Oh those Russians!

Brutality, corruption, and morally ambiguous. Russia is the perfect setting for contemporary novels.

Livet er urettferdig!

«Life's unfair, get used to it» er et sentiment som Droneland alltid har vært svak for. Rett og slett fordi det nytter lite å beklage seg over at man ikke har nok penger, ikke er vakker eller populær nok eller hva det nå enn er man higer etter.

Nå er det selvsagt slik at man kan oppnå noen av disse tingene. F.eks. viser forskning at det er lettere å bli populær og ha suksess om man er vakker rent fysisk. Intelligens kan selvsagt også til tider ha noe for seg. Hardt arbeid kan spille en rolle. Og i gitte situasjoner er rå makt og/eller en veltrent fysikk en god overlevelsemekanisme.

Mens Droneland i store trekk slutter seg til Darwins evolusjonsteori, er han langt mer skeptisk til mye av det som kalles behavioural psychology – eller atferdspsykologi. Dette fordi mye av den baserer seg på forskning på et spinkelt grunnlag. Like betenkelig er det at funn fra denne typen forskning ofte utbasuneres med skråsikkerhet. Det bringer frem den naturlige skeptikeren i Droneland.

Selv ikke den ellers så analysesterke ukeavisen The Economist synes å klare å styre unna tendensiøse undersøkelser. Som når de under den idrettsmetaforiske overskriften «Fair Play» forsøker å integrere kristendommen og de andre monoteistiske verdensreligionene med økonomisk vekst og moralsk overlegenhet.

Det påstås altså at vi blir bedre mennesker hvis vi dømmer hverandre nord og ned. Mao fører moralisering til at vi blir mer opptatt av rettferdighet. Droneland lukter selvrettferdiggjøring lang vei. Kan artikkelforfatteren være kristen kanskje? Eller nymoralist? Eller begge deler?

En langt grovere forbigåelse er det at skribenten ikke nevner at mye av fremveksten av disse verdensreligionene, som artikkelen hevder har skapt mer rettferdighet, skjedde med våpen i hånd. Under mantraet: Med vold skal land bygges. Lov og moral kom øyensynlig først etter at man hadde tvangskristnet de av lokalbefolkningen man ikke drepte.

Droneland er kanskje alene her, men det fikk ham til å tenke at stammereligioner kanskje ikke er så dumt likevel? Det fins grenser for moralisering. Bare se hvor det har brakt oss.

Veganismens mørke hjerte

At veganere er gledesdrepere er intet nytt. Tross alt må en tilnærming til mat som er bygget på noe som minner om gammellutheransk pietisme helst betraktes som en religiøs kult. Eller ren og skjær ideologi. Så er det da heller ikke så langt fra veganernes forhold til kjøtt til holdningen AKP-erne i sin tid inntok til denne jordens onder som Coca-Cola og alkohol. Sistnevnte ble jo aktivt fulgt opp av RV-politikere i ymse kommunestyrer land og strand rundt som ofte var like restriktive som KrF i alkoholpolitikken. Noe de ble lite kritisert for opp gjennom årene, men dog kanskje ikke så merkelig når man ser på pressens politiske sympatier.

Men tilbake til kjøtthaterne. Droneland minnes også en episode der han delte hus med en håndfull andre i London, og hvor det oppstod krangel mellom to av leietakerne om en kniv som ifølge huset vegetarianer-turned-veganer hadde bestemt seg for at var husholdningens «grønnsakskniv». Det hjalp ikke engang at kniven ble vasket opptil flere ganger. Den var ifølge vegetarianer-turned-vegan ikke mulig å bruke på grønnsaker etter dette. Nok om akkurat det dramaet.

For når veganere i California går undercover for å «avsløre» at en anerkjent sushi-restaurant i Santa Monica serverer «ulovlig» hvalkjøtt, minner det mest om norsk avholdsungdoms mange meningsløse stunt for å fravriste utesteder skjenkebevillingen. Det verste er at mange faktisk aksepterer denne typen moralisme. En sidegren av det vi nå kaller nymoralisme, får man si.

