Skjenketak og mediekritikk

I tråd med utviklingen i retning av en mer liberal skjenkepolitikk, som mange i dag helst synes å ha glemt hvor mye man måtte slåss for, så er backlashen nå startet. Muligens ikke så overraskende gitt den rådende trenden i retning av at folk som tidligere fant frelse i Marx nå synes å finne frelse i Gud. Eller i hvert fall i en eller annen form for borgerlig identitet, som ofte er like ullen som tidligere generasjoners revolusjonsånd var fundamentalistisk. Men så er det da vel også slik at reaksjon skaper motreaksjon, for å holde oss til Marx. Karl that is, ikke Groucho.

Det gjelder i likemål for verdisvingingen i retning av dette udefinerbare borgerlige, som altså er blitt så fasjonabelt, som det gjelder for skjenkebestemmelser. Norske politikeres holdning til skjenking har i liten grad vært konsekvent og har alltid hatt preg av en formynderholdning og en manglende tiltro til at folk selv kan regulere forbruket sitt. De få som ødelegger for de mange blir stadig vekk trukket frem, ikke minst i media. Og der hvor media går har politikerne en sørgelig lei tendens tll å følge.

Likevel forventer man et minstemål av kritisk distanse og oppvakthet av media. Men som alle som har jobbet på innsiden av dagspressen vil vite, noe jeg har gjort, så er det så som så med både kunnskap og innsikt hos det store lag av journalister og mediefolk. Så da skjenkedebatten atter braket løs i Bergen by var det ikke som sak om skjenking i og for seg, men derimot en del av en større debatt om volden i Bergen sentrum. En vold som folk som bor i sentrum ikke kjenner seg igjen i. Men hva gjør ikke BT for å selge og få ting selger så bra som moralsk panikk. Og disse stadig temaseriene har også ofte en begredelig tendens til å ville kjøre gjennom en eller annen form for moralistisk agenda og kontroll over folk flest heller enn å drøfte forhold som virkelig rører ved basisen for og løgnen om det såkalte velferdssamfunnet.

Likevel stiller man seg spørrende til media egeninnsikt når BT tidligere denne måneden i forbindelse med et oppslag som i den redaksjonelle omtalen klart tok stilling for at det skulle settes et skjenketak og i hovedsak gav ordet til offentlige personer som var kritisk til byrådets høyst fornuftige lett å få, lett å miste-policy. Mest oppsiktsvekkende var et intervju med en ledende person i Bergens uteliv gjennom en årrekke (Rick's-eier Tom Greni), der han argumenterte for skjenketak. At han gjør dette er i og for seg greit. Tross alt har han en økonomisk egeninteresse av å tale for skjenketak, slik at det ikke dukker opp enda flere utesteder som kan ta markedsandeler fra hans utelivsimperium. Det man derimot må være kritisk til er at BTs journalister ikke er i stand til å se at dette er en person med klare økonomiske interesser som uimotsagt får uttale seg om et offentlig spørsmål der han har klare økonomiske interesser.

Stryk til BT for avisens fravær av kritisk journalistikk når det virkelig gjelder. Og selvsagt, et rungende nei til skjenketak. Er det ikke egentlig helt absurd at dette spørsmålet fortsatt blir diskutert nå vi står på dørstokken til 2012?

Alle gode ting er tre år

Dagen for selvgratulasjoner på Droneland, som i dag fyller tre år i poptrash og trashpolitikkens tjeneste. Dette vil selvsagt bli feiret med champagne, som seg hør og bør. Noe som gir Droneland en utmerket anledning til å anbefale noen favoritter blant bubbly...

Dersom man ikke skal spare på noe – og hvorfor skal man nå det – er det ingen vei utenom Krug. I motsetning til andre dyre (les: overprisete) champagnemerker (Dom Perignon og Cristal renner Droneland i hu), så er Krug kjennernes champagne.

For de som er på sparebluss kan Droneland anbefale Baron-Fuenté, som man får for den mer enn akseptable prisen av kr. 209,90 på polet. Fine brukschampagner man får på taxfree, og for de som reiser en del til UK kan anbefales de mange twinpack-tilbudene på britiske flyplasser, så er Piper-Heidsieck noe man kan drikke uanstendige mengder av. Hakket opp i kompleksitet er Lansons Black Label, selv om kjennere vil foretrekke Lansons Gold Label. Får du tak i 1996 årgangen, så drep for den!

Ikke at man alltid må ha champagne. Det fins selvsagt gode prozeccoer og cavaer samt musserende rieslinger. I sistnevnte kategori er 1996 årgangen fra en liten tysk kvalitetsprodusent Koehler-Ruprecht Riesling Brut en höjdare, dersom du fortsatt får tak i den.

Og for de som måtte være i London neste uke, så kan champagnesmakingen til denne kjekke lille vinbutikken i Hackney – Bottle Apostle – anbefales.

Men nå forlater Droneland tastaturet for ikke bare å snakke om disse edle dråper, men faktisk nyte noen av dem også!

Alkokutt

Når selv alkoholsalget stuper så vet du at det er krise. I UK legges nå en av de store såkalte off license-kjedene ned (butikker som selger alkohol som du finner overalt på øyriket) med tap av et par tusen arbeidsplasser. Noe sier Droneland at de nylig arbeidsledige er lite interessert i medias debatter om hvorvidt finanskrisen snart kan kalles over eller ei. Det er jo egentlig en ekstremt akademisk anlagt debatt som foregår blant de såkalte «chattering classes» der de sitter i sine trygge middelklassejobber.