American Bureaucracy

Reading this piece about whether the US government would actually be able to stop paying its bills (re the raising of the debt threshold), made me think of American Bureaucracy as a mix of Stanley Kubrick's «Dr. Strangelove» and Terry Gilliam's «Brazil». Which leads to the question: Why aren't there more films made about paper pushers? And lest we forget, Dr. Strangelove's real name was Doktor Merkwürdigliebe. Say no more!

iPhone Shooter

Award winning director Park Chan-wook («Old Boy», «Thirst») is debuting his iPhone 4 shot feature «Paranmanjang» in Korean cinemas later this month. Is this the first time a feature film shot on an iPhone is shown in regular cinemas? An interesting development following on from a lot of stills done on iPhones by pro-photographers and also the work of these journalists embedded with US troops in Afghanistan, which they are posting via Facebook.

Western Stars: The Facebook stock bonanza and the sudden implosion of the North American Way

Why oh why am I left with this strange desire to see an oversigning of Facebook stock akin to the theatre play Springtime for Hitler in Mel Brooks' classic The Producers? The cynicism of Goldman Sachs certainly leaves nothing to be desired compared to the producers who give title to the film. And then imagine this oversigning of stock to be followed by an implosion in the interest for social media, especially when people find out they need to work for a living again after the years of plenty in the West.

The oversigning of Facebook stocks quickly leading to a collapse of western finance.The irony of something as trivial as Facebook leading to this sudden loss of prestige and economic wealth surely wouldn't be lost on anyone. Extremely suitably and delightfully ironic it would be too that such a banality should see an end to our way of life.

And if so were to happen, I recommend that Time magazine name Mark Zuckerberg as Man of the Year once more. By public demand! That is, if Time magazine still were to exist after said implosion of fortune. Probably won't happen. But oh what a spectacle it would be. It would make the Facebook share deal look like the modern-financial-crunchy version of rearranging deckchairs on the Titanic. At least Hollywood could probably make a great movie out of it. But please, don't let Oliver Stone anywhere near it. We most certainly do not need a Wall Street 3!

Verdige Oscar-vinnere?

I The Guardian finner man en sedvanlig surmaget kommentar fra mannen Dronelands lesere kjenner som «forbrent kandelabersoper» om Oscar-utdelingen, der spesielt Sandra Bullock får gjennomgå for sin innsats som filantropisk soccer mom i «The Blind Side». Iblant blir man faktisk bare lei kynismen til avisen, som til vanlig er så opptatt av å fremheve sin pro-gay og pro-kvinne profil. Kanskje de burde våkne opp til det faktum at frøken Bullock faktisk er på deres side i akkurat den verdikampen? Men antakeligvis irriterer det avisens prektige filmkritiker at Sandra er en komedienne som har spilt i en rekke lettvekterfilmer. Ham om det. Vi andre kan glede oss på Sandras vegne.

Mer interessant er kanskje dette innspillet som stiller spørsmål ved om Oscar-hovedvinner «The Hurt Locker» holder mål når det gjelder sin skildring av amerikanske soldater i Irak. Journalisten har selv vært embedded med soldater i Irak og er i tillegg en stor fan av regissør Kathryn Bigelow (utrolig nok den første kvinne som har vunnet Oscar for beste regi), og han mener at filmen dessverre bommer seriøst på en del faktiske forhold og at dette underminerer dens troverdighet og styrke som film. Lekker å se på er den uansett, men kanskje et eksempel på det man kan kalle estetikk over innhold. Werner Herzog ville garantert løst det på en annen måte.

Når vi snakker om tyskspråklige regissører, er det vanskelig å komme forbi at Michael Hanekes «Das Weiße Band» ikke vant Oscar for beste fremmedspråklige film. Noe man må kunne kalle åpent landeveisrøveri. Når det er sagt, hva forventer vi egentlig av det amerikanske filmakademiet?

Feiteskatt på fly nå!

Som på kino så i luften så er man aldri trygg for Kevin Smiths middelmådige filmer. Men endelig er det noen som protesterer mot mannen. Nemlig flyselskapet Southwest som kastet Smith av et fly fordi han var for stor for setet sitt og således utgjorde en risiko. Strålende, man får jo lyst til å booke en flight med selskapet ASAP! Eneste innvending måtte være at han ikke ble kastet av flyet for alle de traurige filmene han har skjenket verden.

Og ikke kom her og si at «Clerks» var en perle. Det var jo nettopp den lett sjarmerende bagatellen som gjorde at han fikk sugerør i Hollywood til å lage elendigheten som fulgte.

Sundance 2010 oppsummert

Herlig oppsummering av hvor håpløs Sundance-festivalen er bak sin moralsk korrekte fasade. Som FT-filmkritiker Nigel Andrews påpeker om hva som får festivalen til å tikke:

«Movie-wise, the festival was not quite the revolution we were promised. There is still too much second-rate cinema at Sundance: too much “we love it, whatever it is, if it’s by a woman, a maverick, a liberal or an actor-turned-director”.»