Uansett gir dette Droneland nok en utmerket anledning for å minne om New York-kokken Anthony Bourdains bevingede ord om California: «It's the vegan heart of darkness.» Og denne gang har vi beviset i form av de californiske grønnsakfascistenes aksjon.

Stingalong

Godt at man har spalter som Lost in Showbiz, som gir oss innsikt i dobbeltmoralen til kjendisene våre. Dere vet, de som løper omkring og skinnhelligt støtter alt fra jordskjelvofre i Haiti til urinnvånere i Amazonas. Og som Droneland har skrevet om både på denne bloggen og ikke minst i sin nå avgåtte spalte pop-preik i Bergens Tidende, så er Sting en av sjefssynderne.

Noe som bare kan bekreftes etter avsløringen om at han sist høst spilte for datteren til Uzbekistans notoriske diktator, Islam Karimov. At eks Police-frontmannen i tillegg skjuler seg bak argumenter som at han trodde at konserten var arrangert av UNICEF (blank løgn) samtidig som prislappen for publikum var 45 ganger gjennomsnittlig månedslønn i Uz, går inn i kategorien ord blir fattige.

Sett fra et norsk medieperspektiv kan man samtidig bare beklage at ingen norske aviser har spaltister av typen Marina Hyde, som skriver om underholdningsbransjen med det sarkastiske blikket som trengs. I Norge skal det enten være «seriøst» eller «koselig». Alt utenfor disse båsene kan åpenbart skape tvil hos leseren. Men det er vel som med politikere, at folk får de avisene de fortjener. Selv om Droneland vil hevde at folk flest hadde fortjent noe bedre.

Den moderne gapestokken

For leeeeeeeeeeeeenge siden var det slik at folk som hadde begått forbrytelser eller moralske utskeielser (les: angrep på den gode smag), ble plassert i gapestokken til spott og spe. Men er det egentlig så annerledes i dag, spør Charlie Brooker i sin spalte i dag. Her ser han på hvordan offentlige kjendiser som golfstjernen Tiger Woods og fotballspilleren John Terry blir hengt ut av dagens media, og sammenlikner dette indirekte med middelalderens metoder for moralsk uthengning. Og helt riktig, så spør han seg hvem det er som egentlig står bak denne heksejakten. Svaret er opplagt, nemlig media. Et klassisk brookersk angrep på nymoralismen og et tema Droneland har skrevet om tidligere. Et utdrag fra Brookers tekst som illustrerer dette bra:

«The public don't need to hear it, because the public isn't as ­psychotically, self-regardingly deranged as the press. Consequently, these apologies are aimed not at the public, not at the fans or the ­listeners, but the press. The press demands apologies on its own behalf, regardless of the will of the people. And it does this because it is insane, truly Caligula-level insane.»

Nymoralismen innhenter idretten

Nyheten om at Chelsea- og England-kaptein John Terry har vært utro har slått ned som en bombe på de britiske øyer. Man skulle nesten tro det var snakk om en dobbeltmoralsk politiker og ikke en fotballspiller som var blitt tatt med buksene ned om man betrakter den dømmende tonen i britisk media, der det nå varsles at Terry må gjøre regning med et frafall av sponsorer. Noe som gir et ekko av dekningen som er blitt golfstjernen Tiger Woods til dels etter sine friske fraspark i sengen.

Dessverre ser Droneland at dette bare er ytterligere et utslag av at nymoralismen nå også har nådd idretten. Åpenbart har finanskrisen ført til et mer verdikonservativt klima, der religiøse fundamentalister og politisk korrekte viser seg å være mer i seng sammen enn man skulle tro. Ref Osama bin Ladens miljøutspill nylig, som Al Gore ikke kunne gjort «bedre». Om noe så er dette i høyeste grad en ukomfortabel sannhet.

