Livet er urettferdig!

«Life's unfair, get used to it» er et sentiment som Droneland alltid har vært svak for. Rett og slett fordi det nytter lite å beklage seg over at man ikke har nok penger, ikke er vakker eller populær nok eller hva det nå enn er man higer etter.

Nå er det selvsagt slik at man kan oppnå noen av disse tingene. F.eks. viser forskning at det er lettere å bli populær og ha suksess om man er vakker rent fysisk. Intelligens kan selvsagt også til tider ha noe for seg. Hardt arbeid kan spille en rolle. Og i gitte situasjoner er rå makt og/eller en veltrent fysikk en god overlevelsemekanisme.

Mens Droneland i store trekk slutter seg til Darwins evolusjonsteori, er han langt mer skeptisk til mye av det som kalles behavioural psychology – eller atferdspsykologi. Dette fordi mye av den baserer seg på forskning på et spinkelt grunnlag. Like betenkelig er det at funn fra denne typen forskning ofte utbasuneres med skråsikkerhet. Det bringer frem den naturlige skeptikeren i Droneland.

Selv ikke den ellers så analysesterke ukeavisen The Economist synes å klare å styre unna tendensiøse undersøkelser. Som når de under den idrettsmetaforiske overskriften «Fair Play» forsøker å integrere kristendommen og de andre monoteistiske verdensreligionene med økonomisk vekst og moralsk overlegenhet.

Det påstås altså at vi blir bedre mennesker hvis vi dømmer hverandre nord og ned. Mao fører moralisering til at vi blir mer opptatt av rettferdighet. Droneland lukter selvrettferdiggjøring lang vei. Kan artikkelforfatteren være kristen kanskje? Eller nymoralist? Eller begge deler?

En langt grovere forbigåelse er det at skribenten ikke nevner at mye av fremveksten av disse verdensreligionene, som artikkelen hevder har skapt mer rettferdighet, skjedde med våpen i hånd. Under mantraet: Med vold skal land bygges. Lov og moral kom øyensynlig først etter at man hadde tvangskristnet de av lokalbefolkningen man ikke drepte.

Droneland er kanskje alene her, men det fikk ham til å tenke at stammereligioner kanskje ikke er så dumt likevel? Det fins grenser for moralisering. Bare se hvor det har brakt oss.

Den amerikanske psyken som eksportvare

En bok med tittelen «Crazy Like Us: The Globalization of the American Psyche» av skribenten Ethan Watters er noe Droneland får lyst til å lese. Ikke minst fordi han dermed minnes et besøk han hadde på CNN, hvor han og noen andre journalister hadde en rundebordsprat med en av kanalens stjernereportere, Christiane Amanpour.

Hun bablet om CNNs antiimperialistiske natur, hvorpå Droneland utfordret henne på hvorvidt ikke CNN representerte en american liberal fortolkning av verden og slik spredning av ett sett av verdier? Droneland oppsummerte disse ulne «liberale» verdiene som «californication». Et begrep inspirert av en albumtittel av Red Hot Chili Peppers, bare at Droneland snudde chilienes rosenrøde begrepsforståelse til et mer europeisk-skeptisk perspektiv.

Man skulle tro at en myndig dame som Amanpour ville ta dette på strak arm, men hun ble svar skyldig. Bevares. En fransk journalist gav etterpå uttrykk for stor glede over Dronelands spørsmålsstilling. Then he would, the bloody frog!

Heaven Knows I'm Miserable Now

Da Barbara Ehrenreich fikk kreft og ting gikk fra vondt til verre fikk hun ikke omtanke fra legene, men istedet en beskjed om «always look on the bright side of life». Erfaringene hennes har hun samlet i boken «Smile or Die: How Positive Thinking Fooled America». Og hun jo selvsagt helt rett. Noe alle som har sett filmen «Ruben & Ed» kan skrive under på, spesielt scenen hvor Ed mister selgerjobben og går rett på kurs for å lære å bygge opp selvtilliten og lærer seg slagordet: «Power through positive real estate!» Herlig meningsløst. Morrissey hadde virkelig rett da han sang «Heaven Knows I'm Miserable Now».