Knaustrofobi

Kongeriket Norge har stått på hodet for Karl Ove Knausgård denne høsten og vinteren. I hvert fall om man skal tro litteraturkritikerne, som nesegrust har lagt seg i støvet for mannen som er i gang med dagboken «Min kamp». Et verk som samlet vil komme opp i snaue 5000 sider, der han i snirklete detalj gir oss sine mest intime betroelser. Men er folk flest egentlig så opptatt av dette? Eller er det bare den lille prosenten av befolkningen som utgir seg for å være vår felles åndselite som har latt seg forføre?

Heldigvis er det selv blant kultureliten begynt å dukke opp kritiske røster. Nå kan det godt være at Jan Kjærstad innerst inne er en smule misunnelig for at Knausgård har stjålet hans thunder, men vi knaustrofobikere tar imot alle gode innspill som en takk fra oven. Personlig har ikke Droneland noe imot Knausgård, som han kjente dengang de begge var i Studentradioen midt på 90-tallet. Men siden Droneland ikke var spesielt i den unge Knausgårds nevroser over en halvliter på Garage, så er han ikke spesielt mye mer interessert i den samme Knausgårds nevroser omgjort til midtlivskrise nå.

Også en brukbar kommentar om all denne knaustrofobien fra Morten Strøksnes. Men aller mest var nok en av Dronelands hags, som tørt hadde følgende å si om Knausgårds prosjekt: «Hvor skal han ta dette etterpå da? Skal han kanskje skyte seg selv?» En teori Droneland umiddelbart falt for.