Reveenka

Noe sier Droneland at han ikke ville sett helt ansikt til ansikt med den britiske kjendiskokken og jaktentusiasten Clarissa Dickson Wright, som i dag presenteres i en Q&A i the Guardian. Men man må om ikke annet beundre denne typen politisk inkorrekthet. Her snakker hun bl.a. om sin støtte til revejakt og svarer følgende på spørsmål om hun har fått direkte trusler fra antijaktlobbyen:

«Yes. But I get fewer postal ones since I said I would have an exhibition of my death-threat mail to raise money for hunting.»

Helvete på jord

Nord-Korea er et land som de fleste kjenner lite til. Alt media rapporterer er at landet er et farlig diktatur som har utviklet atomvåpen. Spesielt er amerikanerne opptatt av dette. Noe spaltisten Banyan i The Economist mener er en betenkelig avsporing i forhold til det som er et mer alvorlig tema, nemlig Nord-Koreas grove brudd på menneskerettighetene. Bl.a. er det blitt dokumentert at det finnes konsentrasjonsleirer med opptil en kvart millioner mennesker nord i landet. Ikke at vi burde være overrasket over at USA nok en gang bommer med sin utenrikspolitikk.

De som har tenkt seg på kino i tiden fremover kan se en film som vant ungdommens dokumentarpris på fjorårets Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor – «Yodok Stories». Filmen har sine mangler og med sitt viktige budskap skulle man ønske at filmen ikke var så mye av en kunstfilm, men forsøkte å popularisere dette alvorlige temaet. Kanskje Morten Traavik kan være mannen? Han hadde en helt annen tilnærming til det nordkoreanske samfunnet da han introduserte diskokulen for intetanende innbyggere.

Ayn Rands pasjon

Ayn Rand ble med sin hyllest av individualisme en helt for den voksende skaren av nyliberale og liberalister, og har bl.a. takket være en viss Alan Greenspan hatt en betydelig påvirkning på amerikansk politikk de siste tiårene. Samtidig har hun sine kritikere – spesielt blant den intellektuelle eliten – som mener at litteraturen hennes er infantil. Kanskje ikke så rart gitt at stilen hennes åpenbart er påvirket av melodramatikeren Victor Hugo («Les Misérables»).

Livet hennes er skildret i TV-filmen «The Passion of Ayn Rand» (1999), der (den erklærte sosialisten) Helen Mirren spille den jødisk-russiske filosofen og forfatteren som fant sitt andre hjem i Amerika. En av hennes to mest kjente bøker, «Kildens utspring» («The Fountainhead»), der Gary Cooper spilte hovedrollen som arkitekten Howard Roark. Mens det går rykter om at den andre, «De som beveger verden» («Atlas Shrugged», også skal bli film.

Men Rand synes ikke å gå av moten selv etter at hun gang på gang er blitt disset av kultureliten. Tvertimot har finanskrisen gitt henne nytt liv og bøkene hennes har begynt å søke mer ettersom folk på høyresiden lar sin stemme bli hørt. Nå foreligger to grundige biografier om henne. Interessant nok er begge av kvinner, som muligens ser Rand som en kvinnefrigjører eller moderne feminist:

«The woman behind these right-wing myths was exceedingly odd. She had “a glare that could wilt a cactus” according to a writer in Time, and wore a broach in the shape of a dollar sign. She was even odder to live with. Ms Burns points out that she obliged her long-suffering husband to wear a bell attached to his shoe so that she could hear him come and go. She all but obliged her leading acolyte, Nathaniel Branden, to meet her for sex twice a week, informing both her husband and Mrs Branden that the arrangement was rational. She picked fights with “frightened zombies”, as she called her fellow intellectuals, and yet was mortally offended when anybody dared to criticise her writing.»

