Dødelig sarkasme (og meningsløse kommentarer)

Da jeg nylig diskuterte media med venner, kom det frem at vi alle brukte stadig mindre tid på å lese aviser. Ikke bare på papir, men også online. Det er spesielt informativt å bla gjennom en papiravis eller to for å forstå hvorfor det tradisjonelle massemedia har en stadig mindre drakraft på oss, fordi det tydeligere viser forfallet enn om man surfer rundt på nettet på måfå. For å ta sistnevnte først, så er det åpenbart at fremveksten av internett har hatt en ikke ubetydelig innvirkning på vårt mediekonsum, der vi narrowcaster stadig mer til venner og bekjente mens kringkastingen kan seile sin egen sjø. I hvert fall så lenge det ikke er oss selv det kringkastes omkring.

Da jeg så bladde gjennom noen typiske norske dagsaviser (Dagens Næringsliv, Aftenposten, Bergens Tidende) for å undersøke årsakene til miseren, ble jeg slått av hvor fullastet disse var av meningsytring av ymse slag. Dette meningsgyteriet var ikke som tidligere knyttet opp til noen få faste spalter og lederartikler, men dominerte i bladbunaden. Det er knapt en artikkel i dag som ikke har fått knyttet til seg en eller annen form for kommentar – som pendler mellom å utgi seg selv som «ekspertkommentar» eller det mer nøytrale bakgrunnskommentar, som etter sigende skal gi innsikt i en aktuell sak. Mon det.

Problemet er bare at de fleste av kommentarene fremstår enten som veldig designet etter en mal, der man har inntatt en del klart definerte posisjoner (i motsetning til resonnementer som er lært av å observere den aktuelle saken man påstår å kommentere) eller blir mer av en litt for kjapt nedskriblet siste touch på saken, som for å legitimere at man overhodet skriver saken. M.a.o. blir kommentarene mer av en rettferdiggjøring av avisens prioriteringer enn det blir noe genuint som noen der ute egentlig har bedt om å lese.

Greit nok at de tradisjonelle mediene har stått overfor og står overfor voldsomme utfordringer for å holde på leserne. Men de får ikke meg (og de fleste av mine venner) som lesere (ikke betalende, i hvert fall) ved å pøse på med halvkvedete synserier, som ofte mangler både vidd og brodd og dessverre altfor ofte også den poetiske lisensen som burde høre kommentaren til. Nå kan man ikke forvente at alle skribenter skal være fully fledged essayister, men kanskje media burde begynne å bli litt mer kritisk til å slippe til kreti og pleti som kommentatorer og/eller «eksperter»?

Spesielt siden de aller fleste av de som synser på kryss og tvers synes å ha svært lite å melde utover allmenne plattheter i tråd med det rådende borgerlig-liberale paradigmet. Men kanskje det allerede er for sent. For er det noe som er gått tapt nå da ironigenerasjonen er blitt erstattet av den såkalte alvorsgenerasjonen, så må det være kunsten å være sarkastisk. Som en pluss-60-venninne av meg nylig påpekte, så er det knapt noen under 50 som fortsatt er i stand til å avlevere treffende sarkasme. For å bruke en forslitt klisjé, så har den politiske korrektheten mye å svare for når det gjelder den allmenne omgangstonen.

Antydningen om sarkasmens mulige død minner meg om en liten anekdote fra rundt ti år tilbake. Dengang fant NRK P3 det for godt å erklære ironien for død i en av sine morgensendinger. Da jeg viderefortalte denne oppsiktsvekkende «nyheten» til en særdeles spydig kamerat, svarte han på klingende stordamål: «Kva skal me gjera då? Ty til sarkasme?» Om det bare var flere som hadde vært som denne stordabuen, så hadde det kanskje stått til liv i norske medier. Slik kommentarfeltene ser ut nå, så er det sørgelig sjelden mellom høydepunktene og flere plattheter per spaltemillimeter enn antall innbyggere per kvadratkilometer i Bangladesh.

