De «sosiale» medier

Droneland diskuterte nylig sosiale medier med en venninne, og hun hadde noen gode observasjoner av denne formen for kommunikasjon – som ofte er på grensen til å være en rekke monologer som finner sted parallelt med hverandre eller også fremstår som et forum hvor folk kan skulderklappe hverandre virtuelt (les: at det ikke er det samme som å få denne oppbackingen direkte fra et annet menneske).

Hun påpekte at hun aldri følte seg så ensom som når hun var på sosiale medier. Droneland forsto hva hun mente, ref det han nettopp skrev om monologer. For hva er vitsen med å høre sin egen stemme når det er så mye bedre å lytte? Selvsagt handler all kommunikasjon om både å lytte og tale. Sistnevnte dog kun når man har noe på hjertet, eller som det heter i «Håvamål»: «(...), sei det som tarvst eller tei!»

Hun påpekte også etter å ha vaket rundt på Twitter en del at dette virkelig var et forum hvor folk avslører seg selv. Både Twitter og Facebook er da også ekstremt navlebeskuende om man ikke bruker plattformene med omhu. Men det er lett å slippe unna med tant og fjas og selvopptatthet dersom man er istand til å formulere seg noenlunde skikkelig. Dersom du bare har et fasjonabelt og trendy nok ytre, så kan du komme langt med det. Samme om du ikke er mer enn en middelmådig kunstner eller en sladrekjerring, osv. Dronelands lesere tar tegningen.

Det at sosiale medier fremstår som en moderne vri på selvforbedringsbestselgeren «Elsk deg selv» burde således ikke overraske. Eller for å omskrive et gammelt ordtak: «Det hjertet er fullt av, renner de sosiale mediene over med.»

De overflatiske

Som Droneland skrev i sin forrige bloggpost, «Shallow Man», så er det flere som i disse dager påpeker at internett gjør at vår innhenting av kunnskap blir mer overflatisk. Enkelte vil gå så langt som å hevde at det gjør selv voksne folk infantile i sin atferd, ved at man søker raske og emosjonelt baserte løsninger til utelukkelse av sårt tiltrengt analyse.

Passende nok følger Wall Street Journal denne helgen opp med to artikler som peker i hver sin retning på hva nettet gjør med oss, og som samtidig utfyller hverandre på en god måte. Nicholas Carr er skeptikeren her. Noe som ikke burde overraske gitt at han nylig gav ut boken «The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains». I det motsatte hjørnet står Clay Shirky, som er blitt nevnt på Droneland før, og argumenterer for at nu går alt så meget bedre. Eller rettere sagt så stiller han spørsmålet: «Does the Internet Make You Smarter?» Svaret er, såvidt Droneland kan tolke, tja.

Shallow Man

Droneland tenkte på tyske Blumfelds tekstlinje: «O weh, was ich so oberflächlich bin» da han leste denne tankevekkende teksten om hvorvidt utstrakt onlineaktivitet forhindrer dypere læring og gjør oss mer overflatiske:

«Dozens of studies by psychologists, neurobiologists, and educators point to the same conclusion: When we go online, we enter an environment that promotes cursory reading, hurried and distracted thinking, and superficial learning. Even as the Internet grants us easy access to vast amounts of information, it is turning us into shallower thinkers, literally changing the structure of our brain.»

Når Droneland ser omkring seg på den stadig voksende se-på-meg-kulturen og mangelen på innsikt i annet enn oppmerksomhet rundt egen person, så er det ikke usannsynlig at tekstforfatteren kan være inne på noe. For oppi denne navlebeskuende kulturen så blir vi mindre opptatt av det essensielle og mer opptatt av sludderet:

«As we multitask online, we are training our brains to pay attention to the crap.»

Før artikkelen konkluderer passe pessimistisk:

«There’s nothing wrong with absorbing information quickly and in bits and pieces. We’ve always skimmed newspapers more than we’ve read them, and we routinely run our eyes over books and magazines to get the gist of a piece of writing and decide whether it warrants more thorough reading. The ability to scan and browse is as important as the ability to read deeply and think attentively. The problem is that skimming is becoming our dominant mode of thought. Once a means to an end, a way to identify information for further study, it’s becoming an end in itself—our preferred method of both learning and analysis. Dazzled by the Net’s treasures, we are blind to the damage we may be doing to our intellectual lives and even our culture.

