Paradokser ved reisens slutt

Ingen salme, bare et aldri så lite paradoks at Droneland har begått sin mest aktive bloggemåned i nullåtte nå nettopp i august og likevel bestemmer seg for å parkere bloggen. Årsaken er så enkel som at han blir opptatt med ymse jobbprosjekter fremover og det krever all hans tid. Droneland i sin nåværende form vil bestå som en "sovende" blogg, men det blir altså ingen oppdateringer. Kanskje Droneland en vakker dag vil gjenoppstå, men for øyeblikket sier han bare: Takk til alle dere som har fulgt med på reisen!

Feita kjør?

Hva i alle dager har fått de britiske konservative til å løpe ut og gjøre økningen av velstandsmager til et politisk tema? Ikke bare bryter det med høyresidens ønske om mindre statlig inngripen slik the Times skriver, det er også ubegripelig at man foretar et slikt utspill når egne parlamentsmedlemmer og mange velgere ikke klarer å ha selvdisiplin på området. Har Cameron og hans helsepolitiske talsmann, Andrew Lansley, mistet den populistiske touchen som har gjort toryene så uimotståelige i meningsmålinger etter suksessen i lokalvalget i mai i år?

Det er forresten synd at bildet av toryen Eric Pickles som man finner i papirutgaven av the Observer ikke har funnet veien med på nettutgaven av Catherine Bennetts kommentar til temaet. Bildet liksom bare understreker hennes herlige syrlige tone.

Rock the Steve Bell!

Som vanlig en herlig satirisk tegning fra Guardian-illustratør Steve Bell. Denne gang om hvordan den ikke spesielt objektive nyhetsstasjonen Fox News velger å foreta sin helt egen fortolkning av Barack Obama. Mer Steve Bell.

Amoralsk fotball

Den britiske komikeren Russell Brand er kanskje et husholdningsnavn på de britiske øyer, selv om han nå også har fått skåret seg ut en liten nisje internasjonalt etter at han overbeviste i den nerdete komedien Forgetting Sarah Marshall, som for tiden går på norske kinoer. Så stor er han dog i UK at the Guardian for lenge siden gav mannen en egen fotballspalte, som er tilbake på trykk f.o.m. denne helgen etter at spalten måtte vente til OL var over – noe han nevner i tekstens åpningsparagraf. Bedre blir det dog når han går inn på hvorfor han liker fotball: Fordi det er en fullstendig amoralsk greie og fortsetter så her:

"(...) the game is entirely governed by sponsorship, agents and roasting - of course it is. How could our national game not reflect our national character? They say societies get the government they deserve and perhaps we get the sport we deserve too (...)"

Hinsides den seksuelle revolusjon?

I denne featurekommentaren fra Göteborgs-Posten er det en del fine betraktninger rundt dette med hvordan det eneste som har overlevd motkulturen på 60-tallet er den seksuelle revolusjonen. Bare synd at kommentaren/artikkelen ikke ender opp i noe annet enn en litt for prektig kritikk av konsumkulturen, for så lettvint er det jo ikke. Når det er sagt, så er det opplagt for alle med litt antenner at den almene kulturen forlengst har endt opp som en middelmådighetenes kultur, der minste-felles-multiplum råder. Grunnen til det er dog ikke ny, det er bare at flere deltar i det kulturelle uttrykket. Dessuten, det at folk ikke våger å bryte ut av flokken og forfølge sin egen stemme er heller ikke akkurat noe nytt fenomen. Feighet og fordom har gått hånd i hånd i store deler av verdenshistorien.

Fotball vs media

Mye strålende fotballrelatert stoff i Guardian på nett. Såsom denne storyen om hvordan lokalavisen The Northern Echo (og en annen lokalavis) er blitt nektet adgang på kampene til sitt hjemmelag Hartlepool United, som forlangte at avisene skulle skrive under på en kommersiell avtale med klubben. Små fillelag nedover i divisjonene som begynner å leke at de er Man Utd? Like hello? Derfor strålende når The Echo svarer med bannlysingen ved å publisere en tegneseriestripe i samme stil som gamle svart/hvitt-fotballtegneserier. Genialt!

Stoke Transfer

Det er en fryd å kunne lese så velskrevne og informerte tekster om fotball. Sjekk bare ut Marge Simpson-referansen. En type skriving om sport der man sorgløst leker seg med ord og popkulturelle referanser vil nok aldri finne veien til norske medier.

Forresten interessant hvordan artikkelen viser at Stoke City ble tappet for spillere i løpet av 70- og 80-tallet, og det har jo tatt laget frem til inneværende sesong å komme seg tilbake i den engelske toppdivisjonen. Kanskje Droneland må gjenta sin visitt på White Hart Lane for å se ligaoppgjøret mellom Tottenham-Stoke? Den første live fotballkampen han så i England.

Kvinnelig visepresident?

Alle som noenlunde behersker kunsten å tenke strategi vil ikke bli overrasket over at republikanernes presidentkandidat valgte en kvinne som sin visepresidentkandidat. Et par navn er blitt slengt omkring de siste ukene, deriblant Alaskas guvernør Sarah Palin, som nå nettopp er blitt McCains running mate. I et åpenbart forsøk både på å appellere til eget partis konservative base og kvinner som er frustrert over at Hillary Clinton ikke nådde frem i den demokratiske nominasjonsprosessen, synes det som om McCain har skutt gullfuglen. I tillegg er Palin 28 år yngre enn gæmliskandidaten selv og gir dermed den republikanske kandidaten et sårt tiltrengt ungdommelig pust i kampen mot Barack Obama for å bli USA neste prez.

Den tredje veien

I en ny bok sier tidligere minister i Clinton-regjeringen, Robert Reich, at tanken bak en såkalt "tredje vei" ("the third way") ikke er realistiske. Han mener at næringslivet må konsentrere seg om å tjene penger, og ikke bedrive såkalt "sosial" virksomhet – i et ekko av Nobelprisvinner i økonomi, Milton Friedman. Sosialpolitikk må overlates til politikerne ifølge Reich. Les mer her.

Vannpolo

Droneland bare falt for dette bildet tatt av Reuters-fotograf Yusuf Ahmad. De to guttene dusjer seg i vann fra en kilde i Maros-området i Indonesias Syd Sulawesi provins. Det har vært ekstrem tørke i området, noe som har tvunget folk til å bruke apostlenes hester for å få lange avstander for å få tak i vann. Uansett, et nydelig bilde som både fanger en konkret situasjon men samtidig gjør et abstrakt på en nesten kunstnerisk måte. Droneland vurderer nesten å kjøpe bildet.

Pearls, Politics & Power

Som kjent har Droneland lenge betraktet Condoleezza Rice som et moteikon. Ikke minst fordi hun vet hvordan å bruke klær på en måte som utstråler autoritet. Sentralt i dette står Condis bruk av accessories – ikke minst perler, noe feministen Germaine Greer påpeker i denne kommentaren. Med en herlig sendup av Hillary Clinton i siste setning. Yeah!

Sjekk også ut denne bloggen som tar et noe alternativt blikk på Condis bedrifter, under taglinen "I keep track of Condoleezza's hairdo so you don't have to".

Naken i et hav av sex-leketøy

Det må trygt kunne sies at den israelske ambassadøren til El Salvador ble funnet i en kompromitterende posisjon da el salvadoransk politi ankom ambassaden: bastet, bundet, katastrofalt overforfrisket og omgitt av sex-leketøy. Sukk, hvorfor kan ikke norske diplomater være like skandaløse?

Post OL

Dronelands OL-interesse kan kjapt oppsummeres som herreturn, stup for menn og ymse sprintetapper. Det beste ved OL – slik det også er ved større fotballturneringer – er likevel når The Guardian drar i gang sine minutt-for-minutt skildringer av det som skjer. Ofte bedre enn å se selve øvelsene på fjernsyn. Ta bare smålekre formuleringer som dette fra OLs siste dag:

"Half time in the basketball and Spain have got it back to an eight-point deficit, which is pretty encouraging given that their total salaries are probably less than what Kobe Bryant pays in dog food."

Kvinnene, geriljaen og Colombia

Det har lenge vært spådd at geriljabevegelsen FARC i Colombia vil måtte gi opp sin væpnede kamp. En interessant årsak til dette er at det er de kvinnelige geriljakjemperne som har benyttet seg av amnestiet som den colombianske regjeringen har gitt til medlemmer av geriljaen. At kvinnene her går foran gir en god anledning for å sitere en gammel låt av den skotske performance-poeten Ivor Cutler: "Women of the world take over, cause if you don't the world's gonna come to an end."

Raw Like Sushi

To jenter i New York foretok et lite eksperiment som kombinerte to av deres favoritt interesser: shopping og sushi. De bestemte seg for å sjekke om restauranter og butikker som selger sushi virkelig leverte varene som stod på etiketten. Resultatene var avslørende: to av fire restauranter og seks av de ti butikkene jentet testet hadde minst en feiletikett. Først og fremst ved at de solgte billig fisk som om det var en mer eksklusiv fiskeart. På et annet plan viser det også hvor langt teknologien er kommet når man kan bruke den til hverdagslige ting som dette og at forskning slett ikke behøver å være begrenset til akademia. Nok et steg i retning av demokratisering av vitenskapen og enda en deilig finger i ansiktet på teknoskeptikerne der ute.

Dessuten gav dette Droneland en mulighet for å begå en referanse til Neneh Cherrys debutalbum Raw Like Sushi, som inkluderte hennes største hit.

Ute av synk

De franske synkronsvømmerne under Atlanta OL 1996 hadde planer om å skape en forestilling som kombinerte kunst, sport og humanisme. Det ble for mye for franske politikere:

For the Atlanta Games in 1996, the French synchronised swimming team prepared a routine based on the Holocaust. They were to goose-step toward the pool, before diving in and re-enacting the arrival of female Jews at the concentration camps, their abuse by Nazi doctors and their last march to the gas chambers. It would be set to music from Schindler's List. Alas, reminding us why politicians should never meddle in sport, they were ordered to abandon the enterprise by the then French sports minister, despite their protestations that it had "great emotional value".

Nok et eksempel på hvorfor politikere aldri må blande seg inn i sport. Men Droneland gleder seg til det amerikanske lagets bidrag i Beijing-OL, som treneren deres forklarer slik:

(...) he has gone back to the Bible for inspiration; he claims the routine is so complex many who see it will not understand it.

Les mer i denne artikkelen.

Polygami forlenger livet!

Forskere ved universitetet i Sheffield har sett på kulturer som praktiserer monogami versus de som praktiserer flerkoneri. Konklusjonen er klar: det er bra for helsen og livslengden å ha flere partnere. Droneland noterer dette som nok en midtfinger i trynet på nymoralistene. Hvordan noen overhodet kom på det kjedelige konseptet monogami er jo helt ubegripelig, og nå støtter altså forskning opp om at dette slett ikke er sunt.

