Western Stars: The Facebook stock bonanza and the sudden implosion of the North American Way

Why oh why am I left with this strange desire to see an oversigning of Facebook stock akin to the theatre play Springtime for Hitler in Mel Brooks' classic The Producers? The cynicism of Goldman Sachs certainly leaves nothing to be desired compared to the producers who give title to the film. And then imagine this oversigning of stock to be followed by an implosion in the interest for social media, especially when people find out they need to work for a living again after the years of plenty in the West.

The oversigning of Facebook stocks quickly leading to a collapse of western finance.The irony of something as trivial as Facebook leading to this sudden loss of prestige and economic wealth surely wouldn't be lost on anyone. Extremely suitably and delightfully ironic it would be too that such a banality should see an end to our way of life.

And if so were to happen, I recommend that Time magazine name Mark Zuckerberg as Man of the Year once more. By public demand! That is, if Time magazine still were to exist after said implosion of fortune. Probably won't happen. But oh what a spectacle it would be. It would make the Facebook share deal look like the modern-financial-crunchy version of rearranging deckchairs on the Titanic. At least Hollywood could probably make a great movie out of it. But please, don't let Oliver Stone anywhere near it. We most certainly do not need a Wall Street 3!

Fra mainstream til indie

Slight return etter en lazy summer på Droneland. Og hva er vel mer passende enn ett av de fire intervjuene komiker/skuespiller Bill Murray har gitt de siste ti årene? En form for passende disinterest i forhold til media som man skulle ønske seg fra flere artister, skuespillere, regissører, kunstnere og wannabes. Så har da også Murrays karriere beveget seg i en interessant retning, fra hans tid på tv-showet Saturday Night Live til blockbustere som Ghostbusters før Groundhog Day antydet en ny retning som har funnet sin naturlige konklusjon i filmene mannen har gjort for regissører som Wes Anderson, Sofia Coppola og Jim Jarmusch.

Verdige Oscar-vinnere?

I The Guardian finner man en sedvanlig surmaget kommentar fra mannen Dronelands lesere kjenner som «forbrent kandelabersoper» om Oscar-utdelingen, der spesielt Sandra Bullock får gjennomgå for sin innsats som filantropisk soccer mom i «The Blind Side». Iblant blir man faktisk bare lei kynismen til avisen, som til vanlig er så opptatt av å fremheve sin pro-gay og pro-kvinne profil. Kanskje de burde våkne opp til det faktum at frøken Bullock faktisk er på deres side i akkurat den verdikampen? Men antakeligvis irriterer det avisens prektige filmkritiker at Sandra er en komedienne som har spilt i en rekke lettvekterfilmer. Ham om det. Vi andre kan glede oss på Sandras vegne.

Mer interessant er kanskje dette innspillet som stiller spørsmål ved om Oscar-hovedvinner «The Hurt Locker» holder mål når det gjelder sin skildring av amerikanske soldater i Irak. Journalisten har selv vært embedded med soldater i Irak og er i tillegg en stor fan av regissør Kathryn Bigelow (utrolig nok den første kvinne som har vunnet Oscar for beste regi), og han mener at filmen dessverre bommer seriøst på en del faktiske forhold og at dette underminerer dens troverdighet og styrke som film. Lekker å se på er den uansett, men kanskje et eksempel på det man kan kalle estetikk over innhold. Werner Herzog ville garantert løst det på en annen måte.

Når vi snakker om tyskspråklige regissører, er det vanskelig å komme forbi at Michael Hanekes «Das Weiße Band» ikke vant Oscar for beste fremmedspråklige film. Noe man må kunne kalle åpent landeveisrøveri. Når det er sagt, hva forventer vi egentlig av det amerikanske filmakademiet?

Sundance 2010 oppsummert

Herlig oppsummering av hvor håpløs Sundance-festivalen er bak sin moralsk korrekte fasade. Som FT-filmkritiker Nigel Andrews påpeker om hva som får festivalen til å tikke:

«Movie-wise, the festival was not quite the revolution we were promised. There is still too much second-rate cinema at Sundance: too much “we love it, whatever it is, if it’s by a woman, a maverick, a liberal or an actor-turned-director”.»

Oh dear, Oliver!

