Dødelig sarkasme (og meningsløse kommentarer)

Da jeg nylig diskuterte media med venner, kom det frem at vi alle brukte stadig mindre tid på å lese aviser. Ikke bare på papir, men også online. Det er spesielt informativt å bla gjennom en papiravis eller to for å forstå hvorfor det tradisjonelle massemedia har en stadig mindre drakraft på oss, fordi det tydeligere viser forfallet enn om man surfer rundt på nettet på måfå. For å ta sistnevnte først, så er det åpenbart at fremveksten av internett har hatt en ikke ubetydelig innvirkning på vårt mediekonsum, der vi narrowcaster stadig mer til venner og bekjente mens kringkastingen kan seile sin egen sjø. I hvert fall så lenge det ikke er oss selv det kringkastes omkring.

Da jeg så bladde gjennom noen typiske norske dagsaviser (Dagens Næringsliv, Aftenposten, Bergens Tidende) for å undersøke årsakene til miseren, ble jeg slått av hvor fullastet disse var av meningsytring av ymse slag. Dette meningsgyteriet var ikke som tidligere knyttet opp til noen få faste spalter og lederartikler, men dominerte i bladbunaden. Det er knapt en artikkel i dag som ikke har fått knyttet til seg en eller annen form for kommentar – som pendler mellom å utgi seg selv som «ekspertkommentar» eller det mer nøytrale bakgrunnskommentar, som etter sigende skal gi innsikt i en aktuell sak. Mon det.

Problemet er bare at de fleste av kommentarene fremstår enten som veldig designet etter en mal, der man har inntatt en del klart definerte posisjoner (i motsetning til resonnementer som er lært av å observere den aktuelle saken man påstår å kommentere) eller blir mer av en litt for kjapt nedskriblet siste touch på saken, som for å legitimere at man overhodet skriver saken. M.a.o. blir kommentarene mer av en rettferdiggjøring av avisens prioriteringer enn det blir noe genuint som noen der ute egentlig har bedt om å lese.

Greit nok at de tradisjonelle mediene har stått overfor og står overfor voldsomme utfordringer for å holde på leserne. Men de får ikke meg (og de fleste av mine venner) som lesere (ikke betalende, i hvert fall) ved å pøse på med halvkvedete synserier, som ofte mangler både vidd og brodd og dessverre altfor ofte også den poetiske lisensen som burde høre kommentaren til. Nå kan man ikke forvente at alle skribenter skal være fully fledged essayister, men kanskje media burde begynne å bli litt mer kritisk til å slippe til kreti og pleti som kommentatorer og/eller «eksperter»?

Spesielt siden de aller fleste av de som synser på kryss og tvers synes å ha svært lite å melde utover allmenne plattheter i tråd med det rådende borgerlig-liberale paradigmet. Men kanskje det allerede er for sent. For er det noe som er gått tapt nå da ironigenerasjonen er blitt erstattet av den såkalte alvorsgenerasjonen, så må det være kunsten å være sarkastisk. Som en pluss-60-venninne av meg nylig påpekte, så er det knapt noen under 50 som fortsatt er i stand til å avlevere treffende sarkasme. For å bruke en forslitt klisjé, så har den politiske korrektheten mye å svare for når det gjelder den allmenne omgangstonen.

Antydningen om sarkasmens mulige død minner meg om en liten anekdote fra rundt ti år tilbake. Dengang fant NRK P3 det for godt å erklære ironien for død i en av sine morgensendinger. Da jeg viderefortalte denne oppsiktsvekkende «nyheten» til en særdeles spydig kamerat, svarte han på klingende stordamål: «Kva skal me gjera då? Ty til sarkasme?» Om det bare var flere som hadde vært som denne stordabuen, så hadde det kanskje stått til liv i norske medier. Slik kommentarfeltene ser ut nå, så er det sørgelig sjelden mellom høydepunktene og flere plattheter per spaltemillimeter enn antall innbyggere per kvadratkilometer i Bangladesh.

Godt nytt år – med et ønske om et solid comeback for den drepende sarkasmen!

Muammar Gaddafi speaks Swedish!

Who says irony is dead? Even with Libya on the verge of civil war, there is another way of keeping the pressure on Muammar Gaddafi: use of humour. Such as this Swedish speech, where the video poster has translated one of Gaddafi's speeches (culled from al-Jazeera) into Swedish:

«Massera min kjol!»

Afraid this will only appeal to anyone familiar with the Scandinavian languages, but easily one of the funniest YouTube clips of 2011 so far. Enjöy!

Thanks to Morten Traavik for the tip-off!

Goats Do Roam!

Loved the sheep'n'goat metaphor at the end of this little piece on the state of the world economy from FT Alphaville, one of the few blogs about financial matters that I read on a regular basis. Probably it mainly is because of the subtle humour that is intercepted here and which is sadly lacking in most writing on financial matters.

Anyway, here's the excerpt I was talking about:
«We await the end of QE2 in June. This will really sort the sheep from the goats. Then we will see whether this patient can keep up its frenetic Irish jig in the absence of extreme stimulants. I am in the camp (tent) that believes that QE1 and QE2 have driven equity prices which have, in turn, fuelled the economic recovery. Looking around, it is not a very crowded tent and being a city boy I’m not quite sure whether those droppings belong to sheep or goats.»