Godt nytt år – med et ønske om et solid comeback for den drepende sarkasmen!

Skjenketak og mediekritikk

I tråd med utviklingen i retning av en mer liberal skjenkepolitikk, som mange i dag helst synes å ha glemt hvor mye man måtte slåss for, så er backlashen nå startet. Muligens ikke så overraskende gitt den rådende trenden i retning av at folk som tidligere fant frelse i Marx nå synes å finne frelse i Gud. Eller i hvert fall i en eller annen form for borgerlig identitet, som ofte er like ullen som tidligere generasjoners revolusjonsånd var fundamentalistisk. Men så er det da vel også slik at reaksjon skaper motreaksjon, for å holde oss til Marx. Karl that is, ikke Groucho.

Det gjelder i likemål for verdisvingingen i retning av dette udefinerbare borgerlige, som altså er blitt så fasjonabelt, som det gjelder for skjenkebestemmelser. Norske politikeres holdning til skjenking har i liten grad vært konsekvent og har alltid hatt preg av en formynderholdning og en manglende tiltro til at folk selv kan regulere forbruket sitt. De få som ødelegger for de mange blir stadig vekk trukket frem, ikke minst i media. Og der hvor media går har politikerne en sørgelig lei tendens tll å følge.

Likevel forventer man et minstemål av kritisk distanse og oppvakthet av media. Men som alle som har jobbet på innsiden av dagspressen vil vite, noe jeg har gjort, så er det så som så med både kunnskap og innsikt hos det store lag av journalister og mediefolk. Så da skjenkedebatten atter braket løs i Bergen by var det ikke som sak om skjenking i og for seg, men derimot en del av en større debatt om volden i Bergen sentrum. En vold som folk som bor i sentrum ikke kjenner seg igjen i. Men hva gjør ikke BT for å selge og få ting selger så bra som moralsk panikk. Og disse stadig temaseriene har også ofte en begredelig tendens til å ville kjøre gjennom en eller annen form for moralistisk agenda og kontroll over folk flest heller enn å drøfte forhold som virkelig rører ved basisen for og løgnen om det såkalte velferdssamfunnet.

Likevel stiller man seg spørrende til media egeninnsikt når BT tidligere denne måneden i forbindelse med et oppslag som i den redaksjonelle omtalen klart tok stilling for at det skulle settes et skjenketak og i hovedsak gav ordet til offentlige personer som var kritisk til byrådets høyst fornuftige lett å få, lett å miste-policy. Mest oppsiktsvekkende var et intervju med en ledende person i Bergens uteliv gjennom en årrekke (Rick's-eier Tom Greni), der han argumenterte for skjenketak. At han gjør dette er i og for seg greit. Tross alt har han en økonomisk egeninteresse av å tale for skjenketak, slik at det ikke dukker opp enda flere utesteder som kan ta markedsandeler fra hans utelivsimperium. Det man derimot må være kritisk til er at BTs journalister ikke er i stand til å se at dette er en person med klare økonomiske interesser som uimotsagt får uttale seg om et offentlig spørsmål der han har klare økonomiske interesser.

Stryk til BT for avisens fravær av kritisk journalistikk når det virkelig gjelder. Og selvsagt, et rungende nei til skjenketak. Er det ikke egentlig helt absurd at dette spørsmålet fortsatt blir diskutert nå vi står på dørstokken til 2012?

The Little Handbook for Aspiring Phone Hackers

What I am wondering in all the hoopla around the phone hacking story is why anyone would be surprised at all? And also how absurd it is to contain this to News Corporation, as if not every tabloid (and probably some mid-market and broadsheet papers too) were involved in similar practises.

Beyond that, there is of course the question of who is behind the leaks? I mean, come on, no one leaks this without some sort of motive. Is it power? Is it hatred of Murdoch? What are the financial rewards for others if Murdoch empire crumbles? That's obviously (or maybe not?) something for someone in media to follow up. That is, if they can get beyond their own feigned surprise and catering to all kinds of different «victims» of this crime. Oh puleeze!

