Homobryllupdebatten fortsetter

Homobryllup er antakeligvis en gjenganger vi kommer til å leve med i en periode. Personlig kan Droneland styre sin begeistring for de som på død og liv vil pushe homoekteskapet inn i kirken. Det er nesten så kristenhomoer begynner å bli like irriterende som kristensosialister. De deler tross alt den samme betenkelige moralismen som kjennetegner all monoteistisk religionsutøvelse.

Uansett burde man kanskje utvidet debatten litt, for er ikke det grunnleggende problemet med debatten om homovielser i kirken at man i flere land – såsom Norge og Danmark – fortsatt har en ordning med statskirke. Så heller enn å pådytte bakstreverske kristenfolk verdier de ikke deler – og ifølge Bibelen ikke uten videre kan dele – så burde man kanskje heller avskaffe hele statskirkeordningen?

Det ville være godt for alle parter. De kristne kunne stikke hodet i sanden med sine reaksjonære standpunkter, mens kirken ville bli mer og mer marginalisert i livene til folk flest. Droneland kan godt leve med en crazy kristen fringe på noen prosent i bytte for at religionsfriheten ble total ved at staten avstår fra ethvert religiøst engasjement.

Denne kronikken fra Berlingske Tidende drøfter problemstillingen med et passe ukorrekt fortegn.

Menn tjener ikke mer enn kvinner?

I spørsmåle om likelønn blir det alltid foretatt en del selvsagte betraktninger om at menn alltid er forfordelt. Men er det nødvendigvis alltid tilfelle? Kan det faktisk tenkes at det faktisk ikke er så stor lønnsforskjell mellom kjønnene som vi gjerne antar? Interessant kronikk i Berlingske Tidende forsøker å gå bak tallene og se på likelønnsspørsmålet på en annen måte.

Politikens dårlige unnskyldning

Man kan bli oppgitt over hvordan den danske avisen Politiken la seg langflat for religiøse fundamentalister ved å unnskylde sin gjentrykk av de beryktede Muhammed-tegningene. Derfor godt at det finnes de som setter ord på hvorfor det Politiken gjorde var så fundamentalt galt sett fra våre vestlige idealer om ytringsfrihet, slik Jesper Beinov gjør.

Politikens dårlige undskyldning">Jesper Beinov

En gave til høyresiden

Riktignok er det en måneds tid siden dette intervjuet med Kristelig Folkepartis nestleder Inger Lise Hansen stod på trykk, men siden dengang har mye skjedd. Partiet har i flere meningsmålinger falt under sperregrensen (o glede!) og eks-partileder Valgard Svarstad Haugland har tatt til orde for at KrF må gå i regjering med Arbeiderpartiet. Like hello?

Herlig ironisk er det når Hansen i intervjuets første setning sier at «Jeg tror vi må forandre oss for ikke å lide samme skjebne som Venstre» før hun drar hele partiets verdigrunnlag gjennom sølen. Ny Israel-politikk? Check. Ja til homoekteskap? Check. Lefling med sosialistene? Check. Jeez, hvilken planet kommer damen fra? Og så lurer partiet på hvorfor grunnfjellet flykter rett inn i armene til Erna og Siv?

Droneland holdt på å skrive «de ventende armene til Erna og Siv», inntil han kom til å tenke på at dette jo slett ikke var forventet. Ingen hadde trodd at KrFs nye nestleder skulle skyte seg selv og partiet i foten på denne måten. Vi som ønsker denne utviklingen velkommen kan også glede oss over at media så til de grader har kastet seg over KrFs nye kronprinsesse og gitt henne all den politisk korrekte oppmerksomhet som norsk venstrevridd presse har å by på. Så kan sofaradikalerne (som ikke stemmer KrF under noen omstendigheter) sitte og klø seg i hodet når KrF-velgere flest stemmer med føttene – ut av partiet! La oss håpe Hansen fortsetter å være darlingen til venstrepressen. Og la oss for all del håpe at hun fortsetter i KrF-ledelsen sånn at partiet begynner å slåss med Venstre om de samme velgerne og at de to partiene slik kannibaliserer hverandre.

Etter at Venstre falt under sperregrensen ved sist valg og de nye målingene viser at KrF kan lide samme skjebne, åpner det seg et interessant scenario i norsk politikk. Nemlig at velgerne får et klart alternativ mellom høyre og venstre, uten et brysomt sentrum. Tross alt har jo ikke sentrumspartiene bidratt med annet enn fordyrende særtiltak i norsk politikk.

I klartekst ville dette bety at Norge nærmer seg malen i Europa, der velgerne lenge har flokket seg til partier som tar klarere standpunkt. Vårt naboland Danmark er et godt eksempel i så henseende, der velgerne belønner partier som tar standpunkt mellom blokkene. Vil du ha en høyreregjering eller vil du ha en venstreregjering? Det er slutt på Ole Brumm-politikken der vi tror at vi kan si ja takk til både frihet og trygghet. Danske tilstander i norsk politikk? Bring it on!

Droneland er faktisk begynt å bli optimist med tanke på stortingsvalget 2013. Som det heter i god valley girl-slang: Who'da thunk?

Heksebrenning som kunst

Lars von Triers nye film, «Antichrist», fikk et ufortjent kort liv på norske kinoer. Kanskje fordi mange kritikere i kongeriket ikke helt visste hvordan de skulle forholde seg til filmen. Eller kanskje fordi dens tematikk der den ser på sex og skyldfølelse kommer litt for kloss inn på den strenge pietismen som har preget åndslivet mellom bakkar og berg. Ikke at noen norske kritikere gikk så langt som engelskmennene, der en kritiker antydet at filmen burde vært underlagt strengere sensur.

Desto mer gledelig at ingen ringere enn Daniel Kehlmann, forfatteren bak den fortjente bestselgeren «Die Vermessung der Welt» (oversatt til en gazillion språk), bruker en helside i Die Zeit til ikke bare å hylle «Antichrist» men også å slå fast at von Trier er en av nåtidens største filmskapere. Det kan høres selvsagt ut, men når man ser på hvor stemoderlig enkelte kritikere er begynt å behandle den danske mesterregissøren, så kan det være på plass med påminnelser som denne fra Kehlmann.

Posøren Lars

At Lars von Trier er en posør og tidvis sjarlatan er gammelt nytt, spesielt for oss skandinaver. Men åpenbart klarer engelskmennene fortsatt å hisse seg nok opp over mannen at det endatil stilles spørsmål om sensur.

Når det er sagt, så rommer denne teksten til Bryan Appleyard en del gullkorn i hans typiske sarkastiske og tidvis dystopiske stil, selv om det på slutten blir vel mye moralsk formaning. Og de beste ordene går uansett til von Trier:

«When shown at the Cannes film festival, Antichrist provoked boos from the discerning and applause from the dimwits. A Daily Mail reporter asked Trier to 'justify' the movie. 'I don’t have a choice,' he replied, in his finest under­graduatese. 'It’s the hand of God, I’m afraid. And I am the best film director in the world. I’m not sure God is the best god in the world.'»

Si hva du vil om filmen, men von Trier har et ego som plasserer ham der oppe sammen med folk som Maradona, Lance Armstrong og Jeff Koons når det gjelder skamløs egenpromotering.