Homo-soccer

Soccer officially announces it is gay, in this characteristic The Onion newscast. Watch out for the written texts running as part of the video, e.g. «Soccer wildly popular in gay places such as Spain and Florida».

Fra mainstream til indie

Slight return etter en lazy summer på Droneland. Og hva er vel mer passende enn ett av de fire intervjuene komiker/skuespiller Bill Murray har gitt de siste ti årene? En form for passende disinterest i forhold til media som man skulle ønske seg fra flere artister, skuespillere, regissører, kunstnere og wannabes. Så har da også Murrays karriere beveget seg i en interessant retning, fra hans tid på tv-showet Saturday Night Live til blockbustere som Ghostbusters før Groundhog Day antydet en ny retning som har funnet sin naturlige konklusjon i filmene mannen har gjort for regissører som Wes Anderson, Sofia Coppola og Jim Jarmusch.

Den moderne gapestokken

For leeeeeeeeeeeeenge siden var det slik at folk som hadde begått forbrytelser eller moralske utskeielser (les: angrep på den gode smag), ble plassert i gapestokken til spott og spe. Men er det egentlig så annerledes i dag, spør Charlie Brooker i sin spalte i dag. Her ser han på hvordan offentlige kjendiser som golfstjernen Tiger Woods og fotballspilleren John Terry blir hengt ut av dagens media, og sammenlikner dette indirekte med middelalderens metoder for moralsk uthengning. Og helt riktig, så spør han seg hvem det er som egentlig står bak denne heksejakten. Svaret er opplagt, nemlig media. Et klassisk brookersk angrep på nymoralismen og et tema Droneland har skrevet om tidligere. Et utdrag fra Brookers tekst som illustrerer dette bra:

«The public don't need to hear it, because the public isn't as ­psychotically, self-regardingly deranged as the press. Consequently, these apologies are aimed not at the public, not at the fans or the ­listeners, but the press. The press demands apologies on its own behalf, regardless of the will of the people. And it does this because it is insane, truly Caligula-level insane.»

Herlig aggressivt

Mann kastet laptop fra 6. etage, skriver bt.no på forsiden. Nå syns Droneland dette er herlig aggressivt, men er vel dessverre bare nok et eksempel på hvilket nivå BT har på nettet, nemlig: Ingen nyhet er for liten til at den kan skrives om. Dette er faktisk enda mindre av en nyhetssak enn black metal-artisten hvis katt forsvant, som Droneland har nevnt tidligere. Det sørgelige er bare at bt.no aldri fulgte opp sistnevnte ved å utforske den musikalske fallouten av hendelsen i form av en rockeopera eller kanskje en aldri så liten black metal-operette? «Eine kleine Schwarze Kater musik.» Sistnevnte om det var en hannkatt da altså. Tenk hva skribenter som Charlie Brooker eller Marina Hyde kunne fått ut av dette. Nettjournalistikken trenger mer sarkasme!

Vampyrer vs varulver

Dersom du i likhet med Droneland ikke føler så voldsomt for å se «New Moon» på kino – en plakat av Taylor Lautner burde holde – så kan man se dette ett-minutts spydige sammendraget av den to og en halv times filmen.

Fiksjon vs faksjon

For noen år siden skrev forfatteren Zadie Smith en fin analyse der hun både så på forfatterens forhold til leseren og samtidig leserens rolle i forhold til forfatteren. En prosess hun skulle ønske var mer to-veis enn den ofte er (og kan være) i den praktiske virkeligheten. Denne lørdagen er hun tilbake i Guardian-spaltene med et essay om det å skrive essays. Eller rettere sagt, ifm hennes egen essaysamling spør hun seg om fiksjonen sliter med å beskrive virkeligheten. Hun spør fordi mange forfattere i likhet med henne nå gir ut essaysamlinger.

Så er det blitt en fraksjon for mye fiksjon, og følges denne nå av en friksjon for mye faksjon? (For å snu litt om på og redefinere en låttittel av Tim Finn, kjent fra bl.a. Split Enz og Crowded House.) Selv om Smith selv har følt en viss fiksjonsutmattelse velger hun å komme fiksjonen i forsvar. Så handler da også hennes egen essaysamling mest om litteratur, og hun nevner en rekke forfattere som har inspirert henne bare den siste tiden.

Smith trekker bl.a. frem den suverene novellesamlingen til J.G. Ballard (som Droneland har nevnt før) og en gammel Droneland-favoritt, nemlig belgiske Jean-Philippe Toussaint. Et par av hans bøker ble gitt ut på norsk rundt 1990 og på en måte kan han betraktes som en etterfølger til Jacques Tati og en forgjenger til folk som Erlend Loe. Bergen Filmklubb viste også en filmatisering av Toussaints «På badet», med en tørrvittig undertone og komisk distanse som man kan kjenne igjen hos nyere norske forfattere som f.eks. Marit Eikemo, hvis siste bok «Arbeid pågår» fortjener langt mer oppmerksomhet enn den har fått. Smith og Eikemo er begge forfattere som evner å bruke humor i skrivingen bl.a. ved å vise alle nevrosene som gjør menneskenaturen så fascinerende.

Røyking er homo

«Are they smoking? Or are they gay?» Sjekk ut dette videoklippet fra satirikerne i The Onion.