Dødelig sarkasme (og meningsløse kommentarer)

Da jeg nylig diskuterte media med venner, kom det frem at vi alle brukte stadig mindre tid på å lese aviser. Ikke bare på papir, men også online. Det er spesielt informativt å bla gjennom en papiravis eller to for å forstå hvorfor det tradisjonelle massemedia har en stadig mindre drakraft på oss, fordi det tydeligere viser forfallet enn om man surfer rundt på nettet på måfå. For å ta sistnevnte først, så er det åpenbart at fremveksten av internett har hatt en ikke ubetydelig innvirkning på vårt mediekonsum, der vi narrowcaster stadig mer til venner og bekjente mens kringkastingen kan seile sin egen sjø. I hvert fall så lenge det ikke er oss selv det kringkastes omkring.

Da jeg så bladde gjennom noen typiske norske dagsaviser (Dagens Næringsliv, Aftenposten, Bergens Tidende) for å undersøke årsakene til miseren, ble jeg slått av hvor fullastet disse var av meningsytring av ymse slag. Dette meningsgyteriet var ikke som tidligere knyttet opp til noen få faste spalter og lederartikler, men dominerte i bladbunaden. Det er knapt en artikkel i dag som ikke har fått knyttet til seg en eller annen form for kommentar – som pendler mellom å utgi seg selv som «ekspertkommentar» eller det mer nøytrale bakgrunnskommentar, som etter sigende skal gi innsikt i en aktuell sak. Mon det.

Problemet er bare at de fleste av kommentarene fremstår enten som veldig designet etter en mal, der man har inntatt en del klart definerte posisjoner (i motsetning til resonnementer som er lært av å observere den aktuelle saken man påstår å kommentere) eller blir mer av en litt for kjapt nedskriblet siste touch på saken, som for å legitimere at man overhodet skriver saken. M.a.o. blir kommentarene mer av en rettferdiggjøring av avisens prioriteringer enn det blir noe genuint som noen der ute egentlig har bedt om å lese.

Greit nok at de tradisjonelle mediene har stått overfor og står overfor voldsomme utfordringer for å holde på leserne. Men de får ikke meg (og de fleste av mine venner) som lesere (ikke betalende, i hvert fall) ved å pøse på med halvkvedete synserier, som ofte mangler både vidd og brodd og dessverre altfor ofte også den poetiske lisensen som burde høre kommentaren til. Nå kan man ikke forvente at alle skribenter skal være fully fledged essayister, men kanskje media burde begynne å bli litt mer kritisk til å slippe til kreti og pleti som kommentatorer og/eller «eksperter»?

Spesielt siden de aller fleste av de som synser på kryss og tvers synes å ha svært lite å melde utover allmenne plattheter i tråd med det rådende borgerlig-liberale paradigmet. Men kanskje det allerede er for sent. For er det noe som er gått tapt nå da ironigenerasjonen er blitt erstattet av den såkalte alvorsgenerasjonen, så må det være kunsten å være sarkastisk. Som en pluss-60-venninne av meg nylig påpekte, så er det knapt noen under 50 som fortsatt er i stand til å avlevere treffende sarkasme. For å bruke en forslitt klisjé, så har den politiske korrektheten mye å svare for når det gjelder den allmenne omgangstonen.

Antydningen om sarkasmens mulige død minner meg om en liten anekdote fra rundt ti år tilbake. Dengang fant NRK P3 det for godt å erklære ironien for død i en av sine morgensendinger. Da jeg viderefortalte denne oppsiktsvekkende «nyheten» til en særdeles spydig kamerat, svarte han på klingende stordamål: «Kva skal me gjera då? Ty til sarkasme?» Om det bare var flere som hadde vært som denne stordabuen, så hadde det kanskje stått til liv i norske medier. Slik kommentarfeltene ser ut nå, så er det sørgelig sjelden mellom høydepunktene og flere plattheter per spaltemillimeter enn antall innbyggere per kvadratkilometer i Bangladesh.