I don't care one iota about Rupe. But I don't necessarily believe that anyone better than him is going to replace him as media overlord.

Let's also take this down to the level where it really counts, the personal level. How many people have already (with or without their knowledge) experience that their friends have spied on them via their computers or mobile phones? I'm pretty sure it's more than we dare think.

Lot of good material there for both good reporters and fiction writers with perspective and philosophical depth to ruminate about for years to come.

But for now, one brief look across the Channel to Le Frogs, and I cannot express in words how much I hope that the useless French socialist party nominate DSK as their prez-candidate. And even better if both he and Marine Le Pen outscore Sarko the sex dwarf in the 1st round, leaving the ridiculous French to choose between the black plague and cholera. I would so so so so so love that scenario! C'est fantastique! The Western world deserves nothing less!

Marx was indeed right when he said that history is being rewritten as farce. Now for the sake of Hugh Grant (another silly figure in this and most any other context) and all the other angry people out there, let's just hope that they all move on soon and realise the limitations of their anger. I mean, life will go on pretty much as before. And we wouldn't want to miss the follow-up story on whether Cheryl and Ashley Cole will get back together again, now would we?

Rape and the Maiden

Ser for meg at det vil bli skapt utallige kulturprodukter basert på DSKs eskapader – basert på medieståheien rundt ham og stuepiken samt hans hanky-panky med diverse andre mer eller mindre prominente fruentimmere.

Bare å glede seg til masse sirkus fremover. For man vil jo tro at DSK nå vil legge inn litt ekstra på å forsvare æren sin og gjenvinne tillit. For min del bare gleder jeg meg dersom han skulle bli valgt til prez i France & deretter blir møtt av sinte kvinnesaksdemonstranter overalt hvor han reiser: «Rapist! Rapist!»

Eller et nesten like underholdende scenario: DSK og Marine Le Pen går videre fra 1. runde i prez-valget – og MLP vinner!

Smart phonen som sporet meg

Veldig interessant & god artikkel fra WSJ om smart phone bruk, privatsfærens død og et forskningsprosjekt ved MIT. Vet ikke om vi skal frykte fremtiden, men det vil bli stadig tøffere å leve et uavhengig liv i fred. Man må nesten gå helt off internett og mobile medier om man skal klare det. Noe som igjen vil ha andre konsekvenser i form av redusert deltakelse i den økonomiske utviklingen. Men artikkelen reiser klart en del spørsmål omkring bruk av mobile medier, og er ikke bare nesegrus av beundring for fremskrittene som vil komme ved at vi kan spore trender, oppdage utvikling av epidemier, politiske utviklingstrekk, etc. Et eller annet sted i all denne teknologiske skråsikkerheten surrer ordet «hubris» i bakhodet mitt.

Men det er selvsagt interessant at man ved å følge buzzen på twitter kan spå enkelte økonomiske trekk. Ser for meg en eksplosjon i jobbmarkedet for folk som bedriver analyse og formidling av ymse mikro- og makroøkonomiske trender basert på nye medier. Ikke banebrytende observasjon, men ofte verdt å tenke over og gjennom implikasjonene av det som synes opplagt. I en tid hvor stadig flere ønsker å ha «frie» eller «kreative» jobber, så vil veksten komme innen jobber som kanskje dels vil betale godt men som er akk så rutinebaserte og egentlig ganske kjedelige.

Vår vidunderlige nye teknologiske virkelighet vil altså se ganske annerledes ut enn mange innbiller seg. Så får media heller skrive om alle disse «kule» kreative, når virkeligheten er at de fleste vil bli enda mer systemslaver enn det foreldregenerasjonen var. Og det verste av alt er at mange ikke engang vil forstå det fordi de tjener altfor godt. Og det høres nesten ut som cue til en dialog hentet fra en Hal Hartley film...

Eller kanskje en James Bond film, om man skal ta den lett Onion-aktige spoofen i blogginnleggets overskrift på alvor.

