Oh those Russians!

Brutality, corruption, and morally ambiguous. Russia is the perfect setting for contemporary novels.

Dystopisk modernitet

Forfatterskapet til JG Ballard, som døde i fjor, er blitt omtalt som «dystopisk modernitet». Ikke minst ruver hans 1973-bok «Crash» høyt på listen over tidenes bøker. Ikke minst for sitt resonnement om hvor tankegangen om at vold er sexy leder oss hen. Selvsagt til bestyrtelse for de borgerlig korrekte, som helst ser at kunstnere undertrykker den delen av menneskenaturen vi ikke vil høre om. British Library har overtatt de gjenblevne papirene til Ballard, og i denne artikkelen får vi et lite innblikk om hva som er i vente når litteraturinteresserte neste vår kan dykke dypere ned i et av det siste århundrets mest interessante forfatterskap.

Ode til amerikansk engelsk

Nydelig dikt av poeten Barbara Hamby, der hun hyller amerikansk engelsk. Nå må Droneland innrømme at han etter flere år i London er blitt mer engelsk-engelsk i målet enn han var da han flyttet til den britiske hovedstaden, men en hyllest og kjærlighet til språk – uansett hvilket og hvilken dialekt/tilhørighet/tilknytning – er alltid velkomment.

Plagsomt moderne

Moderne litteratur er ikke mye å skryte av, og det er langtfra bare på våre breddegrader at man sliter med overvurderte ting av typen knaustrofobi. Noe denne omtalen fra Exiled Online viser. Når det er sagt, så er Droneland enig med en kommentar fra en av leserne om at russeren Victor Pelevin er verdt å lese. Men dessverre er det som oftest slik at mye av det som skrives er for å imponere andre heller enn at forfatteren synes å ha noe som helst som beriker leserens innsikt i menneskesjelen på hjertet.

Resirkulert suksess

Etter suksesspalten The Digested Read, som Droneland har referert til flere ganger, tilbyr The Guardian nå The Digested Watch. Altså gjør man nå liksom det samme med film som man gjør med bøker. Ha-ha, vittig. Men er det flere enn Droneland som føler at avisen på denne måten ikke gjør annet enn å vise at man er litt tom for ideer og at man tror at man uten videre kan overføre en suksessformel til en annen sektor? Og når avisen endelig var i gang, hvorfor ikke tilby The Digested Watch, Digested helt på tampen slik man gjør i form av The Digested Read, Digested?

Fiksjon vs faksjon

For noen år siden skrev forfatteren Zadie Smith en fin analyse der hun både så på forfatterens forhold til leseren og samtidig leserens rolle i forhold til forfatteren. En prosess hun skulle ønske var mer to-veis enn den ofte er (og kan være) i den praktiske virkeligheten. Denne lørdagen er hun tilbake i Guardian-spaltene med et essay om det å skrive essays. Eller rettere sagt, ifm hennes egen essaysamling spør hun seg om fiksjonen sliter med å beskrive virkeligheten. Hun spør fordi mange forfattere i likhet med henne nå gir ut essaysamlinger.

Så er det blitt en fraksjon for mye fiksjon, og følges denne nå av en friksjon for mye faksjon? (For å snu litt om på og redefinere en låttittel av Tim Finn, kjent fra bl.a. Split Enz og Crowded House.) Selv om Smith selv har følt en viss fiksjonsutmattelse velger hun å komme fiksjonen i forsvar. Så handler da også hennes egen essaysamling mest om litteratur, og hun nevner en rekke forfattere som har inspirert henne bare den siste tiden.

Smith trekker bl.a. frem den suverene novellesamlingen til J.G. Ballard (som Droneland har nevnt før) og en gammel Droneland-favoritt, nemlig belgiske Jean-Philippe Toussaint. Et par av hans bøker ble gitt ut på norsk rundt 1990 og på en måte kan han betraktes som en etterfølger til Jacques Tati og en forgjenger til folk som Erlend Loe. Bergen Filmklubb viste også en filmatisering av Toussaints «På badet», med en tørrvittig undertone og komisk distanse som man kan kjenne igjen hos nyere norske forfattere som f.eks. Marit Eikemo, hvis siste bok «Arbeid pågår» fortjener langt mer oppmerksomhet enn den har fått. Smith og Eikemo er begge forfattere som evner å bruke humor i skrivingen bl.a. ved å vise alle nevrosene som gjør menneskenaturen så fascinerende.

