American Bureaucracy

Reading this piece about whether the US government would actually be able to stop paying its bills (re the raising of the debt threshold), made me think of American Bureaucracy as a mix of Stanley Kubrick's «Dr. Strangelove» and Terry Gilliam's «Brazil». Which leads to the question: Why aren't there more films made about paper pushers? And lest we forget, Dr. Strangelove's real name was Doktor Merkwürdigliebe. Say no more!

iPhone Shooter

Award winning director Park Chan-wook («Old Boy», «Thirst») is debuting his iPhone 4 shot feature «Paranmanjang» in Korean cinemas later this month. Is this the first time a feature film shot on an iPhone is shown in regular cinemas? An interesting development following on from a lot of stills done on iPhones by pro-photographers and also the work of these journalists embedded with US troops in Afghanistan, which they are posting via Facebook.

Western Stars: The Facebook stock bonanza and the sudden implosion of the North American Way

Why oh why am I left with this strange desire to see an oversigning of Facebook stock akin to the theatre play Springtime for Hitler in Mel Brooks' classic The Producers? The cynicism of Goldman Sachs certainly leaves nothing to be desired compared to the producers who give title to the film. And then imagine this oversigning of stock to be followed by an implosion in the interest for social media, especially when people find out they need to work for a living again after the years of plenty in the West.

The oversigning of Facebook stocks quickly leading to a collapse of western finance.The irony of something as trivial as Facebook leading to this sudden loss of prestige and economic wealth surely wouldn't be lost on anyone. Extremely suitably and delightfully ironic it would be too that such a banality should see an end to our way of life.

And if so were to happen, I recommend that Time magazine name Mark Zuckerberg as Man of the Year once more. By public demand! That is, if Time magazine still were to exist after said implosion of fortune. Probably won't happen. But oh what a spectacle it would be. It would make the Facebook share deal look like the modern-financial-crunchy version of rearranging deckchairs on the Titanic. At least Hollywood could probably make a great movie out of it. But please, don't let Oliver Stone anywhere near it. We most certainly do not need a Wall Street 3!

Fra mainstream til indie

Slight return etter en lazy summer på Droneland. Og hva er vel mer passende enn ett av de fire intervjuene komiker/skuespiller Bill Murray har gitt de siste ti årene? En form for passende disinterest i forhold til media som man skulle ønske seg fra flere artister, skuespillere, regissører, kunstnere og wannabes. Så har da også Murrays karriere beveget seg i en interessant retning, fra hans tid på tv-showet Saturday Night Live til blockbustere som Ghostbusters før Groundhog Day antydet en ny retning som har funnet sin naturlige konklusjon i filmene mannen har gjort for regissører som Wes Anderson, Sofia Coppola og Jim Jarmusch.

Collateral Misinformation?

Hvor mye skal vi stole på WikiLeaks og helikoptervideoen deres? De fleste av Dronelands lesere har nok sett Irak-helikoptervideoen som nettstedet WikiLeaks, hvis formål er å offentliggjøre sensitiv informasjon om offentlig og næringsorientert virksomhet, har sluppet på dette nettstedet. At nettstedet med videoen er kalt Collateral Murder burde gi oss et hint om agendaen bak lekkasjen.

Derfor er Droneland ikke overrasket over at videoen i første omgang skapte ensidig (og forutsigbar) debatt om USAs krigføring i Irak. Men etter hvert dukket det opp motinnlegg som pekte på en rekke mangler ved måten WikiLeaks presenterte videoen på. Såsom dette blogginnlegget fra en tidligere amerikansk soldat som kjenner denne typen operasjoner fra innsiden. Når man leser dette blir man straks litt mer skeptisk til den ensidige fremstillingen fra WikiLeaks, en organisasjon som krever innsyn men som selv er rimelig lukket og hemmelighetsfull i sin form, og som media litt for lettvint synes å ha kastet seg på.

Informasjon vs motinformasjon? Kjør debatt!

Verdige Oscar-vinnere?

I The Guardian finner man en sedvanlig surmaget kommentar fra mannen Dronelands lesere kjenner som «forbrent kandelabersoper» om Oscar-utdelingen, der spesielt Sandra Bullock får gjennomgå for sin innsats som filantropisk soccer mom i «The Blind Side». Iblant blir man faktisk bare lei kynismen til avisen, som til vanlig er så opptatt av å fremheve sin pro-gay og pro-kvinne profil. Kanskje de burde våkne opp til det faktum at frøken Bullock faktisk er på deres side i akkurat den verdikampen? Men antakeligvis irriterer det avisens prektige filmkritiker at Sandra er en komedienne som har spilt i en rekke lettvekterfilmer. Ham om det. Vi andre kan glede oss på Sandras vegne.

Mer interessant er kanskje dette innspillet som stiller spørsmål ved om Oscar-hovedvinner «The Hurt Locker» holder mål når det gjelder sin skildring av amerikanske soldater i Irak. Journalisten har selv vært embedded med soldater i Irak og er i tillegg en stor fan av regissør Kathryn Bigelow (utrolig nok den første kvinne som har vunnet Oscar for beste regi), og han mener at filmen dessverre bommer seriøst på en del faktiske forhold og at dette underminerer dens troverdighet og styrke som film. Lekker å se på er den uansett, men kanskje et eksempel på det man kan kalle estetikk over innhold. Werner Herzog ville garantert løst det på en annen måte.