Writing this in Norwegian, as it's based on an email I sent to friends and didn't feel like creating an inferior translation of my spontaneous flow. But use an online translator and you should get the gist of what it's about. The headline should translate into something like «The Smart Phone that Tracked Me» and the WSJ article that I link to about smart phone use and research on this, is a must read for anyone interested in technology, social media, mobile, media, and/or personal freedom.

Sexx Laws (German Style)

The type of newspaper headline you would only get in Germany: «Niedergang der Sexualwissenschaft: Verhaltensmanagement statt Triebschicksal». If you insist on reading the whole piece, here you go bubbas.

Facebook is gay?

Facebook's gay, claims one of the readers responding to this anti-Facebook rant. The article neatly sums up why FB is such a waste of time. As for the claim that this particular social media is gay, I would argue the opposite. I would also argue that FB isn't particularly «social». But there you go! We're all entitled to our opinion. Personally I prefer the Onion's take on football (or soccer, as Americans like to call it) coming out as gay & which I wrote about before. Who wouldn't want football to be gay rather than something as dull as Facebook?

De «sosiale» medier

Droneland diskuterte nylig sosiale medier med en venninne, og hun hadde noen gode observasjoner av denne formen for kommunikasjon – som ofte er på grensen til å være en rekke monologer som finner sted parallelt med hverandre eller også fremstår som et forum hvor folk kan skulderklappe hverandre virtuelt (les: at det ikke er det samme som å få denne oppbackingen direkte fra et annet menneske).

Hun påpekte at hun aldri følte seg så ensom som når hun var på sosiale medier. Droneland forsto hva hun mente, ref det han nettopp skrev om monologer. For hva er vitsen med å høre sin egen stemme når det er så mye bedre å lytte? Selvsagt handler all kommunikasjon om både å lytte og tale. Sistnevnte dog kun når man har noe på hjertet, eller som det heter i «Håvamål»: «(...), sei det som tarvst eller tei!»

Hun påpekte også etter å ha vaket rundt på Twitter en del at dette virkelig var et forum hvor folk avslører seg selv. Både Twitter og Facebook er da også ekstremt navlebeskuende om man ikke bruker plattformene med omhu. Men det er lett å slippe unna med tant og fjas og selvopptatthet dersom man er istand til å formulere seg noenlunde skikkelig. Dersom du bare har et fasjonabelt og trendy nok ytre, så kan du komme langt med det. Samme om du ikke er mer enn en middelmådig kunstner eller en sladrekjerring, osv. Dronelands lesere tar tegningen.

Det at sosiale medier fremstår som en moderne vri på selvforbedringsbestselgeren «Elsk deg selv» burde således ikke overraske. Eller for å omskrive et gammelt ordtak: «Det hjertet er fullt av, renner de sosiale mediene over med.»

The Chavez Twitter Army

Venezuelas egenrådige president, Hugo Chavez, har forstått hvordan man gjør Twitter på ordentlig. For å spre sin revolusjon har han like godt hyret inn 200 undersåtter for å tvitre for ham. Endelig en politiker som forstår hvordan man bruker sosiale medier uten å kaste bort for mye av egen tid.

Vestlandet vs Verden

Mens resten av verden er opptatt av bomben som ble funnet utenfor lokalene til TV-kanalen som viser serien «South Park» på Times Square i New York og andre aviser meldte om at Hellas var kommet til enighet med IMF og EU om betingelsene for en krisepakke, så var hovedsaken på bt.no følgende: «Stjal campingvogn med sovende russ». Nr. 2-saken var «Mistenker stor fart» og nr. 3-saken var «Syklister veltet». New York-bomben kom inn etter en reklamebreak ETTER disse tre «nyhetene», mens Hellas-bailouten ikke var nevnt med ett ord (i hvert fall ikke på forsiden). Godt å se at ignoransen lever i beste velgående i Vestlandets storavis.

