Growing Old Distastefully

Tja, hvor ble det egentlig av Harmony Korine etter hans stadig mer utilgjengelige filmer fra midten på 90-tallet til rett over årtusenskiftet. Åpenbart gjennom den typiske karussellen av sex & drugs & rock'n'roll. Kanskje ikke så overraskende gitt at dette var mannen som i en alder av 19 skrev manuset til «Kids» og siden selv regidebuterte med «Gummo». Droneland minnes at han i en periode hadde soundtracket til filmen liggende på pulten der han jobbet på den tiden, men måtte ta det med seg hjem da så mange av hans kolleger ble freaket ut av bildet av white trash-gutten på omslaget.

Harmony gjorde et lavmælt comeback i fjor, og er nå tilbake med en film om pensjonister som raner kiosker og puler bosspann – «Trash Humpers». Tydeligvis har han mistet det siste elementet av narrative spor i denne filmen, noe som ikke burde overraske. Referansen til black metal i intervjuet med regissøren er forresten både god og passende – tross alt hadde han med Burzum og ymse andre ekstremmetalband på soundtracket til «Gummo». Bra tittel «Trash Humpers», men noe sier Droneland at filmen i seg selv er en acquired taste.

Liten perle av en film

Juno er blitt en sleeperhit på amerikanske kinoer og vant bl.a. prisen som beste film på filmfestivalen i Roma i oktober i fjor. Det er regissør Jason Reitmans oppfølger til satiriske Thank You For Smoking og har den strålende unge skuespilleren Ellen Page i tittelrollen som en tenåring som blir ufrivillig gravid. Filmen har et stilsikkert manus ført i pennen av debutant Diablo Cody - eks-stripper og kjent for bloggen The Pussy Ranch - som Droneland også har intervjuet. Følg med for saker på Cody et al i norske medier rundt slipp for Juno på norske kinoer fredag 8. februar. Og en av stjernene i filmen er musikken valgt ut av Kimya Dawson, ex-Moldy Peeches, noe som blir påpekt i denne artikkelen.

Tragisk historie. Tragisk film?

Droneland har tidligere skrevet (arkivsak her) om hvordan den tidligere Hal Hartley-musen cum indie-filmskaper Adrienne Shelly døde så altfor tidlig etter at hennes tredje spillefilm Waitress var ferdig. Den ble umiddelbart hyllet på festivaler som Sundance og ble en kulthit i USA. Men kan det være at filmen likevel ikke er noe spesielt bra? Ifm filmens UK-premiere omtaler The Guardian Waitress som indie-utgaven av My Big Fat Greek Wedding og omdøper den til My Big Thin White Abusive Marriage. Avisen kaller filmen for reaksjonær og fylt til randen med klisjeer. Klisjeer ja, hm, det var nettopp det Droneland skrev om i sin foregående bloggpost...