Gay-Friendly Office Party Music

Read this lukewarm review of the third Scissor Sisters some while back in the printed version of Die Welt, and have wanted to post this but didn't look it up online until now. The headline brilliantly sums up the Sisters' tepid pop: «Musik fürs schwule Betriebsfest». Or in English: «Music for the gay office party». As I was writing this however, it struck me that given the Sisters' adoring mainly non-gay fanbase (at least in the UK and Europe), a rather more fitting headline that neatly encapsules their sound would have been: «Music for the Gay-Friendly Office Party». Which just about sums up that the band reached its pinnacle early in their career, with a brilliant cover of Pink Floyd's «Comfortably Numb».

Don't Speak

New Taylor Swift album «Speak Now» is begging for someone to release the response album: «Please Don't»!

Homo som en delfin

En av Dronelands favoritter på fjernsyn for tiden er den småsatiriske serien «Glee», og seriens favorittstatus bekreftes når de nå i serien har diskusjoner omkring hvorvidt delfiner egentlig bare er homo-haier. En konklusjon Droneland og hans likesinnede har kommet frem til for lenge siden.

Rufus gjør Fiddy

Ikke bokstavelig, selv om Rufus helt klart skulle ønske. For nå har Rufus Wainwright oppdaget det som Droneland kom frem til da han intervjuet 50 Cent på et hotell i London for fem år siden: Nemlig at den millionselgende rapperen er homo. Ingen tvil, som Rufus sier så hører du det på stemmen. Det eneste Droneland angrer på ifm intervjuet, er at han ikke mønstret nok mot til å be Fiddy strippe på overkroppen (og gjerne mer) og ta noen pushups for ham, right there & then. An opportunity missed!

Hi-Fi Terapi

Det begynte egentlig med at Droneland tipset et par venner med allergier/astma om at det var lansert ringetoner som skulle avhjelpe mot denslags. Det førte til at han fikk svar fra en av de tilmailede, som påpekte at munker i Østen har brukt klanger som terapi lenge og mente at det hadde noe for seg, bl.a. fordi klangene kan sette folk i transe og få dem til å slappe av. Og siden stress trigger allergi og astma, så kan klanger hjelpe mot stress. Selv om denne bekjente mente at mobilringetoner kanskje ikke ville ha den ønskede effekt.

Noe som ledet til at Droneland svarte:

«At musikk har en terapeutisk funksjon er jeg overhodet ikke i tvil om. Det er bare å se hvor glad man blir når man hører en bestemt sang. Det begynner gjerne straks du hører den første takten og så er du solgt.

Det er forresten ikke bare munker i østen som tror på musikkens helbredende kraft. Det er noe man finner blant vestlige geistlige også. Men det er noe vi gjerne liker å glemme i vår postmoderne og postreligiøse vestlige verden, der vi søker det eksotiske på reiser til India mens vi ignorerer og tildels ser ned på egne religiøse tradisjoner.

Mind you, kirken har vitterlig vært utrolig flink til å ødelegge for seg selv. Husker jeg hadde et veldig interessant intervju med Tori Amos om dette, hvor vi snakket en del om hvordan det kirken hadde gjort opp gjennom historien rett og slett forlangte en unnskyldning. Noe som bare er blitt understreket av den senere tids hendelser i den katolske kirken. Sukk, kan ikke pave Benedikt bare komme ut av skapet og ta de røde håndsydde skoene sine med seg ut?»

Hm, kanskje flere av Dronelands email-korrespondanser burde finne veien til bloggen hans?

Sundførs salmebok

Droneland har anmeldt det nye albumet til Susanne Sundfør, «The Brothel», og konkluderer med at hun har foretatt et kvantesprang fra debuten til dette monumentale andrealbumet, som har noe sakralt over seg – ergo overskriften.

Video drepte platekarrieren

Man kan lure på om OK Go ble et offer for sin egen suksess som viralt musikkvideofenomen. Tross alt ble musikkvideoene deres sett av millioner, men platesalget var verken her eller der. Noe som nå har ledet til brudd mellom dem og EMI-eide Capitol Records.

I ulike presseskriv bedyrer begge parter at de er glade for at veiene skilles. Det vil gi EMI enda mindre cred enn de allerede har. Men langt mer tvilsomt er det om OK Go vil selge mer plater. Kanskje de faktisk må skrive noen virkelig gode låter også etter hvert og ikke bare lage kule videoer?

Musikk på randen av et nervøst sammenbrudd

De av Dronelands lesere som er interessert i musikk som er litt på siden av det etablerte, les: som er litt mer støyende og mindre radiotilpasset enn gjennomsnittet, kan sjekke ut disse to norskspråklige bloggene: Wyatting og Steinskogs weblog. Sistnevnte skrevet av Erik Steinskog, som i likhet med Droneland anmelder plater for BT. De to bloggene er svært ulike, der hvor Wyatting først og fremst forteller om interessante «rare» utgivelser så er Steinskogs blogg mer analytisk orientert.

