Shallow Man

Droneland tenkte på tyske Blumfelds tekstlinje: «O weh, was ich so oberflächlich bin» da han leste denne tankevekkende teksten om hvorvidt utstrakt onlineaktivitet forhindrer dypere læring og gjør oss mer overflatiske:

«Dozens of studies by psychologists, neurobiologists, and educators point to the same conclusion: When we go online, we enter an environment that promotes cursory reading, hurried and distracted thinking, and superficial learning. Even as the Internet grants us easy access to vast amounts of information, it is turning us into shallower thinkers, literally changing the structure of our brain.»

Når Droneland ser omkring seg på den stadig voksende se-på-meg-kulturen og mangelen på innsikt i annet enn oppmerksomhet rundt egen person, så er det ikke usannsynlig at tekstforfatteren kan være inne på noe. For oppi denne navlebeskuende kulturen så blir vi mindre opptatt av det essensielle og mer opptatt av sludderet:

«As we multitask online, we are training our brains to pay attention to the crap.»

Før artikkelen konkluderer passe pessimistisk:

«There’s nothing wrong with absorbing information quickly and in bits and pieces. We’ve always skimmed newspapers more than we’ve read them, and we routinely run our eyes over books and magazines to get the gist of a piece of writing and decide whether it warrants more thorough reading. The ability to scan and browse is as important as the ability to read deeply and think attentively. The problem is that skimming is becoming our dominant mode of thought. Once a means to an end, a way to identify information for further study, it’s becoming an end in itself—our preferred method of both learning and analysis. Dazzled by the Net’s treasures, we are blind to the damage we may be doing to our intellectual lives and even our culture.

What we’re experiencing is, in a metaphorical sense, a reversal of the early trajectory of civilization: We are evolving from cultivators of personal knowledge into hunters and gatherers in the electronic data forest. In the process, we seem fated to sacrifice much of what makes our minds so interesting.»

Kanskje ikke så rart da at enkelte er begynt å snakke om slutten på vestlig sivilisasjon slik vi kjenner den?

Asfaltindianere

En tredjedel av Mexicos indianere bor nå i byer, hvor de utgjør den nedre delen av den sosiale skalaen og blir ignorert og sett ned på av den i hovedsak europeisk-ættede majoriteten. Denne teksten ser på paradokset at Mexico som nasjon bygger sin identitet på at landet oppstod smertefullt i kjølvannet av conquistadorenes invasjon av Amerika og samtidig undertrykker sine egne urinnvånere.

Droneland vil likevel påpeke at det med å være nedlatende mot indianere ikke er uvanlig. Han har en personlig erfaring fra 2004, da han ble kjent med en colombiansk indianer som begynte å jobbe på hans lokale kaffebar i London. Denne hadde en utrolig livshistorie, som bl.a. omfattet 14 år som ulovlig innvandrer i Storbritannia. I sannhet det Destiny's Child ville omtalt som en «survivor».

Men at rasismen lever selv i en multikulturell by som London kom det raskt bevis på. For selv om denne colombianske indianeren jobbet minst like hardt – og etter Dronelands oppfatning hardere – enn sine kolleger, ble han både neglisjert og sett ned på av eiersken av kaffebaren og den øvre middelklassekretsen rundt henne.

For å ta et eksempel, så fikk alle som hadde begynt samtidig med ham automatisk en lønnsforhøyelse etter tre måneders prøvetid i bedriften. Unntatt den colombianske indianeren. Så Droneland oppfordret ham til å gå til manageren og forlange sin rett. Noe han gjorde neste dag og jublende fikk innnvilget samme lønnsøkning som sine kolleger. Droneland var stolt av sin colombianske venn da.

Men det skandaløse er at han overhodet måtte gå med lua i handa til den usle eiersken og forlange å få betalt når han jobbet hardere enn de fleste av sine kolleger. Sjokkerende også at det var en kunde og ingen av hans kolleger som stimulerte ham til å gå til sin overordnete. Men det var lite kjærlighet i den kaffebaren, som Droneland etter hvert fant ut. Mye griskhet og egoisme derimot.

Vi kan uansett ikke sitte her i det skinnhellige Europa og tro at vi er bedre enn den mexicanske majoriteten. Det er mye skit blant selverklærte liberalere og «siviliserte» her blant oss også. Og det skremmende er at de fleste av disse går rundt med en slik selvtilfreds mine og tror at de er bedre enn andre i sin selverklærte toleranse. Folk som har snudd Arnulf Øverlands tanke om at «du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» på hodet. Og folk lurer på hvorfor det er krise i verden om dagen? Look no further!

Den amerikanske psyken som eksportvare

En bok med tittelen «Crazy Like Us: The Globalization of the American Psyche» av skribenten Ethan Watters er noe Droneland får lyst til å lese. Ikke minst fordi han dermed minnes et besøk han hadde på CNN, hvor han og noen andre journalister hadde en rundebordsprat med en av kanalens stjernereportere, Christiane Amanpour.

Hun bablet om CNNs antiimperialistiske natur, hvorpå Droneland utfordret henne på hvorvidt ikke CNN representerte en american liberal fortolkning av verden og slik spredning av ett sett av verdier? Droneland oppsummerte disse ulne «liberale» verdiene som «californication». Et begrep inspirert av en albumtittel av Red Hot Chili Peppers, bare at Droneland snudde chilienes rosenrøde begrepsforståelse til et mer europeisk-skeptisk perspektiv.

Man skulle tro at en myndig dame som Amanpour ville ta dette på strak arm, men hun ble svar skyldig. Bevares. En fransk journalist gav etterpå uttrykk for stor glede over Dronelands spørsmålsstilling. Then he would, the bloody frog!