Hitler? En syndebukk! Stalin? Empatisk skildret. Det kan bare bety at den «kontroversielle» amerikanske filmskaperen Oliver Stone er tilbake. Nå skal han lage en ti-timers tirade for amerikansk TV under tittelen «Oliver Stone's Secret History of America». Som engelskmennene ville sagt det: Oh dear! Eller som smarte amerikanere ville sagt det: Can't wait to miss it!

Homosensur

Det er sykt nok at forfatteren James Jones måtte stryke hentydninger til homosex i sin 1951-krigsroman «From Here to Eternity» (som det ble laget en klassisk Oscar-vinnende film av i 1953), men det er enda sykere at man 58 år senere fortsatt diskuterer de samme problemene og det amerikanske forsvaret fortsatt har en «don't ask, don't tell» policy når det gjelder homser og lesber i styrkene. Absurd!

Crash Boom Bye-Bye

Denne oppsummeringen av filmen «Amelia», om flypioneren Amelie Earhart, er alt man egentlig trenger å få med seg av dette forsøket fra Hilary Swank på å hente seg sin tredje Oscar-pris...

«Hilary Swank whoops a lot in Mira Nair's biopic of pioneering aviatrix Amelia Earhart, who vanished somewhere over the Pacific ocean. For Xan Brooks, the crash can't come soon enough.»

Nå tror ikke Droneland, som selv har sett filmen, at Oscar-akademiet vil la seg bevege like mye av Swank denne gang som i «Boys Don't Cry» og «Million Dollar Baby», men han har intervjuet filmstjernen og sak kommer bl.a. på trykk i VG Helg rundt juletider. Filmen har norsk premiere i januar.

Du finner et av disse trøttende videoklippene som skal fungere som «anmeldelser», som i økende grad legges ut på nettaviser og hvor sitatet over er hentet fra, her.

Shia-fri sone

Folkebevegelsen mot å måtte tåle Shia LaBeouf i flere Indiana Jones-filmer starter her. Eller generelt det å se ham i noe som helst.

Keisamme menn

Fra keisam mote til keisamme menn. Hvorfor er det så lite fyr og flamme på våre leading menn i filmer nå om dagen? Det kom Droneland til å tenke på da han ramlet over dette intervjuet med Dominic Cooper («The Duchess», «Mamma Mia»), som han egentlig ikke hadde tenkt å lese. Bl.a fordi Droneland intervjuet Dominic ifm «Duchess»-filmen og syns mannen var så søvndyssende at han faktisk duppet av et aldri så lite nanosekund. For ikke å glemme at han var altfor tynn! Nei, han kunne ha trengt seg en tur innom kjøkkenet til ho Nigella «the domestic goddess» Lawson for å feites opp før han skal promotere sin neste film. Men så fant Droneland ut at disse keisamme unge skuespillerne som befolker stadig flere av filmene vi blir tilbudt må bli et fremtidig tema for hans BT-spalte Pop-preik. Tbc...

Alt kan resirkuleres

The Guardian melder at de tre actionheltene Sly Stallone, Arnold Schwarzenegger og Bruce Willis skal spille sammen i filmen «The Expendables», og presenterer dette som en jaw-dropping nyhet. Eneste problem er at filmen både er ferdig innspilt og at «nyheten» om dette minst er seks måneder gammel. Passende nok får avisen passet sitt påskrevet av leserne. En del fornøyelige kritiske oppgulp fra irriterte guardianistas.

Plotet i filmen er forresten at Sly & co skal velte en søramerikansk diktator. Hm, hvorfor får man en følelse av at dette egentlig handler om Hugo Chavez? Greit nok at Hugo er upop i Junaiten, men i motsetning til en del amerikanske stråmenn opp gjennom årene så er han i det minste demokratisk valgt. Bare ikke si det for høyt.

Verden vil bedras igjen og igjen og igjen...