Oh dear, Oliver!

Hitler? En syndebukk! Stalin? Empatisk skildret. Det kan bare bety at den «kontroversielle» amerikanske filmskaperen Oliver Stone er tilbake. Nå skal han lage en ti-timers tirade for amerikansk TV under tittelen «Oliver Stone's Secret History of America». Som engelskmennene ville sagt det: Oh dear! Eller som smarte amerikanere ville sagt det: Can't wait to miss it!

Forbrent kandelabersoper

I forlengelsen av Guardian-kritiker Peter Bradshaws kåring av the noughties beste film (se forrige bloggpost), har Morten Traavik kåret forrige tiårs beste klengenavn. Etter at Droneland sendte en tekst av Bradshaw til Traavik, påpekte sistnevnte at fyren så ut som the secret love child til Freddy Krueger og Knut Olav Åmås. Noe som gav følgende prompte tilbakemelding fra Droneland – «en forbrent kandelabersoper». Siden dengang har tituleringen Forbrent Kandelabersoper festet seg som en sugepropp hver gang Bradshaw-linker er blitt sirkulert blant likesinnede. Det er ikke mange filmkritikere forunt å bli hyllet på denne måten!

Reign in Blood

Guardian-filmskribent Peter Bradshaw har kåret Paul Thomas Andersons «There Will Be Blood!» til forrige tiårs beste film. Droneland er ikke helt uenig, og har tidligere påpekt at han gjerne skulle ha sett at Andersons mesterverk hadde stukket av med flere av Oscar-prisene som ble Coen-brødrenes brukbare «No Country For Old Men» til del.

Vampyrer vs varulver

Dersom du i likhet med Droneland ikke føler så voldsomt for å se «New Moon» på kino – en plakat av Taylor Lautner burde holde – så kan man se dette ett-minutts spydige sammendraget av den to og en halv times filmen.

Shia-fri sone

Folkebevegelsen mot å måtte tåle Shia LaBeouf i flere Indiana Jones-filmer starter her. Eller generelt det å se ham i noe som helst.

Keisamme menn

Fra keisam mote til keisamme menn. Hvorfor er det så lite fyr og flamme på våre leading menn i filmer nå om dagen? Det kom Droneland til å tenke på da han ramlet over dette intervjuet med Dominic Cooper («The Duchess», «Mamma Mia»), som han egentlig ikke hadde tenkt å lese. Bl.a fordi Droneland intervjuet Dominic ifm «Duchess»-filmen og syns mannen var så søvndyssende at han faktisk duppet av et aldri så lite nanosekund. For ikke å glemme at han var altfor tynn! Nei, han kunne ha trengt seg en tur innom kjøkkenet til ho Nigella «the domestic goddess» Lawson for å feites opp før han skal promotere sin neste film. Men så fant Droneland ut at disse keisamme unge skuespillerne som befolker stadig flere av filmene vi blir tilbudt må bli et fremtidig tema for hans BT-spalte Pop-preik. Tbc...

Tarantullo

Droneland har tidligere gitt uttrykk for en viss oppgitthet når det gjelder Quentin Tarantino sin filmatiske output post 2000. Regissørens siste film bare bekrefter Dronelands skepsis. Noe han har skrevet om i sin spalte Pop-preik, som er på trykk i papirutgaven av Bergens Tidende hver lørdag (ergo ingen link), og i dette essayet for idétidsskriftet Minerva.

I forbindelse med sistnevnte er Droneland så blitt gjort oppmerksom på denne interessante omtalen av Tarantinos siste.

Alt kan resirkuleres

The Guardian melder at de tre actionheltene Sly Stallone, Arnold Schwarzenegger og Bruce Willis skal spille sammen i filmen «The Expendables», og presenterer dette som en jaw-dropping nyhet. Eneste problem er at filmen både er ferdig innspilt og at «nyheten» om dette minst er seks måneder gammel. Passende nok får avisen passet sitt påskrevet av leserne. En del fornøyelige kritiske oppgulp fra irriterte guardianistas.

Plotet i filmen er forresten at Sly & co skal velte en søramerikansk diktator. Hm, hvorfor får man en følelse av at dette egentlig handler om Hugo Chavez? Greit nok at Hugo er upop i Junaiten, men i motsetning til en del amerikanske stråmenn opp gjennom årene så er han i det minste demokratisk valgt. Bare ikke si det for høyt.

Verden vil bedras igjen og igjen og igjen...