Homosensur

Det er sykt nok at forfatteren James Jones måtte stryke hentydninger til homosex i sin 1951-krigsroman «From Here to Eternity» (som det ble laget en klassisk Oscar-vinnende film av i 1953), men det er enda sykere at man 58 år senere fortsatt diskuterer de samme problemene og det amerikanske forsvaret fortsatt har en «don't ask, don't tell» policy når det gjelder homser og lesber i styrkene. Absurd!

Krigerpoesi

Mens Irak-krigen fortsetter i sitt blodige bad av hat mellom ymse grupperinger, så bringer Droneland en aldri så liten påminnelse om tidligere US forsvarsministers Donald Rumfeld taler som kjapt ble omskrevet som en moderne krigspoesi med anstrøk av haiku. Noe onlinemagasinet Slate har vært så elskverdig å samle for oss i en aldri så liten diktsamling.

Eller er dette, når man tenker seg om, rett og slett et utslag av tungetale. I så fall er det ikke til å undres over at mannen var så poppis blant religiøse freaks i Statene.

Famous First Words...

Fin-fin samling av førstesetninger fra novellene til J.G. Ballard ifm at en samling av alle hans noveller kommer ut i USA. Denne er tidligere gitt ut i Europa også, og finnes i paperback.

Copy & Paste

Douglas Coupland er tilbake med ny bok. Forfatteren av kultromanen «Generation X» og liknende skeive observasjoner i form av «Microserfs» og «Miss Wyoming» er ute med ny bok – «Generation A». Hmm... aner vi et tema her? Uansett har han noen uforliknelige tanker når journalisten i dette intervjuet får ham til å tenke høyt:

«You've got me in this loop now, about whether I should be moral about being amoral – which is the crisis of modernism in one sentence.»

Boken handler om et samfunn i nær fremtid hvor folk stort sett tilbringer tiden med å klippe ut og lime inn ting de finner fra fortiden. En kritikk av nostalgi og modernitet på en og samme tid, etter det Droneland forstår. Låter lovende.

Prektighet og skyldfølelse og selvgodhet og sånt

FNs menneskerettighetserklæring fyller 60 år i år. Gratulerer! Men hvorvidt det betyr at verden har fortjent at Amnesty Interntional gir ut antologien «Freedom», er et helt annet spørsmål. Nå har ikke Droneland lest hele samlingen, men etter å ha lest denne smaksprøven av Cloud Atlas-forfatter David Mitchell har han ingen umiddelbare planer om å lese videre. Faktisk minner dette ham om den mest sentimentale perioden for charity records midt oppi Do They Know It's Christmas og We Are The World-hysteriet på 80-tallet. Mens folk til venstre og høyre kjøpte musikk for å døyve dårlig samvittighet, uttrykte en særdeles pragmatisk anlagt Unge Venstre-kamerat av Droneland følgende: «Jeg har ikke så dårlig samvittighet at jeg må kjøpe dårlig musikk.» Kanskje det samme kan gjelde for Amnesty-antologien «Freedom»? I hvert fall om man skal bedømme utfra Mitchells prektige tekst.

The Ex Files

Nå er «The Exmoor Files» av Liz Jones neppe noe den jevne Droneland-leser ville ha tatt i med ildtang uansett. Men om ikke annet så beviser The Digested Read nok en gang hvor unødig det er å lese bøker når man kan få disse servert som en enkel forrett på denne måten.

Fremad: Poesi!

Det var opplagt at noe var i gjære da Sarah Palin trakk seg som guvernør for den amerikanske delstaten Alaska. Og nå har Conan O'Brien i samspill med William Shatner funnet svaret: Sarah er en poet i forkledning. Var det dette Sly & the Family Stone mente da de proklamerte sine klassiske ord «my only weapon is my pen, a poet» på det legendariske albumet «There's A Riot Goin' On»...? Uansett, en fornøyelse å se og høre Shatner resitere Palins avskjedstale slik den burde ha vært fremført.

