Oh those Russians!

Brutality, corruption, and morally ambiguous. Russia is the perfect setting for contemporary novels.

Dystopisk modernitet

Forfatterskapet til JG Ballard, som døde i fjor, er blitt omtalt som «dystopisk modernitet». Ikke minst ruver hans 1973-bok «Crash» høyt på listen over tidenes bøker. Ikke minst for sitt resonnement om hvor tankegangen om at vold er sexy leder oss hen. Selvsagt til bestyrtelse for de borgerlig korrekte, som helst ser at kunstnere undertrykker den delen av menneskenaturen vi ikke vil høre om. British Library har overtatt de gjenblevne papirene til Ballard, og i denne artikkelen får vi et lite innblikk om hva som er i vente når litteraturinteresserte neste vår kan dykke dypere ned i et av det siste århundrets mest interessante forfatterskap.

Ode til amerikansk engelsk

Nydelig dikt av poeten Barbara Hamby, der hun hyller amerikansk engelsk. Nå må Droneland innrømme at han etter flere år i London er blitt mer engelsk-engelsk i målet enn han var da han flyttet til den britiske hovedstaden, men en hyllest og kjærlighet til språk – uansett hvilket og hvilken dialekt/tilhørighet/tilknytning – er alltid velkomment.

Plagsomt moderne

Moderne litteratur er ikke mye å skryte av, og det er langtfra bare på våre breddegrader at man sliter med overvurderte ting av typen knaustrofobi. Noe denne omtalen fra Exiled Online viser. Når det er sagt, så er Droneland enig med en kommentar fra en av leserne om at russeren Victor Pelevin er verdt å lese. Men dessverre er det som oftest slik at mye av det som skrives er for å imponere andre heller enn at forfatteren synes å ha noe som helst som beriker leserens innsikt i menneskesjelen på hjertet.

Resirkulert suksess

Etter suksesspalten The Digested Read, som Droneland har referert til flere ganger, tilbyr The Guardian nå The Digested Watch. Altså gjør man nå liksom det samme med film som man gjør med bøker. Ha-ha, vittig. Men er det flere enn Droneland som føler at avisen på denne måten ikke gjør annet enn å vise at man er litt tom for ideer og at man tror at man uten videre kan overføre en suksessformel til en annen sektor? Og når avisen endelig var i gang, hvorfor ikke tilby The Digested Watch, Digested helt på tampen slik man gjør i form av The Digested Read, Digested?

Knaustrofobi

Kongeriket Norge har stått på hodet for Karl Ove Knausgård denne høsten og vinteren. I hvert fall om man skal tro litteraturkritikerne, som nesegrust har lagt seg i støvet for mannen som er i gang med dagboken «Min kamp». Et verk som samlet vil komme opp i snaue 5000 sider, der han i snirklete detalj gir oss sine mest intime betroelser. Men er folk flest egentlig så opptatt av dette? Eller er det bare den lille prosenten av befolkningen som utgir seg for å være vår felles åndselite som har latt seg forføre?

Heldigvis er det selv blant kultureliten begynt å dukke opp kritiske røster. Nå kan det godt være at Jan Kjærstad innerst inne er en smule misunnelig for at Knausgård har stjålet hans thunder, men vi knaustrofobikere tar imot alle gode innspill som en takk fra oven. Personlig har ikke Droneland noe imot Knausgård, som han kjente dengang de begge var i Studentradioen midt på 90-tallet. Men siden Droneland ikke var spesielt i den unge Knausgårds nevroser over en halvliter på Garage, så er han ikke spesielt mye mer interessert i den samme Knausgårds nevroser omgjort til midtlivskrise nå.

Også en brukbar kommentar om all denne knaustrofobien fra Morten Strøksnes. Men aller mest var nok en av Dronelands hags, som tørt hadde følgende å si om Knausgårds prosjekt: «Hvor skal han ta dette etterpå da? Skal han kanskje skyte seg selv?» En teori Droneland umiddelbart falt for.

Let's get physical

Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, heter det jo som kjent. Og en britisk forfatter av vitenskapelige bøker kan glede seg over økt oppmerksomhet etter at en av bøkene hans ble spottet i bilder av bilvraket etter at golfstjernen Tiger Woods kræsjet bilen sin tidligere i uken. Priceless!

Fiksjon vs faksjon

For noen år siden skrev forfatteren Zadie Smith en fin analyse der hun både så på forfatterens forhold til leseren og samtidig leserens rolle i forhold til forfatteren. En prosess hun skulle ønske var mer to-veis enn den ofte er (og kan være) i den praktiske virkeligheten. Denne lørdagen er hun tilbake i Guardian-spaltene med et essay om det å skrive essays. Eller rettere sagt, ifm hennes egen essaysamling spør hun seg om fiksjonen sliter med å beskrive virkeligheten. Hun spør fordi mange forfattere i likhet med henne nå gir ut essaysamlinger.