Gi oss i dag vår daglige kopp kaffe

Hvem er det som sier at kaffe er usunt? Ikke Droneland, som benytter enhver anledning til å misjonere for kaffens gleder og goder. Som denne feature-artikkelen fra The Independent som nærmest ender i en formaning om å drikke mer kaffe. Noen laster må man jo tross alt ha!

Tattoo Olympics

OL-deltakere tatoverer seg også. Noe denne fotoserien fra The Guardian viser.

Boken som gir USA president McCain?

Nå tror ikke Droneland at en barnebok alene vil avgjøre utfallet av årets amerikanske presidentvalg, men ettersom målingene viser at det er tett mellom kandidatene John McCain (R) og Barack Obama (D) er det slik at alle monner drar. Eller som det heter i reklamene til den britiske supermarkedkjeden Tesco: Every little helps. Når så Meghan McCain, datteren til John, gir ut barneboken My Dad, der hun maler sin far i rosenrøde farger, er det lett for kyniske europeere å spy av denne overdosen schmaltz. Men ta en titt på amerikanske smaksløker og du skal slett ikke se bort fra at denne lille boken kan bidra til å velte det tilsynelatende ustoppelige valgkamptoget til Obama. Til stor fortvilelse for sistnevntes europeiske groupies.

Iran Maiden

Droneland koser seg stadig over britiske avisers evne til å lage treffende overskrifter, og sukker samtidig: Hvorfor kan ikke det norske språket være like rikt når det gjelder ordspill som det engelske? (Og hvorfor er norske aviser så dårlig på overskrifter?) Denne gang er det London-gratisavisen thelondonpaper som gir en strålende omtale til filmutgaven av Marjane Strapanis overraskende tegneseriehit Persepolis, som nå foreligger på DVD, under overskriften: "An Iran maiden".

Radikale Cameron?

I sommer gjorde den britiske Tory-lederen David Cameron noe interessant da han gav sine parlamentsmedlemmer en leseliste på 38 bøker, men hvorfor skulle han så gå hen og gi ut sin egen bok? I boken, som ble sluppet i går, slår Cameron fast at han har tenkt å være like radikal som Thatcher og like briljant som Benjamin Disraeli. Der er vi på en måte også litt inne på problemet til Cameron: heller enn å modellere seg på seg selv så modellerer han seg på andre. Kanskje det er derfor flere av oss har problemer med ham som Tory-leder? Vel, i tillegg til kostskolebakgrunnen hans. Når noen har levd et slik priviligert, beskyttet liv som Cameron tviler man liksom litt på at han vil våge å være like radikal som Maggie. I tillegg er det noe ubehagelig over en leder som skyver idolene sine foran seg, som om han rett og slett ikke helt stoler på seg selv. Og vi ser hvordan det har gått med Gordon Brown i statsministerstolen...

Kunstig sport neste?

Etter at kinesiske myndigheter innrømmet at de under åpningsseremonien av Beijing-OL tok i bruk kunstige virkemidler foreslår Charlie Brooker like godt at London-OL om fire år kan arrangeres virtuelt. Ingen fuckups, og garantert billigere enn det spetakkelet man holder på å stelle i stand i den britiske hovedstaden.

På fisketur i utopia

Madeleine Bunting er med sin chattering classes politiske korrekthet ikke akkurat Dronelands favorittspaltist i The Guardian, men når hun setter fingeren på hvorfor resten av verden ikke bør importere en skandinavisk velferdsmodell er hun spot on:

It's easy to romanticise the welfare priority and democratic values, but it's all built on very un-British restrictions of freedom.

Og det allerede i ingressen før hun peker på hvordan det nordiske tenkemønster er styrt av en ubehagelig vanetenkning som leder til sosial kontroll og at folk undertrykker sine naturlige lyster:

On successive visits to Denmark, Norway and now, just back from two weeks in Finland, I've kept bumping up against the same puzzling phenomenon: a kind of unquestioning assumption of how things should be, a form of social control about the way to behave and one's responsibilities to others.

Hvem sier at pietismen er død? Kanskje den bare har dukket opp i nye, fjongere klær? Det er åpenbart at det gamle ordtak om at "hvor alle tenker likt, der tenker ingen meget" fortsatt lever i beste velgående i våre nordiske land. I hvert fall om vi skal tro på utlendingene. Noe vi kanskje burde bli flinkere til i den selvgode steinrøysa vår?

Beskjedenhet er en død

Rebecca Wang, en nær bekjent av Prince Charles, er blitt så skremt etter å ha blitt rundstjålet i sin luksusleilighet i Londons poshe Mayfair-strøk at hun midlertidig har bosatt seg på det velkjente hotellet The Dorchester i Park Lane. Rommet har en pris på £863 pr natt om vi skal tro denne rapporten fra The Daily Mail. Hun håper å få dekket de ikke akkurat moderate hotellutgiftene på innboforsikringen. Samlet kan det være snakk om mer enn £100.000. En venn understreker heldigvis at frøken Wang er en jordnær og beskjeden jente:

A friend says: "Rebecca was raised in a house with servants. She has been waited on hand and foot all her life. She could have been spoilt. However, she is a very modest, sweet and kind girl."

Puh, godt å høre at hun ikke er grådig. Droneland var et ørlite øyeblikk bekymret for at Wang kunne være en smule bortskjemt.

Ville hester

Mustangen brukte å være præriens stolthet og for rundt hundre år siden var det fortsatt to millioner ville hester i den amerikanske villmarken. I dag snakker vi heller om 25.000 mustanger som fortsatt løper fritt på prærien – og færre vil det bli om politikerne i kombinasjon med ymse lobbygrupper får det som de vil, noe denne boken forteller alt om.

Virkelige uvirkeligheter

Droneland er som kjent en stor fan av Guardian-spalten til Charlie Brooker, men alt før mannen begynte med sin ukentlige spalte foretok han hver uke et blikk på høydepunkter og dybdepunkter av det som vises på britisk fjernsyn. Ofte så underholdende at du ikke følte behov for å se selve programmet, siden dette etter å ha lest Charlies spalte uvegerlig ville måtte bli en nedtur.

Ta bare denne spalten der han tar for seg den pågående sesongen av Big Brother (hm, holdt på å skrive Big Bother der...). Jepp, de holder fortsatt på med BB i UK. Uansett, Charlies beskrivelse av deltakerne er ubetalelig. Ta bare disse beskrivelsene av Lisa og Mario:

Lisa is a Robert Crumb fantasy made flesh, all sturdy calves and shot-putter stance, while Mario looks like a Spitting Image puppet of Sly Stallone crudely whittled from a gigantic boiled ham by a madman in a hurry. His neck is 10 times wider than his skull and resembles a weightlifter's sunburned thigh; atop it sits the head of a cartoon Roman locked in a permanent "O-Face".

Bartolomeus

Droneland ramlet over en Q&A i gratisavisen thelondonpaper med frontmannen i Weezer, Rivers Cuomo, der han forklarer hvorfor han er innehaver av en høyst kledelig mustasj. Avisen spør: You're sporting an impressive moustache – what was the inspiration?

My first child was born a year ago and I was looking through pictures of me when I was born and noticed my father had an amazing moustache. I wanted my daughter to be able to look back at her baby pictures and see her dad looking as cool.

Nannyfornia

Det er ikke grunn at den amerikanske vestkysten gjerne blir omtalt som "the left coast", der California spesielt utmerker seg som delstaten hvor folk flest er så liberal at de tipper over i det fascistoide. Ikke minst ser vi dette i stadig nye utslag av barnepikementaliteten som gjør seg gjeldende overfor delstatens innbyggere. Noe en feature i dagens The Times tar for seg:

The outdoor smoking ban (...) is just one example of a frenzy of puritanical edicts from California's politicians that in the past few weeks has outlawed trans fat in all restaurant food, prevented LA supermarkets from handing out plastic bags, and put a halt to fast-food joints opening in the suburb formerly known as South Central. Other recent bans -and attempted bans - have challenged such monumental threats to human wellbeing as helium balloons, camp fires, circuses, swearing, texting while stopped at traffic lights, anything made from a dead kangaroo, dogs sitting on drivers' laps, homeschooling, rodeos, unordered tapwater in diners, spanking, nude beaches, and (this is true) the use of sexually-discriminating terms such as “Mom” and “Dad” in school classrooms.

Olympiske toner

Droneland er ikke spesielt opptatt av det som skjer under OL i Beijing, men det fins jo alltid trivia som dukker opp som konsekvens av store fesjå som dette og Guardian leverer som vanlig med denne artikkelen hvor de har sporet opp de 205 nasjonalsangene som potensielt kan bli spilt under årets Olympiade. Aller best er likevel listen der avisen velger de ti beste nasjonalhymnene, der Droneland spesielt merket seg disse to kandidatene:

Bangladesh: My Golden Bengal
A wonderful anthem that sounds like it was written for a stroll along the Seine. It really needs Jacques Brel. Which is probably not what the Bangladeshi composer had in mind.

US Virgin Isles: Virgin Islands March
It's Mary Poppins! One of the few anthems to literally pull out all the bells and whistles. This should be a soundtrack to a kid's film.

Les mer om nasjonalsangene og scroll nedover da listen over topp 10 er sist i artikkelen.

Black Moses

"Who's the Black Private Dick, That's A Sex Machine To All The Chicks"... Isaac Hayes er død. Men ikke uten å gi verden flere uforglemmelige øyeblikk. Ikke minst hans deltakelse under Oscar-utdelingen 1972, der han fremførte sin funkhymne Shaft og fikk middle America til å sette kaffen i halsen. Må han vakne opp til et gedigent funkparty i himmelen!

Milde Moses!

Speileggene blir ikke de samme dersom du har Jesus med deg på kjøkkentjeneste...

(Takk til Eirik J for tips.)

Mr T's Commandment

Nok et eksempel på overreaksjon fra humørløse amerikanske bøger? En tv-reklame der Mr T i en reprise av sin rolle fra The A-Team utfordrer en kappgjenger til å få opp tempoet (eller get ur freak on, som Missy Elliott utvilsomt ville sagt det) ved å bombardere ham med Snickers-sjokolader, er blitt offer for en kampanje av amerikanske homser. Uten at den engang er vist i USA! Mens reklamen avstedkom to mindre klager i Storbritannia da den ble vist der, så reagerer altså politisk korrekte amerikanere selv uten at reklamen blir vist i hjemlandet. Og så lurer de samme folka på hvorfor begrepet "liberal" er blitt et skjellsord...?