Porno for blinde og svaksynte

Verden går fremover dere! Nå kan også blinde og svaksynte glede seg over at de får porno i form av det veltitulerte bladet Tactile Minds. For egen del ble Droneland mest nysgjerrig på løftet om en «male love robot» som er omtalt her. Muligens det Roy Ayers sang om på «Programmed For Love», selv om resultatet antakeligvis blir det som min favoritt-skaphomse-R&B-vokalist Teddy Pendergrass sang om: «Love TKO». Eller som en talskvinne sier om bladet:

«We're breaking new ground. Playboy has an edition with Braille wording, but there are no pictures.»

Og enda mer passende at en tekst om porno – attpåtil for en minoritet (og gay-friendly, ref mannekjærleiksroboten) – skulle bli bloggpost # 1000 på Droneland.

Media, lekkasjer og anarki

Droneland skrev i går om kritiske motrøster til WikiLeaks, en ny nettbasert form for gravende journalistikk som spesialiserer seg på å avsløre folk, institusjoner og bedrifter som har makt og penger. Og det er klart at dette kan ha en rekke viktige funksjoner, som å avsløre korrupsjon og tilbakeholding/manipulasjon av informasjon.

Men som gårsdagens Droneland-post viste, så kan man like gjerne beskylde WikiLeaks for å manipulere virkeligheten. Tross alt velger de både vinkling og hva og hvordan de vil presentere dette, og det å tro at de gjør dette utelukkende i informasjonsfriheten og åpenhetens tjeneste ville være mer enn blåøyd.

Inntil videre har det forutsigbart nok haglet med blikk bak kulissene på denne organisasjonens skyggeliv, der Droneland har plukket ut denne informative og en som er lett naiv i sin hyllest samt en om WikiLinks tyske connection.

Nå må Droneland si at han er svak for den geriljaaktige og anarkistiske måten som WikiLeaks synes å operere på. Men hvis noen forsøker å fortelle ham at det WikiLeaks gjør er samfunnsnyttig, så stiller han seg ikke bare tvilende til det men tror derimot at WikiLeaks, i likhet med f.eks. Watergate-avsløringen, kan bidra til å svekke folks tillit til den rådende blandingen av demokrati og markedsøkonomi light så sterkt at det blir forandringer som de som står bak lekkasjen ikke nødvendigvis aner rekkevidden av.

Og det å kalle WikiLeaks for journalistikkens fremtid? Uhm... Men la oss inntil videre følge med på det WikiLeaks gjør og se hvilken effekt det har på det offentlige ordskiftet. Droneland tror dog at lekkerne selv vil komme til å underminere det de representerer. Som det heter i sangen: «Success has made a failure of our home». Les: for mye suksess er aldri sunt. Noe wikiene med tid og stunder vil finne ut.

Collateral Misinformation?

Hvor mye skal vi stole på WikiLeaks og helikoptervideoen deres? De fleste av Dronelands lesere har nok sett Irak-helikoptervideoen som nettstedet WikiLeaks, hvis formål er å offentliggjøre sensitiv informasjon om offentlig og næringsorientert virksomhet, har sluppet på dette nettstedet. At nettstedet med videoen er kalt Collateral Murder burde gi oss et hint om agendaen bak lekkasjen.

Derfor er Droneland ikke overrasket over at videoen i første omgang skapte ensidig (og forutsigbar) debatt om USAs krigføring i Irak. Men etter hvert dukket det opp motinnlegg som pekte på en rekke mangler ved måten WikiLeaks presenterte videoen på. Såsom dette blogginnlegget fra en tidligere amerikansk soldat som kjenner denne typen operasjoner fra innsiden. Når man leser dette blir man straks litt mer skeptisk til den ensidige fremstillingen fra WikiLeaks, en organisasjon som krever innsyn men som selv er rimelig lukket og hemmelighetsfull i sin form, og som media litt for lettvint synes å ha kastet seg på.

Informasjon vs motinformasjon? Kjør debatt!

