Media, lekkasjer og anarki

Droneland skrev i går om kritiske motrøster til WikiLeaks, en ny nettbasert form for gravende journalistikk som spesialiserer seg på å avsløre folk, institusjoner og bedrifter som har makt og penger. Og det er klart at dette kan ha en rekke viktige funksjoner, som å avsløre korrupsjon og tilbakeholding/manipulasjon av informasjon.

Men som gårsdagens Droneland-post viste, så kan man like gjerne beskylde WikiLeaks for å manipulere virkeligheten. Tross alt velger de både vinkling og hva og hvordan de vil presentere dette, og det å tro at de gjør dette utelukkende i informasjonsfriheten og åpenhetens tjeneste ville være mer enn blåøyd.

Inntil videre har det forutsigbart nok haglet med blikk bak kulissene på denne organisasjonens skyggeliv, der Droneland har plukket ut denne informative og en som er lett naiv i sin hyllest samt en om WikiLinks tyske connection.

Nå må Droneland si at han er svak for den geriljaaktige og anarkistiske måten som WikiLeaks synes å operere på. Men hvis noen forsøker å fortelle ham at det WikiLeaks gjør er samfunnsnyttig, så stiller han seg ikke bare tvilende til det men tror derimot at WikiLeaks, i likhet med f.eks. Watergate-avsløringen, kan bidra til å svekke folks tillit til den rådende blandingen av demokrati og markedsøkonomi light så sterkt at det blir forandringer som de som står bak lekkasjen ikke nødvendigvis aner rekkevidden av.

Og det å kalle WikiLeaks for journalistikkens fremtid? Uhm... Men la oss inntil videre følge med på det WikiLeaks gjør og se hvilken effekt det har på det offentlige ordskiftet. Droneland tror dog at lekkerne selv vil komme til å underminere det de representerer. Som det heter i sangen: «Success has made a failure of our home». Les: for mye suksess er aldri sunt. Noe wikiene med tid og stunder vil finne ut.

Resirkulert suksess

Etter suksesspalten The Digested Read, som Droneland har referert til flere ganger, tilbyr The Guardian nå The Digested Watch. Altså gjør man nå liksom det samme med film som man gjør med bøker. Ha-ha, vittig. Men er det flere enn Droneland som føler at avisen på denne måten ikke gjør annet enn å vise at man er litt tom for ideer og at man tror at man uten videre kan overføre en suksessformel til en annen sektor? Og når avisen endelig var i gang, hvorfor ikke tilby The Digested Watch, Digested helt på tampen slik man gjør i form av The Digested Read, Digested?

Herlig aggressivt

Mann kastet laptop fra 6. etage, skriver bt.no på forsiden. Nå syns Droneland dette er herlig aggressivt, men er vel dessverre bare nok et eksempel på hvilket nivå BT har på nettet, nemlig: Ingen nyhet er for liten til at den kan skrives om. Dette er faktisk enda mindre av en nyhetssak enn black metal-artisten hvis katt forsvant, som Droneland har nevnt tidligere. Det sørgelige er bare at bt.no aldri fulgte opp sistnevnte ved å utforske den musikalske fallouten av hendelsen i form av en rockeopera eller kanskje en aldri så liten black metal-operette? «Eine kleine Schwarze Kater musik.» Sistnevnte om det var en hannkatt da altså. Tenk hva skribenter som Charlie Brooker eller Marina Hyde kunne fått ut av dette. Nettjournalistikken trenger mer sarkasme!

Efter Aften

Da Dronelands kamerat Frode forsøkte å si opp Aftenposten førte det til masse tyt og mas, der han først ble ringt opp og så fikk tilsendt et skjema der de ville ha ham til å fortelle hvorfor han hadde sagt opp avisen. Nå kan det selvsagt være mange grunner til det, og mange grunner til å la være å svare på denslags anmassende tøys og tull.

Men for å gi Aftenfolket noe å underholde seg med på julebordet (som sikkert ikke er avlyst selv om det er finanskrise), svarte Frode slik på spørsmål om forslag til forbedringer:

«Gå bort fra den nymoralistiske statsforherligende propagandaen som dere kaller journalistikk. Begynn der.»

Musikk i Dronelands ører.

Sveitsiske skriblerier

Om man skal tro denne artikkelen fra Die Zeit så står det ikke spesielt annerledes til i sveitsisk presse enn i norsk presse. Mange av tingene som tas opp her låter mistenksomt som tilstanden her hjemme: som at javisst er det en flora av småaviser, men de er små og provinsielle og skyr konflikter som døden. Samtidig er de kritiske røstene forlengst forsvunnet og istedet har man fått inn nye «proffe» folk som med lua i handa gjør som sjefene vil. Og mens man før hadde bladfyker som virkelig våget å mene og stå for noe, så er dagens redaktører mer opptatt av å løpe rundt på møter slik at de kan nettverke og selge seg selv med tanke på forestående fusjoner og oppkjøp og posisjonering i de nye mediehusene. Og midt oppi det hele sitter de og klør seg i hode og ræv og er helt ute av stand til å forstå hvorfor leserne forlater dem. Les om sveitserne her og se likheten.