Åpenbart ville hun være en av gutta. Samtidig er hennes suksess nå nok et eksempel på at ikke alle kjøper venstrepropagandaen om at det frie marked har skylden for finanskrisen. Faktisk viste høyredreiningen ved det norske stortingsvalget nå nylig litt av det samme. Noe som gjør det enda mer absurd at regjeringen nå åpenbart legger seg enda lengre til venstre, bl.a. i form av å øke det offentlige forbruket unødig. Men interessen for Rand er altså fortsatt stigende og konklusjonen på omtalen av de to biografiene forklarer hvor viktig hennes budskap er også i 2009:

«Yet Rand’s appeal has been undimmed by either the vituperation of her critics or the peculiarity of her admirers. Her insight in “Atlas Shrugged”—that society cannot thrive unless it is willing to give freedom to its entrepreneurs and innovators—has proved to be prescient. Even if John Galt is under threat once again in the West, he is back in business in China and India.»

Til informasjon, så er John Galt hovedpersonen i «Atlas Shrugged».

Harlem Nights

«Champion of Champions» er ordene du finner på en minneplakett veggen til nattklubben som bokselegenden Sugar Ray Robinson drev i Harlem, før denne gikk konkurs og Sugar Ray flyttet til Los Angeles, hvor han bl.a. drev frivillig arbeid for å hjelpe vanskeligstilte barn av alle hudfarger. Biografien «Sweet Thunder: The Life and Times of Sugar Ray Robinson» gjør ifølge det den hevder i tittelen, nemlig at boken på den ene siden forteller om livet til en av tidenes største bokselegender og på den andre siden er farget av tidskoloritten dengang mellomvektsbokseren levde i Harlem.

Når vi snakker om farger er det også en bok som flørter med det politisk korrekt, der forfatter Wil Haygood, som selv er svart, ikke forholder seg til dagens frase afroamerikansk eller bruker ordet svart. Istedet sverger han til å omtale Robinson (og folk rundt ham) som negro. Istedet leker Haygood seg med ordet og krydrer negroismen:

«For authenticity, Mr Haygood, black himself, prefers the then current word Negro to the contemporary African-American. Presumably for similar reasons, he hardly ever uses the word black. Reflecting the colour-shade-consciousness of his race during those times, his characters have subtle hues: copper, sepia, caramel, cocoa, honey, nutmeg, bronze and charcoal.»

Droneland tør ikke tenke på reaksjonene om noen hadde tillatt seg noe liknende blant den velmenende intelligentsiaen i Norge. Dere vet, sånne hvite som har lyst å være svart utfra en merkverdig blanding av misforstått sympati og en innbilt forestilling av at svarte folk er kulere enn hvite. Sånn den amerikansk forfatteren Dave Eggers gjerne fremstår.

Speaking of which, så er Droneland som alltid klar med Pop-preik i Bergens Tidende også denne lørdagen. Spalten er fortsatt ikke på nett, fordi BT planlegger hva de vil gjøre med magasinstoffet sitt online. Tema nå på lørdag 31. oktober er nettopp disse «hvite niggerne». Så de som befinner seg i Bergen eller andre steder og som iblant leser BT får herved nok en god grunn for å kjøpe BT nå på lørdag.

Spar oss!

Comebackfinansminister Sigbjørn Johnsen, som antakeligvis er brakt inn i regjeringen for å gi folk en følelse av trygghet og skape en viss koselig ufarlighet for å lure befolkningen, gir fire sparetips. Hm, kanskje han burde innføre noen sparetips for regjeringen også siden sentralbanken mener at Norge står i fare for å utvikle «hollandsk syke». Kanskje noe vi burde bekymre oss langt mer for enn mediehysteriet rundt svineinfluensaen?

