The Little Handbook for Aspiring Phone Hackers

What I am wondering in all the hoopla around the phone hacking story is why anyone would be surprised at all? And also how absurd it is to contain this to News Corporation, as if not every tabloid (and probably some mid-market and broadsheet papers too) were involved in similar practises.

Beyond that, there is of course the question of who is behind the leaks? I mean, come on, no one leaks this without some sort of motive. Is it power? Is it hatred of Murdoch? What are the financial rewards for others if Murdoch empire crumbles? That's obviously (or maybe not?) something for someone in media to follow up. That is, if they can get beyond their own feigned surprise and catering to all kinds of different «victims» of this crime. Oh puleeze!

I don't care one iota about Rupe. But I don't necessarily believe that anyone better than him is going to replace him as media overlord.

Let's also take this down to the level where it really counts, the personal level. How many people have already (with or without their knowledge) experience that their friends have spied on them via their computers or mobile phones? I'm pretty sure it's more than we dare think.

Lot of good material there for both good reporters and fiction writers with perspective and philosophical depth to ruminate about for years to come.

But for now, one brief look across the Channel to Le Frogs, and I cannot express in words how much I hope that the useless French socialist party nominate DSK as their prez-candidate. And even better if both he and Marine Le Pen outscore Sarko the sex dwarf in the 1st round, leaving the ridiculous French to choose between the black plague and cholera. I would so so so so so love that scenario! C'est fantastique! The Western world deserves nothing less!

Marx was indeed right when he said that history is being rewritten as farce. Now for the sake of Hugh Grant (another silly figure in this and most any other context) and all the other angry people out there, let's just hope that they all move on soon and realise the limitations of their anger. I mean, life will go on pretty much as before. And we wouldn't want to miss the follow-up story on whether Cheryl and Ashley Cole will get back together again, now would we?

Rape and the Maiden

Ser for meg at det vil bli skapt utallige kulturprodukter basert på DSKs eskapader – basert på medieståheien rundt ham og stuepiken samt hans hanky-panky med diverse andre mer eller mindre prominente fruentimmere.

Bare å glede seg til masse sirkus fremover. For man vil jo tro at DSK nå vil legge inn litt ekstra på å forsvare æren sin og gjenvinne tillit. For min del bare gleder jeg meg dersom han skulle bli valgt til prez i France & deretter blir møtt av sinte kvinnesaksdemonstranter overalt hvor han reiser: «Rapist! Rapist!»

Eller et nesten like underholdende scenario: DSK og Marine Le Pen går videre fra 1. runde i prez-valget – og MLP vinner!

Alle gode ting er tre år

Dagen for selvgratulasjoner på Droneland, som i dag fyller tre år i poptrash og trashpolitikkens tjeneste. Dette vil selvsagt bli feiret med champagne, som seg hør og bør. Noe som gir Droneland en utmerket anledning til å anbefale noen favoritter blant bubbly...

Dersom man ikke skal spare på noe – og hvorfor skal man nå det – er det ingen vei utenom Krug. I motsetning til andre dyre (les: overprisete) champagnemerker (Dom Perignon og Cristal renner Droneland i hu), så er Krug kjennernes champagne.

For de som er på sparebluss kan Droneland anbefale Baron-Fuenté, som man får for den mer enn akseptable prisen av kr. 209,90 på polet. Fine brukschampagner man får på taxfree, og for de som reiser en del til UK kan anbefales de mange twinpack-tilbudene på britiske flyplasser, så er Piper-Heidsieck noe man kan drikke uanstendige mengder av. Hakket opp i kompleksitet er Lansons Black Label, selv om kjennere vil foretrekke Lansons Gold Label. Får du tak i 1996 årgangen, så drep for den!

Ikke at man alltid må ha champagne. Det fins selvsagt gode prozeccoer og cavaer samt musserende rieslinger. I sistnevnte kategori er 1996 årgangen fra en liten tysk kvalitetsprodusent Koehler-Ruprecht Riesling Brut en höjdare, dersom du fortsatt får tak i den.

Og for de som måtte være i London neste uke, så kan champagnesmakingen til denne kjekke lille vinbutikken i Hackney – Bottle Apostle – anbefales.

Men nå forlater Droneland tastaturet for ikke bare å snakke om disse edle dråper, men faktisk nyte noen av dem også!

Love, etc.

Det måtte en fransk åpning til for å slå hull på byllen omkring Tiger Woods turbulente sexliv. En aldri så liten hyllest til det revolusjonære potensialet i den uregjerlige kjærligheten – og en antidote til golfstjernens eksesser og våre illusjoner om frihet. Don't let's go to the woods tonight.

Fotball er det nye håndball

Selvsagt var det hånden til Thierry Henry som avgjorde VM-kampen mellom Frankrike og Irland, og like selvsagt er det at franskmennene ikke kommer til å gå med på en omkamp samme hva andre sier. Og at FIFA blander seg in er vel highly unlikely. Droneland var dog svak for denne kommentaren: «Thierry Henry handled the ball so blatantly, it was a move that would be illegal even in basketball.» Nydelig sagt!

Se resten her.