Når vi snakker om tyskspråklige regissører, er det vanskelig å komme forbi at Michael Hanekes «Das Weiße Band» ikke vant Oscar for beste fremmedspråklige film. Noe man må kunne kalle åpent landeveisrøveri. Når det er sagt, hva forventer vi egentlig av det amerikanske filmakademiet?

Feiteskatt på fly nå!

Som på kino så i luften så er man aldri trygg for Kevin Smiths middelmådige filmer. Men endelig er det noen som protesterer mot mannen. Nemlig flyselskapet Southwest som kastet Smith av et fly fordi han var for stor for setet sitt og således utgjorde en risiko. Strålende, man får jo lyst til å booke en flight med selskapet ASAP! Eneste innvending måtte være at han ikke ble kastet av flyet for alle de traurige filmene han har skjenket verden.

Og ikke kom her og si at «Clerks» var en perle. Det var jo nettopp den lett sjarmerende bagatellen som gjorde at han fikk sugerør i Hollywood til å lage elendigheten som fulgte.

Resirkulert suksess

Etter suksesspalten The Digested Read, som Droneland har referert til flere ganger, tilbyr The Guardian nå The Digested Watch. Altså gjør man nå liksom det samme med film som man gjør med bøker. Ha-ha, vittig. Men er det flere enn Droneland som føler at avisen på denne måten ikke gjør annet enn å vise at man er litt tom for ideer og at man tror at man uten videre kan overføre en suksessformel til en annen sektor? Og når avisen endelig var i gang, hvorfor ikke tilby The Digested Watch, Digested helt på tampen slik man gjør i form av The Digested Read, Digested?

Sundance 2010 oppsummert

Herlig oppsummering av hvor håpløs Sundance-festivalen er bak sin moralsk korrekte fasade. Som FT-filmkritiker Nigel Andrews påpeker om hva som får festivalen til å tikke:

«Movie-wise, the festival was not quite the revolution we were promised. There is still too much second-rate cinema at Sundance: too much “we love it, whatever it is, if it’s by a woman, a maverick, a liberal or an actor-turned-director”.»

Mindre Moore

Droneland ser at Michael Moore-Moore er på forsiden av dagens the Guardian med det forutsigbare sitatet: «Capitalism is evil».

Nei, Michael, det er ikke kapitalismen som er ond, det er vi mennesker som har ondskapen iboende i oss. Skulle trodd at godt voksne mennesker forstod det, men så er det da heller ikke alle som har levd slike beskyttede liv som Moore og slik har kunne unngå å komme i kontakt med livets harde realiteter. Da må man nemlig iblant innse at livet ikke er så svart/hvitt som Michael & groupiene hans synes å tro. Hm, groupiene hans... har ikke fanbasen til mannen skrumpet en del siden «Fahrenheit 9/11»?

Oh dear, Oliver!

Hitler? En syndebukk! Stalin? Empatisk skildret. Det kan bare bety at den «kontroversielle» amerikanske filmskaperen Oliver Stone er tilbake. Nå skal han lage en ti-timers tirade for amerikansk TV under tittelen «Oliver Stone's Secret History of America». Som engelskmennene ville sagt det: Oh dear! Eller som smarte amerikanere ville sagt det: Can't wait to miss it!

Forbrent kandelabersoper

I forlengelsen av Guardian-kritiker Peter Bradshaws kåring av the noughties beste film (se forrige bloggpost), har Morten Traavik kåret forrige tiårs beste klengenavn. Etter at Droneland sendte en tekst av Bradshaw til Traavik, påpekte sistnevnte at fyren så ut som the secret love child til Freddy Krueger og Knut Olav Åmås. Noe som gav følgende prompte tilbakemelding fra Droneland – «en forbrent kandelabersoper». Siden dengang har tituleringen Forbrent Kandelabersoper festet seg som en sugepropp hver gang Bradshaw-linker er blitt sirkulert blant likesinnede. Det er ikke mange filmkritikere forunt å bli hyllet på denne måten!

Reign in Blood

Guardian-filmskribent Peter Bradshaw har kåret Paul Thomas Andersons «There Will Be Blood!» til forrige tiårs beste film. Droneland er ikke helt uenig, og har tidligere påpekt at han gjerne skulle ha sett at Andersons mesterverk hadde stukket av med flere av Oscar-prisene som ble Coen-brødrenes brukbare «No Country For Old Men» til del.

Vampyrer vs varulver

Dersom du i likhet med Droneland ikke føler så voldsomt for å se «New Moon» på kino – en plakat av Taylor Lautner burde holde – så kan man se dette ett-minutts spydige sammendraget av den to og en halv times filmen.