Godt nytt år – med et ønske om et solid comeback for den drepende sarkasmen!

Muammar Gaddafi speaks Swedish!

Who says irony is dead? Even with Libya on the verge of civil war, there is another way of keeping the pressure on Muammar Gaddafi: use of humour. Such as this Swedish speech, where the video poster has translated one of Gaddafi's speeches (culled from al-Jazeera) into Swedish:

«Massera min kjol!»

Afraid this will only appeal to anyone familiar with the Scandinavian languages, but easily one of the funniest YouTube clips of 2011 so far. Enjöy!

Thanks to Morten Traavik for the tip-off!

Goats Do Roam!

Loved the sheep'n'goat metaphor at the end of this little piece on the state of the world economy from FT Alphaville, one of the few blogs about financial matters that I read on a regular basis. Probably it mainly is because of the subtle humour that is intercepted here and which is sadly lacking in most writing on financial matters.

Anyway, here's the excerpt I was talking about:
«We await the end of QE2 in June. This will really sort the sheep from the goats. Then we will see whether this patient can keep up its frenetic Irish jig in the absence of extreme stimulants. I am in the camp (tent) that believes that QE1 and QE2 have driven equity prices which have, in turn, fuelled the economic recovery. Looking around, it is not a very crowded tent and being a city boy I’m not quite sure whether those droppings belong to sheep or goats.»

Homo-soccer

Soccer officially announces it is gay, in this characteristic The Onion newscast. Watch out for the written texts running as part of the video, e.g. «Soccer wildly popular in gay places such as Spain and Florida».

Fra mainstream til indie

Slight return etter en lazy summer på Droneland. Og hva er vel mer passende enn ett av de fire intervjuene komiker/skuespiller Bill Murray har gitt de siste ti årene? En form for passende disinterest i forhold til media som man skulle ønske seg fra flere artister, skuespillere, regissører, kunstnere og wannabes. Så har da også Murrays karriere beveget seg i en interessant retning, fra hans tid på tv-showet Saturday Night Live til blockbustere som Ghostbusters før Groundhog Day antydet en ny retning som har funnet sin naturlige konklusjon i filmene mannen har gjort for regissører som Wes Anderson, Sofia Coppola og Jim Jarmusch.

Herlig aggressivt

Mann kastet laptop fra 6. etage, skriver bt.no på forsiden. Nå syns Droneland dette er herlig aggressivt, men er vel dessverre bare nok et eksempel på hvilket nivå BT har på nettet, nemlig: Ingen nyhet er for liten til at den kan skrives om. Dette er faktisk enda mindre av en nyhetssak enn black metal-artisten hvis katt forsvant, som Droneland har nevnt tidligere. Det sørgelige er bare at bt.no aldri fulgte opp sistnevnte ved å utforske den musikalske fallouten av hendelsen i form av en rockeopera eller kanskje en aldri så liten black metal-operette? «Eine kleine Schwarze Kater musik.» Sistnevnte om det var en hannkatt da altså. Tenk hva skribenter som Charlie Brooker eller Marina Hyde kunne fått ut av dette. Nettjournalistikken trenger mer sarkasme!

Vampyrer vs varulver

Dersom du i likhet med Droneland ikke føler så voldsomt for å se «New Moon» på kino – en plakat av Taylor Lautner burde holde – så kan man se dette ett-minutts spydige sammendraget av den to og en halv times filmen.

Fiksjon vs faksjon

For noen år siden skrev forfatteren Zadie Smith en fin analyse der hun både så på forfatterens forhold til leseren og samtidig leserens rolle i forhold til forfatteren. En prosess hun skulle ønske var mer to-veis enn den ofte er (og kan være) i den praktiske virkeligheten. Denne lørdagen er hun tilbake i Guardian-spaltene med et essay om det å skrive essays. Eller rettere sagt, ifm hennes egen essaysamling spør hun seg om fiksjonen sliter med å beskrive virkeligheten. Hun spør fordi mange forfattere i likhet med henne nå gir ut essaysamlinger.