Snivilisasjonskritikk

Droneland liker som kjent å pløye nettet for skatter fra fjernt og nært og iblant litt utenfor de deler av solsystemet som er kjent også. Noe som leder til at man iblant ramler over tekster som avstedkommer tips om musikk, filmer, litteratur, spill, utstillinger, sakprosa, etc etc til hans venner. Iblant presentert på bloggen, ofte sendt direkte til den Droneland føler enten trenger eller fordrer et innspill.

En overskrift av typen «The Collapse of Complex Business Models» er typisk for ting som tiltrekker Dronelands nysgjerrighet. Noe som på den ene siden kan virke tørt og forretningsmessig, viser seg iblant å skjule flere bunner. Så er tilfellet i denne teksten på bloggen til Clay Shirky.

Den handler i utgangspunktet om hvordan old media kan sikre sitt eksistensgrunnlag i et skiftende mediemarked. Og svaret er, det kan de kun hvis de skreller av, tja, sånn rundt 90 prosent av organisasjonen sin. Skumle tall å lese for de som jobber i bransjen og som frykter forandringer.

Det som likevel gir teksten flere lag er måten Shirky bygger opp argumentet sitt ved bruk av digresjoner. Heller enn en tørr analyse basert på løgn, løgn og forbannet statistikk, slik man ser i altfor mange tekster om new media, så viser han til boken «The Collapse of Complex Societies» (1988) av Joseph Tainter. Den tar for seg hvordan mange av de kjente sivilisasjonene ikke kollapset på tross av sin kulturelle sofistikasjon, men på grunn av den.

Tankevekkende lesning som fikk Droneland til å oppsummere ved å omskrive en tekstlinje fra en sang: «Civilisation is just another word for nowhere else to go.»

Droneland ble også minnet på at han har lest et par av Shirkys tankespinn før. Så dette blir en mann å følge med på fremover. Legger ham inn blant nyheter i kolonnen til høyre på Droneland. Han oppdaterer bloggen sin sjelden, men til gjengjeld er det tekster med substans når det endelig dukker opp noe. I motsetning til Hansa lever mannen faktisk opp til slagordet «lagret lengst, verdt å vente på». Og da fikk vi inn litt dissing av det vonde Hansa-ølet også.

Open Europe

Når man ser på hva den selverklærte tenketanken Open Europe, som slett ikke er det, koker opp av tendensiøs «informasjon» om EU, så er det i hvert fall sikkert at spesielt «åpne» er de ikke. I hvert fall ikke i forhold til EU-prosjektet. Det som er glimrende med denne Economist-artikkelen er ikke bare hvordan den avslører arbeidsmetodene til Open Europe, men også hvordan den viser hvor late journalister flest er når det gjelder å faktasjekke påstandene de blir servert. Hm, Dronelands beundring for britisk dagspresse får stadig flere skudd for baugen. The Economist derimot stiger stadig i aktelse. Ikke dårlig gitt at Droneland lenge har vært fan av publikasjonen. Noe han syns flere burde bli. Ikke minst fordi denne ukeavisen, tross sine overveiende liberalistiske synspunkter, er flink til å tilby noko for einkvar smak. Bare de fire-fem Arts & Books-sidene hver uke er verdt prisen på bladet alene.

Og en formulering som dette i en tekst der de er kritisk til en EU-kritisk gruppe forteller sitt om folk som er i stand til både å ta det piss out of seg selv, sine kritikere og hvem det nå enn skulle være:

«But without regulation, there would be no single market. Some of that regulation will be designed to keep skittish, hygiene-obsessed German or Danish mothers (for example) calm about food safety, and ease their fears about dangerous salami being imported from the far corners of the EU to poison their blond-headed moppets. That may be expensive, but that fuss-potting gives political cover for the Danish and German governments to approve EU enlargement to countries like Romania or Slovakia, and that is really good for the long-term health of the EU. How do you possibly measure the costs and benefits of such things?»

Digital miljøkatastrofe?