What we’re experiencing is, in a metaphorical sense, a reversal of the early trajectory of civilization: We are evolving from cultivators of personal knowledge into hunters and gatherers in the electronic data forest. In the process, we seem fated to sacrifice much of what makes our minds so interesting.»

Kanskje ikke så rart da at enkelte er begynt å snakke om slutten på vestlig sivilisasjon slik vi kjenner den?

Vestlandet vs Verden

Mens resten av verden er opptatt av bomben som ble funnet utenfor lokalene til TV-kanalen som viser serien «South Park» på Times Square i New York og andre aviser meldte om at Hellas var kommet til enighet med IMF og EU om betingelsene for en krisepakke, så var hovedsaken på bt.no følgende: «Stjal campingvogn med sovende russ». Nr. 2-saken var «Mistenker stor fart» og nr. 3-saken var «Syklister veltet». New York-bomben kom inn etter en reklamebreak ETTER disse tre «nyhetene», mens Hellas-bailouten ikke var nevnt med ett ord (i hvert fall ikke på forsiden). Godt å se at ignoransen lever i beste velgående i Vestlandets storavis.

Tech & politique?

Endelig en kommentar som sier noe fornuftig om hvordan teknologisk utvikling kan og vil påvirke politiske beslutningsprosesser. Dette etter at det ble avholdt en «historisk» fjernsynsdebatt ifm det forestående britiske parlamentsvalget.

Hm, kanskje Droneland må omdøpe taglinjen sin fra «poptrash & politique» til «tech & politique» nå? Watch this space!

Media, lekkasjer og anarki

Droneland skrev i går om kritiske motrøster til WikiLeaks, en ny nettbasert form for gravende journalistikk som spesialiserer seg på å avsløre folk, institusjoner og bedrifter som har makt og penger. Og det er klart at dette kan ha en rekke viktige funksjoner, som å avsløre korrupsjon og tilbakeholding/manipulasjon av informasjon.

Men som gårsdagens Droneland-post viste, så kan man like gjerne beskylde WikiLeaks for å manipulere virkeligheten. Tross alt velger de både vinkling og hva og hvordan de vil presentere dette, og det å tro at de gjør dette utelukkende i informasjonsfriheten og åpenhetens tjeneste ville være mer enn blåøyd.

Inntil videre har det forutsigbart nok haglet med blikk bak kulissene på denne organisasjonens skyggeliv, der Droneland har plukket ut denne informative og en som er lett naiv i sin hyllest samt en om WikiLinks tyske connection.

Nå må Droneland si at han er svak for den geriljaaktige og anarkistiske måten som WikiLeaks synes å operere på. Men hvis noen forsøker å fortelle ham at det WikiLeaks gjør er samfunnsnyttig, så stiller han seg ikke bare tvilende til det men tror derimot at WikiLeaks, i likhet med f.eks. Watergate-avsløringen, kan bidra til å svekke folks tillit til den rådende blandingen av demokrati og markedsøkonomi light så sterkt at det blir forandringer som de som står bak lekkasjen ikke nødvendigvis aner rekkevidden av.

Og det å kalle WikiLeaks for journalistikkens fremtid? Uhm... Men la oss inntil videre følge med på det WikiLeaks gjør og se hvilken effekt det har på det offentlige ordskiftet. Droneland tror dog at lekkerne selv vil komme til å underminere det de representerer. Som det heter i sangen: «Success has made a failure of our home». Les: for mye suksess er aldri sunt. Noe wikiene med tid og stunder vil finne ut.

Collateral Misinformation?

