Nymoralismen innhenter idretten

Nyheten om at Chelsea- og England-kaptein John Terry har vært utro har slått ned som en bombe på de britiske øyer. Man skulle nesten tro det var snakk om en dobbeltmoralsk politiker og ikke en fotballspiller som var blitt tatt med buksene ned om man betrakter den dømmende tonen i britisk media, der det nå varsles at Terry må gjøre regning med et frafall av sponsorer. Noe som gir et ekko av dekningen som er blitt golfstjernen Tiger Woods til dels etter sine friske fraspark i sengen.

Dessverre ser Droneland at dette bare er ytterligere et utslag av at nymoralismen nå også har nådd idretten. Åpenbart har finanskrisen ført til et mer verdikonservativt klima, der religiøse fundamentalister og politisk korrekte viser seg å være mer i seng sammen enn man skulle tro. Ref Osama bin Ladens miljøutspill nylig, som Al Gore ikke kunne gjort «bedre». Om noe så er dette i høyeste grad en ukomfortabel sannhet.

Tingen er at vi kan snakke så mye vi vil om liberalt vunne borgerrettigheter. For i unionen mellom den nye korrektheten og tradisjonelle verdier, som man på sett og vis kan si startet da kvinnesakskvinner og kristne fant sammen i sin sensurkåthet mot porno, vil det i årene fremover bli stadig vanskeligere for de som tenker utenfor boksen å hevde seg. Ikke overraskende for de av oss som for lenge siden øynet at den påstått liberale politiske korrektheten hadde mange ubehagelige likhetstrekk med klassisk fascisme.

In God We Trust

Eller i det minste på Baldwin-familiens sorte får, Stephen, som etter at han er blitt nyfrelst evangeliker er blitt unemployable i Hollywood og gjør dårlig britiske reality tv for å holde kreditorene fra døren.

Takk til Morten T. for tips.

Mindre Moore

Droneland ser at Michael Moore-Moore er på forsiden av dagens the Guardian med det forutsigbare sitatet: «Capitalism is evil».

Nei, Michael, det er ikke kapitalismen som er ond, det er vi mennesker som har ondskapen iboende i oss. Skulle trodd at godt voksne mennesker forstod det, men så er det da heller ikke alle som har levd slike beskyttede liv som Moore og slik har kunne unngå å komme i kontakt med livets harde realiteter. Da må man nemlig iblant innse at livet ikke er så svart/hvitt som Michael & groupiene hans synes å tro. Hm, groupiene hans... har ikke fanbasen til mannen skrumpet en del siden «Fahrenheit 9/11»?

Mikrofilosofi

Droneland er ingen stor fan av Twitter akkurat, men ble tipset om at den britiske filosofen Julian Baggini tvitrer under aliaset «microphilosophy». Neppe noen man behøver å følge fast med på, men et og annet visdomsord å ta med seg for den som liker slikt. Og bedre enn å høre om at den overvurderte Stephen Fry står fast i heisen!

Kritikk på italiensk

Italienske myndigheter kritiserer alle Haiti-groupiene som har slåss for å fremheve seg selv og slik har skapt kaos under hjelpearbeidet etter jordskjelvkatastrofen i øystaten. Ubehagelig å høre, men kan det tenkes at de har et poeng?

Skuddpremie!

Bestanden av villgjess har økt så kraftig på grunn av vern av fuglene at disse er blitt en trussel mot miljøet. Nok et glimrende eksempel på at regulering basert på miljøhysteri ikke alltid er det lureste. La oss få litt mindre følelser og litt mer fornuft inn i miljødebatten!

Pay-A-Day

Borealis-festivalen i Bergen går stadig nye veier for å finansiere samtidsmusikk. Nå har de laget et opplegg kalt Pay-A-Day, der folk og fe kan sponse fremføringen av et nytt musikkverk som skal komponeres av David Helbich og fremføres 10. mars 2010.

Wir sind die Grenzschutzroboter!