Talula Does the Hula From Hawaii

Jepp, overskriften her er faktisk navnet et foreldrepar har gitt sin datter. Denne var til gjengjeld så flau over navnet foreldrene hadde gitt henne at en domstol på New Zealand grep inn og plasserte datteren i et fosterhjem. Men kanskje du er en av de som uten blygsel ville kalt ditt barn noe slikt som Stallion, Yeah Detroit, Fish & Chips, Twisty Poi, Keenan Got Lucy eller Sex Fruit? Som leseren vil forstå så er det faktisk foreldre som allerede har gjort dette. Oh, what a world!

Immaterial Boy

Broren til Madonna har skrevet om sitt liv i skyggen av superstjernen, og the Guardian tilbyr oss boken i sin uforliknelige the digested read spalte.

Avshoppet!

Droneland har egentlig ikke noe forhold til forfatteren Philippa Gregory, men kan fullt ut slutte seg til følgende shopping-råd fra henne:

"If you buy something that costs £1,000 and wear it once, that's what it will have cost. If you wear it a hundred times, it works out at £10 per wear. That's a bargain."

De som måtte være interessert kan lese resten av denne kjappe Q&Aen.

Forbrytelse og straff

Den britiske sprinteren Dwayne Chambers innrømmet frivillig at han tidligere hadde brukt steroider for å fremme sin innsats på idrettsbanen. Følgelig er han blitt utestengt for deltakelse i den britiske troppen under Beijing-OL. Chambers mener det er urettferdig at han som innrømmer gamle synder blir straffet når han nå er clean. Damn right!

Hans forsøk på å komme seg med i troppen likevel er i dag blitt forkastet av britisk høyesterett. Skandaløst nok i seg selv. Men hva skal man si om den dømmende tonen som Guardian-leserne utviser i kommentarene sine? Som kjent er det en naturlig link fra pietismens forbudstankegang til den moderne venstresidens moralisme. Men det er sjelden det blir så tydelig.

Jag blir hellre jagad av dvärgar

Iblant skulle man ønske man var i Stockholm. Som når gutta på bloggen Bögjävlar (eller i hvert fall en av de) inviterer til et arrangement kalt Mums Mums som markedsføres så her:

Kom tidigt - det kommer bli kalabalik! Ej handikappvänligt, men däremot väldigt dvärgvänligt!

Hip-hop-politikk

Eller kanskje heller ikke-hip-hop-politikk. For som dette intervjuet fra hip-hop-magasinet XXL viser så er det ikke alle i USAs hip-hop-community som er helt au fait med hvem den demokratiske prez-kandidaten Barack Obama er. Bare spør millionselgeren DMX, eller kanskje ikke. Her er et fornøyelig utdrag fra det lengre intervjuet...

Are you following the presidential race?
Not at all.

You’re not? You know there’s a Black guy running, Barack Obama and then there’s Hillary Clinton.
His name is Barack?!
Barack Obama, yeah.
Barack?!

Barack.
What the fuck is a Barack?! Barack Obama. Where he from, Africa?

Yeah, his dad is from Kenya.
Barack Obama?

Yeah.
What the fuck?! That ain’t no fuckin’ name, yo. That ain’t that nigga’s name. You can’t be serious. Barack Obama. Get the fuck outta here.

You’re telling me you haven’t heard about him before.
I ain’t really paying much attention.

I mean, it’s pretty big if a Black…
Wow, Barack! The nigga’s name is Barack. Barack? Nigga named Barack Obama. What the fuck, man?! Is he serious? That ain’t his fuckin’ name. Ima tell this nigga when I see him, “Stop that bullshit. Stop that bullshit” [laughs] “That ain’t your fuckin’ name.” Your momma ain’t name you no damn Barack.

(Takk til Morten T for tips.)

Maggie

Ting tyder på at Margaret Thatcher vil være kontroversiell selv når hun dør. Kanskje spesielt like etter at hun dør, siden det nå er blitt rapportert at hun vil bli gitt en statsbegravelse. For mens enkelte vil huske henne som den som gjeninnførte markedsøkonomien på sentrale områder i britisk økonomi, vil andre ære henne som den som brakte "great back into Britain". Ikke akkurat den ansiktsløse snillismen som preger norsk politisk konsensus.

Tough on crime?

Et prosjekt for å undersøke ungdomsgjenger i en britisk by viser at metodene for å slå ned på gjengenes virksomhet ofte virker helt mot sin hensikt. I stor grad fordi myndighetene ikke forstår gjengenes skiftende natur og sosiale funksjon. Kanskje tankegangen bak "tough on crime, tough on the causes of crime" må revurderes litt i lys av dette?

No Oil Today

Mens vi i Norge velter oss i oljepenger takket være et stabilt demokrati og liberale tradisjoner er det ofte annerledes i Afrika, der korrupsjon er en naturlig del av hverdagen når olje blir oppdaget. Et godt eksempel er oljeboomen som er blitt foreskrevet for det pittelille landet São Tomé & Príncipe. Eia var vi ikke der.

Mama Said Knock You Out!

A kiss is just a kiss? Ikke når du driver med kampsport og motstanderen din heter Heath "The Crazy Horse" Herring"...

Latinoer, fotball og overtro

Colombia fosser fremover mot det som forhåpentligvis blir billett til fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Laget har med sin blanding av morsom angrepsfotball, utradisjonelle spillertyper og en særegen form for unfair play alltid vært underholdende. Foreløpig har de heller ikke tapt en eneste kamp under kvaliken. Senest i går spilte de uavgjort 0-0 mot Ecuador på bortebane i Quito. Spennende også hvordan Ecuador vil klare seg etter strålende takter i et nylig basketak mot de brasilianske favorittene, som tradisjonen tro sliter litt i starten av kvaliken. Likevel var det som kanskje gledet Droneland mest at overtroen fortsatt lever når latinoer er opptatt av fotball. Ecuadors president, Rafael Correa, nektet nemlig å være personlig tilstede under kampen med følgende begrunnelse:

"I want to tell you that I'm not going to watch the game at the stadium because I believe I bring bad luck to football matches."

Det bringer tankene tilbake til dengang VM-lagene var tvunget til å sende spillere som bar draktnumrene 1-22 og der Peru lot være å ta med seg en spiller nr. 13. Nydelig!

Fra Beijing til London

Ettersom vi nærmer oss Beijing-OL med stormskritt er britiske kommentatorer alt begynte å kaste blikket frem mot Londons eget OL i 2012. Ikke minst fordi avslutningsseremonien i Beijing byr på anledninger for den britiske hovedstaden til å markedsføre seg selv og byen utad. Men mon tro om den litt overkule måten man planlegger å gjøre dette på er en litt for påfallende billig måte å male byen i flere farger enn den virkelig har. Som kjent er London fortsatt en by i ulike avskygninger av grått, noe verken finansnæringen eller et betydelig antall innbyggere av ikke-engelsk herkomst klarer å rokke ved. Men som det heter England's dreaming, men det spørs vel om måten man forsøker å fremstille London på egentlig tåler å bli sammenliknet med virkeligheten:

Rather like the hilariously bad 2012 logo, it would seem to be part of an ongoing attempt to brand the London Games as the kind of faintly excruciating yoof festival that could only have been dreamt up by middle-aged marketing professionals.

Kritisk klesdesign

Eller rettere sagt kritisk til klesdesign, det er noe man helst ikke skal være om man er mote-reporter. Spesielt ikke siden hårsåre designere kan ta seg nær av kritikken. Ganske oppsiktsvekkende at multimillionærene i klesbransjen ikke tåler en smule sarkasme, men åpenbart skal det lite til før folk som Paul Smith føler seg tråkket på. Når det er sagt så er det som kjent lenge siden herr Smith produserte et inspirert plagg, så det er vel ganske forståelig at han blir sur når noen holder opp et speil og forteller ham at 'sorry mate, you've lost it'.

Where Happiness Lives

...lykken er å være lykkelig hele tiden. Æsj, hvor kjedelig da. Hvorfor skal vi pådytte oss selv alle disse tvangstankene omkring lykke som yankeene er så besatt av. Nei ellers takk!

Lock Up Your Mothers!

Fotball-EM i Sveits og Østerrike starter i dag og den gamle storbyen Wien frykter inntoget av hooligan og football louts fra fjern og nær. Så bekymret har de vært at det har vært folkemøter for å berolige de gode Wiener-bürgere om man skal tro Der Spiegel, som bl.a. rapporterer:

"I have an 86-year old mother. Do I have to lock her up at home?" asked a perfectly coiffed lady in a concerned voice at a recent public hearing at the Vienna city hall.

Mange levner dog ikke noen av vertsnasjonene de store sjansene i turneringen. Spesielt er skepsisen stor i Østerrike, hvor folk flest er glad om landet overhodet kommer seg videre fra de innledende runder. Kanskje ikke så rart for et land som på fjorårets FIFA-rating var nr. 85 – bak land som Kapp Verde øyene og Haiti. Ikke at vi skal kimse av Haiti. Droneland forventer at landet snart gjør comeback som VM-nasjon, selv om vi må helt tilbake til fotball-VM i Vest-Tyskland i 1974 for å finne sist landets talenter danset på verdens fotballscene, selv om landet vant Caribbean Cup så sent som i 2007. Et VM-comeback må surely være rett rundt hjørnet!

Hva Østerrike betreffer er vel eneste mulighet for dem til noensinne å vinne en større turnering å håpe på en ny Anschluss. Gitt landets manglende skyldfølelse for kriminelle handlinger begått i nazi-tiden skal man heller ikke utelukke at mange østerrikere drømmer om nettopp dette i all hemmelighet.

Feite kvinner og løgnene de forteller

Droneland ramlet over en sak om en britisk tv-programleder som er havnet i søkelyset fordi hun hadde en fedmereduksjon gjennom operasjon. Det viste seg at hun hadde begått den synd å lyve om dette og istedet hadde presentert en story om at hennes stadig mindre omfangsrike kropp var et resultat av omleggelse av diett og økt trening.

Journalisten lager et stort nummer av at dette er en debatt om hvordan kvinner oppfattes i det offentlige rampelyset. Sludder! Det påfalende er at dette overhodet blir en sak. For dette er en sånn typisk sak som viser at media egentlig ikke har noe å meddele oss og således får vi presentert ikke-saker som vi engasjerer oss i samtidig som de viktige sakene ikke blir belyst.

Problemet med "seriøse" mediekommentatorer og "korrekte" journalister er at de stadig går rett i mediefellen og gjør tabloidsaker som dette om til feministsaker. Det de ikke forteller er jo at dermed får de også noe ut av det. Sådan er det et gjensidig avhengighetsforhold mellom tabloidhodene og feministjournoene.