Hvor mye skal vi stole på WikiLeaks og helikoptervideoen deres? De fleste av Dronelands lesere har nok sett Irak-helikoptervideoen som nettstedet WikiLeaks, hvis formål er å offentliggjøre sensitiv informasjon om offentlig og næringsorientert virksomhet, har sluppet på dette nettstedet. At nettstedet med videoen er kalt Collateral Murder burde gi oss et hint om agendaen bak lekkasjen.

Derfor er Droneland ikke overrasket over at videoen i første omgang skapte ensidig (og forutsigbar) debatt om USAs krigføring i Irak. Men etter hvert dukket det opp motinnlegg som pekte på en rekke mangler ved måten WikiLeaks presenterte videoen på. Såsom dette blogginnlegget fra en tidligere amerikansk soldat som kjenner denne typen operasjoner fra innsiden. Når man leser dette blir man straks litt mer skeptisk til den ensidige fremstillingen fra WikiLeaks, en organisasjon som krever innsyn men som selv er rimelig lukket og hemmelighetsfull i sin form, og som media litt for lettvint synes å ha kastet seg på.

Informasjon vs motinformasjon? Kjør debatt!

Snivilisasjonskritikk

Droneland liker som kjent å pløye nettet for skatter fra fjernt og nært og iblant litt utenfor de deler av solsystemet som er kjent også. Noe som leder til at man iblant ramler over tekster som avstedkommer tips om musikk, filmer, litteratur, spill, utstillinger, sakprosa, etc etc til hans venner. Iblant presentert på bloggen, ofte sendt direkte til den Droneland føler enten trenger eller fordrer et innspill.

En overskrift av typen «The Collapse of Complex Business Models» er typisk for ting som tiltrekker Dronelands nysgjerrighet. Noe som på den ene siden kan virke tørt og forretningsmessig, viser seg iblant å skjule flere bunner. Så er tilfellet i denne teksten på bloggen til Clay Shirky.

Den handler i utgangspunktet om hvordan old media kan sikre sitt eksistensgrunnlag i et skiftende mediemarked. Og svaret er, det kan de kun hvis de skreller av, tja, sånn rundt 90 prosent av organisasjonen sin. Skumle tall å lese for de som jobber i bransjen og som frykter forandringer.

Det som likevel gir teksten flere lag er måten Shirky bygger opp argumentet sitt ved bruk av digresjoner. Heller enn en tørr analyse basert på løgn, løgn og forbannet statistikk, slik man ser i altfor mange tekster om new media, så viser han til boken «The Collapse of Complex Societies» (1988) av Joseph Tainter. Den tar for seg hvordan mange av de kjente sivilisasjonene ikke kollapset på tross av sin kulturelle sofistikasjon, men på grunn av den.

Tankevekkende lesning som fikk Droneland til å oppsummere ved å omskrive en tekstlinje fra en sang: «Civilisation is just another word for nowhere else to go.»

Droneland ble også minnet på at han har lest et par av Shirkys tankespinn før. Så dette blir en mann å følge med på fremover. Legger ham inn blant nyheter i kolonnen til høyre på Droneland. Han oppdaterer bloggen sin sjelden, men til gjengjeld er det tekster med substans når det endelig dukker opp noe. I motsetning til Hansa lever mannen faktisk opp til slagordet «lagret lengst, verdt å vente på». Og da fikk vi inn litt dissing av det vonde Hansa-ølet også.

Digital miljøkatastrofe?

Kan det tenkes at det å bruke digitale medier og vår konstante online-tilstedeværelse faktisk er mer miljøskadelig enn å lese gode, gamle papirmedier? Denne artikkelen tar opp noe Droneland har nevnt tidligere. Men han skal ikke være så skinnhellig at han ikke selv tilhører de som har omfavnet digitale medier i sin fulle bredde. Mest av praktiske årsaker. Men tankevekkende med artikler som denne som får en til å reflektere over påstanden om at å bytte ut papir med data nødvendigvis hjelper miljøet.

Hugos evangelium

Hva skulle vel Hugo Chavez finne på da han gikk lei av å sensurere sine undersåtter som forsøkte å ytre seg fritt på nettet? Jo, han oppretter sin egen blogg. Noe som bare bidrar til at han holder fast ved sin plass som en av våre favorittdiktatorer.

