Livet er urettferdig!

«Life's unfair, get used to it» er et sentiment som Droneland alltid har vært svak for. Rett og slett fordi det nytter lite å beklage seg over at man ikke har nok penger, ikke er vakker eller populær nok eller hva det nå enn er man higer etter.

Nå er det selvsagt slik at man kan oppnå noen av disse tingene. F.eks. viser forskning at det er lettere å bli populær og ha suksess om man er vakker rent fysisk. Intelligens kan selvsagt også til tider ha noe for seg. Hardt arbeid kan spille en rolle. Og i gitte situasjoner er rå makt og/eller en veltrent fysikk en god overlevelsemekanisme.

Mens Droneland i store trekk slutter seg til Darwins evolusjonsteori, er han langt mer skeptisk til mye av det som kalles behavioural psychology – eller atferdspsykologi. Dette fordi mye av den baserer seg på forskning på et spinkelt grunnlag. Like betenkelig er det at funn fra denne typen forskning ofte utbasuneres med skråsikkerhet. Det bringer frem den naturlige skeptikeren i Droneland.

Selv ikke den ellers så analysesterke ukeavisen The Economist synes å klare å styre unna tendensiøse undersøkelser. Som når de under den idrettsmetaforiske overskriften «Fair Play» forsøker å integrere kristendommen og de andre monoteistiske verdensreligionene med økonomisk vekst og moralsk overlegenhet.

Det påstås altså at vi blir bedre mennesker hvis vi dømmer hverandre nord og ned. Mao fører moralisering til at vi blir mer opptatt av rettferdighet. Droneland lukter selvrettferdiggjøring lang vei. Kan artikkelforfatteren være kristen kanskje? Eller nymoralist? Eller begge deler?

En langt grovere forbigåelse er det at skribenten ikke nevner at mye av fremveksten av disse verdensreligionene, som artikkelen hevder har skapt mer rettferdighet, skjedde med våpen i hånd. Under mantraet: Med vold skal land bygges. Lov og moral kom øyensynlig først etter at man hadde tvangskristnet de av lokalbefolkningen man ikke drepte.

Droneland er kanskje alene her, men det fikk ham til å tenke at stammereligioner kanskje ikke er så dumt likevel? Det fins grenser for moralisering. Bare se hvor det har brakt oss.

Den amerikanske psyken som eksportvare

En bok med tittelen «Crazy Like Us: The Globalization of the American Psyche» av skribenten Ethan Watters er noe Droneland får lyst til å lese. Ikke minst fordi han dermed minnes et besøk han hadde på CNN, hvor han og noen andre journalister hadde en rundebordsprat med en av kanalens stjernereportere, Christiane Amanpour.

Hun bablet om CNNs antiimperialistiske natur, hvorpå Droneland utfordret henne på hvorvidt ikke CNN representerte en american liberal fortolkning av verden og slik spredning av ett sett av verdier? Droneland oppsummerte disse ulne «liberale» verdiene som «californication». Et begrep inspirert av en albumtittel av Red Hot Chili Peppers, bare at Droneland snudde chilienes rosenrøde begrepsforståelse til et mer europeisk-skeptisk perspektiv.

Man skulle tro at en myndig dame som Amanpour ville ta dette på strak arm, men hun ble svar skyldig. Bevares. En fransk journalist gav etterpå uttrykk for stor glede over Dronelands spørsmålsstilling. Then he would, the bloody frog!

Heaven Knows I'm Miserable Now

Da Barbara Ehrenreich fikk kreft og ting gikk fra vondt til verre fikk hun ikke omtanke fra legene, men istedet en beskjed om «always look on the bright side of life». Erfaringene hennes har hun samlet i boken «Smile or Die: How Positive Thinking Fooled America». Og hun jo selvsagt helt rett. Noe alle som har sett filmen «Ruben & Ed» kan skrive under på, spesielt scenen hvor Ed mister selgerjobben og går rett på kurs for å lære å bygge opp selvtilliten og lærer seg slagordet: «Power through positive real estate!» Herlig meningsløst. Morrissey hadde virkelig rett da han sang «Heaven Knows I'm Miserable Now».

