Sundførs salmebok

Droneland har anmeldt det nye albumet til Susanne Sundfør, «The Brothel», og konkluderer med at hun har foretatt et kvantesprang fra debuten til dette monumentale andrealbumet, som har noe sakralt over seg – ergo overskriften.

Paranoimia

Droneland oppdager at det stadig er artister som klarer å gjøre noe interessant med premissene som ble lagt i de spennende årene som fulgte i musikklivet i årene etter punken. Dengang artister som Public image Ltd (PiL), Gang of Four, Slits, Nina Hagen, Lene Lovich, Echo & the Bunnymen, Joy Division, Chrissie Hynde/Pretenders, Talking Heads, osv, osv gjorde vår lydverden mer utrygg.

Blant disse nye artistene som ekspanderer og oppdaterer såkalt new wave-musikk til våre dager er Manchester-jenten Julie Campbell, som kaller seg for LoneLady. Etter to lovende singler – «Immaterial» og «Intuition» – foreligger nå hennes debutalbum «Nerve Up», og titler på både singler og albumet antyder hva man har i vente i form av av kjølig pop og paranoid minimalisme. En slags paranoid popmusikk, noe som også gjenspeiler seg i tekstene som er mer personlige enn politiske.

Ikke at man må på død og liv må henge seg opp i referansene som Droneland nevnte over. LoneLady er uansett mer på rock enn disko-siden av revivalen av tidlig 80-talls musikk som har funnet sted de siste årene, og om man skal føye til et par referanser i tillegg til de gode, gamle så er det nærliggende å nevne Kristin Hersh (Throwing Muses) og PJ Harvey for å beskrive litt av åndeligheten i musikken og tekstene til frøken Campbell. Enda bedre er det at «Nerve Up» er en plate som vokser seg til for hver gjennomspilling, og attpåtil føler man at LoneLady har enda mer å gi i fremtiden. Mao en artist det kan være vel verdt å oppdage nå for slik å følge utviklingen (nesten) fra starten.

At hun attpåtil gir ut platene sine på den glimrende Sheffield-etiketten Warp, som bl.a. er hjem til Autechre og Aphex Twin, skader heller ikke.

Elektroniske drømmer

Tonnevis med 80-talls referanser fra den britiske elektropop-duoen Hurts, der allerede tittelen «Wonderful Life» bringer tankene til Blacks låt med samme tittel mens lydbildet får oss til å tenke alt fra A Certain Ratio til Japan med en hint av Sheffield-sounden som oppstod for rundt 30 år siden.

Hun blir heller jaget av ulver

Man kan trygt si at Shakira ikke er som andre popstjerner, noe dette utdraget fra et intervju i le Guardian viser:

«(...) as quickly becomes clear, Shakira's way of putting things is noticeably different from other pop stars. Over the course of our meeting, she will quote Socrates ("a life without examination is a life that's not worth living"), openly discuss the fact that she's in therapy – "I just think that it's very helpful to have a map of your psyche, because when you have a map you know where to go" – and mention her love of Thomas Paine's 1791 abstract revolutionary political tract The Rights of Man. You don't have to have a panoply of journalistic experience to know that these are areas seldom covered in interviews with multi-platinum-selling pop stars (...)»

Droneland er ikke uenig. Men han begynner å lure på hva man skal si om popåret 2009 når han gir hennes nye album, «She-Wolf», terningkast 5 og mener at dette er en av årets plater så langt. Og da er det mindre enn to måneder igjen av året – og det kommer sjelden noe godt like før jul...