De gammeldagse tabloidene skaper gossip som folk kan slarve om på jobben mens kvalitetstabloidene kommenterer for the chattering classes slik at de kan føle at de er et hakk hevet over den slarvende almuen. Ikke ulikt frijazzens eller elektronikaens forsøk på å lage "kunst" som er intellektuelt utfordrende. En fin måte å føle seg intellektuelt hevet på for folk som egentlig kun henvender seg til en snever menighet av felles intellelle.

En mystisk mann

The Observer bringer i dag det første store intervjuet med Englands nye landslagstrenger i fortball, Fabio Capello. I en ingress som er langt mer pirrende enn den heller trauste teksten som følger blir det antydet at Fabio om mulig er den mest mystiske treneren England har hatt. Mon det? Kan det tenkes at mannens engelsk rett og slett er så dårlig at journalisten ikke helt klarte å kommunisere med italieneren? Bare en helt vill strøtanke...

Tro meg, Fabio kan virkelig IKKE snakke engelsk. Selv din døde bestemor snakker engelsk mer flytende enn den mannen. Men fotball kan han om man ser på resultatene fra Italia.

Lies, Lies, and Damned Statistics

Kvinnelige reportere sliter med å få innslagene sine på BBC sitt flagship nyhetsprogram News at Ten. Nedgang på litt over 40% hittil i år & likestillingens talskvinner begynner straks å rasle med sablene...

Men kan være at det er en del tilfeldigheter ute og statistiske unøyaktigheter ute og går? Er det ikke litt begrenset å snakke om en "katastrofal" nedgang basert på statistikk fra kun to kalenderår? Og, Gud forby, kan det faktisk tenkes at kvinnene som klager rett og slett ikke har hatt like gode saker å tilby som sine mannlige kolleger? Spørsmål å stille seg før tilstandene når fever pitch.

Og på et helt annet plan: Er ikke dette bare nok et eksempel på statistics gone mad? Eller et samfunn der alt kan måles og der vi ser på tallene før vi betrakter virkeligheten.

Cheap Booze!

Herlig! På den siste dagen som det er lovlig å drikke på tuben etter at Londons nye ordføreren Boris Johnson innførte regler for å unngå tenderser til vold, trusler og almen drunk&disorderly ender det selvsagt på klassisk britisk vis med skamfyll og arrester. Det er ikke uten grunn at vi elsker britene!

Innleggets tittel refererer forresten til en såkalt off-license (butikker med løyve for å selge alkohol) som ligger i hjertet av det hippe strøket Shoreditch og som skamløst annonserer seg selv med navnet: Cheap Booze! Nok en gang, må elske britene.

Apropos kriseprat

Droneland noterer seg generelt at media ikke synes å ha lært noen verdens ting av terroren 11. september. Etter denne ble det mye prat om at media måtte gå i seg selv med sin bruk av retorikk fordi man hadde brukt opp de sterke ordene på trivialiteter. Åpenbart er intet lært, for media kaster fortsatt rundt seg med negativer. Slik at vi i disse dager har kriser (matvare, miljø, finans, jobb), katastrofer (mat igjen!), epidemier (fedme, sykdom), osv. En evig runddans i elendighet. Enough now!

Crisis? What Crisis?

Nok et innlegg i serien om at verden vil bedras. Denne gang nedgangstidene som media forteller oss om dag ut og dag inn. Nå er det opplagt selv for den som har levd en paddeaktig tilværelse under en stein at noen hver har levd over evne med flamboyante investeringer de siste årene. Men så galt er det da vitterlig ikke? Noe denne rapporten fra Iowa viser. I denne amerikanske delstaten sliter man med å finne nok kvalifisert arbeidskraft. Kanskje problemet ikke er så mye at vi er på inn i nedgangstider som at folk flest trenger å skjerpe seg og slutte å sutre i takt med media.

The Status, The Elite

Enda en ting man kan gi 68-erne skylden for, nemlig nedrakkingen på eliten. Innsiktsfull kommentar for de av oss som er opptatt av språk, makt og misbruk.

Tenk på et tall...

An apple a day keeps the doctor away, brukte det å hete. Men man kan lure på hva det er som driver de offentlig sponsede kampanjene for å få oss borgere til å spise fem porsjoner med frukt og grønt hver dag. Forvirrende nok er det også ulike retningslinjer for hva som gjelder og ikke gjelder i ulike land. Kanskje The Guardian er inne på noe av kynismen som ligger bak at så mange bedrifter helhjertet synes å kaste seg med på å gjøre oss sunnere ved å tilby oss overprisede ferdigmåltider som er "sunne" og inneholder et par av de hellige porsjonene med grønt. Kanskje på tide å gjøre opprør før vi alle ender opp som geitekillingen som kunne telle til 10?

Uten manus

Sharon Stones off-the-cuff bemerkning om at jordskjelvet i Kina skyldtes dårlig karma pga måten kinesiske myndigheter behandler Dalai Lama og Tibet på har ført til at hun mister jobben som ansikt for motehuset Christian Dior, som er livredd for å miste markedsandeler på det voksende kinesiske luksusmarkedet. Nok et eksempel på at Hollywood-skuespillere må beskyttes mot seg selv og aldri få lov til å snakke uten manus.

Puritanisme og singelliv

Financial Times sin filmkritiker Nigel Andrews ser på filmutgaven av Sex and the City (Sex og singelliv) basert på tv-serien og er ikke spesielt imponert. Han er dog imponert over utbudet av klær og sko for ikke å snakke om den ufrivillige humoren som filmen tidvis byr på:

Is there anyone who will take my confession? I have never seen a single episode of television’s Sex and the City. I offer no excuse, beyond my instinctive aversion to shows in which Americans pretend they are or can be sexually liberated. They are always hopeless at it – the Puritan ancestry tells – and so the results are always screamy, garish and winsome.

Klimt i øyet

For første gang får den østerrikske fin-de-siecle kunstneren Gustav Klimt en større retrospektiv utstilling i UK, noe som kan gi Droneland en unnskyldning for en sjelden tur til Liverpool. Interessant også hvordan Klimt-aktige elementer har funnet veien inn i motebildet nå i det siste. Dessverre mest på damemote-fronten. Sukk.

Krise i flyindustrien

Interessant nok står flyselskapene foran sin største krise nå da oljeprisen suser oppover. Faktisk større enn etter 11 september 2001. Den kriserammede flygiganten American Airlines går foran og kutter ned på tilbudet sitt. Et interessant paradoks er at dette vil ha en miljømessig sideeffekt. Mao er det markedet som sørger for at vi kanskje flyr mindre i fremtiden fordi prisene går opp heller enn all verdens forsøk på reguleringer fra ymse myndigheters side. Herlig ironisk...

Pro Logo

Egentlig på høy tid at også norske medier våkner opp til realiteten om at det ofte er bedre arbeidsforhold der hvor store multinasjonale konsern som frykter for tilsmussing av logoen sin er involvert enn der hvor ingen logo er å spore. Altså stikk i strid med teoriene i den overhypede No Logo-boken til Naomi Klein, som jo i seg selv ble en logo i sitt smart designete omslag. Årsaken er opplagt at bedrifter som har en kjent merkevare er opptatt av at denne ikke skal få et dårlig omdømme blant vestlige forbrukere. Heller Petter Stordalen som sjef enn ansiktsløse mellommenn som utnytter arbeidskraften sin.

(Og nok en gang takk til Morten for tips.)

Anus schmanus

En liten gave i ren belgisk sjokolade som gir begrepet ass to mouth en ny betydning...

(Takk til Morten for tips.)

Cherie Cherie Lady

Cherie Blairs har skapt bølger i Storbritannia med sin selvbiografi Speaking for Myself. Perfekt med menage-a-trois og en mystisk tidligere elskere av eks-statsministerfruen som kun går under klengenavnet... the Worm! Mye tyder likevel på at boken i tråd med selvbiografier flest ikke er spesielt lesverdig, slik at man bør nøye seg med høydepunktene. Eller kanskje enda bedre, overlate drøvtyggingen av teksten til the Guardians uforliknelige The Digested Read, hvor man komprimerer teksten i samme stil som den opprinnelige boken. Slik får man høydepunkter som denne beskrivelsen av hvordan Tony og Cherie giftet seg:

"Er, I know I've asked you to marry me, Cherie," Tony stumbled, "but don't mention it to anyone until I've checked with the focus groups to see if it's a good idea."

Eller denne om hvordan Cherie ble gravid mens Tony var statsminister, med et herlig uærbødig spark til dronningfamilien. En type sarkasme man ikke finner i norske medier, for sure:

Tony blanched when I told him I was pregnant in 1998. It was my fault. Tony and I always got really horny listening to the Queen shagging but I was too embarrassed to bring my contraceptive equipment to Balmoral.

Her er resten av The Digested Read.

Ingen luftbro for Tempelhof

Berlin-ordfører Klaus Wowereit står knallhardt fast på at Berlins legendariske flyplass Tempelhof skal stenges innen utgangen av året. Protester fra byens borgere og forslag fra en amerikansk investor om å sprøyte en halv milliard dollar inn i den lutfattige byens økonomi har falt på ordførerens døve ører. Hvorvidt det er flyplassens link til nazistene eller den amerikanske Marshall-hjelpen som gjør at Wowereit er så innbitt på å legge ned denne historiske flyplassen, forblir uvisst. Men en eller annen form for løsning burde vært funnet for å redde denne arkitektoniske perlen i Berlins midte heller enn bare å legge ned flyplassen uten klare alternativer for gjenbruk.

Official Secrets Orgy

Nå er den britiske etterretningstjenesten MI5 også blitt viklet inn i prostitusjons- og orgieskandalen til Formel 1-sjef og nazi-yngel Max Mosley. Om denne rapporten står til troende så var hustruen til en etterretningsoffiser en av de prostituerte. Herlig! (Og les gjerne noen av innleggene fra leserne nederst også...)

Ulyd fra Hollywood

The Times oppsummerer musikkarrieren til Hollywood-stjernen Russell Crowe slik:

"The poster boy for anger management fronted the curiously named 30 Odd Foot of Grunts, huffing and puffing his way through six albums of Oz pub rock from 1992 on. “You treat me like chocolate / Something to eat between meals,” he wailed on their Gaslight album."

Dette er del av en artikkel ifm med at Scarlett Johansson gir ut en plate med coverversjoner av Tom Waits-låter. What have we, what have we, what have we done to deserve this!?!

En mer passende omtale av frk Johanssons talenter (les: mangel på sådanne) enn den ukritiske omtalen i The Times er denne fra the Guardian hvor det primært er Woody Allen som får passet påskrevet. Ganske så subtil dissing av den unge damen:

"In the follow-up to Match Point, Allen made the disastrous decision to cast Johansson in the role that had previously been played by Louise Lasser, Diane Keaton and Mia Farrow - actresses who can actually act."