Små monstere

Hva skal til for at dagens kids ikke skal vokse opp til å bli små narsissistiske monstere? Jo, god gammeldags grensesetting mener psykologen Aric Sigman. For Droneland låter dette som liknende til det utskjelte men misforståtte konseptet om fri barneoppdragelse som var så omstridt i Norge på 70-tallet. Noe som i praksis betød frihet under ansvar. Dette i motsetning til mange foreldre som skjemmer bort ungene sine materialistisk, men som ikke skaper gjensidig respekt og ikke gir nok kjærlighet. Mye av det rundt omkring. Noe som gir oss små monstere heller enn de frie sjeler som vi ønsker at neste generasjon skal være. Og som det påpekes i teksten, så er det liten tvil om at den teknologiske utviklingen ikke nødvendigvis gjør oss lykkeligere. Ikke at det burde være nødvendig å påpeke, men når man ser hvor avhengig folk er av fjernsynsapparatene sine (og helst ett i hvert rom i kåken) så skjønner man at Sigman har et poeng.

Hjelp til selvhjelp for kjeltringer og maktmisbrukere

Hip-hop stjernen 50 Cent, aka Fiddy, og selvhjelpsskribenten Robert Greene (kjent for boken «The 48 Laws of Power») har gitt ut boken «The 50th Law» sammen. Greenes tidligere bok dannet inspirasjon for tv-suksessen «Entourage», så får vi se om det nå kommer en hip-hop-variant av denne. Et par highlights underveis er det jo, såsom når Greene sier følgende i en tone som er typisk for den kyniske stilen han har anlagt:

«Why regret anything? Where does it get you to regret anything you've ever done in your life? It gets you nowhere. It's a pathetic emotion that you can wallow in... And when you get to the point where you don't regret anything, it's very powerful. It frees you up.»

Men dette er en lang artikkel. Les derfor så mye du eventuelt gidder av praten med hip-hop-mogulen og selvhjelpseksperten.

Pengepsykologi

«What's the colour of money, what's the colour of money, don't tell me that you think it's green, me I know it's red...» Enkelte foretrekker å tenke på penger som blodige, andre tenker på de som skitne, mens andre igjen ikke kan få nok. «Money, money, money, must be funny, in a rich man's world» – eller Dronelands favoritt: «The best things in life are free, but you can give them to the birds and bees, I want money, that's what I want». Og sistnevnte Berry Gordy-pennede soul-klassiker er aller best i den dekonstruerte postpunkversjonen til The Flying Lizards. Rart med penger, can't live with it, can't live without it. Det eneste som er sikkert er at det gjør mange blant oss syke og irrasjonelle...

Frigide feministers forening

"Alle frigide feministers redning," utbrøt en av Dronelands faghags da han fortalte henne at italienske vitenskapsfolk fortsatt forsker på g-punktet – og kommet frem til at ikke alle kvinner er i besittelse av denslags. Denne anakronismen ble passende nok oppdaget under den kalde krigen - ironisk nok av en mann! Vi får anta han var heterofil. Ikke at det var nødvendig ifølge Dronelands faghag, som lakonisk la til: "Vi visste det jo før bruksanvisningen kom."

Hun har unektelig et poeng, men som en service til frigide feminister bidrar Marina Hyde til å belyse denne forskningen i seksualitetens tjeneste – selvsagt ikke uten et par Woody Allen referanser:

Does discovering something that might not be there even count as a discovery at all, they may be fretting. They may, of course, be debating this at procastinatory length to avoid having to go to bed - rather like that scene in Annie Hall when Woody Allen's girlfriend cuts short his frenzied monologue on the theory that there must have been a second gunman on the grassy knoll, and that even the Warren commission was involved in the cover-up, with the observation: "You're using this conspiracy theory as an excuse not to have sex with me."

"Oh my God," he says to camera. "She's right."