Oh those Russians!

Brutality, corruption, and morally ambiguous. Russia is the perfect setting for contemporary novels.

Dystopisk modernitet

Forfatterskapet til JG Ballard, som døde i fjor, er blitt omtalt som «dystopisk modernitet». Ikke minst ruver hans 1973-bok «Crash» høyt på listen over tidenes bøker. Ikke minst for sitt resonnement om hvor tankegangen om at vold er sexy leder oss hen. Selvsagt til bestyrtelse for de borgerlig korrekte, som helst ser at kunstnere undertrykker den delen av menneskenaturen vi ikke vil høre om. British Library har overtatt de gjenblevne papirene til Ballard, og i denne artikkelen får vi et lite innblikk om hva som er i vente når litteraturinteresserte neste vår kan dykke dypere ned i et av det siste århundrets mest interessante forfatterskap.

Ode til amerikansk engelsk

Nydelig dikt av poeten Barbara Hamby, der hun hyller amerikansk engelsk. Nå må Droneland innrømme at han etter flere år i London er blitt mer engelsk-engelsk i målet enn han var da han flyttet til den britiske hovedstaden, men en hyllest og kjærlighet til språk – uansett hvilket og hvilken dialekt/tilhørighet/tilknytning – er alltid velkomment.

Plagsomt moderne

Moderne litteratur er ikke mye å skryte av, og det er langtfra bare på våre breddegrader at man sliter med overvurderte ting av typen knaustrofobi. Noe denne omtalen fra Exiled Online viser. Når det er sagt, så er Droneland enig med en kommentar fra en av leserne om at russeren Victor Pelevin er verdt å lese. Men dessverre er det som oftest slik at mye av det som skrives er for å imponere andre heller enn at forfatteren synes å ha noe som helst som beriker leserens innsikt i menneskesjelen på hjertet.

Resirkulert suksess

Etter suksesspalten The Digested Read, som Droneland har referert til flere ganger, tilbyr The Guardian nå The Digested Watch. Altså gjør man nå liksom det samme med film som man gjør med bøker. Ha-ha, vittig. Men er det flere enn Droneland som føler at avisen på denne måten ikke gjør annet enn å vise at man er litt tom for ideer og at man tror at man uten videre kan overføre en suksessformel til en annen sektor? Og når avisen endelig var i gang, hvorfor ikke tilby The Digested Watch, Digested helt på tampen slik man gjør i form av The Digested Read, Digested?

Knaustrofobi

Kongeriket Norge har stått på hodet for Karl Ove Knausgård denne høsten og vinteren. I hvert fall om man skal tro litteraturkritikerne, som nesegrust har lagt seg i støvet for mannen som er i gang med dagboken «Min kamp». Et verk som samlet vil komme opp i snaue 5000 sider, der han i snirklete detalj gir oss sine mest intime betroelser. Men er folk flest egentlig så opptatt av dette? Eller er det bare den lille prosenten av befolkningen som utgir seg for å være vår felles åndselite som har latt seg forføre?

Heldigvis er det selv blant kultureliten begynt å dukke opp kritiske røster. Nå kan det godt være at Jan Kjærstad innerst inne er en smule misunnelig for at Knausgård har stjålet hans thunder, men vi knaustrofobikere tar imot alle gode innspill som en takk fra oven. Personlig har ikke Droneland noe imot Knausgård, som han kjente dengang de begge var i Studentradioen midt på 90-tallet. Men siden Droneland ikke var spesielt i den unge Knausgårds nevroser over en halvliter på Garage, så er han ikke spesielt mye mer interessert i den samme Knausgårds nevroser omgjort til midtlivskrise nå.

Også en brukbar kommentar om all denne knaustrofobien fra Morten Strøksnes. Men aller mest var nok en av Dronelands hags, som tørt hadde følgende å si om Knausgårds prosjekt: «Hvor skal han ta dette etterpå da? Skal han kanskje skyte seg selv?» En teori Droneland umiddelbart falt for.

Fiksjon vs faksjon

For noen år siden skrev forfatteren Zadie Smith en fin analyse der hun både så på forfatterens forhold til leseren og samtidig leserens rolle i forhold til forfatteren. En prosess hun skulle ønske var mer to-veis enn den ofte er (og kan være) i den praktiske virkeligheten. Denne lørdagen er hun tilbake i Guardian-spaltene med et essay om det å skrive essays. Eller rettere sagt, ifm hennes egen essaysamling spør hun seg om fiksjonen sliter med å beskrive virkeligheten. Hun spør fordi mange forfattere i likhet med henne nå gir ut essaysamlinger.

Så er det blitt en fraksjon for mye fiksjon, og følges denne nå av en friksjon for mye faksjon? (For å snu litt om på og redefinere en låttittel av Tim Finn, kjent fra bl.a. Split Enz og Crowded House.) Selv om Smith selv har følt en viss fiksjonsutmattelse velger hun å komme fiksjonen i forsvar. Så handler da også hennes egen essaysamling mest om litteratur, og hun nevner en rekke forfattere som har inspirert henne bare den siste tiden.

Smith trekker bl.a. frem den suverene novellesamlingen til J.G. Ballard (som Droneland har nevnt før) og en gammel Droneland-favoritt, nemlig belgiske Jean-Philippe Toussaint. Et par av hans bøker ble gitt ut på norsk rundt 1990 og på en måte kan han betraktes som en etterfølger til Jacques Tati og en forgjenger til folk som Erlend Loe. Bergen Filmklubb viste også en filmatisering av Toussaints «På badet», med en tørrvittig undertone og komisk distanse som man kan kjenne igjen hos nyere norske forfattere som f.eks. Marit Eikemo, hvis siste bok «Arbeid pågår» fortjener langt mer oppmerksomhet enn den har fått. Smith og Eikemo er begge forfattere som evner å bruke humor i skrivingen bl.a. ved å vise alle nevrosene som gjør menneskenaturen så fascinerende.

Homosensur

Det er sykt nok at forfatteren James Jones måtte stryke hentydninger til homosex i sin 1951-krigsroman «From Here to Eternity» (som det ble laget en klassisk Oscar-vinnende film av i 1953), men det er enda sykere at man 58 år senere fortsatt diskuterer de samme problemene og det amerikanske forsvaret fortsatt har en «don't ask, don't tell» policy når det gjelder homser og lesber i styrkene. Absurd!

En hyllest til dystopia

Droneland skrev en kort kommentar da forfatteren J.G. Ballard døde og anbefalte en samling av mannens komplette noveller, samlet i ett strålende verk. Ifm leting etter noko heilt anna, kom han over denne artikkelen der ulike Guardian-journos skriver om Ballards påvirkning på andre kunstarter enn litteraturen. En del opplagte navn, spesielt innen musikk. Også en fin-fin dissing av David Cronenbergs «Crash», en ubrukelig filmatisering av Ballards bok av samme navn, men samtidig ros til regissørens «Dead Ringers» (ikke minst grunnet Jeremy Irons glimrende fremstilling av filmens gynokologtvillinger).