Droneland skrev i sin BT-spalte Pop-preik sist lørdag (22. august) om «Regissøren som nektet å bli voksen». Det handlet da naturligvis om Quentin Tarantino, hvis kinoaktuelle film «Inglourious Basterds» er akkurat så ingloriøs som tittelen kan antyde. Men publikum lar seg lokke til å kaste bort to og en halv time av livene sine likevel. Enkelte steder, såsom i Bergen, har den kommunale kinoen benyttet anledningen til å skvise NOK 110 ut av hver kinobesøkende for denne filmen. Dette mot en normalpris på 90 spenn. Åpenbart er betalingsviljen stor blant de som vil se det bedrøvelige spetakkelet. Norske kritikere lar seg dog som vanlig forføre av begredeligheten og viser nok en gang en nesten unison mangel på kvalifisert innsikt – både når det gjelder film og menneskenaturen.

Interessant nok har det såkalte «sosiale» mediet Twitter ifølge analytikere spilt en rolle når det gjelder å fylle kinosetene. Droneland ville tro at dette burde være nok et argument for å styre unna filmen. Dessuten er det vel grunn til å være skeptisk til denne typen såkalte brukergenererte responser. Reiselivssider, bl.a. for hoteller, har vist at de som har økonomiske interesser ofte oppretter falske alias og legger inn positive omtaler av egne institusjoner. Det er vel liten grunn til å anta at kynismen er mindre blant produsenter og distributører av film. Nok en gang vender man altså tilbake til det gamle mantraet om at verden vil bedras. Og så fins det de som snakker om sivilisasjon... tsk-tsk! Men da er vi over på selvbedrag, snobberi og forfengelighet. Noe vi heller får la ligge til en annen gang.

Posøren Lars

At Lars von Trier er en posør og tidvis sjarlatan er gammelt nytt, spesielt for oss skandinaver. Men åpenbart klarer engelskmennene fortsatt å hisse seg nok opp over mannen at det endatil stilles spørsmål om sensur.

Når det er sagt, så rommer denne teksten til Bryan Appleyard en del gullkorn i hans typiske sarkastiske og tidvis dystopiske stil, selv om det på slutten blir vel mye moralsk formaning. Og de beste ordene går uansett til von Trier:

«When shown at the Cannes film festival, Antichrist provoked boos from the discerning and applause from the dimwits. A Daily Mail reporter asked Trier to 'justify' the movie. 'I don’t have a choice,' he replied, in his finest under­graduatese. 'It’s the hand of God, I’m afraid. And I am the best film director in the world. I’m not sure God is the best god in the world.'»

Si hva du vil om filmen, men von Trier har et ego som plasserer ham der oppe sammen med folk som Maradona, Lance Armstrong og Jeff Koons når det gjelder skamløs egenpromotering.

Bæng og kræsj

Er det bare bæng og kræsj når biler blir til maskiner og maskiner blir til mennesker og vice versa i Transformers-filmene? Norske kritikere synes åpenbart det der de triller terningen til enere og toere. I Sverige finner man derimot røster såsom denne i Svenska Dagbladet, hvor man under overskriften «Nu ännu snyggare og elakare robotar» gir den andre filmen i serien skryt for dens smakfullhet og triller terningen til en femmer:

«Det bästa i uppföljaren är dock robotarnas estetiska utveckling. De är elakare och snyggare och bär spår av både Wall-E och Aliens; från små muterade hushållsmaskiner till enorma saker som suger i sig pyramiderna. I min recension av den förra filmen konstaterade jag att man skulle kunna visa maskinernas förvandlingssekvenser som modern konst. I år skulle konstkritikerna springa benen av sig för att förklara vad de postindustriella statyerna betydde i spåren av bilindustrins undergång. Det är hur vackert som helst (...)»

Tyskerne er dog mer måteholdne, dersom denne omtalen fra Die Welt er noe å gå etter. Men i beste tyske ånd er de grundige når de forsker i dypet av die Phänomenologie des Geistes des Transformators, og påpeker dessuten vittig nok (hvem er det som sier at tyskere ikke har humor?) at en av bilene til sponsoren General Motors er gått ut av produksjon. Hm, kanskje ikke så rart det er krise i amerikansk bilindustri...?

Ung flukt

Hva var egentlig den nye franske bølgen? En herlig liten analyse av den såkalte «nouvelle vague».

Dead to the World

Werner Herzog har filmet ved verdens ende, Antarktis, i sin nye film, «Encounters at the End of the World». Trenger man egentlig å si mer enn at dette er obligatorisk?

Se med øret

Film er mer enn bilder, om noen skulle være i tvil om det, og stadig flere forskere blir bevisst på hvilken rolle lyd spiller for filmopplevelsen. Noe Droneland lenge har vært opptatt av og forsøkt å bevisstgjøre sine bekjente om. Mange har bokstavelig talt fått åpnet ørene og beriket sine kinobesøk ved å gjøre noe så enkelt som å høre like mye som de ser. «Se med øret» var forresten navnet på filmprogrammet til Studentradioen i Bergen på midten av 90-tallet.