Video drepte platekarrieren

Man kan lure på om OK Go ble et offer for sin egen suksess som viralt musikkvideofenomen. Tross alt ble musikkvideoene deres sett av millioner, men platesalget var verken her eller der. Noe som nå har ledet til brudd mellom dem og EMI-eide Capitol Records.

I ulike presseskriv bedyrer begge parter at de er glade for at veiene skilles. Det vil gi EMI enda mindre cred enn de allerede har. Men langt mer tvilsomt er det om OK Go vil selge mer plater. Kanskje de faktisk må skrive noen virkelig gode låter også etter hvert og ikke bare lage kule videoer?

Lær å elske online-reklame

How I learned to love ads and stopped sneering at cynical attempts to make me part with my hard-earned cash! Interessant om hvordan det å blokkere reklame kan føre til at du indirekte underminerer det økonomiske grunnlaget for nettsteder som du er glad i. Greit å ha til ettertanke når man surfer nettet og rir prinsipper.

Reklamens makt

Da gratismediemodellen dukket opp ble det forutsatt at reklameinntekter skulle dekke den biten som forbrukerne ikke var villig til å betale. Men i en tid hvor både de tradisjonelle mediene står for fall, hvor medievirkeligheten er i full overgang til digital og hvor merkevarer ikke er hva de engang var, kan det finnes noe liv for såkalt «old media». Kun hvis de våkner opp og begynner å henge med i svingene.

Antipapirnostalgi

Droneland leser stadig vekk innlegg i norske aviser, og BT fremhever seg spesielt negativt her, om papiravisens fortreffelighet. Noe man bare kan si én ting til: Get real!

Men nå har «keeping it real» aldri vært det som har stått høyest på agendaen hos norske medier. Samtidig diskuteres det internt i redaksjonene hvordan man skal bringe ungdommen i hus som lesere. Vel, svaret er definitivt ikke trykksverte. Eller er det noen som tror at dagens tenåringer kommer til å abonnere på papiraviser, slik foreldregenerasjonen deres gjør? Eller mer korrekt, besteforeldregenerasjonen deres?

Droneland tilhører primærmålgruppen til papiravisene og burde vært fast etablert som leser av et lass av disse. Men det er han ikke. Faktisk har han kjøpt nøyaktig én papiravis i hele år, og selv dét var en tilfeldighet. Han befant seg nemlig på London-flyplassen Gatwick og skulle kjøpe vann før flighten sin. Vannflasken kostet to pund, men om du kjøpte avisen The Daily Telegraph til ett pund så fikk du vannet på kjøpet. You do the maths!

Du trenger ikke være siviløkonom for å forstå at modellen med å tjene penger på å påføre folk flest trykksverte på fingrene er spesielt drivverdig i det lange løp da. Så det trengs en nettrevolusjon. Men tro ikke at folk vil betale for det nå, slik mediemagnat Rupert Murdoch håper på. Nå da gratiskatten er ute av sekken og folk er blitt vant til å lese ting gratis på nett, så får du ikke folk til å betale for tjenesten. Vi betaler ikke! Vi betaler ikke! Det må andre inntektskilder til.

Droneland holder dog ikke pusten for at det skal skje noe interessant i norsk presse på nettfronten. De har ventet for lenge og det som har kommet online av norske aviser så langt har vært en veritabel skuffelse. Er det rart at folk flest bruker tiden på fjesbok, tvitring eller egne blogger? Og lese utenlandske aviser på nett, for de av oss som vil unngå et enøyd bilde av verden.

For sin del gleder Droneland seg derfor til at iPaden snart slippes for salg, sånn at lesningen av (den elektroniske) morgenavisen blir enda mer praktisk!

Masse(u)klokskap

Er den såkalte wisdom of crowds-tanken nødvendigvis alltid så klok? Således spør spaltist James Harkin. Han er riktignok litt ute og kjøre ved ukritisk å ta fakta servert av Gud-hater Richard Hawkins og dennes groupier for god fisk.

