Rape and the Maiden

Ser for meg at det vil bli skapt utallige kulturprodukter basert på DSKs eskapader – basert på medieståheien rundt ham og stuepiken samt hans hanky-panky med diverse andre mer eller mindre prominente fruentimmere.

Bare å glede seg til masse sirkus fremover. For man vil jo tro at DSK nå vil legge inn litt ekstra på å forsvare æren sin og gjenvinne tillit. For min del bare gleder jeg meg dersom han skulle bli valgt til prez i France & deretter blir møtt av sinte kvinnesaksdemonstranter overalt hvor han reiser: «Rapist! Rapist!»

Eller et nesten like underholdende scenario: DSK og Marine Le Pen går videre fra 1. runde i prez-valget – og MLP vinner!

Sundførs salmebok

Droneland har anmeldt det nye albumet til Susanne Sundfør, «The Brothel», og konkluderer med at hun har foretatt et kvantesprang fra debuten til dette monumentale andrealbumet, som har noe sakralt over seg – ergo overskriften.

Feminismens konsekvenser

Kan det tenkes at feminismen har hatt uante konsekvenser? At den rett nok har hjulpet kvinner, men at den har hjulpet menn enda mer? Det er noen av teoriene som luftes i denne saken, som får Droneland til å tenke på Marie Bergmans klassiske «Ingen kommer undan politiken» og den klassiske tekstlinjen om moren som observerer sin datter og konkluderer med at: «Nür du vuxit upp och blivit kvinna, lever du kanske som en mann.»

Dyrevernere får på kjeften av feminister

I sin typiske satiriske ånd har ONN (Onion News Network, herlig navnespoof på CNN) tatt for seg den ekstreme dyrevernsorganisasjonen pETA (people for ethical treatment of animals), som støttes av en rekke kjendiser, sine metoder for å tiltrekke seg oppmerksomhet – ved å bruke kvinnelige modeller som poserer nøgne men med grønnsaker og slikt plassert på (u)strategiske steder. På et plan kunne man spørre seg hvor mennene er, siden enkelte av oss heller vil se noen lettkledde hottiser. På et annet plan er det jo herlig at noen flere begynner å ta disse tullete veganerne på alvor og avkle (hm, kanskje det er feil ord...) argumentene deres.

Droneland minnes det dessverre nær glemte hip-hop-bandet DC Basehead, som i tekstheftet på en av sine plater gav uttrykk for følgende: «Can pETA please start doing something useful, like the ethical treatment of other human beings.» Word!

Sjekk Onion-videoklippet.

Kjerringråd

Ingen tvil om at det er for mange offentlige ansatte i kongeriket Norge når man hører om oppfinnelser som "Kvinnovasjonsråd". Det at Magnhild Meltveit Kleppas navn knyttes til det hele kan ei heller kalles noen fordel. Hvem er det som kommer på ting som dette? Og hva kan man egentlig si? I'm Every Woman, it's all in me?

Droneland er nesten fristet til å omskrive Public Enemy en smule: I wrote a letter to the government, the other day, I opened and read it, it said they were suckers. They wanted me for their feminist movement, or whatever, picture me giving a damn, I said never.

Tittelen kvinnovasjonråd er alene så pinlig at det burde være nok til å få godtfolk til å skjønne at dette er et steg i feil retning.

Holiday in Cambodia

Missegeneral Morten Traavik er i gang med nye Miss Landmine-eventyr. Etter suksessen i Angola (behørig nevnt i denne bloggen tidligere), står denne gang de heldige damer i Kambodsja for tur. Så får feminister og andre politisk korrekte si hva de vil.

Og, overskriften gav vel egentlig seg selv...

Kvinnemakt og -avmakt

Ukens Charlie Brooker-spalte fikk Droneland til å tenke på en klassisk setning av den skotske pop-poeten Ivor Cutler: «Women of the world take over, cause if you don't the world's gonna come to an end».