Siste skanse

Mannen bak den glimrende tv-serien «The Wire», David Simon, slår et slag for god, gammeldags journalistikk og mener at løsningen for folkeopplysning ikke er å dele ut godene gratis. Istedet mener han at kvalitetsjournalistikk fordrer at noen betaler for denne. Samtidig fortsetter han sitt korstog mot fordumming i form av en ny tv-serie om musikere i post-Katrina New Orleans, som han i likhet med «The Wire» håper å selge inn til HBO. Bring it on!

Exit nullsyv

2007 tikker mot slutten og Droneland vil takke alle som har besøkt bloggen i dens første leveår. Akkurat nå flirer Droneland over nyheten, som har nådd ham via sms der han er i London, om at hans alter ego, Sverre Ole Drønen, i gårsdagens DN ble plassert på 4. plass over "verdens mektigste VG-journalister" (og ja, det er en humoristisk kåring og ekstra morsom for SOD siden han kun er freelance for avisen). Ellers ramlet Droneland over følgende Mae West sitat: "Between two evils, I always pick the one I never tried before." Er ikke det et godt motto for nullåtte?

Takk for det gamle & godt nytt år! Det blir visse forandringer på Droneland i 2008, mer detaljer i det nye året.

Overeksponert, undercover og selvopptatt

Helt siden Günter Wallraff tok på seg brune kontaktlinser og slummet nedover for å leke tyrkisk gjestearbeider i boken Ganz Unten har det vært fryktelig populært blant en viss type "gravende" journalister å gå undercover. En av de som har gjort dette til en slags kunstart er briten Donal MacIntyre, som i serien Donald MacIntyre Undercover (som også har gått på norsk fjernsyn) har "avslørt" at Chelsea-supportere er voldelige og at gamle menn i motebransjen har sex med unge piker. Ooh, det er jo virkelig ting absolutt INGEN visste om fra før. Men allerede det at han bruker navnet sitt i programtittelen forteller jo sitt om et oppblåst ego. Nå går han ut og klager over at det å være overeksponert gjør at det er vanskelig å være undercover. Darling, vi er lei deg vi også - og det for lenge siden. For de som virkelig orker mer av denne selvopptatte mannen, les mer her.

Hinsides kjendisjournalistikk

Forsåvidt ikke dum dagens Charlie Brooker-spalte, der han ser på Heat - en av disse britiske Se&Hør-inkarnasjonene som det finnes altfor mange av. Selv om innsalget til mannens egen bok som er skvist inn på slutten trekker ned helhetsinntrykket. Man får anta at selvtilfredse Guardian-lesere også trenger julegaver, så what the...

Droneland syns dog at en av leserne som legger inn sin mening har et aldri så lite poeng - ref den eldgamle debatten om at alle har sin pris og at det ofte er skremmende lite som skal til før folk selger sjelen til høystbydende (les: djevelen):

"Brooker, you're an indescribably talented writer, but let's be honest here - a couple of bad career decisions taken, or a couple of influential friendships not made, and you'd be working at somewhere just like Heat. You'd hate yourself, you'd prbably medicate the self-loathing with alcohol and irony, and eventually get fired for unreliable attendance at morning meetings, but this moral superiority to other journalists (last week it was contract publishing) is getting a bit tiresome.

Don't kid yourself that your talent made your rise above such grubby wage-slavery inevitable. There are plenty of hugely talented people who didn't get the breaks, and now make celeb-bashing stickers for a living, then go to the pub and try very, very hard to forget all about it. Are you sure you could never have been one of them?"

Kanskje litt mindre prektighet er på sin plass blant urbane liberale i alle land? (Og vennligst, ikke foren dere!)

I forlengelsen av dette er Droneland fortsatt skuffet over at det norske Se & Hør aldri tok domenenavnet seoghor.no. Men det ville kanskje vært for mye forlangt at de var ærlige omkring det faktum at det faktisk er hor de bedriver. I likhet med noen og nitti prosent av den journalistiske befolkning.

Ego-journalistisk... Gjesp!

Middelmådige journalister som ingen har hørt navnet på og som skriver om seg selv heller enn den de intervjuer (som tilfellet var i The Observer hvor en eller annen journalist intervjuer Björk - jeg mener, dette er en seriøs artist som burde få fornuftige spørsmål, ikke fjas om kjendiseri) burde vært skutt. Det er flere tiår siden denne formen for navlebeskuende journalistikk gikk av moten og burde vært forvist til de evige jaktmarker. Spesielt når journalisten hele tiden harper på om ting av typen: i don't think she likes me, she is beginning to like me, now she likes me, she gets angry when i ask her about celebrity again, osv. Selvsagt blir Björk irritert når hun får dumme spørsmål. Kanskje dette vesenet kunne la være å stille teite spørsmål av typen: What is it like to be a celebrity and a mother? Dessuten, forestill deg en mannlig kjendis få spørsmål om hvordan han kombinerer farsrollen med stjernelivet. Ikke spesielt sannsynlig eller?