Skjenketak og mediekritikk

I tråd med utviklingen i retning av en mer liberal skjenkepolitikk, som mange i dag helst synes å ha glemt hvor mye man måtte slåss for, så er backlashen nå startet. Muligens ikke så overraskende gitt den rådende trenden i retning av at folk som tidligere fant frelse i Marx nå synes å finne frelse i Gud. Eller i hvert fall i en eller annen form for borgerlig identitet, som ofte er like ullen som tidligere generasjoners revolusjonsånd var fundamentalistisk. Men så er det da vel også slik at reaksjon skaper motreaksjon, for å holde oss til Marx. Karl that is, ikke Groucho.

Det gjelder i likemål for verdisvingingen i retning av dette udefinerbare borgerlige, som altså er blitt så fasjonabelt, som det gjelder for skjenkebestemmelser. Norske politikeres holdning til skjenking har i liten grad vært konsekvent og har alltid hatt preg av en formynderholdning og en manglende tiltro til at folk selv kan regulere forbruket sitt. De få som ødelegger for de mange blir stadig vekk trukket frem, ikke minst i media. Og der hvor media går har politikerne en sørgelig lei tendens tll å følge.

Likevel forventer man et minstemål av kritisk distanse og oppvakthet av media. Men som alle som har jobbet på innsiden av dagspressen vil vite, noe jeg har gjort, så er det så som så med både kunnskap og innsikt hos det store lag av journalister og mediefolk. Så da skjenkedebatten atter braket løs i Bergen by var det ikke som sak om skjenking i og for seg, men derimot en del av en større debatt om volden i Bergen sentrum. En vold som folk som bor i sentrum ikke kjenner seg igjen i. Men hva gjør ikke BT for å selge og få ting selger så bra som moralsk panikk. Og disse stadig temaseriene har også ofte en begredelig tendens til å ville kjøre gjennom en eller annen form for moralistisk agenda og kontroll over folk flest heller enn å drøfte forhold som virkelig rører ved basisen for og løgnen om det såkalte velferdssamfunnet.

Likevel stiller man seg spørrende til media egeninnsikt når BT tidligere denne måneden i forbindelse med et oppslag som i den redaksjonelle omtalen klart tok stilling for at det skulle settes et skjenketak og i hovedsak gav ordet til offentlige personer som var kritisk til byrådets høyst fornuftige lett å få, lett å miste-policy. Mest oppsiktsvekkende var et intervju med en ledende person i Bergens uteliv gjennom en årrekke (Rick's-eier Tom Greni), der han argumenterte for skjenketak. At han gjør dette er i og for seg greit. Tross alt har han en økonomisk egeninteresse av å tale for skjenketak, slik at det ikke dukker opp enda flere utesteder som kan ta markedsandeler fra hans utelivsimperium. Det man derimot må være kritisk til er at BTs journalister ikke er i stand til å se at dette er en person med klare økonomiske interesser som uimotsagt får uttale seg om et offentlig spørsmål der han har klare økonomiske interesser.

Stryk til BT for avisens fravær av kritisk journalistikk når det virkelig gjelder. Og selvsagt, et rungende nei til skjenketak. Er det ikke egentlig helt absurd at dette spørsmålet fortsatt blir diskutert nå vi står på dørstokken til 2012?

Open Europe

Når man ser på hva den selverklærte tenketanken Open Europe, som slett ikke er det, koker opp av tendensiøs «informasjon» om EU, så er det i hvert fall sikkert at spesielt «åpne» er de ikke. I hvert fall ikke i forhold til EU-prosjektet. Det som er glimrende med denne Economist-artikkelen er ikke bare hvordan den avslører arbeidsmetodene til Open Europe, men også hvordan den viser hvor late journalister flest er når det gjelder å faktasjekke påstandene de blir servert. Hm, Dronelands beundring for britisk dagspresse får stadig flere skudd for baugen. The Economist derimot stiger stadig i aktelse. Ikke dårlig gitt at Droneland lenge har vært fan av publikasjonen. Noe han syns flere burde bli. Ikke minst fordi denne ukeavisen, tross sine overveiende liberalistiske synspunkter, er flink til å tilby noko for einkvar smak. Bare de fire-fem Arts & Books-sidene hver uke er verdt prisen på bladet alene.

