulturell by som London kom det raskt bevis på. For selv om denne colombianske indianeren jobbet minst like hardt – og etter Dronelands oppfatning hardere – enn sine kolleger, ble han både neglisjert og sett ned på av eiersken av kaffebaren og den øvre middelklassekretsen rundt henne.

For å ta et eksempel, så fikk alle som hadde begynt samtidig med ham automatisk en lønnsforhøyelse etter tre måneders prøvetid i bedriften. Unntatt den colombianske indianeren. Så Droneland oppfordret ham til å gå til manageren og forlange sin rett. Noe han gjorde neste dag og jublende fikk innnvilget samme lønnsøkning som sine kolleger. Droneland var stolt av sin colombianske venn da.

Men det skandaløse er at han overhodet måtte gå med lua i handa til den usle eiersken og forlange å få betalt når han jobbet hardere enn de fleste av sine kolleger. Sjokkerende også at det var en kunde og ingen av hans kolleger som stimulerte ham til å gå til sin overordnete. Men det var lite kjærlighet i den kaffebaren, som Droneland etter hvert fant ut. Mye griskhet og egoisme derimot.

Vi kan uansett ikke sitte her i det skinnhellige Europa og tro at vi er bedre enn den mexicanske majoriteten. Det er mye skit blant selverklærte liberalere og «siviliserte» her blant oss også. Og det skremmende er at de fleste av disse går rundt med en slik selvtilfreds mine og tror at de er bedre enn andre i sin selverklærte toleranse. Folk som har snudd Arnulf Øverlands tanke om at «du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» på hodet. Og folk lurer på hvorfor det er krise i verden om dagen? Look no further!

Business is war

All's fair in love and war, heter det. Og det gjelder i business også. Fascinerende hvor mye personlige motsetninger kan ha å si for konkurranseforholdet mellom ulike virksomheter. Godt å se at det ikke bare er pengene som teller, men også at vi har med levende og forfengelige mennesker bak en kynisk businessfasade å gjøre. I dette tilfellet en duell mellom Google-boss Eric Schmidt og Apple-guru Steve Jobs. Gi dem hvert sitt sverd eller skytevåpen og la dem slåss til kun én mann står igjen!

Hugos evangelium

Hva skulle vel Hugo Chavez finne på da han gikk lei av å sensurere sine undersåtter som forsøkte å ytre seg fritt på nettet? Jo, han oppretter sin egen blogg. Noe som bare bidrar til at han holder fast ved sin plass som en av våre favorittdiktatorer.

Den amerikanske psyken som eksportvare

En bok med tittelen «Crazy Like Us: The Globalization of the American Psyche» av skribenten Ethan Watters er noe Droneland får lyst til å lese. Ikke minst fordi han dermed minnes et besøk han hadde på CNN, hvor han og noen andre journalister hadde en rundebordsprat med en av kanalens stjernereportere, Christiane Amanpour.

Hun bablet om CNNs antiimperialistiske natur, hvorpå Droneland utfordret henne på hvorvidt ikke CNN representerte en american liberal fortolkning av verden og slik spredning av ett sett av verdier? Droneland oppsummerte disse ulne «liberale» verdiene som «californication». Et begrep inspirert av en albumtittel av Red Hot Chili Peppers, bare at Droneland snudde chilienes rosenrøde begrepsforståelse til et mer europeisk-skeptisk perspektiv.

Man skulle tro at en myndig dame som Amanpour ville ta dette på strak arm, men hun ble svar skyldig. Bevares. En fransk journalist gav etterpå uttrykk for stor glede over Dronelands spørsmålsstilling. Then he would, the bloody frog!

Sundførs salmebok

Droneland har anmeldt det nye albumet til Susanne Sundfør, «The Brothel», og konkluderer med at hun har foretatt et kvantesprang fra debuten til dette monumentale andrealbumet, som har noe sakralt over seg – ergo overskriften.

Forente ateister

Går det an å finne på noe så dumt som en ateistkonferanse? Slik som denne i Australia. Er ikke liksom meningen med ikke å tro at man er i opposisjon til denslags organisert idioti?

Homobryllupdebatten fortsetter

Homobryllup er antakeligvis en gjenganger vi kommer til å leve med i en periode. Personlig kan Droneland styre sin begeistring for de som på død og liv vil pushe homoekteskapet inn i kirken. Det er nesten så kristenhomoer begynner å bli like irriterende som kristensosialister. De deler tross alt den samme betenkelige moralismen som kjennetegner all monoteistisk religionsutøvelse.

Uansett burde man kanskje utvidet debatten litt, for er ikke det grunnleggende problemet med debatten om homovielser i kirken at man i flere land – såsom Norge og Danmark – fortsatt har en ordning med statskirke. Så heller enn å pådytte bakstreverske kristenfolk verdier de ikke deler – og ifølge Bibelen ikke uten videre kan dele – så burde man kanskje heller avskaffe hele statskirkeordningen?

Det ville være godt for alle parter. De kristne kunne stikke hodet i sanden med sine reaksjonære standpunkter, mens kirken ville bli mer og mer marginalisert i livene til folk flest. Droneland kan godt leve med en crazy kristen fringe på noen prosent i bytte for at religionsfriheten ble total ved at staten avstår fra ethvert religiøst engasjement.

Denne kronikken fra Berlingske Tidende drøfter problemstillingen med et passe ukorrekt fortegn.

Barnetrygd vs kontantstøtte

Egentlig burde ikke det offentlige subsidiere barneproduksjon, men når det nå engang gjøres burde man kanskje satse på det som hjelper best: nemlig støtte i de formative førskoleårene eller hur? Vampus har dratt i gang debatt om barnetrygdens eksistens, og Droneland har kastet seg inn.

Menn tjener ikke mer enn kvinner?

I spørsmåle om likelønn blir det alltid foretatt en del selvsagte betraktninger om at menn alltid er forfordelt. Men er det nødvendigvis alltid tilfelle? Kan det faktisk tenkes at det faktisk ikke er så stor lønnsforskjell mellom kjønnene som vi gjerne antar? Interessant kronikk i Berlingske Tidende forsøker å gå bak tallene og se på likelønnsspørsmålet på en annen måte.

Utdanner vi oss til døde?

Vi morer oss til døde, blir vi gjerne fortalt av overutdannete akademikere. Lett for dem å si, der de sitter med sine subsidierte utdannelse og ofte i jobber i offentlig sektor. Men kan det tenkes at vi faktisk har for mye høyere utdannelse i den vestlige verden, og at dette rent samfunnsøkonomisk slett ikke er så forsvarlig som media liker å fortelle oss. Interessant kommentar i Minerva.