Droneland skrev i sin BT-spalte Pop-preik sist lørdag (22. august) om «Regissøren som nektet å bli voksen». Det handlet da naturligvis om Quentin Tarantino, hvis kinoaktuelle film «Inglourious Basterds» er akkurat så ingloriøs som tittelen kan antyde. Men publikum lar seg lokke til å kaste bort to og en halv time av livene sine likevel. Enkelte steder, såsom i Bergen, har den kommunale kinoen benyttet anledningen til å skvise NOK 110 ut av hver kinobesøkende for denne filmen. Dette mot en normalpris på 90 spenn. Åpenbart er betalingsviljen stor blant de som vil se det bedrøvelige spetakkelet. Norske kritikere lar seg dog som vanlig forføre av begredeligheten og viser nok en gang en nesten unison mangel på kvalifisert innsikt – både når det gjelder film og menneskenaturen.

Interessant nok har det såkalte «sosiale» mediet Twitter ifølge analytikere spilt en rolle når det gjelder å fylle kinosetene. Droneland ville tro at dette burde være nok et argument for å styre unna filmen. Dessuten er det vel grunn til å være skeptisk til denne typen såkalte brukergenererte responser. Reiselivssider, bl.a. for hoteller, har vist at de som har økonomiske interesser ofte oppretter falske alias og legger inn positive omtaler av egne institusjoner. Det er vel liten grunn til å anta at kynismen er mindre blant produsenter og distributører av film. Nok en gang vender man altså tilbake til det gamle mantraet om at verden vil bedras. Og så fins det de som snakker om sivilisasjon... tsk-tsk! Men da er vi over på selvbedrag, snobberi og forfengelighet. Noe vi heller får la ligge til en annen gang.

Bæng og kræsj

Er det bare bæng og kræsj når biler blir til maskiner og maskiner blir til mennesker og vice versa i Transformers-filmene? Norske kritikere synes åpenbart det der de triller terningen til enere og toere. I Sverige finner man derimot røster såsom denne i Svenska Dagbladet, hvor man under overskriften «Nu ännu snyggare og elakare robotar» gir den andre filmen i serien skryt for dens smakfullhet og triller terningen til en femmer:

«Det bästa i uppföljaren är dock robotarnas estetiska utveckling. De är elakare och snyggare och bär spår av både Wall-E och Aliens; från små muterade hushållsmaskiner till enorma saker som suger i sig pyramiderna. I min recension av den förra filmen konstaterade jag att man skulle kunna visa maskinernas förvandlingssekvenser som modern konst. I år skulle konstkritikerna springa benen av sig för att förklara vad de postindustriella statyerna betydde i spåren av bilindustrins undergång. Det är hur vackert som helst (...)»

Tyskerne er dog mer måteholdne, dersom denne omtalen fra Die Welt er noe å gå etter. Men i beste tyske ånd er de grundige når de forsker i dypet av die Phänomenologie des Geistes des Transformators, og påpeker dessuten vittig nok (hvem er det som sier at tyskere ikke har humor?) at en av bilene til sponsoren General Motors er gått ut av produksjon. Hm, kanskje ikke så rart det er krise i amerikansk bilindustri...?

Å, dra til Grønland!

M. Night Shyamalan lager film på Grønland. Selv om Droneland er betatt av tanken om at regissøren, som fortsatt lever på sin one-hit-wonder «Den sjette sansen» og som muligens laget fjorårets jævligste film («The Happening»), skal blir spist levende av isbjørner, så vil han la menneskelige hensyn gå foran. Men han håper i det minste håpe at en hvalross spiser opp passet til den håpløse regissøren, slik at han blir dømt til å leve der i all evighet. Og siden Droneland nevner hvalrosser, så kan Shyamalan gjerne ta med seg Antony Hegarty fra de overvurderte Antony & the Johnsons mens han er i gang. Antony låter tross alt som en grunnstøtt hvalross, så han og sutrehomopopen hans vil sikkert føle seg hjemme i isødet.

Christian Bale går amok

For de som ikke måtte ha fått med seg den herlige utblåsningen Christian Bale hadde på settet under innspillingen av «Terminator Salvation» (som om vi trenger flere filmer i Terminator-franchisen), så har The Guardian en passende bakgrunnssak. Der man også kan lese om hvordan Christian angrep søsteren og moren i London i fjor og et par andre eksempler på skuespillere og regissører som går fra konseptene. Enjoy!

Tech-tidsskriftet Wired bidrar på sin side med ti på topp kjendisutblåsninger som er fanget av kamera for all evighet. Og vi takker og bukker og nikker og neier for den!

