Skitne penger

Det advares mot falske bæssebærere ifm årets TV-aksjon. Visstnok et problem som gjentar seg ved hver slik aksjon. Denslags falske tryner bringer selvsagt ut «godheten» i nordmenn. Den virkelige «godheten» altså. Spesielt siden vi gir til vi blør til de vi mener trenger det.

Men hva når de falske bøssebærerne er «en utenlandsk kvinne»? Blir vi da litt mer omtenksomme fordi dette kan være en kvinne i nød? Eller fordømmer vi hennes handlinger under etiketter som «griskhet» og «amoralitet»? Selvsagt kan og burde det ikke være så lettvint. Men selvsagt blir dama dømt nord og ned for udåden.

Faktisk blir det et ekstra godt poeng mot de falske blir det selvsagt at disse er utlendinger. Attpåtil behøver du ikke engang være xenofob. Det er jo tross alt penger som på en måte blir «stjålet» fra de fattigste av det fattige.

Dessuten er det jo utrolig praktisk at vi kan definere de som VI gir penger til som «gode» utlendinger. De som derimot «stjeler» pengene, som inntil vi gir dem fra oss er «våre», og som poserer som falske bøssebærere kan i en slik moralistisk kontekst vanskelig bli annet enn «dårlige» utlendinger.

La oss for all del ikke få frem noen som helst nyanser her. Tyver er tyver, og det skader slett ikke at de er «utenlandsk». Mens de utenlandske som får «våre» penger er tjuvradder og kjeltringer. Ikke minst fordi de er kommet til Norge som lykkejegere. Fysj og fy, det får da være grenser for egoisme. Så kan vi jo høyst passende fornekte at vi selv tjener penger på det frie marked, som selvsagt overhodet ikke har noe med egoisme å gjøre. Nei, det handler jo mye mer om retten til å velge blant tusen ulike typer frossenpizzaer (unntatt på Rema 1000 da, som velger ut det halvdusinet som både er dårligst og mest usunne, sånn at vi slipper all denne «friheten» som alle disse nevrosefremkallende hverdagsvalgene gir oss). Dessuten er det jo klart at godheten i det norske folk, som ble demonstrert da «vi» hjalp nazistene til å utrydde så godt som hele vår jødiske befolkning under 2. verdenskrig, ikke kan trekkes i tvil. Nei, det er jo åpenbart at om vi selv var lutfattige ville vi ikke under noen omstendigher gått til denslags lovløsheter.

Men vi må da i det minste kunne forlange at vi kun kan forholde oss til «snille» utlendinger som blir der de er og som vi i beste kristen-humanistiske ånd kan synes synd på fordi de er fattige og som vi kan gjøre litt mindre lutfattige gjennom vår TV-annonserte godhet. Det må være deilig med all denne godheten som gjør at vi kan utbasunere ting av typen «Det er typisk norsk å være god». Selvgodhet skal man lytte til, for den kommer fra hjertet.

Pyro for Pornos

The Guardian spør i en kommentar på bloggen sin om ikke pornokunder også har rettigheter. Forsåvidt et betimelig spørsmål. Men som flere av de kommenterende leserne påpeker, så er det nesten oppsiktsvekkende at noen i disse internettider fortsatt betaler for pornoen sin. Og som en av dem påpeker, så burde man kanskje gi gæmliser som betaler for pornoen sin og blir svindlet et solid internettkurs istedet. Indeed! Slik kan man jo også unngå blåmandager for disse.

Blant kommentarene finner man også en strålende liten story fra Oz om en pornoscam som var riktig så fornøyelig, selv om den altså kanskje er apokryfisk eller en vandrehistorie:

There's a story, probably apocryphal, of an Australian porn company who advertised «stuff too hard to sell!» type material. They accepted payment, and then wrote to people a few weeks later saying that regrettably the stuff was indeed too hard to sell and had been seized by customs. They enclosed a full refund, and hoped to do business at a later date.

The scam? The cheques were drawn on «Filthy Porn for Perverts LLC» or somesuch. Few were prepared to pay them in, and therefore the scammers kept the cash.

Privatisert imperialisme

Det er ikke bare skoler, sykehus, fengsler, veibygging, etc som er blitt privatisert i USA. Som Irak-krigen har vist blir også stadig større deler av amerikansk utenrikspolitikk privatisert. Ta bare dette tilfellet...