Er det flere enn Droneland som lurer på hvor det ble av EUs planer om et paneuropeisk hemmelig politi som kunne minne om paramilitære styrker? Dette var en blanding av utopi for de fascistoide blant oss og skrekkscenario for blomsterelskere og urtefittene blant oss. Nå forsvant disse planene inn i et sort hull – antakeligvis i byråkratiet i Brüssel. Men nå kan det synes som om EUs papirpushere omsider har funnet en løsning på organisjonens politiproblemer: Roboter. Men selvsagt. Løsningen er så opplagt at det er utrolig at ingen har kommet på det før. Eller, det har man sikkert, men nå er endelig teknologien her. I første omgang skal de bare beskytte grensene våre, men vi kan jo håpe at robocops snart blir satt inn i arbeidet der folk flest ferdes også.

Politisk horeri

Heller enn å være anstendige frem mot valget foreslår Charlie Brooker at Labour tar han helt ut og gjør seg så horete som mulig frem mot det britiske parlamentsvalget i vår. En höjdare selv målt etter Brookers høye standard!

Oh dear, Oliver!

Hitler? En syndebukk! Stalin? Empatisk skildret. Det kan bare bety at den «kontroversielle» amerikanske filmskaperen Oliver Stone er tilbake. Nå skal han lage en ti-timers tirade for amerikansk TV under tittelen «Oliver Stone's Secret History of America». Som engelskmennene ville sagt det: Oh dear! Eller som smarte amerikanere ville sagt det: Can't wait to miss it!

Mister Landmine

Nydelig reportasje om en-fotede fotballspillere i Liberia.

Dean Street

En gang idiot, alltid idiot. Den tidligere demokratiske presidentwannabeen Howard Dean kritiserer president Obama for å bryte valgløftene sine. En perfekt måte å underminere eget parti på i oppkjøringen til høstens amerikanske mellomvalg, der hele Representantenes hus og en tredel av Senatet står på valg. Right on, Howard!

Kamp mot DLD

DLD står da for Datalagringsdirektivet, som snart kan bli norsk lov. Det vil Droneland gjerne bidra til å bekjempe. Ergo ber han alle sine besøkende om å slutte seg til kampanjen mot direktivet. Gå inn og registrer deg – nuh!

Knaustrofobi

Kongeriket Norge har stått på hodet for Karl Ove Knausgård denne høsten og vinteren. I hvert fall om man skal tro litteraturkritikerne, som nesegrust har lagt seg i støvet for mannen som er i gang med dagboken «Min kamp». Et verk som samlet vil komme opp i snaue 5000 sider, der han i snirklete detalj gir oss sine mest intime betroelser. Men er folk flest egentlig så opptatt av dette? Eller er det bare den lille prosenten av befolkningen som utgir seg for å være vår felles åndselite som har latt seg forføre?

Heldigvis er det selv blant kultureliten begynt å dukke opp kritiske røster. Nå kan det godt være at Jan Kjærstad innerst inne er en smule misunnelig for at Knausgård har stjålet hans thunder, men vi knaustrofobikere tar imot alle gode innspill som en takk fra oven. Personlig har ikke Droneland noe imot Knausgård, som han kjente dengang de begge var i Studentradioen midt på 90-tallet. Men siden Droneland ikke var spesielt i den unge Knausgårds nevroser over en halvliter på Garage, så er han ikke spesielt mye mer interessert i den samme Knausgårds nevroser omgjort til midtlivskrise nå.

Også en brukbar kommentar om all denne knaustrofobien fra Morten Strøksnes. Men aller mest var nok en av Dronelands hags, som tørt hadde følgende å si om Knausgårds prosjekt: «Hvor skal han ta dette etterpå da? Skal han kanskje skyte seg selv?» En teori Droneland umiddelbart falt for.

Herlig aggressivt

Mann kastet laptop fra 6. etage, skriver bt.no på forsiden. Nå syns Droneland dette er herlig aggressivt, men er vel dessverre bare nok et eksempel på hvilket nivå BT har på nettet, nemlig: Ingen nyhet er for liten til at den kan skrives om. Dette er faktisk enda mindre av en nyhetssak enn black metal-artisten hvis katt forsvant, som Droneland har nevnt tidligere. Det sørgelige er bare at bt.no aldri fulgte opp sistnevnte ved å utforske den musikalske fallouten av hendelsen i form av en rockeopera eller kanskje en aldri så liten black metal-operette? «Eine kleine Schwarze Kater musik.» Sistnevnte om det var en hannkatt da altså. Tenk hva skribenter som Charlie Brooker eller Marina Hyde kunne fått ut av dette. Nettjournalistikken trenger mer sarkasme!