Kan det tenkes at det å bruke digitale medier og vår konstante online-tilstedeværelse faktisk er mer miljøskadelig enn å lese gode, gamle papirmedier? Denne artikkelen tar opp noe Droneland har nevnt tidligere. Men han skal ikke være så skinnhellig at han ikke selv tilhører de som har omfavnet digitale medier i sin fulle bredde. Mest av praktiske årsaker. Men tankevekkende med artikler som denne som får en til å reflektere over påstanden om at å bytte ut papir med data nødvendigvis hjelper miljøet.

Lær å elske online-reklame

How I learned to love ads and stopped sneering at cynical attempts to make me part with my hard-earned cash! Interessant om hvordan det å blokkere reklame kan føre til at du indirekte underminerer det økonomiske grunnlaget for nettsteder som du er glad i. Greit å ha til ettertanke når man surfer nettet og rir prinsipper.

Reklamens makt

Da gratismediemodellen dukket opp ble det forutsatt at reklameinntekter skulle dekke den biten som forbrukerne ikke var villig til å betale. Men i en tid hvor både de tradisjonelle mediene står for fall, hvor medievirkeligheten er i full overgang til digital og hvor merkevarer ikke er hva de engang var, kan det finnes noe liv for såkalt «old media». Kun hvis de våkner opp og begynner å henge med i svingene.

Antipapirnostalgi

Droneland leser stadig vekk innlegg i norske aviser, og BT fremhever seg spesielt negativt her, om papiravisens fortreffelighet. Noe man bare kan si én ting til: Get real!

Men nå har «keeping it real» aldri vært det som har stått høyest på agendaen hos norske medier. Samtidig diskuteres det internt i redaksjonene hvordan man skal bringe ungdommen i hus som lesere. Vel, svaret er definitivt ikke trykksverte. Eller er det noen som tror at dagens tenåringer kommer til å abonnere på papiraviser, slik foreldregenerasjonen deres gjør? Eller mer korrekt, besteforeldregenerasjonen deres?

Droneland tilhører primærmålgruppen til papiravisene og burde vært fast etablert som leser av et lass av disse. Men det er han ikke. Faktisk har han kjøpt nøyaktig én papiravis i hele år, og selv dét var en tilfeldighet. Han befant seg nemlig på London-flyplassen Gatwick og skulle kjøpe vann før flighten sin. Vannflasken kostet to pund, men om du kjøpte avisen The Daily Telegraph til ett pund så fikk du vannet på kjøpet. You do the maths!

Du trenger ikke være siviløkonom for å forstå at modellen med å tjene penger på å påføre folk flest trykksverte på fingrene er spesielt drivverdig i det lange løp da. Så det trengs en nettrevolusjon. Men tro ikke at folk vil betale for det nå, slik mediemagnat Rupert Murdoch håper på. Nå da gratiskatten er ute av sekken og folk er blitt vant til å lese ting gratis på nett, så får du ikke folk til å betale for tjenesten. Vi betaler ikke! Vi betaler ikke! Det må andre inntektskilder til.

Droneland holder dog ikke pusten for at det skal skje noe interessant i norsk presse på nettfronten. De har ventet for lenge og det som har kommet online av norske aviser så langt har vært en veritabel skuffelse. Er det rart at folk flest bruker tiden på fjesbok, tvitring eller egne blogger? Og lese utenlandske aviser på nett, for de av oss som vil unngå et enøyd bilde av verden.

For sin del gleder Droneland seg derfor til at iPaden snart slippes for salg, sånn at lesningen av (den elektroniske) morgenavisen blir enda mer praktisk!

Politikens dårlige unnskyldning

Man kan bli oppgitt over hvordan den danske avisen Politiken la seg langflat for religiøse fundamentalister ved å unnskylde sin gjentrykk av de beryktede Muhammed-tegningene. Derfor godt at det finnes de som setter ord på hvorfor det Politiken gjorde var så fundamentalt galt sett fra våre vestlige idealer om ytringsfrihet, slik Jesper Beinov gjør.

Politikens dårlige undskyldning">Jesper Beinov