Nå kan det selvsagt hevdes at mesteparten av musikk som gis ut ikke er radiotilpasset. Problemet er vel helst at det finnes så mye musikk der ute, og da er det bra å ha bloggere som tråler gjennom informasjonsoverskuddsjungelen for deg. Droneland vil på sin side iblant gi et tips og annet om aktuelle utgivelser det kan være verdt å få med seg, selv om bloggen ikke primært er dedikert til musikk alene.

twatter (mens du sover)

«Marit Larsen hacket på twitter» melder NRK Nyheter. Visstnok skal noen ha hacket seg inn på ungpikens twatter-konto (mens popstjernen lå i sin dypeste Tornerose-søvn i Köln) og lagt ut en beskjed om at Marit nå har lengre og bedre sex enn noensinne. Tja, er det noe annet å forvente når hun tvitrer og tvatrer på den måten? På den annen side vil jo noen kalle dette en gladnyhet. Spesielt for henne. Selv var hun kjapt frempå og beklaget det inntrufne. Men hvorfor beklager hun? Det er jo ikke hun som har lagt ut beskjeden. Hun burde vært skamløs og brukt det i egenpromoveringen. Er det ikke liksom det popstjerner skal være best på? Det å skryte på seg mange elskere brukte å være en heder blant popstjerner. Nei, det går nedover med underholdningsbransjen.

Stingalong

Godt at man har spalter som Lost in Showbiz, som gir oss innsikt i dobbeltmoralen til kjendisene våre. Dere vet, de som løper omkring og skinnhelligt støtter alt fra jordskjelvofre i Haiti til urinnvånere i Amazonas. Og som Droneland har skrevet om både på denne bloggen og ikke minst i sin nå avgåtte spalte pop-preik i Bergens Tidende, så er Sting en av sjefssynderne.

Noe som bare kan bekreftes etter avsløringen om at han sist høst spilte for datteren til Uzbekistans notoriske diktator, Islam Karimov. At eks Police-frontmannen i tillegg skjuler seg bak argumenter som at han trodde at konserten var arrangert av UNICEF (blank løgn) samtidig som prislappen for publikum var 45 ganger gjennomsnittlig månedslønn i Uz, går inn i kategorien ord blir fattige.

Sett fra et norsk medieperspektiv kan man samtidig bare beklage at ingen norske aviser har spaltister av typen Marina Hyde, som skriver om underholdningsbransjen med det sarkastiske blikket som trengs. I Norge skal det enten være «seriøst» eller «koselig». Alt utenfor disse båsene kan åpenbart skape tvil hos leseren. Men det er vel som med politikere, at folk får de avisene de fortjener. Selv om Droneland vil hevde at folk flest hadde fortjent noe bedre.

Paranoimia

Droneland oppdager at det stadig er artister som klarer å gjøre noe interessant med premissene som ble lagt i de spennende årene som fulgte i musikklivet i årene etter punken. Dengang artister som Public image Ltd (PiL), Gang of Four, Slits, Nina Hagen, Lene Lovich, Echo & the Bunnymen, Joy Division, Chrissie Hynde/Pretenders, Talking Heads, osv, osv gjorde vår lydverden mer utrygg.

Blant disse nye artistene som ekspanderer og oppdaterer såkalt new wave-musikk til våre dager er Manchester-jenten Julie Campbell, som kaller seg for LoneLady. Etter to lovende singler – «Immaterial» og «Intuition» – foreligger nå hennes debutalbum «Nerve Up», og titler på både singler og albumet antyder hva man har i vente i form av av kjølig pop og paranoid minimalisme. En slags paranoid popmusikk, noe som også gjenspeiler seg i tekstene som er mer personlige enn politiske.

Ikke at man må på død og liv må henge seg opp i referansene som Droneland nevnte over. LoneLady er uansett mer på rock enn disko-siden av revivalen av tidlig 80-talls musikk som har funnet sted de siste årene, og om man skal føye til et par referanser i tillegg til de gode, gamle så er det nærliggende å nevne Kristin Hersh (Throwing Muses) og PJ Harvey for å beskrive litt av åndeligheten i musikken og tekstene til frøken Campbell. Enda bedre er det at «Nerve Up» er en plate som vokser seg til for hver gjennomspilling, og attpåtil føler man at LoneLady har enda mer å gi i fremtiden. Mao en artist det kan være vel verdt å oppdage nå for slik å følge utviklingen (nesten) fra starten.

At hun attpåtil gir ut platene sine på den glimrende Sheffield-etiketten Warp, som bl.a. er hjem til Autechre og Aphex Twin, skader heller ikke.

Radio Gaga

Om det er nok med et godt pokertryne eller du bare trenger å danse, så er det åpenbart at Lady Gaga har forstått noe mange andre musikkartister ikke har skjønt. Så noen gode råd om hvordan å komme seg opp og frem i musikkbransjen – eller andre bransjer, for den saks skyld – courtesy of frøken Gaga, er sikkert ikke å forakte.