Så er det blitt en fraksjon for mye fiksjon, og følges denne nå av en friksjon for mye faksjon? (For å snu litt om på og redefinere en låttittel av Tim Finn, kjent fra bl.a. Split Enz og Crowded House.) Selv om Smith selv har følt en viss fiksjonsutmattelse velger hun å komme fiksjonen i forsvar. Så handler da også hennes egen essaysamling mest om litteratur, og hun nevner en rekke forfattere som har inspirert henne bare den siste tiden.

Smith trekker bl.a. frem den suverene novellesamlingen til J.G. Ballard (som Droneland har nevnt før) og en gammel Droneland-favoritt, nemlig belgiske Jean-Philippe Toussaint. Et par av hans bøker ble gitt ut på norsk rundt 1990 og på en måte kan han betraktes som en etterfølger til Jacques Tati og en forgjenger til folk som Erlend Loe. Bergen Filmklubb viste også en filmatisering av Toussaints «På badet», med en tørrvittig undertone og komisk distanse som man kan kjenne igjen hos nyere norske forfattere som f.eks. Marit Eikemo, hvis siste bok «Arbeid pågår» fortjener langt mer oppmerksomhet enn den har fått. Smith og Eikemo er begge forfattere som evner å bruke humor i skrivingen bl.a. ved å vise alle nevrosene som gjør menneskenaturen så fascinerende.

Røyking er homo

«Are they smoking? Or are they gay?» Sjekk ut dette videoklippet fra satirikerne i The Onion.

Nyheter for grønnsaker

Charlie Brooker har tittet inn i tv-boblen og funnet ut at fremtidens nyheter vil bli presentert av kjendiser. Eller vent, i England er de allerede i gang med dette:

«Finally, vegetables have a TV show of their very own. Not human vegetables. Don't be daft. This is way beneath them. I'm talking about actual vegetables: carrots, potatoes, turnips, cauliflowers … such is the target audience for Live From Studio Five. Clearly too stupid for human consumption, it is instead aimed squarely at cold, unfeeling lumps of organic matter with no discernible minds of their own. And it succeeds brilliantly at keeping them entertained. I watched last Monday's episode in the company of a clump of broccoli, and it was held in a rapt silence throughout. Well, most of the time. To be honest, I think it drifted off a bit during a Backstreet Boys report. And I had to slap it awake at the start of each ad break. Apart from that, it was spellbound.»

Hva kan man vel annet enn å sitere Public Enemy: «More News at Eleven».

Les hele omtalen her.

Copy & Paste

Douglas Coupland er tilbake med ny bok. Forfatteren av kultromanen «Generation X» og liknende skeive observasjoner i form av «Microserfs» og «Miss Wyoming» er ute med ny bok – «Generation A». Hmm... aner vi et tema her? Uansett har han noen uforliknelige tanker når journalisten i dette intervjuet får ham til å tenke høyt:

«You've got me in this loop now, about whether I should be moral about being amoral – which is the crisis of modernism in one sentence.»

Boken handler om et samfunn i nær fremtid hvor folk stort sett tilbringer tiden med å klippe ut og lime inn ting de finner fra fortiden. En kritikk av nostalgi og modernitet på en og samme tid, etter det Droneland forstår. Låter lovende.

Rock the Steve Bell!

Som vanlig en herlig satirisk tegning fra Guardian-illustratør Steve Bell. Denne gang om hvordan den ikke spesielt objektive nyhetsstasjonen Fox News velger å foreta sin helt egen fortolkning av Barack Obama. Mer Steve Bell.