Homosensur

Det er sykt nok at forfatteren James Jones måtte stryke hentydninger til homosex i sin 1951-krigsroman «From Here to Eternity» (som det ble laget en klassisk Oscar-vinnende film av i 1953), men det er enda sykere at man 58 år senere fortsatt diskuterer de samme problemene og det amerikanske forsvaret fortsatt har en «don't ask, don't tell» policy når det gjelder homser og lesber i styrkene. Absurd!

Crash Boom Bye-Bye

Denne oppsummeringen av filmen «Amelia», om flypioneren Amelie Earhart, er alt man egentlig trenger å få med seg av dette forsøket fra Hilary Swank på å hente seg sin tredje Oscar-pris...

«Hilary Swank whoops a lot in Mira Nair's biopic of pioneering aviatrix Amelia Earhart, who vanished somewhere over the Pacific ocean. For Xan Brooks, the crash can't come soon enough.»

Nå tror ikke Droneland, som selv har sett filmen, at Oscar-akademiet vil la seg bevege like mye av Swank denne gang som i «Boys Don't Cry» og «Million Dollar Baby», men han har intervjuet filmstjernen og sak kommer bl.a. på trykk i VG Helg rundt juletider. Filmen har norsk premiere i januar.

Du finner et av disse trøttende videoklippene som skal fungere som «anmeldelser», som i økende grad legges ut på nettaviser og hvor sitatet over er hentet fra, her.

Growing Old Distastefully

Tja, hvor ble det egentlig av Harmony Korine etter hans stadig mer utilgjengelige filmer fra midten på 90-tallet til rett over årtusenskiftet. Åpenbart gjennom den typiske karussellen av sex & drugs & rock'n'roll. Kanskje ikke så overraskende gitt at dette var mannen som i en alder av 19 skrev manuset til «Kids» og siden selv regidebuterte med «Gummo». Droneland minnes at han i en periode hadde soundtracket til filmen liggende på pulten der han jobbet på den tiden, men måtte ta det med seg hjem da så mange av hans kolleger ble freaket ut av bildet av white trash-gutten på omslaget.

Harmony gjorde et lavmælt comeback i fjor, og er nå tilbake med en film om pensjonister som raner kiosker og puler bosspann – «Trash Humpers». Tydeligvis har han mistet det siste elementet av narrative spor i denne filmen, noe som ikke burde overraske. Referansen til black metal i intervjuet med regissøren er forresten både god og passende – tross alt hadde han med Burzum og ymse andre ekstremmetalband på soundtracket til «Gummo». Bra tittel «Trash Humpers», men noe sier Droneland at filmen i seg selv er en acquired taste.

En hyllest til dystopia

Droneland skrev en kort kommentar da forfatteren J.G. Ballard døde og anbefalte en samling av mannens komplette noveller, samlet i ett strålende verk. Ifm leting etter noko heilt anna, kom han over denne artikkelen der ulike Guardian-journos skriver om Ballards påvirkning på andre kunstarter enn litteraturen. En del opplagte navn, spesielt innen musikk. Også en fin-fin dissing av David Cronenbergs «Crash», en ubrukelig filmatisering av Ballards bok av samme navn, men samtidig ros til regissørens «Dead Ringers» (ikke minst grunnet Jeremy Irons glimrende fremstilling av filmens gynokologtvillinger).

Når fiksjon blir fakta (dusjing mot infeksjoner)

Under jobbing med en sak om katastrofefilm, kom Droneland i kontakt med folkene som driver nettstedet skepsis.no. Et (bokstavelig talt) sunt sted for alle som har fornuften i behold. På bloggen deres fant han en interessant link videre til en blogg som følger med på hva AIDS-fornekterne holder på med. Morsomt og sjokkerende på samme tid at noen kan innta slike standpunkter. Men hei, i et av verdens mest HIV-befengte land, Sør-Afrika, har man en president som før han ble valgt uttrykte at HIV var noe man kunne vaske bort med en aldri så liten dusj... Droneland sier som en av hagsa sine: «Jeg dusjer oftere nå.»

Helvete på jord

Nord-Korea er et land som de fleste kjenner lite til. Alt media rapporterer er at landet er et farlig diktatur som har utviklet atomvåpen. Spesielt er amerikanerne opptatt av dette. Noe spaltisten Banyan i The Economist mener er en betenkelig avsporing i forhold til det som er et mer alvorlig tema, nemlig Nord-Koreas grove brudd på menneskerettighetene. Bl.a. er det blitt dokumentert at det finnes konsentrasjonsleirer med opptil en kvart millioner mennesker nord i landet. Ikke at vi burde være overrasket over at USA nok en gang bommer med sin utenrikspolitikk.

De som har tenkt seg på kino i tiden fremover kan se en film som vant ungdommens dokumentarpris på fjorårets Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor – «Yodok Stories». Filmen har sine mangler og med sitt viktige budskap skulle man ønske at filmen ikke var så mye av en kunstfilm, men forsøkte å popularisere dette alvorlige temaet. Kanskje Morten Traavik kan være mannen? Han hadde en helt annen tilnærming til det nordkoreanske samfunnet da han introduserte diskokulen for intetanende innbyggere.