Voksenlek i dusjen

Droneland trodde at nordmenn var vant til å kalle en spade for en spade, og sex for sex. Åpenbart ikke dersom vi skal tro denne NTB-meldingen basert på en nyhetssak fra Eikernytt, som BT her har gjengitt. Her omtales nemlig en særdeles støyende runde sex som «voksenlek i dusjen». Greit nok at paret som ble tatt i dusjen var så utagerende at det ble slått full alarm og hotellet ble evakuert. Men voksenlek i dusjen? Hallo? Hvem er dette skrevet for? Barn under 16 år?

Mørkets hjerte

Dette portrettintervjuet av den østerrikske regissøren Michael Haneke, er en smule irriterende i sin flinkis begår unødig grundig skildring av det bagatellmessige. Men gitt at Haneke snart er kinoaktuell med det mørke dramaet fra nazitiden, «Das weiße Band», som vant årets Gullpalme i Cannes, og hvor han peker på den ubehagelige sannheten om at mennesket har (minst) like mye ondskap som godhet i seg, så er det absolutt verdt å lese for enkelte av Haneke-sitatene i teksten.

Svarte katter

Sataniske pusedyr? Mjau? For det første må Droneland tilstå en viss undring over de nære bånd mellom sataniske vers og kattedyr slik denne saken antyder: «Først fikk black metal-stjernen trusselbrev. Nå er katten borte.» Man kan uansett trygt slå fast at dette ikke er «Cats» av Andrew Lloyd Webber. Kanskje vi nå kan forvente en black metal opera om forsvunne kattedyr og påfølgende hevntokt mot kidnapperen?

Når det er sagt, så er dette en typisk ikke-sak som media flommer over av i disse nettavistider.

Fritt fall (imperiet vender ikke tilbake)

Bra for handletur over dammen, mente en kamerat ifm at det britiske pundet etter å ha karret seg opp fra NOK 8,90 pr. pund til 9,25 i går nådeløst falt ned mot ni-punktet igjen. Må gjøre vondt i den engelske folkesjelen (for det er tross alt de som representerer konseptlandet Storbritannia, hadde du spurt skotter flest ville de neppe hatt noe imot løsrivelse) i deres innbilling av at landet deres fortsatt er et imperium og nyter respekt jorden rundt. Etter Margaret Thatcher og Tony Blair? Like hello!

For alle oss som har daglig nærkontakt med de inntil nylig så arrogante folkene i vest, var det knapt noen bombe da det tross «ekspertenes» meninger viste seg å bli nedgang i økonomien for sjette kvartal på rad. Uten at verken medietryner, politikere eller finansfolk flest klarte å få øye på skjærene i sjøen. Kanskje ikke så rart når media på øyriket kjører en stupid blanding av svak og ufundert optimisme midt oppi en kriserapportering som forsøker å finne lysglimt i en situasjon der det knapt nok finnes noe å bejuble. Keiserens nye klær omformulert til et drama om makt, penger og manglende selvinnsikt?

På en lørdag nå nylig kjøpte Droneland raddisblekka Guardian og finansavisen FT. Begge kjørte hhv én sak om at det lønner seg å satse på britiske aksjer nå og én om at man for all del ikke må finne på å kjøpe britisk just nu. Hva skal vi stakkars jenter tro på når man med bare få siders mellomrom blir servert motstridene budskap? Og det attpåtil når to aviser med diametralt motsatt ideologisk ståsted gir oss begge deler på én gang. Da snakker vi både helgardering – og skivebom!

Ubetydelig pjatt

Filmen «Bring Children from Streets» kan knapt kalles stor kunst, men det er en tilforlatelig film som på en ujålete måte forteller om to unge, norske dokumentarfilmskapere på tur i Uganda. Uten et ferdigspikret manus lar de istedet filmen bli til underveis. De tilbyr publikum et slags reisebrev der de bruker seg selv og i tillegg sentrerer en løs story rundt vertsfamilien sin i Uganda og et barnehjem (som lyder samme navn som filmens tittel) med røtter til Norge, Bergen og Norway Cup.

