Paranoimia

Droneland oppdager at det stadig er artister som klarer å gjøre noe interessant med premissene som ble lagt i de spennende årene som fulgte i musikklivet i årene etter punken. Dengang artister som Public image Ltd (PiL), Gang of Four, Slits, Nina Hagen, Lene Lovich, Echo & the Bunnymen, Joy Division, Chrissie Hynde/Pretenders, Talking Heads, osv, osv gjorde vår lydverden mer utrygg.

Blant disse nye artistene som ekspanderer og oppdaterer såkalt new wave-musikk til våre dager er Manchester-jenten Julie Campbell, som kaller seg for LoneLady. Etter to lovende singler – «Immaterial» og «Intuition» – foreligger nå hennes debutalbum «Nerve Up», og titler på både singler og albumet antyder hva man har i vente i form av av kjølig pop og paranoid minimalisme. En slags paranoid popmusikk, noe som også gjenspeiler seg i tekstene som er mer personlige enn politiske.

Ikke at man må på død og liv må henge seg opp i referansene som Droneland nevnte over. LoneLady er uansett mer på rock enn disko-siden av revivalen av tidlig 80-talls musikk som har funnet sted de siste årene, og om man skal føye til et par referanser i tillegg til de gode, gamle så er det nærliggende å nevne Kristin Hersh (Throwing Muses) og PJ Harvey for å beskrive litt av åndeligheten i musikken og tekstene til frøken Campbell. Enda bedre er det at «Nerve Up» er en plate som vokser seg til for hver gjennomspilling, og attpåtil føler man at LoneLady har enda mer å gi i fremtiden. Mao en artist det kan være vel verdt å oppdage nå for slik å følge utviklingen (nesten) fra starten.

At hun attpåtil gir ut platene sine på den glimrende Sheffield-etiketten Warp, som bl.a. er hjem til Autechre og Aphex Twin, skader heller ikke.

Wir sind die Roboter

Skribent og musikkelsker Paul Morley er kjent for sitt arbeid med The Art of Noise på det gloriøse 80-tallet og har de siste årene vært et fast innslag i Late Night Review på BBC2 på sene fredagskvelder, til stor glede for Droneland og alle andre som fyller hodene sine med så mye kultur at man gir seg selv en svulst – slik Gang of Four i sin tid uttrykte det. Uansett, nå er den godeste Morley i gang med en månedlig spalte for the Observers musikkbilag og alle hjerter gleder seg. Spesielt siden spalten er en eneste lang hyllest til Kraftwerk, som Morley omtaler som tidenes popband.

Pet Shop Junior

Droneland har anmeldt det nye albumet «Begone Dull Care» fra den canadiske duoen Junior Boys i BT førstkommende tirsdag (jepp, han er tilbake i musikkanmelderrollen etter noen års avbrudd) og gir platen terning 5 med følgende begrunnelse:

«Begone Dull Care» er en kortfilm av den canadiske filmlegenden Norman McLaren. Nå har hans landsmenn Junior Boys oppkalt sitt tredje album etter denne. Man skulle derfor kanskje forvente at duoen ville begitt seg abstraksjonene i vold. Istedet har juniorlaget omfavnet sine indre hvite soulgutter og låter stadig mer som lillebrødrene til Pet Shop Boys. De er heller ikke ulik Warp-artistene Jamie Lidell og Fink, som også bringer elementer av pop, soul og elektro sammen, selv om Junior Boys har en mer elegisk popkvalitet der hvor warperne hengir seg til soulklisjeer. 80-tallet er fortsatt stedet hvor juniorene føler seg hjemme, og danner rammen for duoens sorgmuntre ballader og en rendyrket skitten men samtidig fløyelsmyk soulfunk. De som husker tilbake til tiåret kritikerne elsker å hate kan ane hint av produsenter som Arif Mardin og tidlig Jam&Lewis. Junior Boys kan sine referanser, samtidig som de forstår rammebetingelsene for en god poplåt. Nok en solid plate fra de canadiske guttene.

Fans av duoen kan altså glede seg til mandag 6. april da «Begone Dull Care» legges ut for salg.

Droneland har nå fått opplyst at albumet dessverre ikke er i handelen til 11. mai, så gamle og nye fans av elektropopduoen må nok smøre seg med tålmodighet i noen uker til.

Pink Psykedelia

The Big Pink er en britisk duo som nylig er blitt signet til den anerkjente 4AD-etiketten (som bl.a. også huser TV On The Radio, som med «Dear Science» stod for en av fjorårets musikalske höjdare). Musikalsk er The Big Pink et møtepunkt mellom lett psykedelia og elektroniske kalnger. Det får Droneland til å tenke på noen av de mer edgy tingene på 80-tallet men tidvis også med en mer listeorientert pop-sensibilitet. Et sted i skjæringen mellom Blancmange, C Cat Trance og OMD, for de som måtte ta disse referansene.

Deilig skitten disko

Litt musikktips er på sin plass på Droneland etter hvert. Tross alt begynte han sin skrivekarriere som musikkskribent med en rekke slakter av overvurderte plater på samvittigheten. Men det er selvsagt alltid mer morsom å skryte av noe som er strålende eller lovende, og det Droneland har hørt så langt av DFA-signede Hercules And Love Affair, prosjektet til new yorkeren Andy Butler, hvis debutalbum slippes primo mars, låter akkurat som en sånn passe skitten retro-disko som får Droneland til å riste på halen. Men heller enn å bruke sitt eget navn har han altså valgt å (mis)bruke navnet til verdens sterkeste mann og dennes tragiske engasjement med sin unge elsker. For de uinnvidde så er DFA-etiketten også hjem til LCD Soundsystem. Dessuten, de som måtte like Antony Hegarty (kjent fra Antony & the Johnsons) så låner han ut stemmen sin til Hercules sin kjærleiksaffære. Og ja, Herc har remixet Goldfrapps nye singel, den glimrende A And E. Men her en forsmak på Herc&LoveAffairs i form av videoen til singlen Blind. Dance! Dance! Dance!