Et amerikansk «investeringsselskap» driver og presser myndighetene i Kongo for gjeld påløpt som et resultat av wheeling-dealing mellom tidligere diktator Mobutu og Jugolavias kommunistiske enehersker Tito på 80-tallet. Nå har de fått en amerikansk domstol til å presse på Kongo sånn at det påløper daglige bøter på USD 20.000. Det er vanskelig å finne ord for denslags kynisme overfor et land som de siste par tiårene har slitt med en ødeleggende borgerkrig, der millioner av liv er gått tapt – for ikke å snakke om den reduserte livskvaliteten til størsteparten av befolkningen, som dels har måtte flykte fra sine hjem.

Imperialisme har uansett et nytt navn nå da fenomenet er blitt privatisert – vulture funds. Kanskje på tide at amerikanerne bytter ut ørnen med gribben som sitt nasjonale symbol?

Ørkenvandring

Først fikk man et Las Vegas uten synden i ørkenen i form av Dubai. Nå mener le Guardian at finans også snart kan bli en vekstnæring i ørkenstrøk i denne artikkelen hvor de hevder Qatar er det nye Sveits.

Pengepsykologi

«What's the colour of money, what's the colour of money, don't tell me that you think it's green, me I know it's red...» Enkelte foretrekker å tenke på penger som blodige, andre tenker på de som skitne, mens andre igjen ikke kan få nok. «Money, money, money, must be funny, in a rich man's world» – eller Dronelands favoritt: «The best things in life are free, but you can give them to the birds and bees, I want money, that's what I want». Og sistnevnte Berry Gordy-pennede soul-klassiker er aller best i den dekonstruerte postpunkversjonen til The Flying Lizards. Rart med penger, can't live with it, can't live without it. Det eneste som er sikkert er at det gjør mange blant oss syke og irrasjonelle...

Rands renessanse

I går hadde The Guardian en sak om hvordan Ayn Rands klassiker «Atlas Shrugged» er blitt en unlikely bestselger i forbindelse med finanskrisen, selv om samme sak har vært rapportert flere steder tidligere. Som vanlig klarer dog The Guardian å følge opp denne saken i dag med et fin-fint lite innblikk i hvordan Rand begeistrer en rekke amerikanske A-kjendiser.

Grådighet vs nakenhet

Droneland leser følgende intro til en kommentar i dagens Guardian: «End this culture of greed. If Obama can, Labour must.»

Og undrer, nåvel, vil nå Obama gjøre det? Og i så fall, vil han klare det? Eller er dette bare nok et eksempel på at man lar seg forføre av svulstig retorikk? Som kjent er sistnevnte noe Obama er en mester på.

Men forandre selve menneskenaturen? Tross alt, folk som er griske/ grådige, forfengelige, stolte, misunnelige, late, sløsete, etc er jo ikke nødvendigvis de som innrømmer dette overfor seg selv. Eller andre. Da blir det vanskelig å gjøre noe med det. Faktisk syns Droneland det er noe befriende med folk som erkjenner en viss grad av egoisme. Såkalt naken ambisjon.

Maktspill og renkespill derimot er noe helt annet. Nei. Det uhederlige spillet i kulissene er noe Droneland la bak seg da han gav seg i politikken. Machiavelli is not for me!

Hm, det hørtes ut som begynnelsen på en Cole Porter-aktig sang...

"Machiavelli is not for me,
I'd rather fly with the birds and bees (...)"

Neste: Droneland som musikkartist!

Men at Obama eller noen andre skal klare å gjøre noe med griskheten/grådigheten som ligger i menneskenaturen. Ikke er det troverdig. Ikke vil det skje. Det blir jo virkelig naivt å tro. Da heller naken ambisjon.

Ha en grisk & grådig helg! Om anledningen byr seg altså. Men aller helst: Be good, or be gone!

Beskjedenhet er en død

Rebecca Wang, en nær bekjent av Prince Charles, er blitt så skremt etter å ha blitt rundstjålet i sin luksusleilighet i Londons poshe Mayfair-strøk at hun midlertidig har bosatt seg på det velkjente hotellet The Dorchester i Park Lane. Rommet har en pris på £863 pr natt om vi skal tro denne rapporten fra The Daily Mail. Hun håper å få dekket de ikke akkurat moderate hotellutgiftene på innboforsikringen. Samlet kan det være snakk om mer enn £100.000. En venn understreker heldigvis at frøken Wang er en jordnær og beskjeden jente:

A friend says: "Rebecca was raised in a house with servants. She has been waited on hand and foot all her life. She could have been spoilt. However, she is a very modest, sweet and kind girl."

Puh, godt å høre at hun ikke er grådig. Droneland var et ørlite øyeblikk bekymret for at Wang kunne være en smule bortskjemt.