Muammar Gaddafi speaks Swedish!

Who says irony is dead? Even with Libya on the verge of civil war, there is another way of keeping the pressure on Muammar Gaddafi: use of humour. Such as this Swedish speech, where the video poster has translated one of Gaddafi's speeches (culled from al-Jazeera) into Swedish:

«Massera min kjol!»

Afraid this will only appeal to anyone familiar with the Scandinavian languages, but easily one of the funniest YouTube clips of 2011 so far. Enjöy!

Thanks to Morten Traavik for the tip-off!

Hugos evangelium

Hva skulle vel Hugo Chavez finne på da han gikk lei av å sensurere sine undersåtter som forsøkte å ytre seg fritt på nettet? Jo, han oppretter sin egen blogg. Noe som bare bidrar til at han holder fast ved sin plass som en av våre favorittdiktatorer.

Hellig krig (Jihad – another sequel)

I rekken av eksentriske utspill fra Libyas enehersker Muammar Gaddafi fornekter seg ikke når han nå oppfordrer til hellig krig – eller jihad – mot Sveits. Han bruker folkeavstemningen sist november mot bygging av moskeer i alpelandet som brekkstang, men det er slett ikke første gang han kritiserer landet. I fjor foreslo han bl.a. å dele landet mellom Tyskland, Frankrike og Italia.

Men som så ofte er tilfelle i internasjonal politikk, så er det også her følelsene som råder. For den arabiske lederen har nøret et hat for det lille, velstående alpelandet helt siden sønnen hans ble arrestert der i 2008:

«Gaddafi has nursed a grudge against Switzerland since his son Hannibal and daughter-in-law were arrested in Geneva in 2008 for allegedly beating two servants at a luxury hotel.»

Åpenbart er hele familien temperamentsfull. Om ikke annet så er dette nok et bevis på en teori som Droneland ble introdusert for dengang han i sine spede ungdom bedrev aktiv partipolitikk, nemlig at politikk består av 10% fornuft og 90% følelser. Så sant, så sant.

Stingalong

Godt at man har spalter som Lost in Showbiz, som gir oss innsikt i dobbeltmoralen til kjendisene våre. Dere vet, de som løper omkring og skinnhelligt støtter alt fra jordskjelvofre i Haiti til urinnvånere i Amazonas. Og som Droneland har skrevet om både på denne bloggen og ikke minst i sin nå avgåtte spalte pop-preik i Bergens Tidende, så er Sting en av sjefssynderne.

Noe som bare kan bekreftes etter avsløringen om at han sist høst spilte for datteren til Uzbekistans notoriske diktator, Islam Karimov. At eks Police-frontmannen i tillegg skjuler seg bak argumenter som at han trodde at konserten var arrangert av UNICEF (blank løgn) samtidig som prislappen for publikum var 45 ganger gjennomsnittlig månedslønn i Uz, går inn i kategorien ord blir fattige.

Sett fra et norsk medieperspektiv kan man samtidig bare beklage at ingen norske aviser har spaltister av typen Marina Hyde, som skriver om underholdningsbransjen med det sarkastiske blikket som trengs. I Norge skal det enten være «seriøst» eller «koselig». Alt utenfor disse båsene kan åpenbart skape tvil hos leseren. Men det er vel som med politikere, at folk får de avisene de fortjener. Selv om Droneland vil hevde at folk flest hadde fortjent noe bedre.

Oh dear, Oliver!

Hitler? En syndebukk! Stalin? Empatisk skildret. Det kan bare bety at den «kontroversielle» amerikanske filmskaperen Oliver Stone er tilbake. Nå skal han lage en ti-timers tirade for amerikansk TV under tittelen «Oliver Stone's Secret History of America». Som engelskmennene ville sagt det: Oh dear! Eller som smarte amerikanere ville sagt det: Can't wait to miss it!

Frekke forretninger

Hvis du tilhører de som mener at «business is war», et slagord lånt fra promoteringen av den sviskeaktige thrilleren «Rising Sun» (interessant å tenke på at Japan i sin tid ble betraktet som en trussel fra amerikansk side når man ser at landet i dag er på konkursens rand), så kan man på en måte si at dette er den tredje posten på rad hos Droneland som faller inn i rubrikken krig, men det er derimot ikke sikkert at du vil nyte denne kronikken om hvorfor et fritt marked er et bolverk mot fascisme og diktatur like mye som Droneland.

Ah, det var en herlig lang setning som kunne vært verdig en plass i feuilleton-bilaget til enhver selvrespekterende tysk kvalitetsavis.