Likefullt syns Droneland at teksten rommer noen gode poenger, selv om enkelte av leserne henger seg opp i dette og mister av syne de større temaene som Harkin tar opp. Måten disse diskrediterer ham på er jo nettopp det Harkin selv påpeker er ett av problemene med debatter og demokrati på nett. En viss herlig ironi ute og går altså.

Dette poenget blir også påpekt av en av leserne, Thom Paine. Lenken går til hans ulike svar på guardian.co.uk. Sjekk f.eks. ut hans tanker omkring feminismens praktiske realiteter:

«Isn't it that - having found all the ways to make women feel shit about themselves, and so purchase more useless crap - advertisers and marketeers have now moved on to men?»

En syrlig mann som synes å ha fått balansen noenlunde riktig når det gjelder tingenes tilstand.

Hagland

Noe av det fascinerende med internett er alle disse sikkerhetspassordene man stadig vekk blir bedt om å skrive for at ditt eller datt skal bli godkjent. Iblant dukker det også opp noen rare ord og kombinasjoner av ord som er direkte fascinerende. Såsom dagens «on haggai». On haggai? Er det japansk for «henge med hagsa» kanskje? Innspill mottas med takk.

Herlig aggressivt

Mann kastet laptop fra 6. etage, skriver bt.no på forsiden. Nå syns Droneland dette er herlig aggressivt, men er vel dessverre bare nok et eksempel på hvilket nivå BT har på nettet, nemlig: Ingen nyhet er for liten til at den kan skrives om. Dette er faktisk enda mindre av en nyhetssak enn black metal-artisten hvis katt forsvant, som Droneland har nevnt tidligere. Det sørgelige er bare at bt.no aldri fulgte opp sistnevnte ved å utforske den musikalske fallouten av hendelsen i form av en rockeopera eller kanskje en aldri så liten black metal-operette? «Eine kleine Schwarze Kater musik.» Sistnevnte om det var en hannkatt da altså. Tenk hva skribenter som Charlie Brooker eller Marina Hyde kunne fått ut av dette. Nettjournalistikken trenger mer sarkasme!

Gangs of New York

Ungdomsgjenger i New York bruker Twitter for å disse rivaliserende gjenger og å arrangere slåsskamper. Endelig et nyttig bruksområde for all denne tvitringen!

Suspicious Minds

En mann i en brasiliansk småby driver og outer kvinner som er utro mot partnerne. Låter som et godt gammeldags eksempel på misogynisme. Men hvorfor er det ingen som gjør det samme med menn som er utro? Ville listen blitt for lang kanskje? Finnes det gifte menn som aldri har vært utro? Og er ikke monogamiet egentlig bare en moderne tvangstanke uansett? Det fantastiske er at militærpolitiet nå er involvert i saken, om vi skal tro denne rapporten. Droneland minnes den gamle nordnorske vitsen med punchline: «Ka e' problemet?»

Ikke alltid helt på nett

Nok en strålende kommentar fra Observer-spaltist Nick Cohen, som viser at det finnes folk på venstresiden som ikke er politisk korrekte. Noe sier Droneland at han burde vært lest av ledende folk i regjeringen. Da ville Audun Lysbakken neppe funnet veien inn i styre og stell. Det beste med Cohens rant er at han påpeker hvor lett – og lettvint – det er å engasjere seg i onlineprotester, fordi de egentlig ikke krever noe mer enn at de gir avsenderen mulighet til å være litt opprørt uten grunn og samtidig øke deres selvgodhet fordi de har gjort noe «godt» for «samfunnet»:

«There have always been people who have found reasons to take offence. In moments of high tension, you have always been able to find people who are offended if you will not give them reasons to take offence. But the heresy hunters who took offence at the feeble joke Andrew Neil used to introduce the BBC's This Week are a novelty. They belong to a new breed of digitally enabled puritan the internet has unleashed.»

Mye herlige spark både til høye og venstre i kommentaren, og han påpeker at nettet kan fungere både på godt og vondt. Men med fremveksten av nymoralismen, så finner vi stadig flere eksempler på at velmendende duster skaper mer vondt enn godt online.