Asfaltindianere

En tredjedel av Mexicos indianere bor nå i byer, hvor de utgjør den nedre delen av den sosiale skalaen og blir ignorert og sett ned på av den i hovedsak europeisk-ættede majoriteten. Denne teksten ser på paradokset at Mexico som nasjon bygger sin identitet på at landet oppstod smertefullt i kjølvannet av conquistadorenes invasjon av Amerika og samtidig undertrykker sine egne urinnvånere.

Droneland vil likevel påpeke at det med å være nedlatende mot indianere ikke er uvanlig. Han har en personlig erfaring fra 2004, da han ble kjent med en colombiansk indianer som begynte å jobbe på hans lokale kaffebar i London. Denne hadde en utrolig livshistorie, som bl.a. omfattet 14 år som ulovlig innvandrer i Storbritannia. I sannhet det Destiny's Child ville omtalt som en «survivor».

Men at rasismen lever selv i en multikulturell by som London kom det raskt bevis på. For selv om denne colombianske indianeren jobbet minst like hardt – og etter Dronelands oppfatning hardere – enn sine kolleger, ble han både neglisjert og sett ned på av eiersken av kaffebaren og den øvre middelklassekretsen rundt henne.

For å ta et eksempel, så fikk alle som hadde begynt samtidig med ham automatisk en lønnsforhøyelse etter tre måneders prøvetid i bedriften. Unntatt den colombianske indianeren. Så Droneland oppfordret ham til å gå til manageren og forlange sin rett. Noe han gjorde neste dag og jublende fikk innnvilget samme lønnsøkning som sine kolleger. Droneland var stolt av sin colombianske venn da.

Men det skandaløse er at han overhodet måtte gå med lua i handa til den usle eiersken og forlange å få betalt når han jobbet hardere enn de fleste av sine kolleger. Sjokkerende også at det var en kunde og ingen av hans kolleger som stimulerte ham til å gå til sin overordnete. Men det var lite kjærlighet i den kaffebaren, som Droneland etter hvert fant ut. Mye griskhet og egoisme derimot.

Vi kan uansett ikke sitte her i det skinnhellige Europa og tro at vi er bedre enn den mexicanske majoriteten. Det er mye skit blant selverklærte liberalere og «siviliserte» her blant oss også. Og det skremmende er at de fleste av disse går rundt med en slik selvtilfreds mine og tror at de er bedre enn andre i sin selverklærte toleranse. Folk som har snudd Arnulf Øverlands tanke om at «du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» på hodet. Og folk lurer på hvorfor det er krise i verden om dagen? Look no further!

Den amerikanske psyken som eksportvare

En bok med tittelen «Crazy Like Us: The Globalization of the American Psyche» av skribenten Ethan Watters er noe Droneland får lyst til å lese. Ikke minst fordi han dermed minnes et besøk han hadde på CNN, hvor han og noen andre journalister hadde en rundebordsprat med en av kanalens stjernereportere, Christiane Amanpour.

Hun bablet om CNNs antiimperialistiske natur, hvorpå Droneland utfordret henne på hvorvidt ikke CNN representerte en american liberal fortolkning av verden og slik spredning av ett sett av verdier? Droneland oppsummerte disse ulne «liberale» verdiene som «californication». Et begrep inspirert av en albumtittel av Red Hot Chili Peppers, bare at Droneland snudde chilienes rosenrøde begrepsforståelse til et mer europeisk-skeptisk perspektiv.

Man skulle tro at en myndig dame som Amanpour ville ta dette på strak arm, men hun ble svar skyldig. Bevares. En fransk journalist gav etterpå uttrykk for stor glede over Dronelands spørsmålsstilling. Then he would, the bloody frog!

Katt lurt av psykolog

Hmm, så katter er ikke så smarte som katteentusiastene vil ha det til. Hvorfor er ikke Droneland overrasket...?

Forboden kjærleik

Droneland vet ikke om en Gabriel Garcia Marquez referanse («Kjærlighet i koleraens tid») eller AC/DCs «You Shook Me All Night Long» passer best i dette tilfellet, men han håper da inderlig at ordføreren i en by i Texas virkelig finner kjærligheten sammen med sin ulovlige innvandrerkjæreste. Gay love in town hall in Texas. Who'da thunk? Men vakkert, å så vakkert dersom dette blir århundrets kjærleikssaga. Og la oss håpe at ingen amerikanere som er knøttsmå i hodet ødelegger for de to.

Lurer vi oss selv?

En new zealandsk forsker hevder at menneskeheten er blitt mer intelligent med årene og at vi ble spesielt mye smartere i løpet av forrige århundre. Droneland lar seg ikke sånn uten videre overbevise. Det er åpenbart at det hele er avhengig av hvordan man definerer eller omdefinerer intelligens. At gammeldagse IQ-tester ikke er tingen er opplagt. Troen på at det moderne mennesket nødvendigvis er mer sofistiskert enn tidligere generasjoner er kanskje besnærende, men når det kommer til stykket kanskje like mye et utslag av en blanding av ønsketenkning og ikke minst intellektuelt snobberi.

Smått er godt... slight return

Droneland vil dog legge til at smått ikke alltid er godt. F.eks folk som bruker store ord men som er liten i hodet. Noe vi gjerne kan si på engelsk også: big words, small mind. Da er ikke livet lett... Eller for å gi det en ibsensk vri: der alle tenker smått, tenker ingen meget! He-he...