Det er et ganske uskyldsrent, åpent og søkende blikk på verden de to filmskaperne oss. Selv om filmen ikke gir oss den innsikten i det ugandiske samfunnet eller landets trøblete historikk og krigføring og løsrivingskamp fra kolonimakten Storbritannia, så er det en film som er ærlig på sine egne premisser. Journalisten som har skrevet om dem har dog gjort en platt og overflatisk jobb som dessverre er altfor typisk for norsk nettjournalistikk.

Enda verre er likevel den selvgode kommentaren fra en leser (scroll nedover saken), som med sitt krav til saken helt synes å misse poenget med akkurat denne filmen. Kommentaren låter også som om vedkommende er litt politisk personlighetsspaltet på en kuriøs måte. Typisk nok har vedkommende ikke sett filmen. Begredelig, begredelig, på alle plan.

Anti-seksuelle aktiviteter

Hele folket ut av sexindustrien? Kanskje det er mottoet når skoleelever skal læres til å avstå fra prostitusjon og sex-kjøp? Hvem vet? Uansett har bystyret i Bergen nå vedtatt en handlingsplan på området, som virker omtrent like lite gjennomtenkt som den prektige loven som ble innført i fjor om å kriminalisere sexkunder. Vi vet jo helt siden kampen mot porno at denne typen usunne allianser mellom moralistiske kristne og velmenende sosialister aldri fører noe godt med seg. Disse forsøkene på å undertrykke folks kroppslige behov låter mest som kristenfascisme, og da har vi vel egentlig oppsummert mye av den nymoralistiske tankegangen som råder i norsk offentlighet anno 2009.

Saken er forresten koplet til en annen sak kalt «Prostituerte skal lære norsk». Vi får formode at dette er slik at de skal forstå politiet bedre når de blir kastet ut av landet etter at søknaden om asyl her til lands er avvist. For vi får jo anta at de ikke kvalifiserer etter de stadig strammere reglene for oppholdstillatelse her i det blonde og blåøyde nord. Et perfekt grunnlag for at nordmenn kan føle sin godhet ved å «frigjøre» disse kvinnene og så sende dem tilbake «der de hører hjemme». Er det der peppern gror kanskje? En form for kombipolitikk som burde antyde hvordan et fremtidig samarbeid mellom KrF og FrP vil kunne komme til å se ut.

Skitne penger

Det advares mot falske bæssebærere ifm årets TV-aksjon. Visstnok et problem som gjentar seg ved hver slik aksjon. Denslags falske tryner bringer selvsagt ut «godheten» i nordmenn. Den virkelige «godheten» altså. Spesielt siden vi gir til vi blør til de vi mener trenger det.

Men hva når de falske bøssebærerne er «en utenlandsk kvinne»? Blir vi da litt mer omtenksomme fordi dette kan være en kvinne i nød? Eller fordømmer vi hennes handlinger under etiketter som «griskhet» og «amoralitet»? Selvsagt kan og burde det ikke være så lettvint. Men selvsagt blir dama dømt nord og ned for udåden.

Faktisk blir det et ekstra godt poeng mot de falske blir det selvsagt at disse er utlendinger. Attpåtil behøver du ikke engang være xenofob. Det er jo tross alt penger som på en måte blir «stjålet» fra de fattigste av det fattige.

Dessuten er det jo utrolig praktisk at vi kan definere de som VI gir penger til som «gode» utlendinger. De som derimot «stjeler» pengene, som inntil vi gir dem fra oss er «våre», og som poserer som falske bøssebærere kan i en slik moralistisk kontekst vanskelig bli annet enn «dårlige» utlendinger.