UZ Airways

Nesten US Airways, but not quite. Herlig at Uzbekistan Airways har domenenavnet uzairways for sin hjemmeside. Gir dem straks en helt annen form for kredibilitet, for ikke å snakke om en viss forvekslingsmulighet med et flyselskap som er medlem av Star Alliance. (Hint: US Airways.) Et medlemskap Droneland føler ligger litt hinsides UZ Airways på det nåværende tidspunkt...

Men det er samtidig noe litt sjarmerende over hjemmesiden. Legg f.eks. merke til de små logoene på siden, såsom UZ-Certified nedest. Luvely! Med andre ord litt av hvert å finne her for de av oss som setter pris på de små detaljene. Og et frequent flyer program med navnet UzAirPlus (Borat couldn't make it up!) er umiddelbart mer tiltalende for alle oss bonuspoenghorer enn det svulstige Dividend Miles som uzbekernes amerikanske konkurrenter fjoller seg med. Fly me to the moon! Eller i hvert fall til Tashkent!

Heaven Knows I'm Miserable Now

Da Barbara Ehrenreich fikk kreft og ting gikk fra vondt til verre fikk hun ikke omtanke fra legene, men istedet en beskjed om «always look on the bright side of life». Erfaringene hennes har hun samlet i boken «Smile or Die: How Positive Thinking Fooled America». Og hun jo selvsagt helt rett. Noe alle som har sett filmen «Ruben & Ed» kan skrive under på, spesielt scenen hvor Ed mister selgerjobben og går rett på kurs for å lære å bygge opp selvtilliten og lærer seg slagordet: «Power through positive real estate!» Herlig meningsløst. Morrissey hadde virkelig rett da han sang «Heaven Knows I'm Miserable Now».

Apestreker

Bavianer i snøen i Knowsley Safari Park i Storbritannia. De forsøker å holde varmen i det som er spådd å bli den kaldeste vinteren i øyriket på 30 år. Leave my monkey alone!

Forresten herlig tittel på forsiden av Guardian med link videre til saken hvor Droneland fant bildet: «Primate change? UK sees heavy snow».

Fra DNA til datalagring

Britisk politi innrømmer at DNA-prøver ikke fører til spesielt mange domfellelser. Nok et godt eksempel på hvorfor vi ikke bør la staten ha for mye informasjon om oss. Også noe norske politikere bør merke seg før de vedtar EUs direktiv til datalagring.

Tiger Tiger

Fallet fra popularitetstoppen synes ikke å nå bunnen for Tiger Woods, som i februarnummeret av Vanity Fair nå visstnok har stilt opp til nakenfotos med kjendisfotograf Annie Leibovitz. Bildene var visstnok tatt før avsløringene om hans utenomekteskapelige sidesprang. Enda mer bissart er fallet i popularitet hos den amerikanske publiken, der man virkelig kan spørre seg om de ikke har annet å gjøre enn å moralisere over andre. Heller enn å fordømme Tiger burde de heller erkjenne at ekteskapet er en tvangstanke. Eller i det minste gjøre som Elizabeth Taylor og gifte seg åtte ganger. Som moren til en kamerat av Droneland uttrykte det da hun giftet seg for femte gang: «Elizabeth Taylor og jeg tror på kjærligheten. Derfor gifter vi oss igjen og igjen.» Word!

Kulturimperialisme bak homoforbud?

Droneland kan ikke si at han er overrasket over denne nyheten om at amerikanske evangelister har spilt en aktiv rolle i oppkjøringen til lovforslaget om å straffe homofili med døden i Uganda. Amerikansk imperialisme kjenner ingen grenser – om den nå er californisk eller nymoralistisk. Og når Droneland tenker seg om, er vel disse på sett og vis to sider av samme sak.