Og en formulering som dette i en tekst der de er kritisk til en EU-kritisk gruppe forteller sitt om folk som er i stand til både å ta det piss out of seg selv, sine kritikere og hvem det nå enn skulle være:

«But without regulation, there would be no single market. Some of that regulation will be designed to keep skittish, hygiene-obsessed German or Danish mothers (for example) calm about food safety, and ease their fears about dangerous salami being imported from the far corners of the EU to poison their blond-headed moppets. That may be expensive, but that fuss-potting gives political cover for the Danish and German governments to approve EU enlargement to countries like Romania or Slovakia, and that is really good for the long-term health of the EU. How do you possibly measure the costs and benefits of such things?»

Politikens dårlige unnskyldning

Man kan bli oppgitt over hvordan den danske avisen Politiken la seg langflat for religiøse fundamentalister ved å unnskylde sin gjentrykk av de beryktede Muhammed-tegningene. Derfor godt at det finnes de som setter ord på hvorfor det Politiken gjorde var så fundamentalt galt sett fra våre vestlige idealer om ytringsfrihet, slik Jesper Beinov gjør.

Politikens dårlige undskyldning">Jesper Beinov

Klimaoptimistene

Enda mer godnyheter for klimaskeptikere når en stadig mindre andel av det britiske publikum tror at klimaendringer med absolutt sikkerhet finner sted – nedgang fra 44 til 31 prosent som er bombastiske. Kan vi se et vendepunkt der folk flest vender seg mot miljøfascismen? Det ville ikke være et øyeblikk for tidlig.

Men hvorfor skal vi som er håpefull på vegne av jorden og naturen bli kalt skeptikere? Burde ikke vi være klimaoptimistene?

Plagsomt moderne

Moderne litteratur er ikke mye å skryte av, og det er langtfra bare på våre breddegrader at man sliter med overvurderte ting av typen knaustrofobi. Noe denne omtalen fra Exiled Online viser. Når det er sagt, så er Droneland enig med en kommentar fra en av leserne om at russeren Victor Pelevin er verdt å lese. Men dessverre er det som oftest slik at mye av det som skrives er for å imponere andre heller enn at forfatteren synes å ha noe som helst som beriker leserens innsikt i menneskesjelen på hjertet.

Kritikk på italiensk

Italienske myndigheter kritiserer alle Haiti-groupiene som har slåss for å fremheve seg selv og slik har skapt kaos under hjelpearbeidet etter jordskjelvkatastrofen i øystaten. Ubehagelig å høre, men kan det tenkes at de har et poeng?

Dean Street

En gang idiot, alltid idiot. Den tidligere demokratiske presidentwannabeen Howard Dean kritiserer president Obama for å bryte valgløftene sine. En perfekt måte å underminere eget parti på i oppkjøringen til høstens amerikanske mellomvalg, der hele Representantenes hus og en tredel av Senatet står på valg. Right on, Howard!

Forbrent kandelabersoper

I forlengelsen av Guardian-kritiker Peter Bradshaws kåring av the noughties beste film (se forrige bloggpost), har Morten Traavik kåret forrige tiårs beste klengenavn. Etter at Droneland sendte en tekst av Bradshaw til Traavik, påpekte sistnevnte at fyren så ut som the secret love child til Freddy Krueger og Knut Olav Åmås. Noe som gav følgende prompte tilbakemelding fra Droneland – «en forbrent kandelabersoper». Siden dengang har tituleringen Forbrent Kandelabersoper festet seg som en sugepropp hver gang Bradshaw-linker er blitt sirkulert blant likesinnede. Det er ikke mange filmkritikere forunt å bli hyllet på denne måten!