Mørkets hjerte

Dette portrettintervjuet av den østerrikske regissøren Michael Haneke, er en smule irriterende i sin flinkis begår unødig grundig skildring av det bagatellmessige. Men gitt at Haneke snart er kinoaktuell med det mørke dramaet fra nazitiden, «Das weiße Band», som vant årets Gullpalme i Cannes, og hvor han peker på den ubehagelige sannheten om at mennesket har (minst) like mye ondskap som godhet i seg, så er det absolutt verdt å lese for enkelte av Haneke-sitatene i teksten.

Myke menn

Bekjente av Droneland vet at han ytterst sjelden triller hele veien til en sekser på terningen. Nå er det dog klart for hans første 6er etter at han i mars i år gjorde comeback som plateanmelder i BT. De heldige er de franske mykrockerne Phoenix og deres ambisiøst/pretensiøst titulerte fjerde album, «Wolfgang Amadeus Phoenix» (Ghettoblaster/V2), som Droneland kaller «en umiddelbar klassiker» og omtaler så her i avisen:

På debutalbumet «United» viste Phoenix hvordan man gjør softrockpastisj. Så slapp franskmennene «Alphabetical» og «It’s Never Been Like That» som tross økt kommersiell suksess ikke helt fulgte opp potensialet debuten hadde antydet. Med en tittel som «Wolfgang Amadeus Phoenix» signaliserer Phoenix at de denne gang legger listen høyt. Og allerede med «Lisztomania» tilbys en fransk åpning som hårfint balanserer mellom skyhøye pretensjoner og solid låtskriverkunst. Dette blir umiddelbart fulgt av den herlig skitne elektrosoftpunkfunken på «1901». Så følger en «slow» og en lek med filmmusikkpastisjer. Men akkurat da du begynner å forvente et standard album med plenty fyllmasse overgår gutta seg selv med et perfekt stykke popkunst kalt «Lasso» før låter som «Countdown» og ikke minst «Girlfriend» setter solid punktum og viser at innholdet lever opp til albumtittelen. Velkommen tilbake på softrocktronen!

Albumet er i salg fra i dag – mandag 18. mai.

Fransk og fornærmet

Mange har observert at den franske presidenten Nicolas Sarkozy føler seg litt satt i skyggen etter ankomsten av en mer fargerik president på den andre siden av Atlanteren. Noe som fører til god, gammeldags misunnelse og upassende oppførsel av en mann som liksom skal representere en av Europas ledende kulturnasjoner:

«That has not stopped the arrival of a new - taller, more handsome and popular - president on the scene from turning him into the kind of bitchy little princess that would make Graham Norton gasp.»

Ung flukt

Hva var egentlig den nye franske bølgen? En herlig liten analyse av den såkalte «nouvelle vague».

De uleste bøkene

Iblant er de beste bøkene de du ikke har lest. Og iblant er de beste bøkene å snakke om de du ikke har lest. En hyllest til ikke-lesning av franske Pierre Bayard, hvis bok How To Talk About Books You Haven't Read nå er oversatt til engelsk etter å ha vært en bestselger i Frankrike.

Midt øst in fashion?

Hm, interessant tema i den nye Armani-kolleksjonen, hvor man leker seg med debatten om hodetørkler som raser i Frankrike - "foulards" - og muligens sparker i gang en fashion-trend som endog kan skape politisk debatt - foruten å gi merket en enda bedre åpning inn på det stadig mer velstående islamistiske markedet. Uansett ikke helt fashion as usual.

Retten til innblanding

Her har fransk politikk i en årrekke vært dominert av politikere mer kjent for sine utenompolitiske eskapader heller enn å ha noen politiske visjoner, og så kommer det nye styret til prez Nicolas Sarkozy og bringer inn en frisk gruppe av nye navn, som alle på ulikt vis befinner seg i skyggen av sin medievennlige prez og slik er nødt til å markere seg for å overleve. Dette gjelder ikke minst for den nye utenriksministeren Bernard Kouchner, som tidligere har markert seg som fargerik leder for den franske avdelingen av Médecins sans frontières. Han har da også raskt vist seg som en av Sarkozy-regjeringens mer interessante wild cards; ikke minst takket være en skarp retorikk mot bl.a Iran. Interessant er det også å merke seg at han har en kort fortid på den politiske ventresiden før han tok til fornuften og plasserte seg som en moderat høyrepolitiker.

Sarkotisk poesi

En noget merkverdig bok om prez Nicolas Sarkozy er blitt en usannsynlig bestselger i Frankrike. Han får forresten rosende omtale i the Economist for sine 100 første dager som statsoverhode. Sammen burde disse to linkene gi en rimelig god innsikt i hva vi kan forvente av denne hyperaktive mannen, som i løpet av sin korte tid som prez har satt i gang flere interessante tiltak enn forgjenger Jacques Chirac gjorde i løpet av sine to presidentperioder og samtidig har klart å bli angrepet av franske intellektuelle for sin hang til jogging - åpenbart en høyrevridd aktivitet. Droneland mener generelt at når man blir angrepet av franske intellektuelle så er man som oftest inne på et bra spor.