Pay-A-Day

Borealis-festivalen i Bergen går stadig nye veier for å finansiere samtidsmusikk. Nå har de laget et opplegg kalt Pay-A-Day, der folk og fe kan sponse fremføringen av et nytt musikkverk som skal komponeres av David Helbich og fremføres 10. mars 2010.

Elektroniske drømmer

Tonnevis med 80-talls referanser fra den britiske elektropop-duoen Hurts, der allerede tittelen «Wonderful Life» bringer tankene til Blacks låt med samme tittel mens lydbildet får oss til å tenke alt fra A Certain Ratio til Japan med en hint av Sheffield-sounden som oppstod for rundt 30 år siden.

Svett galskap

Droneland er ikke sikke på om det er låtens undertittel, «(Where Is Moses)», eller om det er James forsøk på å overbevise oss om at han er gal («I'm Mad!») som gjør «Rapp Payback» til en moderne klassiker. But, that's the way, aha aha, I like it, aha aha.

Den siste aha-ingen der må dog ikke tolkes i retning av at dette har noe med at det norske popbandet a-ha etter sigende skal legge ut på sin avskjedsturné neste år.

Beklager at det ikke er en proper musikk til JBs schläger på linken, men du får skru av synet og nyte lydene.

Is There Something I Should Know?

Det blir garantert englefritt når Richard «The God Delusion» Dawkins og andre ateister gir ut en alternativ julebok som neppe blir å finne under juletreet på slottet til den norske kongefamilien, «The Atheist's Guide to Christmas». Droneland var spesielt fascinert av det faktum at Duran Duran-vokalist Simon Le Bon er en av bidragsyterne. Det blir vanskelig å høre på «A View To A Kill» på samme måten som før etter dette.

Droneland linker nå forresten til Bloggurat.

Toy Boy

Mika er ute med et nytt album, og for å videreføre The Smiths-referansen fra denne omtalen i The Times, så er «The Boy Who Knew Too Much» ikke akkurat «The Boy With The Thorn In His Side». Høydepunktet i omtalen er etter Dronelands oppfatning denne formuleringen:

«(...) the plinky-plonky music-box arrangement presents a credulity- stretching challenge even for those who made it through the whole DVD of Rufus Wainwright’s re-creation of Judy Garland’s tribute concert.»

Men toy boy? Akk ja, den overskriften er faktisk en låttittel på albumet. Og kjære leser, ikke lat som om du er overrasket.

Kunst og kommers

Selv om Droneland linker til Charlie Brooker i kolonnen til høyre på bloggen, så er det på sin plass å trekke frem noen av mannens höjdare også i egne blogginnlegg. Spesielt når man tar en titt på de inflasjonsutfordrende prisene som middelmådige kunstnere forlanger, og ikke minst hvilken smålighet folk utviser straks penger kommer inn i bildet. Og hvis ikke det er penger, så er det selvsagt sex. Vi tror kanskje vi er blitt så siviliserte, men som Charlie gjør klart for oss så er vi slett ikke det.

Foruten at Damien Hirst, finansminister Peter Mandelson (usj, han er ekkel) og en ny wannabe-trendy-wendy-kunstner som kaller seg Cartrain blir nevnt, så finner Charlie plass til å disse de fleste som har noe med kunst og kommers å gjøre. Ekstra herlig blir det når han i et perfid sidespark sammenlikner Cartrain med den overvurderte Banksy:

«Cartrain's almost certainly a self-promoting gump and a poor man's Banksy (...)»

Her er hele teksten.

Hjelp til selvhjelp for kjeltringer og maktmisbrukere

Hip-hop stjernen 50 Cent, aka Fiddy, og selvhjelpsskribenten Robert Greene (kjent for boken «The 48 Laws of Power») har gitt ut boken «The 50th Law» sammen. Greenes tidligere bok dannet inspirasjon for tv-suksessen «Entourage», så får vi se om det nå kommer en hip-hop-variant av denne. Et par highlights underveis er det jo, såsom når Greene sier følgende i en tone som er typisk for den kyniske stilen han har anlagt:

«Why regret anything? Where does it get you to regret anything you've ever done in your life? It gets you nowhere. It's a pathetic emotion that you can wallow in... And when you get to the point where you don't regret anything, it's very powerful. It frees you up.»

Men dette er en lang artikkel. Les derfor så mye du eventuelt gidder av praten med hip-hop-mogulen og selvhjelpseksperten.

Hårete politikk

Droneland ramlet over en herlig liten photocall i et arkivoppslag fra the Guardian, hvor de ser på Tory-leder David Camerons ulike frisyrer. Nok et utslag av mannens behov for å påkalle oppmerksomhet til seg selv. Droneland formoder dette dels er for å skjule sin egen tomhet, dels for å skjule tomsete utspill fra sine partikolleger. Det er uansett ikke vanskelig å tenke på Talking Heads og en tekstlinje fra deres uforliknelige «Life During Wartime» når man ser disse bildene:

«I changed my hairstyle, so many times now, I don't know what I look like»