La oss for all del ikke få frem noen som helst nyanser her. Tyver er tyver, og det skader slett ikke at de er «utenlandsk». Mens de utenlandske som får «våre» penger er tjuvradder og kjeltringer. Ikke minst fordi de er kommet til Norge som lykkejegere. Fysj og fy, det får da være grenser for egoisme. Så kan vi jo høyst passende fornekte at vi selv tjener penger på det frie marked, som selvsagt overhodet ikke har noe med egoisme å gjøre. Nei, det handler jo mye mer om retten til å velge blant tusen ulike typer frossenpizzaer (unntatt på Rema 1000 da, som velger ut det halvdusinet som både er dårligst og mest usunne, sånn at vi slipper all denne «friheten» som alle disse nevrosefremkallende hverdagsvalgene gir oss). Dessuten er det jo klart at godheten i det norske folk, som ble demonstrert da «vi» hjalp nazistene til å utrydde så godt som hele vår jødiske befolkning under 2. verdenskrig, ikke kan trekkes i tvil. Nei, det er jo åpenbart at om vi selv var lutfattige ville vi ikke under noen omstendigher gått til denslags lovløsheter.

Men vi må da i det minste kunne forlange at vi kun kan forholde oss til «snille» utlendinger som blir der de er og som vi i beste kristen-humanistiske ånd kan synes synd på fordi de er fattige og som vi kan gjøre litt mindre lutfattige gjennom vår TV-annonserte godhet. Det må være deilig med all denne godheten som gjør at vi kan utbasunere ting av typen «Det er typisk norsk å være god». Selvgodhet skal man lytte til, for den kommer fra hjertet.

Alle tiders dust

Det ville være direkte uklokt å plassere SVs nestleder Heikki Holmås i en bås merket «Klodens smarteste hoder». Men litt kan vi da forvente av en lederskikkelse blant våre folkevalgte. I anledning at han nå overtar som nestleder i kommunalkomiteen på Stortinget, har BT tatt en prat med 37-åringen (ikke hans mentale alder) om hvorfor det er ok at folk kan dyrke sin misunnelse ved å ha tilgang til andre folks skattelister. Et absurd konsept, if ever there was one.

Men for å bevise at han virkelig er tapt bak en stol klarer selvsagt den overoptimistiske, men altså ikke spesielt kloke, Holmås også å sutre litt. En aktivitet Tilbakestegspartiet, til tross for hva man får inntrykk av i media, langtfra har monopol på. På spørsmål om han er fornøyd med SVs gjennomslag i regjeringserklæringen Soria Moria 2, svarer han følgende:

«(...) hadde vi gjort et bedre valg, for eksempel, 15-20 prosent, hadde vi fått til langt mer SV-politikk.»

Rent bortsett fra å sparke opp åpne dører i ren og skjær opplagthet, presterer han altså å antyde et valgresultat langt over det SV noensinne har oppnådd. Makes you sad for at Ap ikke gjorde et enda bedre valg på bekostning av sine juniorpartnere i regjeringen. Da hadde både Jens og vi sluppet å måtte hanskes med disse velmenende dustene.

Cop Killer

En narkobande skyter ned et politihelikopter før det bryter ut krigsliknende tilstander mellom klassepurken og lokalbefolkningen i en favela i Rio. Herlig. Selv Hollywood kunne ikke diktet opp noe slikt. Et utslag av det Ice Ts Body Count-prosjekt ville omtalt som «fuck the police, for your freedom» kanskje? Også heldig for arrangørene av Rio-OL 2016, som neppe ville vunnet lekene dersom dette hadde skjedd like i forkant av tildelingen i Køben for bare få uker siden.

Postmannen ringer aldri to ganger (om arroganse og inkompetanse)