Feite kvinner og løgnene de forteller

Droneland ramlet over en sak om en britisk tv-programleder som er havnet i søkelyset fordi hun hadde en fedmereduksjon gjennom operasjon. Det viste seg at hun hadde begått den synd å lyve om dette og istedet hadde presentert en story om at hennes stadig mindre omfangsrike kropp var et resultat av omleggelse av diett og økt trening.

Journalisten lager et stort nummer av at dette er en debatt om hvordan kvinner oppfattes i det offentlige rampelyset. Sludder! Det påfalende er at dette overhodet blir en sak. For dette er en sånn typisk sak som viser at media egentlig ikke har noe å meddele oss og således får vi presentert ikke-saker som vi engasjerer oss i samtidig som de viktige sakene ikke blir belyst.

Problemet med "seriøse" mediekommentatorer og "korrekte" journalister er at de stadig går rett i mediefellen og gjør tabloidsaker som dette om til feministsaker. Det de ikke forteller er jo at dermed får de også noe ut av det. Sådan er det et gjensidig avhengighetsforhold mellom tabloidhodene og feministjournoene.

De gammeldagse tabloidene skaper gossip som folk kan slarve om på jobben mens kvalitetstabloidene kommenterer for the chattering classes slik at de kan føle at de er et hakk hevet over den slarvende almuen. Ikke ulikt frijazzens eller elektronikaens forsøk på å lage "kunst" som er intellektuelt utfordrende. En fin måte å føle seg intellektuelt hevet på for folk som egentlig kun henvender seg til en snever menighet av felles intellelle.

Kor e alle kvinnelige helter hen?

Sådan spør Susan Faludi, som er kommet seg etter sin 1992-Backlash og forsøker å sette gæmlis-feminisme på kartet igjen. Ny bok og le Guardian, not to their respect, får kjøre tre eksklusive utdrag. Om ikke annet så kjenner Faludis forleggere sitt chattering classes publikum godt igjen i salgstallene til the Guardian i Hampstead, bydelen hvor Londons velbeslåtte bürgere lar sine hundepassere walk their dogs. Formodentlig mens de selv svetter ut sitt overprisete helsestudio-medlemsskap. Man trenger ikke lese mye her for å ta hintet - dette er lidelse writ large. Om man ikke visste bedre skulle man tro at Faludi var blitt kortfestet. Alas er vi ikke så heldige. Og typisk nok, i en sak hvor mange sikkert kunne kommet med sobre betraktninger for å plassere Faludi tilbake på landjorden med oss andre dødelige, så er dette en sånn sak hvor leserne er avstengt fra å mene noe direkte. Så mye for Guardians "comment is free" konsept! Hm, ved nærmere ettertanke - låter ikke dette litt som Dagbladets patetiske slagord "sterke meninger"? Yeah, right!

Og forresten: kvinnelige helter, skal vi ikke heller bare si heltinner? Bare sånn som for å posere som sproglig ureformerte?

BWP (Bitches with problems)

Lenge siden den gamle NME-sluggeren Julie Burchill har gitt lyd fra seg, men i et betimelig innlegg i the Guardian lurer hun på hvor det er blitt av the red-blooded bitch udødeliggjort i mang en klassisk Hollywood-film og forlanger et snarlig comeback!

Den postfeministiske mannen

Hvem er den mest feministiske kandidaten i den amerikanske presidentvalgkampen? Vel, Barack Obama selvsagt. Som del av valgvinden som forhåpentligvis vil blåse ham til topps under primærvalgene i Iowa primo januar nullåtte, har Obama nå ikke bare fått Oprah Winfrey som støttespiller, nei han og hans kone, Michelle Obama, kurtiserer feminister i denne grisgrendte nøkkelstaten. Og ser ut til å treffe med budskapet om at Obama representerer den postfeministiske mannen. Han får også støtte fra forfattere som Alice Walker (The Color Purple), som beskriver Obama så her: “someone who honors the feminine values of caring for all”. Droneland er ikke overrasket over at Obama nå scorer blant feminister. Han var også den første av kandidatene som formulerte en gjennomgripende politikk for å takle HIV/AIDS og har hele tiden vært den av kandidatene som er mest positiv i forhold til homofili. Kanskje han virkelig er den postpolitiske presidenten USA trenger?