Kunsten å identifisere en terrorist

En muslimsk vitenskapsmann, Russell Razzaque, hevder å ha funnet en metode for å identifisere terrorister i ung alder. Og to regjeringer har allerede meldt sin interesse. En smarting denne Razzaque, som både klarer å være positiv muslim og samtidig lager til et mumbo-jumbo psykoanalytisk prosjekt som kan gi ham økonomisk støtte fra regjeringer som hysterisk kaster penger ut av vinduet i den såkalte kampen mot terror. Fantastisk!

Dødsjungelen

Mongo i Kongo. Hutuer fra Rwanda som holder til i noen av verdens største flyktningeleire har fortsatt ikke gitt opp tanken på å drepe tutsier, og for å sikre seg at krigingen fortsetter lærer hutuene nå opp sine barn. Slik fortsetter nok et trist kapittel i historien om barnesoldater.

Droneland leser for tiden boken Herzog on Herzog, der den tyske regissøren snakker om sin filmkunst. I hans rikholdige katalog finner man også dokumentaren Ballade vom kleinen Soldaten, om barnesoldater i Nicaragua. Herzog laget filmen sammen med Denis Reichle. Denne Alsace-fødte tyskeren har selv bakgrunn som barnesoldat da han som 14-åring ble rekruttert inn i Hitlers hær i det siste desperate forsøket på å holde allierte styrker ute av Tyskland. Etter at Reichle mirakuløst overlevde ble han takket være sine Alsace-røtter fransk statsborger og kjempet bl.a. i Indochina før han ble forfatter og filmfotograf.

Junk Food

Döner kebab er den mest usunne fastfooden slår forskere fast. Droneland er ikke overrasket.

Tittelholderen

Kunsten å gi et teaterstykke, en film, en bok, en plate, etc en god tittel!

Einstein-A-Go-Go

Albert Einstein stod ikke bare bak formelen E=MC2, men hadde meninger om mangt. Deriblant religion. Interessant nok takket han i sin tid også nei til å bli Israels andre president, og var sterkt skeptisk til påstanden om at jødene var guds utvalgte folk. Generelt syntes han å ha betraktet religion som en heller barnslig greie. En sekulær jøde av det klassiske slaget altså.

Feil fokus

Epidemologisten Elisabeth Pisani er aktuell med boken The Wisdom of Whores, der hun ser på hvordan penger og ressurser for å bekjempe hiv/aids brukes helt feil. Etter å ha jobbet i FN-systemet avdekker hun hvordan politisk korrekthet og religiøs fundamentalisme går hånd i hånd inn i dobbeltmoralen. Og boktittelen er ikke dårlig den heller!

Ritualistisk uærlighet

Er det slik at ærlighet alltid varer lengst eller er det tidvis bedre å ty til et rituale av uærlighet for å bevare borgerfreden?

Lurer vi oss selv?

En new zealandsk forsker hevder at menneskeheten er blitt mer intelligent med årene og at vi ble spesielt mye smartere i løpet av forrige århundre. Droneland lar seg ikke sånn uten videre overbevise. Det er åpenbart at det hele er avhengig av hvordan man definerer eller omdefinerer intelligens. At gammeldagse IQ-tester ikke er tingen er opplagt. Troen på at det moderne mennesket nødvendigvis er mer sofistiskert enn tidligere generasjoner er kanskje besnærende, men når det kommer til stykket kanskje like mye et utslag av en blanding av ønsketenkning og ikke minst intellektuelt snobberi.

Lykken er...

...å legge 9-til-4 jobben bak seg og begynne på nytt med en virksomhet der man er sin egen herre og mester. Såsom Rodney Holland som gikk fra jobb som lastebilsjåfør til å bli motorsagmassør. Nå har både sønnen og datteren hans også begynt å jobbe med motorsagen i hånd. Rodney er så stolt som bare en forelder kan være. Selvsagt. Men lykken er i hvert fall ikke å vansmekte bak rattet på en lastebil eller bak et tastatur for den saks skyld. Lykken er... motorsag!

Ødeleggelsesmaskin

Det går hit, det går dit, det er en ødeleggelsesmaskin... Litt lett omskrivning av en gammel pop-strofe og man nærmer seg gehalten i Jack Londons siste bok, The Assassination Bureau, Ltd. En bok han aldri fullførte, men som likevel ble utgitt etter hans død med oppdateringer foretatt av den amerikanske krimforfatteren Robert L Fish. En interessant bok rent filosofisk som handler om et byrå som dreper amoralske mennesker – og som har en interessant plot twist som viser at mennesket i sitt vesen er like mye amoralsk som moralsk. Akkurat den typen bøker som Droneland liker. Nettopp fordi de viser oss hva det vil si å være menneske.

Tastaturshopping

Hver tredje reise kjøpes på nettet. I hvert fall i Danmark om man skal tro denne artikkelen. Droneland synes det låter oppsiktsvekkende lavt, men tydeligvis er det fortsatt mange selv i vår del av verden som ikke synes online-shopping er noe spesielt gildt.

Etisk profitt?

Det er noe foruroligende med såkalte etiske kapitalister. Noe gammeldags moralistisk. Ikke at moral er galt. Moralisme derimot er en uting. Denne tankegangen om at man er moralsk mer høyverdig enn andre. I beste fall blir det en psykose, i verste fall kan det lede til en særegen form for altruistisk narsissisme. Denne tankegangen har uansett dype røtter, spesielt innenfor protestantismen og har funnet sin høyborg i den noe spesielle formen for sekularisme man finner blant såkalte liberals i USA. Såkalte er stikkordet for denne formen for moralistisk liberalitet, som har mer til felles med fascisme enn med klassisk liberal tenkning i skjæringen mellom David Hume og Adam Smith.

Dessverre begynner stadig mer av denne amerikanske "liberale" tankegangen å spre seg til Europa. Noe man ikke minst ser innenfor den voksende økofascist-bevegelsen. Så da Droneland bladde gjennom et tidsskrift kalt New Consumer merket han seg følgende utsagn fra en kaffeforhandler ved navn Grant Lang som eier selskapet Mozzo Coffee. Ooh, for et überkult navn. På spørsmål om det er uetisk å tjene penger svarer han: "No. It just depends what you intend to do with it." Mener han å si at måten han selv forvalter profitten sin på er mer etisk enn måten andre forvalter profitten sin på? Kan noen fortelle Droneland at dette er noe annet enn moralisme?

At New Consumer ikke helt er Dronelands blad bekreftes vel bare av vitsene de trykker i bladet: "Why are coffee beans like teenagers? Because they are always being grounded." Oh dear, med humor som det er det ikke rart at økofascistene sliter med omdømmet.

Tut og kjør med Boris?

Droneland kommenterer det britiske lokalvalget sist uke i nettutgaven til idétidsskriftet Minerva med hovedvekt på valget av den rappkjeftede og uberegnelige Boris Johnson som ordfører i London.

Privatlivets fred

Saken om Josef Fritzl som holdt sin datter skjult i 24 år og systematisk voldtok henne og hennes barn har sjokkert verden. Dessverre har få kommentatorer klart å gå inn på hva saken virkelig dreier seg om, noe Christopher Caldwell gjør i sin ypperlige spalte i FT. Her skriver han at det saken virkelig viser men som ingen våger å diskutere er at vi i vestlige demokratier har bygget opp en respekt for privatlivets fred som er gått så langt at vi ikke lengre våger å blande oss inn selv når vi føler at noe er galt.

Caldwell har også et annet godt poeng i sin kommentar. Han mener nemlig at mens dette i utgangspunktet kan synes som en tabloidsak, så er det interessant hvordan såkalte broadsheets – eller "seriøse" aviser – også skriver om saken. Han mener at dette er noe de burde gjøre oftere og antyder at kvalitetsmedier de siste tiårene har begynt med en selektiv form for nyhetsformidling etter prinsippet om at de skriver om det de tror at folk vil ha. I prosessen mener han at de ofte svikter sin rolle som nyhetsformidlere.

London velger ordfører

Dagen før det mest spennende ordførervalget i London siden stillingen ble gjeninnført av Labour i 2000 setter tunge konservative kommentatorer store spørsmålstegn ved toryenes kandidat Boris Johnson, noe som forståelig avstedkommer sterke kommentarer på britiske høyreblogger. Men de har noen poenger og Droneland er tross fartstid på høyresiden ikke spesielt imponert over det syklende parlamentsmedlemmet som synes å være mer opptatt av moro og egen berømmelse enn å bedrive seriøs politikk.

Dessuten er det heller ikke spesielt tillitvekkende når Johnson forsvinner dagen før valget for å unngå nærgående medier. Som det ble påpekt på BBC Radio 2 da de etterlyste Johnson under en sending som han skulle deltatt i ved lunsjtider i dag:

"Have any listeners seen a tall man with yellow hair in a blue suit? He's called Boris Johnson. Because if we don't hear from him in one minute we're doing a mayoral debate without him. It's very odd that no one can find Boris a day before the mayoral election. Has he just walked past that cafe you're sitting in? Call us if you spot him."

Kanskje londonerne bør holde seg til Ken Livingstone i fire nye år? Tross en del skandaler som er blitt avdekket i oppkjøringen til morgendagens valg har han gjort mange bra ting for å gjøre London mer levelig for folk flest.

Fall from grace

I påsken skrev Droneland en feature for en norsk avis der han tok for seg hvordan dop var gått fra å være et undergrunnsfenomen man forbandet med artister som Kurt Cobain og hans fru Courtney Love til å bli noe som ble brukt av mainstreamstjerner som Britney Spears, Lindsay Lohan og Amy Winehouse. I konklusjonen på sin artikkel ventet han bare på at Disney-stjernen Miley Cyrus, aka Hannah Montana, skulle miste sin squeaky clean image i en eller annen form. Men selv han hadde ikke trodd at det bare skulle gå en måned før dette skjedde...

We Have The Technology

Vi har all den teknologien vi trenger og mer blir det, men er det nødvendigvis bra for oss. Hjerneforsker Susan Greenfield peker på hvordan hjernen er elastisk og at fremtidens generasjoner som tilbringer mer tid foran skjermen (2-D) heller enn å engasjere seg i lek og aktivitet (3-D) står i fare for å bli antisosiale og mangle nødvendig empati. Et tema man kan kjenne igjen fra filmene til østerrikeren Michael Haneke. Noe av det beste med teoriene til Greenfield er likevel at hun er ydmyk i forhold til sine funn og heller enn å innta en ideologisk posisjon lar forskningen styre. Slik det burde være. Les hele artikkelen her.