Moderniseringsspøkelset reiser seg i det britiske offentlige postvesenet, Royal Mail. Når ikke engang dronningen stepper inn for å redde noe som er titulert «royal», får man tro at dette -vesenets time er kommet. Men i klassisk engelsk stil, så kan ikke et prosjekt der målet er å se fremover bli gjort uten rot og arroganse. Sistnevnte representert ved en ledelse som ikke er åpen og ærlig omkring de reelle konsekvensene av reformene. (Vi får formode at de er Oxbridge-utdannet gitt deres nedlatende holdning.) Rotet representert ved en streikelysten forsamling postansatte, som antakeligvis hater jobbene sine. Men som samtidig frykter enhver fornyelse som betyr at de faktisk kan risikere å måtte gå på jobbjakt for å finne seg en mer meningsfylt jobb, som de kanskje attpåtil kunne glede seg til å gå på. Gud forby! (Vi får anta at deres rekker rommer en del Arthur Scargill groupies.) Vanskelig å si hvem som er verst av ledelsen og fagbevegelsen i dette tilfellet, men at Royal Mail trenger fornyelse kan alle som har bodd i England skrive under på.

En klaps i trynet

Forfatter Aslak Nore vil så gjerne skape debatt med boken «Ekstremistan». Men når noen stiller kritiske spørsmål, så liker han det ikke. Resultatet? En klaps i trynet på Morgenbladet-journalisten som stilte spørsmål som Nore ikke likte. En klaps? Med håndflaten? Når man endelig går til denslags tiltak forventer Droneland intet mindre enn en knyttneve i trynet. Dette gir bare forfattere en pusete image. Eller det som Arnold Schwarzenegger ville kalt «girly men». Altså Aslak, neste gang vet du hva du skal gjøre!

Historien gjentar seg

Det skal bli spennende å se om noen etter hvert tar opp hansken fra Telegraph-bloggeren Edmund Conway, som mener at finanskrisen trenger sin egen The Wire. En TV-serie som klarer å forklare oss påvirkningen finanskrisen har på oss som mennesker. Også bra et par av kommentarene fra leserne. Deriblant hun som påpeker at The Wire er rent gresk drama. Noe som burde passe til finanskrisen. For er ikke den grådigheten som har utspilt seg i finanssektoren de siste årene bare nok et utslag av at historien gjentar seg.

Svett galskap

Droneland er ikke sikke på om det er låtens undertittel, «(Where Is Moses)», eller om det er James forsøk på å overbevise oss om at han er gal («I'm Mad!») som gjør «Rapp Payback» til en moderne klassiker. But, that's the way, aha aha, I like it, aha aha.

Den siste aha-ingen der må dog ikke tolkes i retning av at dette har noe med at det norske popbandet a-ha etter sigende skal legge ut på sin avskjedsturné neste år.

Beklager at det ikke er en proper musikk til JBs schläger på linken, men du får skru av synet og nyte lydene.

Fra null til gull?

«It's not paranoia when they're really after you» var slagordet til filmen «Enemy of the State» (med Gene Hackman og Will Smith), en heller tam remake av Gene Hackmans 70-talls film «The Conversation» i regi av Francis Ford Coppola. Antakeligvis en tagline Diego Maradona også kunne ha brukt etter behandlingen han har fått i argentinsk presse etter den erratiske kvalifiseringsprosessen til det argentinske landslaget før VM-plassen ble clinchet på onsdag. Hittil har det vært så stor underholdningsverdi at man nesten begynner å holde med argentinerne og håper at Diego ender opp med å vise midtfingeren til sine kritikere.

For lite, for sent

Som The Guardian påpeker så kommer FN altfor sent inn og gjør altfor lite til å utgjøre noen forskjell i den grenseoverskridende borgerkrigen i Kongo (tidligere Zaire) og nabolandene. Faktisk har FNs late arrival bare gjort vondt verre. Det er nesten så man forstår de som kritiserer organisasjonen for å være ineffektiv. Og som en kamerat av Droneland påpekte, så er problematikken selvsagt altfor kompleks til å få plass i en U2-tekst. Med andre ord ingen hjelp å få fra Bono heller.

Cheap Thrills

Droneland kjenner til begrepet «full som et fly», men nå slår Norwegian til med «vinn et fly». Dette er dog ikke et lite modellfly som du kan plassere på peishyllen hjemme. Istedet kan du og venner faktisk vinne en flytur med selskapet til et av Norwegians 50 reisemål. Så langt, så godt.