Så er det blitt en fraksjon for mye fiksjon, og følges denne nå av en friksjon for mye faksjon? (For å snu litt om på og redefinere en låttittel av Tim Finn, kjent fra bl.a. Split Enz og Crowded House.) Selv om Smith selv har følt en viss fiksjonsutmattelse velger hun å komme fiksjonen i forsvar. Så handler da også hennes egen essaysamling mest om litteratur, og hun nevner en rekke forfattere som har inspirert henne bare den siste tiden.

Smith trekker bl.a. frem den suverene novellesamlingen til J.G. Ballard (som Droneland har nevnt før) og en gammel Droneland-favoritt, nemlig belgiske Jean-Philippe Toussaint. Et par av hans bøker ble gitt ut på norsk rundt 1990 og på en måte kan han betraktes som en etterfølger til Jacques Tati og en forgjenger til folk som Erlend Loe. Bergen Filmklubb viste også en filmatisering av Toussaints «På badet», med en tørrvittig undertone og komisk distanse som man kan kjenne igjen hos nyere norske forfattere som f.eks. Marit Eikemo, hvis siste bok «Arbeid pågår» fortjener langt mer oppmerksomhet enn den har fått. Smith og Eikemo er begge forfattere som evner å bruke humor i skrivingen bl.a. ved å vise alle nevrosene som gjør menneskenaturen så fascinerende.

Polsk bokdesign

Kanskje ikke den mest sexy overskriften for å lede folk inn i den absurdistiske verdenen av polsk bokomslagsdesign, men denne bloggen viser en rekke kunstverk som alle med en snev av interesse for the stuff that surrounds you bør ta en titt på. Allerede bokmerket av Droneland.

Homosensur

Det er sykt nok at forfatteren James Jones måtte stryke hentydninger til homosex i sin 1951-krigsroman «From Here to Eternity» (som det ble laget en klassisk Oscar-vinnende film av i 1953), men det er enda sykere at man 58 år senere fortsatt diskuterer de samme problemene og det amerikanske forsvaret fortsatt har en «don't ask, don't tell» policy når det gjelder homser og lesber i styrkene. Absurd!

Den nakne sannhet

For Droneland låter det helt absurd at memoarene til en nobody som Sarah Palin blir trykket i et førsteopplag på 1,5 millioner ex. Men så mye hype er blitt skapt i USA at det faktisk er tilfelle om vi skal tro denne rapporten i Guardian. Ifølge avisen får vi vite pent lite som vi ikke visste fra før, men likevel er dette nok til å sikre dama et forskudd på fem millioner dollar. Jeez Luis!

Hun fortsetter også å syte, som når hun hevder at McCain-kampanjen holdt henne unna media. I så fall må man kunne si at de gjorde en dårlig jobb, så mye pinlige sitater som flyter rundt på nettet av kjerringen. The Daily Telegraph melder også om en del sutring, som at hun hevder at hun måtte betale deler av kampanjen ut av egen lomme og kritiserer McCain (seff) for dette.

Tristere er det vel at det visstnok ikke er et kløyva ord om Levi Johnston, faren til Palins barnebarn, i boken. Men her kan vi glede oss til det forestående Playgirl-shootet med ham, der det er blitt lovet full frontal nudity. Det er en form for politisk statement Droneland langt foretrekker fremfor Sarah Palins reaksjonære form for konservatisme.

En hyllest til dystopia

Droneland skrev en kort kommentar da forfatteren J.G. Ballard døde og anbefalte en samling av mannens komplette noveller, samlet i ett strålende verk. Ifm leting etter noko heilt anna, kom han over denne artikkelen der ulike Guardian-journos skriver om Ballards påvirkning på andre kunstarter enn litteraturen. En del opplagte navn, spesielt innen musikk. Også en fin-fin dissing av David Cronenbergs «Crash», en ubrukelig filmatisering av Ballards bok av samme navn, men samtidig ros til regissørens «Dead Ringers» (ikke minst grunnet Jeremy Irons glimrende fremstilling av filmens gynokologtvillinger).

En reisefører

Siden Droneland ikke har lest denne reiseberetningen fra India «Nine Lives: In Search of the Sacred in Modern India» av William Dalrymple, kan han ikke uten videre vende tommelen opp eller ned eller til siden eller si «Thank You, India». Men anmelderen som skriver om boken har noen gode poenger om hvordan såkalt reiselitteratur er blitt blass og utvannet de siste årene. Det er antakeligvis prisen vi betaler for å slippe cheap (but not so cheerful) lavprisflyselskaper som Ryanair inn i livene våre. Masseturisme, usentrale flyplasser og ekstragebyrer er uansett overvurdert.