Søvnløse i alle land - foren dere!

The Observer slår fast at søvnløshet er en moderne nevrose og setter det hele inn i et historisk perspektiv (tidligere generasjoner tok nemlig ikke søvn for gitt slik vi gjør i dag) i denne tidvis livsbejaende hyllesten til det søvnløse menneske. Samtidig kan det - ikke spesielt overraskende - fungere som en kreativ flamme men kan også få folk til fullstendig å miste forstanden. Noe som vel forklarer alle de eksentriske kreative sjelene som finnes - som Leonard Cohen uttrykker det:
'The last refuge of the insomniac is a sense of superiority to the waking world.'

Det Droneland dog lurte mest på etter å ha lest denne artikkelen er at dersom Madonna er en av de søvnløse: Hvor henter hun den fysiske energien til å holde seg i form fra? Eller trener hun kanskje på natten? Det forklarer jo en del... 4 Minutes, tic-toc, tic-toc...

Men alt er ikke bare vel i de søvnløses land. Ikke overraskende kan det være en sammenheng mellom kjærlighetssorg og søvnløshet. Noe som samtidig likevel kan være ubeskrivelig vakkert og regelrett glamorøst:

Eluned Summers-Bremner is a sparky English professor, a New Zealander, a part-time insomniac and the author of a fascinating new book, Insomnia: A Cultural History, which could not be less morbid. If anything, her attitude to insomnia is cautiously celebratory. She sees insomnia as akin to falling in love - a state you can't control. (Love and sleeplessness are, after all, linked. And lovelorn insomniacs have an exhausted glamour.)

Stiletto Killer

Nei, ingen ny film med Glenn Close om en psykotisk kvinne som går amok på en nattklubb med 20cm høye hæler. Derimot har Gwyneth Paltrow egenføttig kverket stiletthæltrenden med ymse opptredener ifm sin nye film, tegneseriefabelen Iron Man:

Last month at a Manhattan charity benefit Gwyneth wore her first shock-worthy S&M style heels, then earlier this week in Berlin she staggered down some steps in a pair of 7in shoe boots one day, and teetered on a pair of lacy platform stilettos the next. One pair required an aide for her to lean on; the other pair was accessorised with an uncomfortable look that, I'm guessing, said, "OK, I'm late with this trend, and it's not entirely me, but I'm going to persevere."

Soft Candy

Neimen, er det nye Madonna-albumet Hard Candy virkelig en skuffelse etter den overraskende suksessen hun hadde med Confessions From A Dance Floor? Hvem ville trodd det!?! Guardian sier følgende om Justin Timberlakes bidrag med å kopiere sitt eget Futuresound/Lovesexy-album på Madges nye album:
Not having to come up with any new ideas has allowed Timberlake more time to indulge in his famous hobby of thoroughly establishing that he enjoys having sex, apparently in the belief that this makes him unique.

Kanskje Droneland må spørre Justin om han er avhengig av sex neste gang han intervjuer ham. Bare sånn at vi kan få bekreftet han ikke er den hvite Michael Jackson, slik han gjerne vil tro, men derimot den hvite Usher. (Ref intervju Droneland gjorde med sistnevnte der han utbrøt at han var avhengig av sex. Hva gjør ikke enkelte folk for å få litt blest?) Noe som bringer tankene i retning av en reklame Droneland nylig spottet - Usher-parfyme. For begge kjønn. Nei, la oss ikke gå dit...

Trynefaktoren

...og mens britiske myndigheter snart innfører ansiktsscanning av alle som reiser inn og ut av dronningriket sitter Osama Bin Laden i hulen sin på den afghansk-pakistanske grensen og ler seg fillete over enda et meningsløst antiterrortiltak innført av en vestlig makt...

En høyst uvanlig helt

Ikke bare har Wesley Snipes spilt i vampyrdødar-filmene om Blade, sci-fi-dystopien Demolition Man og lidd av Jungle Fever, nå er han også blitt en usannsynlig helt for alle som mener at staten tar for mye av folks inntekter. Ved å nekte å levere inn skatteoppgjør i tråd med det amerikanske myndigheter mener at han skylder har han nå pådratt seg en tre års fengselsstraff. Neppe helt i tråd med idealene som hans regissørbuddy Spike Lee forfekter, men likefullt et sterkt standpunkt fra denne action-helten.

Fastfood designer chic

McDonald's satser på at catwalk-show i Paris med presentasjon av nye chice uniformer skal gi hurtigmatkjeden en mer upmarket image. Hm...

Dødelige drifter

Det er få ting som er så bra som folk som våger å bryte alle regler. Kanskje det nettopp er derfor at the Times i helgen kåret Patricia Highsmith som tidenes beste krimforfatter. Hun er på alle måter annerledes enn den gemene hop av krimforfattere. Ikke minst pga den psykopatiske og bifile antihelten Tom Ripley, udødeliggjort i filmen The Talented Mr Ripley. Flere av Highsmiths bøker er blitt filmatisert, ikke minst hennes debutbok Strangers On A Train i regi av Alfred Hitchcock. Men dessverre har filmene ofte fått en mer "happy" ending enn den amoraliteten som Highsmith dyrket i bøkene sine.

Skamløs Brand-ing

Man kan si mye om den britiske skuespilleren-komikeren-kjendisen Russell Brand, men når han nå er i ferd med å legge USA for sine føtter med roller i ymse cheesy komedier er det all grunn til å glede seg over at amerikanerne kommer i nærkontakt med denne typen skamløs og tidvis eksentrisk europeer. Her en feature fra Sunday Times med høydepunkter som viser mannens mangel på beskjedenhet:

“May I say, explicitly and without any duplicity: I like being famous. I like it. I did it on purpose. I did it quite, quite deliberately. I went into it with my eyes open, and I won’t rest until there is not a single territory on this planet where I can’t go to a supermarket. Obscurity does not suit me. You can’t have this haircut and not be famous. It’s unbecoming.”

Enda bedre er det at han håper han snart blir et husholdningsnavn i Statene sånn at det blir lettere å gå på sjekkeren:

Brand says the worst thing about not being famous is that it’s harder for him to pick up women. “Everyone tells me it’s good for me,” he says. “It doesn’t feel good. What felt good was being able to just walk up to people, tug a forelock and know that an orgasm was only moments away. This new world, of endless protocol, is like f***ing living in a Jane Austen novel.”

Utbytting eller frigjøring?

Således spør The Guardian som omsider har oppdaget teaterregissør Morten Traaviks glimrende Miss Landmine prosjekt og som vanlig glitrer Lord Traavik til med noen fin-fine sitater:

"My feminist mother was very unimpressed by the idea of a beauty pageant. Here in Norway beauty pageants are regarded as the work of the devil. They're seen as very, very politically incorrect."

Fra Dronelands perspektiv er det likevel kanskje enda mer imponerende å se at Miss Landmine er blitt omtalt på bloggen til Perez Hilton, og da med en klart mer glamorøs og minde kritisk vinkling enn le Guardian presenterer. Kanskje de to på en måte oppveier hverandre?

Humpin' Around?

De som måtte tro at den kommende selvbiografien til Keith Richards er årets høydepunkt på musikkbiografi-fronten tar feil, feil, feil. Avsløringer om Whitney Houston som bifil dopmisbruker gjør at årets musikkbiografi kommer fra Bobby Brown. I salg i USA fra 1. juni og med undertittelen "The Truth, The Whole Truth, and Nothing But..." Droneland gleder seg allerede!

Rabatter, etc.

Hva er det med alle disse britiske selskapene? I drugstore-kjedene Boots og Superdrug (må jo bare elske det navnet!) mottar man alltid vouchers - enten for produkter man ikke trenger eller man blir oppfordret til å logge seg på nett og fylle ut et skjema for å motta 10% rabatt neste gang man handler der (noe Droneland mottok i dag). Man må da ha vanvittig god tid for å holde på med dette. Dessuten er det alltid en hake, for som det heter med liten skrift "special conditions apply". Den samme hangen til å kartlegge kundene sine finner man hos ymse reisenettsteder som Last Minute, som gir deg en £10 voucher om du bare gir fra deg alle detaljene dine. Og vær du trygg på at den voucheren kun kan innløses under høyst bestemte betingelser. Gjerne til reisemål du aldri hadde drømt om å besøke?

Det enkleste er pistol

Fra card-carrying liberal til moralens vokter. Mange kjenner Charlton Heston som svovelprekende forkjemper for amerikaneres rett til å bære våpen. Sannheten er likevel at han i sin Hollywood-storhetstid målbar noen av de motsatte synspunktene som han ble kjent for på sine gamle dager. Faktisk var han i sin tid tilhenger av såkalt gun control. Interessant hva som kastes opp i offentlighetens lys etter at denne titanen innen amerikansk film nå er gått bort.

Opportunities (Let's Make Lots of Money)

I've got the brains, you've got the looks, let's make lots of money. Droneland foretrekker kanskje oppskriften som Pet Shop Boys i sin tid foreslo for å tjene seg skamløst rik. Hvem liker vel ikke blandingen av grådighet og smukhet. Eller skjønnheten og udyret for å omskrive dette en smule til vår kapitalistiske hverdag. Men det er selvsagt langt mer primalt enn som så. Forskning viser nemlig at det er den gode gamle testosteronen som gjør at menn blir rikere enn kvinner. M.a.o. har vi det nå svart på hvitt på nok et område at det er forskjell på kvinner og menn.

Kulturkløft i California

Som så mye annet på denne kloden kan det være at den store kulturkløften også befinner seg i California. For om det er lang vei for norske rockere til Royal Albert Hall, så er avstanden fra Hollywood til Silicon Valley åpenbart ikke mindre om man skal tro denne rapporten. Det interessante er at mens man på overflaten skulle tro at online-businessen handler om nuet, så viser praksis at det er filmmogulene litt lengre sør i California som setter kortsiktig profitt foran der hvor nettinnovatørene faktisk er mer opptatt av å tenke langsiktighet og community building. Mind you, de har kvitøget godt festet på dollar-seddelen de også, men likefullt en mer forfriskende og ikke minst sunnere tankegang synes faktisk å råde i silikondalen. Who'da thunk?

London velger ordfører

Ken eller Boris? Det er spørsmålet for londonere nå da det nærmer seg ordførervalg i Europas største by, og Charlie Brooker er ikke i tvil om at alle ansvarlige borgere må gi sin stemme til the man formerly known as Red Ken. Droneland er ikke uenig!

Mørkt forfatterhjerte

Ekstremt åpenhjertig og utleverende V S Naipaul biografi. Låter som obligatorisk lesestoff om man skal tro denne Guardian-omtalen (takk til Morten for tips):

His wife understood from the start both the scale of her husband's ambition and the punitive price to be paid in human terms. He stopped her acting on the grounds that it offended him, refused to buy her a wedding ring ('I had no interest in jewellery,' he explained blandly to his biographer) and stamped out any hope she may have had of an independent career, except in so far as he needed her initially to earn his keep.