Nå er det selvsagt ikke noe spesielt fascinerende at Norwegian slår til med slike gimmicker, for dette kan jo åpenbart ha stor PR-verdi. Det som slår Droneland er derimot at det faktisk er mange folk som helt ukritisk stiller opp på denne typen jippoer og blir levende reklame. I prinsippet ikke så ulikt stjernene mange idoliserer. Eneste forskjellene er at stjerner som «endorser» et produkt tross alt får solid betalt for dette. Folk flest derimot er bare så altfor villig til å selge seg billig.

System-atisk

Vil Obama klare å utfordre og forandre et politisk system han på mange måter er del av? Det er spørsmålet The Guardians amerikanske korrespondent Gary Younge stiller i denne kommentaren. Her påpeker han blant annet dette paradokset ved enhver intelligent diskusjon man måtte forsøke å ha om US presidenten...

«It is almost impossible to have an intelligent conversation about Obama. The problem isn't that people come to him with baggage. Everyone comes to everything in politics with baggage. It's that they refuse to check it in or even declare it. Any conversation about what he does rapidly morphs into one about who he is and what he might be.»

På den måten er han inne på noe av det samme håpløse groupieaspektet som hefter ved Obama som Minette Marin var i gårsdagens Sunday Times og som Droneland skrev om i går. Interessant at mange av disse synspunktene altså kommer flygende fra både høyre og venstre på den politiske skalaen. Det burde gi grunn til langsiktig bekymring omkring Prosjekt Obama.

Just Say No

Hadde det vært bedre om Obama hadde takket nei til Nobelprisen? Det mener Minette Marin i denne kommentaren. Og hun har unektelig noen gode poenger. Ikke minst når hun ser på alle Obama-groupiene og beskylder Nobelkomiteen for muligens å være blant disse. Noe hun kanskje har rett i. Tross alt har ikke Thorbjørn Jagland utmerket seg med sin modenhet. Trenger vi å minne om puppe-episoden med Synnøve Svabø...

Her er det Marin har å si om groupieaspektet ved prisutdelingen:
«I can’t help suspecting there are other explanations behind this award. I suspect it isn’t about ideas or policies so much as about feeling. It’s about a feeling which is usually considered adolescent — the emotional hunger of the groupie.

Adults now, more and more, seem to display the emotional incontinence of the teenager; in the case of Obama, this is made all the more acceptable because he is black (...)»

Kunstig latter

Eller faktisk så er den slett ikke kunstig. Men Droneland kunne rett og slett ikke slutte å le i går etter at en absurde tildelingen av Nobels fredspris til Barack Obama ble gjort kjent. Vi kan selvsagt håpe at dette ikke var ekvivalenten av at Nobelkomiteen gav O en pistol for å skyte seg selv i foten. Men om man ser på komiteleder Thorbjørn Jaglands taktiske rulleblad er det ikke akkurat grunn til optimisme. Tross alt var dette mannen som stod bak det beryktede løftet om å gå av dersom Ap ved valget i 1997 scoret mindre enn oppslutningen fire år tidligere. Noe alle meningsmålinger antydet at de ville. Velgerne gav beskjed og tulle-Thorbjørn måtte i tråd med sitt løfte gå av. Fantastisk å tenke på i dag, siden Jens ville drept for å se Ap tilbake på pre-1997 nivå.

Uansett er det vanskelig å se at pristildelingen skaper annet enn problemer for O, som nå må leve med økt press og at hans motstandere både hjemme og ute vil bruke pristildelingen for å få konsesjoner for egne hjertesaker. Når det er sagt, så kan jo en mulig snarlig nedtrapping av amerikansk styrkenærvær i Afghanistan være et første signal om at O faktisk er den fredsduen som nobelkomiteen vil ha det til at han er. Mens angrep på Iran neppe vil gi den samme gode signaleffekten...