Uten manus

Sharon Stones off-the-cuff bemerkning om at jordskjelvet i Kina skyldtes dårlig karma pga måten kinesiske myndigheter behandler Dalai Lama og Tibet på har ført til at hun mister jobben som ansikt for motehuset Christian Dior, som er livredd for å miste markedsandeler på det voksende kinesiske luksusmarkedet. Nok et eksempel på at Hollywood-skuespillere må beskyttes mot seg selv og aldri få lov til å snakke uten manus.

Skamløs Brand-ing

Man kan si mye om den britiske skuespilleren-komikeren-kjendisen Russell Brand, men når han nå er i ferd med å legge USA for sine føtter med roller i ymse cheesy komedier er det all grunn til å glede seg over at amerikanerne kommer i nærkontakt med denne typen skamløs og tidvis eksentrisk europeer. Her en feature fra Sunday Times med høydepunkter som viser mannens mangel på beskjedenhet:

“May I say, explicitly and without any duplicity: I like being famous. I like it. I did it on purpose. I did it quite, quite deliberately. I went into it with my eyes open, and I won’t rest until there is not a single territory on this planet where I can’t go to a supermarket. Obscurity does not suit me. You can’t have this haircut and not be famous. It’s unbecoming.”

Enda bedre er det at han håper han snart blir et husholdningsnavn i Statene sånn at det blir lettere å gå på sjekkeren:

Brand says the worst thing about not being famous is that it’s harder for him to pick up women. “Everyone tells me it’s good for me,” he says. “It doesn’t feel good. What felt good was being able to just walk up to people, tug a forelock and know that an orgasm was only moments away. This new world, of endless protocol, is like f***ing living in a Jane Austen novel.”

Det enkleste er pistol

Fra card-carrying liberal til moralens vokter. Mange kjenner Charlton Heston som svovelprekende forkjemper for amerikaneres rett til å bære våpen. Sannheten er likevel at han i sin Hollywood-storhetstid målbar noen av de motsatte synspunktene som han ble kjent for på sine gamle dager. Faktisk var han i sin tid tilhenger av såkalt gun control. Interessant hva som kastes opp i offentlighetens lys etter at denne titanen innen amerikansk film nå er gått bort.

Juno-backlash?

Oscar-pris for beste originalmanus til Diablo Cody for Juno til tross kan tilbakemeldinger Droneland har fått fra venner tyde på en aldri så liten backlash mot denne sjarmerende lille bagatellen av en film, som han har omtalt flere ganger. Selv så han filmen for et halvt år siden og antar at som så ofte før så kan en films buzz virke mot sin hensikt. Hvis i tvil er Juno kanskje en film å besøke når blesten rundt den har dødd hen.

Ellers er det leit at Droneland ikke kan linke til intervjuer han har gjort ifm Juno og som har stått på trykk i ymse norske aviser siden ingen av artiklene er lagt ut på nettet.

For mye kosemos på kino

Er det blitt for mye kos og ufarlighet i dagens romantiske komedier? Ja, mener en av the New York Times filmskribenter som savner skarp dialog, profilerte skuespillere og dristigere plot. Droneland kan bare si seg enig. Og selv en liten perle som Juno er ikke nok til å forandre på den saken.

Årets verste film?

Og nok et apropos (synes å være dagen for disse), Jack Nicholson var i London for å promotere filmen The Bucket List - norsk tittel: Nå eller aldri. Etter å ha sett filmen kan Droneland bare konstatere: ALDRI! Eller som de skånske rockerne bob hund så passende uttrykte det: "Nu eller aldrig? Aldrig, aldrig, aldrig!" En mer patetisk perse som aldri engang blir tårevåt skal du lete lenge etter på kino i år. At Nicholson ikke mottok sin 13. Oscar-nominasjon er fullt forståelig. Og mens thelondonpaper kanskje var slappe i sin kreative vridning av sitater gir avisens filmkritiker
Mark Samuels helt riktig filmen 1 av 5 stjerner og konkluderer følgende om regissør Rob Reiners fallende stjerne: "Once upon a time, Rob Reiner brought us classics such as Misery, Spinal Tap and Stand By Me. What the hell has happened?" I USA nærmer filmen seg 100 mill innspilte dollar på kino. Kan det være noen tvil om at landets posisjon som verdens stormakt nærmer seg slutten?