Amoralsk fotball

Den britiske komikeren Russell Brand er kanskje et husholdningsnavn på de britiske øyer, selv om han nå også har fått skåret seg ut en liten nisje internasjonalt etter at han overbeviste i den nerdete komedien Forgetting Sarah Marshall, som for tiden går på norske kinoer. Så stor er han dog i UK at the Guardian for lenge siden gav mannen en egen fotballspalte, som er tilbake på trykk f.o.m. denne helgen etter at spalten måtte vente til OL var over – noe han nevner i tekstens åpningsparagraf. Bedre blir det dog når han går inn på hvorfor han liker fotball: Fordi det er en fullstendig amoralsk greie og fortsetter så her:

"(...) the game is entirely governed by sponsorship, agents and roasting - of course it is. How could our national game not reflect our national character? They say societies get the government they deserve and perhaps we get the sport we deserve too (...)"

Mr T's Commandment

Nok et eksempel på overreaksjon fra humørløse amerikanske bøger? En tv-reklame der Mr T i en reprise av sin rolle fra The A-Team utfordrer en kappgjenger til å få opp tempoet (eller get ur freak on, som Missy Elliott utvilsomt ville sagt det) ved å bombardere ham med Snickers-sjokolader, er blitt offer for en kampanje av amerikanske homser. Uten at den engang er vist i USA! Mens reklamen avstedkom to mindre klager i Storbritannia da den ble vist der, så reagerer altså politisk korrekte amerikanere selv uten at reklamen blir vist i hjemlandet. Og så lurer de samme folka på hvorfor begrepet "liberal" er blitt et skjellsord...?

Skamløs Brand-ing

Man kan si mye om den britiske skuespilleren-komikeren-kjendisen Russell Brand, men når han nå er i ferd med å legge USA for sine føtter med roller i ymse cheesy komedier er det all grunn til å glede seg over at amerikanerne kommer i nærkontakt med denne typen skamløs og tidvis eksentrisk europeer. Her en feature fra Sunday Times med høydepunkter som viser mannens mangel på beskjedenhet:

“May I say, explicitly and without any duplicity: I like being famous. I like it. I did it on purpose. I did it quite, quite deliberately. I went into it with my eyes open, and I won’t rest until there is not a single territory on this planet where I can’t go to a supermarket. Obscurity does not suit me. You can’t have this haircut and not be famous. It’s unbecoming.”

Enda bedre er det at han håper han snart blir et husholdningsnavn i Statene sånn at det blir lettere å gå på sjekkeren:

Brand says the worst thing about not being famous is that it’s harder for him to pick up women. “Everyone tells me it’s good for me,” he says. “It doesn’t feel good. What felt good was being able to just walk up to people, tug a forelock and know that an orgasm was only moments away. This new world, of endless protocol, is like f***ing living in a Jane Austen novel.”

Verdens morsomste mann?

For alle som måtte ha en soft spot for Chris Rock & hans uforliknelige humor er denne featuren fra the Guardian obligatorisk lesning.

en julehilsen

en julehilsen litt utenom det vanlige, som fikk droneland til å smile fra øre til øre... (Nok et innspill fra Morten T. og takk for det!)

Call it: pointless

What's the point of Jeremy Clarkson? Det har Droneland lenge tenkt. Men så tilhører Droneland da også de førerkortløse, noe som har gitt Droneland en besynderlig høy miljøkred som han aldri har bedt om. Kanskje ikke så rart at suksessen til Clarkson er noe som går over Dronelands hode. At mannen er bokaktuell ifm julesalget er noe man normalt ville forbigått i stillhet. Om det da ikke var for at denne digested read fra le Guardian var så morsom.

Politisk korrekt porno?

Såkalte racial slurs og den ekstreme politiske korrektheten som følger i kjølvannet av denslags får gjennomgå når The Onion legger dette til porno-bransjen. Som vanlig er løkringene fenomenale på detaljer, sjekk spesielt ut mannen i gata-sekvensen. XXX-rated blir ikke det samme etter dette! (Takk til Jon for tips.)