Her world contracted as his expanded. He undermined her confidence, derided her opinions and told her she was too dull to take to parties. She stopped travelling with him because, for the last 20 years of her life, he shared his favours with a far more sophisticated and no less compliant Argentinian mistress who crisscrossed the globe at his side, providing services, principally boastful, energetic and violent sex, outside the scope of his mute, sad, stay-at-home wife.

De siste dagers skeptikere

Det finnes enkelte holder klimaskepsis-fanen høyt hevet i kongeriket Norge. De trengs sårt i et hav av ensretting. Som vanlig en Morgenbladet-artikkel som lover mer enn den klarer å holde. Men i hvert fall blir man presentert for navn som vil ha en mer positiv vinkling på fremtiden enn miljøfascistene kan tilby oss. Fremtidstro er da også noe vi trenger i en tid hvor det snakkes altfor mye om nedgangstider. Hvorfor spekulere i dårlige tider når man kan leve livet istedet?

This Is Not A Torch Song

Dårlig uke for den olympiske ild, javisst. Likevel kan ikke Droneland annet enn å spørre på sedvanlig tørr-britisk vis: Is this really necessary? Kan Free Tibet-type aktivister virkelig få kinesiske myndigheter til å legge om sin ikke spesielt humanistiske politikk, eller er det mer sannsynlig at strengere krav til økonomisk etterrettelighet (såsom et frislipp eller en justering av verdien av den kinesiske valutaen, yuan) kombinert med diplomatiske forsøk på sikt kan ha en mer positiv effekt. Noe sier Droneland at Mia Farrow og hennes likesinnede ikke kommer til å forandre verden om de har aldri så gode forbindelser i amerikansk underholdningsbransje.

The Secret Life of Arabia

Alt er ikke bare 1001 natt i Arabia. De siste årene er det dukket opp litteratur som nekter å ta sine cues fra både Vesten og mer ortodokse religiøse krefter i den muslimske verden. Ikke overraskende leder Egypt an i den nye arabiske litterære given, men med en ung befolkning i mange land burde forholdene ligge til rette for en litterær boom i flere arabiske og muslimske land.

New York City Boy

Droneland gjør New York etter å ha tilbrakt et par uker på Stillehavskysten i Costa Rica. Yep, surfing, yoga, fisk, menn og champagne. I NY har han forresten gjort den oppsiktsvekkende observasjonen at NY-homser ikke har for uvane å drikke champagne. De trenger åpenbart å gå i lære hos Droneland. Hver gang han har drukket champagne siden han ankom byen, dvs hver dag, er Droneland fått tilnærmelser fra (les: blitt antastet av) NY-menn som vil vite hvorfor han drikker champagne. Om han feirer noe. Svaret gir seg selv: Man trenger ikke feire noe for å drikke champagne. Champagne kan drikkes når som helst.

Droneland oppdaget også en strålende tørr champagne mens i NY - La Caravelle.

Og hans nye favoritthotell i New York? The Hotel on Rivington. Herlig utsikt over Lower East Side og heis og ganger var som å være i en David Lynch film. Luvely!

Republikanernes akilleshæl?

Interessant kommentar fra dagens New York Post, der det påpekes at demografiske endringer i delstatene som ligger mellom Midt-Vesten og Stillehavskysten (Arizona, Colorado, Idaho, Montana, Nevada, New Mexico, Utah og Wyoming) gir Demokratene gode muligheter for å fravriste Republikanerne presidentembetet. Dog mener avisen at Barack Obama har bedre muligheter enn Hillary Clinton til å hente velgere på vippen over til Demokratene.

Bad dress sense

Hvorfor klarer ikke Hillary Clinton å kle seg med stil? Kan det endog være at det vil koste henne president-embetet? Slikt er det man er opptatt av på fashion central.

Tierra Magnifica!

Tierra Magnifica i Costa Rica er stedet Droneland skal tilbringe de neste halvtannet ukene. Han savner ikke akkurat Europa... Da han dro fra hovedstaden San Jose til Nosara på Stillehavskysten fløy han forresten med selskapet Nature Air. Glimrende og anbefales på det varmeste til alle som skal reise innenlands i Costa Rica på ferie her. Det andre selskapet, Sansa Air, vil han derimot fraråde etter at de tok pengene hans men ikke registrerte bookingen hans, og nå viser det seg at flere av bryllupsgjestene har lidd samme skjebne.

Solskinnsbarn

Jepp, et solskinnsbarn er det Droneland skal være de neste to ukene da han befinner seg i Costa Rica i anledning et bryllup. Forvent derfor ikke spesielt mye blogging i den perioden, men det blir sikkert noen rapporter fra New York når han lander der i slutten av mars. Dollarkurs på nær fem norske kroner? Kan bare bety én ting: shopping overdose!

Sjokolade til massene!

Kanskje tannleger skulle gi kakao istedetfor fluor til de oppvoksende generasjoner for å forebygge god tannhygiene. Ifølge en forskningsrapport fra Tulane University i New Orleans er nemlig de kakaostoffene som man finner naturlig i sjokolade, te og andre produkter er mer effektive enn fluor.

En gang var vi jegere

Var nå livet så mye mer idyllisk dengang vi var jegere? Før vi ble jordbrukende og så industraliserte og nå postpostpost-whatever? Mange ulike teorier, men konklusjonen i denne featuren fra The Economist er likevel at menneskets liv tross alt er bedre med dagens komfort enn dengang man jaget føden selv i naturen. Men pessimistene har alltid vært blant oss. Ikke minst blant de som ønsker seg tilbake til en såkalt enklere tid. Man kan dog undres på om en slik tidsalder egentlig har eksistert.

Helvete er de andre

Ellers har Dronelands alter ego som skribent et innlegg på gang i det nye nummeret av idé-tidsskriftet Minerva. Artikkelen handler om den franske forfatteren Michel Houellebecq og hans forhold til 68-erne. Bare bløff selvsagt, mannen er like mye av en kontrollfreak som de han kritiserer. Noen venn av enkeltmenneskets frihet er han ikke. Så de som er interessert – løp og kjøp Minerva nr. 1-2008.

Skriften på veggen

Alle som befinner seg i Dronelands umiddelbare omgangskrets vil være godt kjent med begrepet deigræv (behøver han egentlig å forklare dette...?). Nå viser det seg at begreper som dette strekker seg langt tilbake i norsk språkhistorie... (Takk til Eirik for tips.)

Jakten på nyresteinen

Do you want a kidney with that? Det var kanskje ikke akkurat slik det gikk til da Sandie Andersen tilbød mer enn kaffe på den lokale Starbucksen hvor hun har jobbet i fire år. Derimot viste det seg at baristaen og en av hennes kunder, Annamarie Ausnes, hadde samme blodtype. Det betyr at Andersen kan gi sin venstre nyre til Ausnes som lider av en nyresykdom. Fin-fin liten gladnyhet som minner Droneland om den gode stemningen mellom ansatte og kunder som brukte å være på hans gamle faste kaffebar i London, Monmouth Coffee Company.

Spørsmålstegn (og 12 par hansker)

For et ikke-tyskspråklig publikum er Nena egentlig kun kjent for anti-atomkrigshymnen 99 Luftballons. Men i de tysk-spåklige land hadde hun en rekke slagere. Så av en eller annen grunn våknet Droneland på denne skuddårsmorgenen med hennes store hit ? (Fragezeichen) på tungespissen, der spesielt denne tekstlinjen fra refrenget fikk ham til å lure på hvorfor hun ikke er et gay icon:

Heut' komm ich
Heut' geh ich auch
und morgen ist es dann vorbei
Vielleicht bleib ich auch
Gestern das liegt mir nicht
Heut' brauch ich Liebe die Endlos ist

Står ikke akkurat tilbake for innholdet i de store disko-hymnene eller hur?

Ellers er Droneland flere ganger i løpet av skuddårsdagen blitt truet med frieri om han ikke kontrollerer frekkhetens talegave som han er i besittelse av. Forsøk på å påberope seg homo-immunitet har falt på døve ører og hvor mange mennesker kan han egentlig kjøpe 12 par hansker til? Konklusjon: Skru av mobilen resten av dagen og drikke champagne istedet!

Frigide feministers forening

"Alle frigide feministers redning," utbrøt en av Dronelands faghags da han fortalte henne at italienske vitenskapsfolk fortsatt forsker på g-punktet – og kommet frem til at ikke alle kvinner er i besittelse av denslags. Denne anakronismen ble passende nok oppdaget under den kalde krigen - ironisk nok av en mann! Vi får anta han var heterofil. Ikke at det var nødvendig ifølge Dronelands faghag, som lakonisk la til: "Vi visste det jo før bruksanvisningen kom."

Hun har unektelig et poeng, men som en service til frigide feminister bidrar Marina Hyde til å belyse denne forskningen i seksualitetens tjeneste – selvsagt ikke uten et par Woody Allen referanser:

Does discovering something that might not be there even count as a discovery at all, they may be fretting. They may, of course, be debating this at procastinatory length to avoid having to go to bed - rather like that scene in Annie Hall when Woody Allen's girlfriend cuts short his frenzied monologue on the theory that there must have been a second gunman on the grassy knoll, and that even the Warren commission was involved in the cover-up, with the observation: "You're using this conspiracy theory as an excuse not to have sex with me."

"Oh my God," he says to camera. "She's right."

Anger Management (The Furious Smoker)

Guardian-spaltist Charlie Brooker forsøker å slutte å røyke – igjen! Noe som gjør ham sint på en herlig irrasjonell måte og leder hans oppmerksomhet i retning av alle de sinte menneskene som fins ute i samfunnet. Men først retter han blikket mot seg selv:

"It's a shame I'm currently single, because I'd like nothing better than a massive, pointless argument right now - the sort that suddenly and unexpectedly blows up over something trivial, such as "Where did you put the towels?", before rapidly degenerating into a self-righteous festival of bellowing that only comes to an end when one or both of you breaks down in tears out of sheer confusion, and winds up crawling around on the kitchen floor like a dog, wailing and howling, with a glassy pendulum of snot swinging off the end of your nose. I get misty-eyed just thinking about it."

Juno-backlash?

Oscar-pris for beste originalmanus til Diablo Cody for Juno til tross kan tilbakemeldinger Droneland har fått fra venner tyde på en aldri så liten backlash mot denne sjarmerende lille bagatellen av en film, som han har omtalt flere ganger. Selv så han filmen for et halvt år siden og antar at som så ofte før så kan en films buzz virke mot sin hensikt. Hvis i tvil er Juno kanskje en film å besøke når blesten rundt den har dødd hen.