Vinn eller forsvinn?

Mens mannlige forfattere ironiserer og bruker sjokktaktikk for å skrive seg inn i udødeligheten, velger kvinnene en mer lavmælt tone der protagonistene ofte er mer opptatt av å forsvinne fra hverdagen heller enn å trekke oppmerksomhet til seg selv. Interessant om kontraster i norsk samtidslitteratur. Og Droneland må jo si at de siste bøkene fra Cathrine Knudsen og Kristine Næss låter som gode alternativer til f.eks. Tore Renberg eller Erlend Loe.

Rands renessanse

I går hadde The Guardian en sak om hvordan Ayn Rands klassiker «Atlas Shrugged» er blitt en unlikely bestselger i forbindelse med finanskrisen, selv om samme sak har vært rapportert flere steder tidligere. Som vanlig klarer dog The Guardian å følge opp denne saken i dag med et fin-fint lite innblikk i hvordan Rand begeistrer en rekke amerikanske A-kjendiser.

Litteratur som afrodisiak

Åpenbart er det mange som liker å lure seg selv til å tro at det å lese bøker skal få dem til å fremstå som mer sexy. Nesten to av tre lyger nemlig på seg å ha lest bøker de ikke engang har åpnet i et desperat forsøk på å gjøre seg selv mer attraktive for potensielle seksualpartnere. Men som Charlie Brooker så treffende påpeker i sin spalte denne uken:

«Who the hell earnestly believes that claiming to have read the Bible from beginning to end is going to get them laid?»

Avshoppet!

Droneland har egentlig ikke noe forhold til forfatteren Philippa Gregory, men kan fullt ut slutte seg til følgende shopping-råd fra henne:

"If you buy something that costs £1,000 and wear it once, that's what it will have cost. If you wear it a hundred times, it works out at £10 per wear. That's a bargain."

De som måtte være interessert kan lese resten av denne kjappe Q&Aen.

Ødeleggelsesmaskin

Det går hit, det går dit, det er en ødeleggelsesmaskin... Litt lett omskrivning av en gammel pop-strofe og man nærmer seg gehalten i Jack Londons siste bok, The Assassination Bureau, Ltd. En bok han aldri fullførte, men som likevel ble utgitt etter hans død med oppdateringer foretatt av den amerikanske krimforfatteren Robert L Fish. En interessant bok rent filosofisk som handler om et byrå som dreper amoralske mennesker – og som har en interessant plot twist som viser at mennesket i sitt vesen er like mye amoralsk som moralsk. Akkurat den typen bøker som Droneland liker. Nettopp fordi de viser oss hva det vil si å være menneske.

Mørkt forfatterhjerte

Ekstremt åpenhjertig og utleverende V S Naipaul biografi. Låter som obligatorisk lesestoff om man skal tro denne Guardian-omtalen (takk til Morten for tips):

His wife understood from the start both the scale of her husband's ambition and the punitive price to be paid in human terms. He stopped her acting on the grounds that it offended him, refused to buy her a wedding ring ('I had no interest in jewellery,' he explained blandly to his biographer) and stamped out any hope she may have had of an independent career, except in so far as he needed her initially to earn his keep.

Her world contracted as his expanded. He undermined her confidence, derided her opinions and told her she was too dull to take to parties. She stopped travelling with him because, for the last 20 years of her life, he shared his favours with a far more sophisticated and no less compliant Argentinian mistress who crisscrossed the globe at his side, providing services, principally boastful, energetic and violent sex, outside the scope of his mute, sad, stay-at-home wife.

The Secret Life of Arabia

Alt er ikke bare 1001 natt i Arabia. De siste årene er det dukket opp litteratur som nekter å ta sine cues fra både Vesten og mer ortodokse religiøse krefter i den muslimske verden. Ikke overraskende leder Egypt an i den nye arabiske litterære given, men med en ung befolkning i mange land burde forholdene ligge til rette for en litterær boom i flere arabiske og muslimske land.