Come On Over?

Barack Obama får altså fredsprisen. Mao har det prellet av som vann på gåsen at mannen er midt i et opptrappingsprosjekt av krigen i Afghanistan. Nok en av disse tredje verden-krigene amerikanerne til stadighet involverer seg i og som blir stadig mer formålsløse. Eller som de ville sagt det i Junaiten: «this isn't going anywhere». Men på grunn av noen vage formuleringer om håp og at har bidratt til en ny nedrustningsplan for atomvåpen, så har han åpenbart fortjent prisen.

Droneland er faktisk litt enig med barnet som spurte følgende da nyheten brøt: «Hva skal han med den?» Men ikke minst føyer dette seg inn i Nobelkomiteens besynderlige valg av amerikanske demokrater til prisen. Ikke minst det absurde valget av Al Gore for et par år siden, på bakgrunn av å reist verden rundt med et lysbildeshow og preket en miljøpolitikk han ikke hadde etterlevd i årene han var visepresident.

Denne gang virker det som om Nobelkomiteen har vært opptatt av ikke å sitte igjen med en nesten-president, men en ekte president. Faktisk kan man et øyeblikk begynne å lure på om prisen gikk til Obama, slik at den politiske eliten hjemme klarer å få Obama til Norge. Noe som neppe ville ha skjedd ellers. Et simpelt «Come On Over» i beste Shania Twain-ånd hadde neppe vært nok i dette tilfellet.

Kanskje de istedet burde lært av den internasjonale olympiske komité (IOC), som nylig avviste Chicago som vertskapsby – allerede i første stemmerunde. Og det til tross for at Obama dukket opp i København for å sikre at hans adopterte hjemby fikk lekene. Istedet var det høyst fortjent Rio, der politikere fra topp til bunn i Brasil, faktisk jobbet for lekene, og ikke kom flygende inn på presidentjeten sin i siste øyeblikk i troen på at man er uovervinnelig.

Uansett en merkverdig avgjørelse. Samme hvor mye man måtte ha støttet O under siste års presidentvalgkamp. Og etter at Svenska Akademien i går viste hvordan man velger en verdig vinner da de gav Nobels litteraturpris til tysk-rumenske Herta Müller, så må vi vel bare spørre oss om ikke Norge skal overlate utdelingen av fredsprisen også til svenskene. De har litt mer antenner enn en gjeng bønder som lar seg forføre av fagre ord og løfter.

Kjerringråd

Ingen tvil om at det er for mange offentlige ansatte i kongeriket Norge når man hører om oppfinnelser som "Kvinnovasjonsråd". Det at Magnhild Meltveit Kleppas navn knyttes til det hele kan ei heller kalles noen fordel. Hvem er det som kommer på ting som dette? Og hva kan man egentlig si? I'm Every Woman, it's all in me?

Droneland er nesten fristet til å omskrive Public Enemy en smule: I wrote a letter to the government, the other day, I opened and read it, it said they were suckers. They wanted me for their feminist movement, or whatever, picture me giving a damn, I said never.

Tittelen kvinnovasjonråd er alene så pinlig at det burde være nok til å få godtfolk til å skjønne at dette er et steg i feil retning.

Palin vs Brown

Man skulle selvsagt ønske at det var Michael Palin det var snakk om. But alas, gitt at dette er bestselgerlistene i Junaiten, så er det nok Sarah Palin vi snakker om. Og årsaken til at hun her nevnes i samme åndedrett som en viss Dan Brown, er at hennes kommende memoarer er mer poppis på Amazon enn den nye blockbusteren hans, «The Lost Symbol», som antakeligvis er like dørgende kjedelig som bestselgeren «The DaVinci Code». Droneland vet dog ikke hva som er verst, at den talentløse Palin selger bøker eller at den talentløse Brown gjør det. Verden vil bedras. Og det så jævli også!