Ellers er det leit at Droneland ikke kan linke til intervjuer han har gjort ifm Juno og som har stått på trykk i ymse norske aviser siden ingen av artiklene er lagt ut på nettet.

Liberal fascisme?

Er venstresiden den nye høyresiden? LA Times-spaltisten Jonah Goldberg scoret en bestselger på den andre siden av Atlanteren med sin bok Liberal Fascism, der han tar et blikk på hvordan fascistisk tankegods har forflyttet seg fra mellomkrigstidens Europa til dagens "liberale" Amerika. Selv om Goldberg blir litt for entusiastisk i sine argumenter og inntar et par tvilsomme standpunkter underveis, er det ingen tvil om at han treffer mål mer enn han bommer.

Shop til you drop!

Shopping: nå også et problem? Det er i hvert fall hovedoppslaget i ukens Morgenbladet. Droneland kjenner seg ikke igjen. Hvilken klode er det Morgenbladet eksisterer på? Hva er problemet? Terapi all around!

Droneland 1 år i dag!

Droneland fyller 1 år i dag! Takk til alle som har besøkt bloggen i løpet av dette året og de som har gitt sine meninger til kjenne om Dronelands umiskjennelige betraktninger om poptrash og politikk. Det vil bli enkelte forandringer på bloggen i løpet av tiden som kommer. Noe Droneland vil komme tilbake til. I mellomtiden tar han gjerne imot innspill fra folk og fe om hva man vil ha mer av på Droneland.

Kor e alle kvinnelige helter hen?

Sådan spør Susan Faludi, som er kommet seg etter sin 1992-Backlash og forsøker å sette gæmlis-feminisme på kartet igjen. Ny bok og le Guardian, not to their respect, får kjøre tre eksklusive utdrag. Om ikke annet så kjenner Faludis forleggere sitt chattering classes publikum godt igjen i salgstallene til the Guardian i Hampstead, bydelen hvor Londons velbeslåtte bürgere lar sine hundepassere walk their dogs. Formodentlig mens de selv svetter ut sitt overprisete helsestudio-medlemsskap. Man trenger ikke lese mye her for å ta hintet - dette er lidelse writ large. Om man ikke visste bedre skulle man tro at Faludi var blitt kortfestet. Alas er vi ikke så heldige. Og typisk nok, i en sak hvor mange sikkert kunne kommet med sobre betraktninger for å plassere Faludi tilbake på landjorden med oss andre dødelige, så er dette en sånn sak hvor leserne er avstengt fra å mene noe direkte. Så mye for Guardians "comment is free" konsept! Hm, ved nærmere ettertanke - låter ikke dette litt som Dagbladets patetiske slagord "sterke meninger"? Yeah, right!

Og forresten: kvinnelige helter, skal vi ikke heller bare si heltinner? Bare sånn som for å posere som sproglig ureformerte?

Det skrivende menneske

Noen kjemper med sverdet, andre kjemper med pennen - eller som Sly & the Family Stone så passende uttrykte det: "My only weapon is a pen" i sin hymne til det skrivende menneske, Poet, fra det klassiske albumet There's A Riot Goin' On. Uansett kan alle som skriver eller vurderer å skrive gjøre langt dummere ting enn å hente inspirasjon hos forfatter Josephine Cox før de setter seg ned ved skrivebordet.

Forfatteren Zadie Smith skrev forresten en glimrende dobbel-feature i Guardians helgebilag for et par år siden der hun så på rollen til såvel forfatter som leser og samspillet mellom de to. Dessverre klarer ikke Droneland i skrivende stund å finne en link til dette.

Nylon!

Nylon - vårens sjokktrend i bilder! For deg som har absolutt alt annet fra før!

Bush: pro og con

Det er lett å sitte på vår høye europeiske hest og kritisere president George W Bush. Og bevares, det er nok å kritisere - der administrasjonens syn på abort og homofili og selvsagt krigen i Irak bare er begynnelsen. Innimellom kan det dog kanskje være grunn til å ta en liten tenkepause og spørre seg om man begynner å bli for ensidig i sin kritikk. For har ikke denne ukens nyheter vist oss at milliardene som Bush har sendt avgårde i HIV-forebyggende arbeid ifølge helsearbeidere i Afrika reddet (eller i hvert fall forlenget) millioner av menneskeliv?

Ved nærmere ettertanke er det likevel andre sider ved Bush-administrasjonen som gir grunn til en langt mer kritisk linje, for som den Nobel-vinnende biologen David Baltimore også påpekte denne uken så har Bush-administrasjonen lagt helt uholdbare føringer på fri forskning i USA. Selv om hovedtemaet hans i talen var den heller mer nedslående erkjennelsen av at man kanskje aldri vil kunne klare å skape en vaksine for å forhindre AIDS, slik forskere helt siden tidlig 80-tall optimistisk har håpt mulig.

Politisk undertøysmote

Lingerie-spesialisten Agent Provocateur og veldedighetsorganisasjonen Repriever har teamet opp for å lansere et eget sett med Guantanamo Bay undertøy. Det er selvsagt oransje-farget og bærer slagordet "Fair trial my arse" på dasken. Bare sånn i tilfelle du skulle være i tvil om hva du skal gå til anskaffelse av til din kjære i anledning St Valentine's Day...

Picture This

Deutsche Börse prisen blir tildelt en fotograf som har bidratt til å heve fotografi som kunst i løpet av det siste året. Av årets fire finalister har Guardians kunstkritiker Adrian Searle noen interessante betraktninger rundt det å nettopp betrakte og overlate til seeren å vurdere det hun/han ser heller enn å tilby et ferdiglaget moralsk univers (moralisme kalles det), noe han mener at to av de fire nominerte fotografene gjør. Nettopp kommentarer som dette gjør at man får lyst til å se bildene og bedømme selv, slik Searle foreslår.

Deilig skitten disko

Litt musikktips er på sin plass på Droneland etter hvert. Tross alt begynte han sin skrivekarriere som musikkskribent med en rekke slakter av overvurderte plater på samvittigheten. Men det er selvsagt alltid mer morsom å skryte av noe som er strålende eller lovende, og det Droneland har hørt så langt av DFA-signede Hercules And Love Affair, prosjektet til new yorkeren Andy Butler, hvis debutalbum slippes primo mars, låter akkurat som en sånn passe skitten retro-disko som får Droneland til å riste på halen. Men heller enn å bruke sitt eget navn har han altså valgt å (mis)bruke navnet til verdens sterkeste mann og dennes tragiske engasjement med sin unge elsker. For de uinnvidde så er DFA-etiketten også hjem til LCD Soundsystem. Dessuten, de som måtte like Antony Hegarty (kjent fra Antony & the Johnsons) så låner han ut stemmen sin til Hercules sin kjærleiksaffære. Og ja, Herc har remixet Goldfrapps nye singel, den glimrende A And E. Men her en forsmak på Herc&LoveAffairs i form av videoen til singlen Blind. Dance! Dance! Dance!

Terroristen, hans sønn, sønnens kone og hestene deres

En ting er sikkert og det er at familien Bin Laden er romantisk anlagt hva gjelder transportmidler. For hva skal man si når Omar Osama Bin Laden - som navnet kan antyde er dette sønnen til you-know-who - og hans britiske hustru legger ut på et 5000km langt hesteløp på tvers av det nordlige Afrika. Paret omtaler dette som en "global peace mission". Hm, kanskje eplet faller et stykke fra stammen her? Når det er sagt var pappaen til Omar i sin tid kjent som litt av en playboy, så hvem vet hva fremtiden vil bringe for the celebrity Bin Ladens?

Rambo: Burmas redningsmann?

Ifølge rapporter er den nye Rambo-filmen blitt en undergrunnshit blant opposisjonelle i Burmas hovedstad Rangoon. Nå kan man selvsagt spørre seg om det ikke er litt bekymringsfullt at folk som lever under et despotisk regime har tid og energi til å se den aldrende Sylvester Stallone braute seg i nok en film der han er for gammel til å spille hovedpersonen. Action-helten ser det selvsagt en smule annerledes selv og uttrykker seg sedvanlig oppblåst:

"These incredibly brave people have found kind of a voice in American cinema. That, to me, is one of the proudest moments I've had in film."

Hvilket får the Guardians underholdningsspalte Lost in Showbiz til å respondere:

"Oh, please! What about getting Sharon Stone to strip in The Specialist?"

Mer fra Lost in Showbiz...

Can't Get You Out Of My Bed?

Akkurat det verden trengte...not! Kylie Minogue lanserer sin egen rekke med sengetøy! Som om ikke Love Kylie-trusene var nok er nå den pittelille australske pop-stjernen innstilt på, tja, hva egentlig: få oss til å sove bedre eller ha det mer moro between the sheets? Hm, vi har vel alle bedre ting å bruke pengene våre på eller?

En hyllest til din indre håndverker

Jepp, den britisk-baserte amerikanske sosiologen og tenkeren Richard Sennett har gjort det igjen. For de av oss som fant mye godt å reflektere over i klassikeren The Fall of Public Man for ikke å snakke om hans kritiske blikk på det postmoderne vesen i The Corrosion of Character, er det mye å glede seg over i The Craftsman, som er lovet å være del én av en trilogi. I de to neste bøkene skal han se på håndverk og ritualer først og så til slutt på håndverk og miljøet. Hans nitidige observasjoner av hvordan yrkesstolthet ruster bort i måltall og fokusgrupper denne gang tyder på at dette blir obligatorisk lesning. Men ikke en bokserie for de som "know the price of everything, but the value of nothing". Interessant nok var det bare en uke siden Droneland skrev om nyere forskning som viser at arbeid herder sjelen.

President McCain?

Denne kommentaren fra den venstre-radikale britiske avisen The Guardian er et godt eksempel på det som norske aviser ikke ønsker å skrive, nemlig at republikanerne kan vinne det amerikanske presidentvalget i november. Bl.a. fordi John McCain er akkurat passe moderat, at demokratene kan ende opp med et bikkjeslagsmål som varer hele veien frem til konvensjonen som peker ut deres presidentkandidat på sensommeren og fordi Hilary Clinton til syvende og sist kan vise seg som så omstridt at mange velgere lar seg mobilisere til å stemme for å forhindre at hun og ektemann Bill vender tilbake til det hvite hus. Dette altså i en britisk avis på venstresiden. Når skal norske kommentatorer våkne opp fra sine lyserosa drømmer om at valget allerede er avgjort i demokratenes favør? Kanskje på tide med litt mer dekning av John McCain i tillegg til alt fokuset på Hilary Clinton og Barack Obama?