Porr!

Det triste saker som denne viser er at det åpenbart trengs intellektuelle alibi som tegneserielegenden Alan Moore for å gjøre pornografi noenlunde stuerent. Og please, la oss kalle det porno – ikke det (evne)veike begrepet erotikk. Sistnevnte er for Cupido-lesere only. Når det er sagt, så skal Cupido ha kred for at de var et av de første bladene som brakte nøgne menn på trykk i Norge. Noe som bare understreker hvorfor de fleste av oss elsker nettet. Uansett er ethvert forsvar av porno er bra i disse nymoralistiske tider. Kudos til Alan Moore!

Forbedrende studier

For noen år siden da Droneland tok ex.phil på universitetet eller såkalt forberedende studier, traff han på en kamerat fra grunnskoleårene sine. Denne hadde aldri hatt akademiske ambisjoner og kjente rett og slett ikke til forberedende studier. Så ved en liten misforståelse hørte han dette som «forbedrende» og siden ble begrepet stuck. Spesielt hver gang det dukker opp folk som mener at man må «forbedre» livet sitt. Droneland har normalt ikke mye tid for folk som skal formane ham til å gjøre ting slik eller slik. Men denne artikkelen med inspirerende innspill fra 30 personer som har funnet på noe som har gitt dem økt livsglede, burde gi noen hver grunnlag for å tenke seg om og kanskje forsøke å gi livet en ny retning. Spesielt de som bruker mer tid på å klage over jobben de gjør enn å nyte hver dag.

Elektroniske drømmer

Tonnevis med 80-talls referanser fra den britiske elektropop-duoen Hurts, der allerede tittelen «Wonderful Life» bringer tankene til Blacks låt med samme tittel mens lydbildet får oss til å tenke alt fra A Certain Ratio til Japan med en hint av Sheffield-sounden som oppstod for rundt 30 år siden.

Forbrent kandelabersoper

I forlengelsen av Guardian-kritiker Peter Bradshaws kåring av the noughties beste film (se forrige bloggpost), har Morten Traavik kåret forrige tiårs beste klengenavn. Etter at Droneland sendte en tekst av Bradshaw til Traavik, påpekte sistnevnte at fyren så ut som the secret love child til Freddy Krueger og Knut Olav Åmås. Noe som gav følgende prompte tilbakemelding fra Droneland – «en forbrent kandelabersoper». Siden dengang har tituleringen Forbrent Kandelabersoper festet seg som en sugepropp hver gang Bradshaw-linker er blitt sirkulert blant likesinnede. Det er ikke mange filmkritikere forunt å bli hyllet på denne måten!

Reign in Blood

Guardian-filmskribent Peter Bradshaw har kåret Paul Thomas Andersons «There Will Be Blood!» til forrige tiårs beste film. Droneland er ikke helt uenig, og har tidligere påpekt at han gjerne skulle ha sett at Andersons mesterverk hadde stukket av med flere av Oscar-prisene som ble Coen-brødrenes brukbare «No Country For Old Men» til del.

Won i hangande snøre

Nord-koreanske myndigheter tar han nå helt ut når det gjelder pengemakt ved å nedlegge et totalt forbud mot bruk av såkalt fremmed valuta. Sånn at det utpinte folkeslaget må sette all sin lit til landets egen valuta - won. Litt av en nyttårsgave å få for et folk som antakeligvis kun kan se frem til at diktator Kim Jong Il skal vandre til de evige jaktmarker og slik presse frem et regimeskifte i landet.

Inntil da kan vi kanskje håpe at norske myndigheter tar ansvar ved å engasjere teaterregissør og aktivist Morten Traavik, som i sin tid brakte tidenes første diskokule til Nord-Korea under vignetten «Discocracy». Et type fremstøt som fungerer både cerebralt og emosjonelt og burde danne målestokk for norsk utenriksdiplomati. Uansett bedre enn de såkalte fredsforhandlinger som den selvtilfredse Erik Solheim bedriver på vegne av det norske folk rundt omkring i verda.