En klaps i trynet

Forfatter Aslak Nore vil så gjerne skape debatt med boken «Ekstremistan». Men når noen stiller kritiske spørsmål, så liker han det ikke. Resultatet? En klaps i trynet på Morgenbladet-journalisten som stilte spørsmål som Nore ikke likte. En klaps? Med håndflaten? Når man endelig går til denslags tiltak forventer Droneland intet mindre enn en knyttneve i trynet. Dette gir bare forfattere en pusete image. Eller det som Arnold Schwarzenegger ville kalt «girly men». Altså Aslak, neste gang vet du hva du skal gjøre!

Palin vs Brown

Man skulle selvsagt ønske at det var Michael Palin det var snakk om. But alas, gitt at dette er bestselgerlistene i Junaiten, så er det nok Sarah Palin vi snakker om. Og årsaken til at hun her nevnes i samme åndedrett som en viss Dan Brown, er at hennes kommende memoarer er mer poppis på Amazon enn den nye blockbusteren hans, «The Lost Symbol», som antakeligvis er like dørgende kjedelig som bestselgeren «The DaVinci Code». Droneland vet dog ikke hva som er verst, at den talentløse Palin selger bøker eller at den talentløse Brown gjør det. Verden vil bedras. Og det så jævli også!

Is There Something I Should Know?

Det blir garantert englefritt når Richard «The God Delusion» Dawkins og andre ateister gir ut en alternativ julebok som neppe blir å finne under juletreet på slottet til den norske kongefamilien, «The Atheist's Guide to Christmas». Droneland var spesielt fascinert av det faktum at Duran Duran-vokalist Simon Le Bon er en av bidragsyterne. Det blir vanskelig å høre på «A View To A Kill» på samme måten som før etter dette.

Droneland linker nå forresten til Bloggurat.

Famous First Words...

Fin-fin samling av førstesetninger fra novellene til J.G. Ballard ifm at en samling av alle hans noveller kommer ut i USA. Denne er tidligere gitt ut i Europa også, og finnes i paperback.

Forbrytelse lønner seg

Mens narkobaronen Curtis Warren står for retten med ymse alvorlige anklager rettet mot seg, så går folk flest på Jersey-øyene, hjemmestedet til fjernsynsdetektiven Bergerac, amok i bokhandlene:

«Warren, a drug dealer of 'substantial wealth and influence', is so famous that an unauthorised biography has been written about his life. The book, «Cocky», has recently sold out of the island's branch of Waterstone's, despite the media blackout on Warren's previous convictions.»

Og generelt må man jo være en smule svak for en person som ved bruk av åpenlyst ulovlige metoder likevel klarer å menge seg med fiffen:

«Curtis Warren, 46, is the only drug trafficker to make it on to the Sunday Times Rich List, and was once Interpol's most wanted man.»

Spesielt tatt i betraktning av at de fleste andre av finansfolk og kremmere som står oppført på rikinglisten løper rundt og tror at de er mer «siviliserte» enn oss andre, når sannheten er at de egentlig er like utbyttende, griske og kyniske som Warren. Nei, gi oss heller skurker, horer, halliker og mannehorer enn prektige næringsfolk som ikke har hørt følgende visdomsord fra Bob Dylan:

«But to live outside the law, you must be honest.»

Eneste ulempen med brou-ha-haen rundt Warren er faren for at det på et eller annet tidspunkt vil dukke opp en klisjétung film om ham signert eks-mannen til Madonna, Guy Ritchie.

Hele saken om Warren finner du her.

Copy & Paste

Douglas Coupland er tilbake med ny bok. Forfatteren av kultromanen «Generation X» og liknende skeive observasjoner i form av «Microserfs» og «Miss Wyoming» er ute med ny bok – «Generation A». Hmm... aner vi et tema her? Uansett har han noen uforliknelige tanker når journalisten i dette intervjuet får ham til å tenke høyt:

«You've got me in this loop now, about whether I should be moral about being amoral – which is the crisis of modernism in one sentence.»

Boken handler om et samfunn i nær fremtid hvor folk stort sett tilbringer tiden med å klippe ut og lime inn ting de finner fra fortiden. En kritikk av nostalgi og modernitet på en og samme tid, etter det Droneland forstår. Låter lovende.

Hjelp til selvhjelp for kjeltringer og maktmisbrukere

Hip-hop stjernen 50 Cent, aka Fiddy, og selvhjelpsskribenten Robert Greene (kjent for boken «The 48 Laws of Power») har gitt ut boken «The 50th Law» sammen. Greenes tidligere bok dannet inspirasjon for tv-suksessen «Entourage», så får vi se om det nå kommer en hip-hop-variant av denne. Et par highlights underveis er det jo, såsom når Greene sier følgende i en tone som er typisk for den kyniske stilen han har anlagt:

«Why regret anything? Where does it get you to regret anything you've ever done in your life? It gets you nowhere. It's a pathetic emotion that you can wallow in... And when you get to the point where you don't regret anything, it's very powerful. It frees you up.»

Men dette er en lang artikkel. Les derfor så mye du eventuelt gidder av praten med hip-hop-mogulen og selvhjelpseksperten.