Tingen er at vi kan snakke så mye vi vil om liberalt vunne borgerrettigheter. For i unionen mellom den nye korrektheten og tradisjonelle verdier, som man på sett og vis kan si startet da kvinnesakskvinner og kristne fant sammen i sin sensurkåthet mot porno, vil det i årene fremover bli stadig vanskeligere for de som tenker utenfor boksen å hevde seg. Ikke overraskende for de av oss som for lenge siden øynet at den påstått liberale politiske korrektheten hadde mange ubehagelige likhetstrekk med klassisk fascisme.

Suspicious Minds

En mann i en brasiliansk småby driver og outer kvinner som er utro mot partnerne. Låter som et godt gammeldags eksempel på misogynisme. Men hvorfor er det ingen som gjør det samme med menn som er utro? Ville listen blitt for lang kanskje? Finnes det gifte menn som aldri har vært utro? Og er ikke monogamiet egentlig bare en moderne tvangstanke uansett? Det fantastiske er at militærpolitiet nå er involvert i saken, om vi skal tro denne rapporten. Droneland minnes den gamle nordnorske vitsen med punchline: «Ka e' problemet?»

Miniskjørtmoralisme

På stående fot husker ikke Droneland om det var slik at skjørtelengden gikk opp eller ned i krisetider. Kanskje noe den brasilianske studenten Geisy Arruda burde ha tenkt på før hun gikk på privatskolen sin iført et miniskjørt. Rettelse: et rosa (!) miniskjørt. Det skulle hun selvsagt ikke ha gjort, for dydige brasser – som iblant går iført mindre enn en normal-size bikini (ikke bare på stranden) – var i harnisk. Hun ble hetset som en skjøge av moralistiske medstudenter. Så mye for brasiliansk frivolitet. Droneland finner ikke ord for hvor skuffet han er over at denslags horete tendenser blir stoppet i Brasil, av alle steder.

Denslags gammeldagse moralisme burde derimot vært noe å tenke på i det nordlige England. Her er det slett ikke uvanlig at jenter og kvinner i alle aldre går på by'n i sitt korteste skjørt, før de drikker seg dritings og legger seg til for å rulle på bakken for å vise frem Marks&Spencer-undertøyet sitt. Også midt på vinteren når det nærmer seg frysepunktet. Er det rart folkehelsen er som den er i vårt naboland i vest?

Kanskje et studentutvekslingsprogram mellom Sao Paulo og Leeds hadde vært noe å tenke på?

Forbrytelse og straff

Den britiske sprinteren Dwayne Chambers innrømmet frivillig at han tidligere hadde brukt steroider for å fremme sin innsats på idrettsbanen. Følgelig er han blitt utestengt for deltakelse i den britiske troppen under Beijing-OL. Chambers mener det er urettferdig at han som innrømmer gamle synder blir straffet når han nå er clean. Damn right!

Hans forsøk på å komme seg med i troppen likevel er i dag blitt forkastet av britisk høyesterett. Skandaløst nok i seg selv. Men hva skal man si om den dømmende tonen som Guardian-leserne utviser i kommentarene sine? Som kjent er det en naturlig link fra pietismens forbudstankegang til den moderne venstresidens moralisme. Men det er sjelden det blir så tydelig.

Ødeleggelsesmaskin

Det går hit, det går dit, det er en ødeleggelsesmaskin... Litt lett omskrivning av en gammel pop-strofe og man nærmer seg gehalten i Jack Londons siste bok, The Assassination Bureau, Ltd. En bok han aldri fullførte, men som likevel ble utgitt etter hans død med oppdateringer foretatt av den amerikanske krimforfatteren Robert L Fish. En interessant bok rent filosofisk som handler om et byrå som dreper amoralske mennesker – og som har en interessant plot twist som viser at mennesket i sitt vesen er like mye amoralsk som moralsk. Akkurat den typen bøker som Droneland liker. Nettopp fordi de viser oss hva det vil si å være menneske.