Fiksjon vs faksjon

For noen år siden skrev forfatteren Zadie Smith en fin analyse der hun både så på forfatterens forhold til leseren og samtidig leserens rolle i forhold til forfatteren. En prosess hun skulle ønske var mer to-veis enn den ofte er (og kan være) i den praktiske virkeligheten. Denne lørdagen er hun tilbake i Guardian-spaltene med et essay om det å skrive essays. Eller rettere sagt, ifm hennes egen essaysamling spør hun seg om fiksjonen sliter med å beskrive virkeligheten. Hun spør fordi mange forfattere i likhet med henne nå gir ut essaysamlinger.

Så er det blitt en fraksjon for mye fiksjon, og følges denne nå av en friksjon for mye faksjon? (For å snu litt om på og redefinere en låttittel av Tim Finn, kjent fra bl.a. Split Enz og Crowded House.) Selv om Smith selv har følt en viss fiksjonsutmattelse velger hun å komme fiksjonen i forsvar. Så handler da også hennes egen essaysamling mest om litteratur, og hun nevner en rekke forfattere som har inspirert henne bare den siste tiden.

Smith trekker bl.a. frem den suverene novellesamlingen til J.G. Ballard (som Droneland har nevnt før) og en gammel Droneland-favoritt, nemlig belgiske Jean-Philippe Toussaint. Et par av hans bøker ble gitt ut på norsk rundt 1990 og på en måte kan han betraktes som en etterfølger til Jacques Tati og en forgjenger til folk som Erlend Loe. Bergen Filmklubb viste også en filmatisering av Toussaints «På badet», med en tørrvittig undertone og komisk distanse som man kan kjenne igjen hos nyere norske forfattere som f.eks. Marit Eikemo, hvis siste bok «Arbeid pågår» fortjener langt mer oppmerksomhet enn den har fått. Smith og Eikemo er begge forfattere som evner å bruke humor i skrivingen bl.a. ved å vise alle nevrosene som gjør menneskenaturen så fascinerende.

Historien gjentar seg

Det skal bli spennende å se om noen etter hvert tar opp hansken fra Telegraph-bloggeren Edmund Conway, som mener at finanskrisen trenger sin egen The Wire. En TV-serie som klarer å forklare oss påvirkningen finanskrisen har på oss som mennesker. Også bra et par av kommentarene fra leserne. Deriblant hun som påpeker at The Wire er rent gresk drama. Noe som burde passe til finanskrisen. For er ikke den grådigheten som har utspilt seg i finanssektoren de siste årene bare nok et utslag av at historien gjentar seg.

Palin vs Brown

Man skulle selvsagt ønske at det var Michael Palin det var snakk om. But alas, gitt at dette er bestselgerlistene i Junaiten, så er det nok Sarah Palin vi snakker om. Og årsaken til at hun her nevnes i samme åndedrett som en viss Dan Brown, er at hennes kommende memoarer er mer poppis på Amazon enn den nye blockbusteren hans, «The Lost Symbol», som antakeligvis er like dørgende kjedelig som bestselgeren «The DaVinci Code». Droneland vet dog ikke hva som er verst, at den talentløse Palin selger bøker eller at den talentløse Brown gjør det. Verden vil bedras. Og det så jævli også!

Det skrivende menneske

Noen kjemper med sverdet, andre kjemper med pennen - eller som Sly & the Family Stone så passende uttrykte det: "My only weapon is a pen" i sin hymne til det skrivende menneske, Poet, fra det klassiske albumet There's A Riot Goin' On. Uansett kan alle som skriver eller vurderer å skrive gjøre langt dummere ting enn å hente inspirasjon hos forfatter Josephine Cox før de setter seg ned ved skrivebordet.

Forfatteren Zadie Smith skrev forresten en glimrende dobbel-feature i Guardians helgebilag for et par år siden der hun så på rollen til såvel forfatter som leser og samspillet mellom de to. Dessverre klarer ikke Droneland i skrivende stund å finne en link til dette.

Vekslepenger

Ganske så optimistisk disse falskmyntnerne som trykket opp sedler påtrykt beløp stort £500.000 og håpte at de skulle klare å lure kassadama på Tesco. Fascinerende dumt prosjekt. Spesielt i vår tidsalder hvor man bedriver pengevasking på nettet. Mye å lære av vår alles hacker-heltinne Lisbeth Salander i de bestselgende bøkene til Stieg Larsson. Og ja, hevn er i sannhet en sterk drivkraft...

Crime digested

Denne posten er overhodet ikke relatert til foregående post om fengsler og kriminalitet. Istedet er ukens digested read i Guardian et herlig sammendrag av en krimroman - Beneath the Bleeding av Val McDermid. For de som ikke kjenner digested read, så er dette en sammenfatning av en aktuell bok skrevet i samme stil som boken selv. Som så ofte før med denne spalten så er det ikke behov for å lese boken etterpå. Et lite utdrag:

DCI Jordan called in her team.

"I'm a lesbian," announced Chris. "And I'm proud to be out."

"Me, too," chipped in Paula.

"Great," said Carol. "Now we've established that two-thirds of the women in my squad are gay, have you got anything for me?

"Bishop and his celebrity DJ girlfriend had a stalker," they replied.

Tony shook his head. "It's not him. He doesn't fit the profile."

"I don't care," said Carol. "There's always one pointless wild goose chase in detective fiction so I'm going to waste 50 pages going after him anyway."