Trygg sex & farlig kjærleik

Hva har poetene i det gamle Rom å fortelle det moderne mennesket? Ganske så mye mener forfatteren Charlotte Higgins som i boken Latin Love Lessons trekker linjene fra Horace til Bridget Jones. I FT-spalten The Slow Lane er man begeistret for parallellen, men lurer likevel på hva de gamle romerne ville tenkt om konseptet "trygg" sex...

Dekadente visjoner

I forbindelse med at Ang Lees nye film "Lust, Caution" er kinoaktuell tar FTs filmkritiker Nigel Andrews et blikk på Shanghais plass i og påvirkning på filmhistorien, det være seg fra 1932-klassikeren "Shanghai Express" med Marlene Dietrich og Clive Brook til Ridley Scotts fremtidsdystopi "Blade Runner" (1982) med Harrison Ford.

Sex & Shopping

Når det gjelder shopping er det absolutt forskjell på kjønnene. Det er i hvert fall resultatet av forskningsrapporter som The Economist melder om. Men hvor homser havner i dette bildet forteller forskningen dog intet om...

Design This!

En hyllest til designer Katy Homans og arbeidet hun gjør med bokutgivelsene til the New York Review of Books. Ikke minst viderefører hun noen av ideene som Germano Facetti utviklet da han designet de klassiske Penguin-bøkene på 60-tallet. Attpåtil tar hun dette et konseptuelt kvantesprang videre. Ikke bare er det solid litteratur som gis ut på NYRB, bøkene er vakre å se på også. En sjelden double whammy i forlagsbransjen!

For mye kosemos på kino

Er det blitt for mye kos og ufarlighet i dagens romantiske komedier? Ja, mener en av the New York Times filmskribenter som savner skarp dialog, profilerte skuespillere og dristigere plot. Droneland kan bare si seg enig. Og selv en liten perle som Juno er ikke nok til å forandre på den saken.

Suksess=hardt arbeid

Suksess, tja, hvis du virkelig vil ha det, så er budskapet ganske så dørgende kjedelig. For å oppnå noe trengs det nemlig godt gammeldags hardt arbeid. Forestillingen om at innovasjoner oppstår i et kreativt ping-øyeblikk er en illusjon ifølge ny forskning. Det ligger år og år med arbeid bak hvert kvantesprang – om det nå er innen kreativ virksomhet, næringsvirksomhet eller forskning.

Norske kjendiser? Gjesp...

-Jeg har ligget med veldig mange musikere, sier en person ved navn Linn Skåber, som etter det Droneland har forstått er en eller annen form for kjendis i det norske riket, som unnskyldning for å være tilstede på Spellemannsprisutdelingen. Hm, ah, ooh, skulle det liksom være humor gjemt inni det utsagnet? We are not amused! Og hvorfor unnskylde noe som helst? Edith Piaf sa det jo så greit: Je regrette ne rien! Legg også merke til adjektivet "veldig", how un-Hemingway-esque. Men det er vel ikke til å undres over at denne Skåber ikke er vittig når hun ankommer med armen rundt den anmassende og uvittige Per Sundnes. Oh dear, oh dear, har ikke Norge mer interessante "kjendiser" enn dette å by på?

Pologensere i svart?

Er du en av de som tror at det å gå med pologenser i svart gjør deg elegant? Tenk om igjen. Ifølge Ask Hadley i The Guardian er begge deler feil, feil, feil! Droneland er seff helt enig i at det å gå med svart polotrøye bare får deg til å se ut som en pretensiøs wanker. Tenk: Hemingway-reject uten spor av mandigheten. Som sannhetsvitne er det bare å vise til Tom Cruise i videoen hvor han forsvarer scientologien. Nødvendig å argumentere ytterligere for hvorfor svart pologenser er en fashion faux pas?

Kilt til £25?

Lidl i UK har lansert en kilt til den latterlige sum av 25 pund og The Guardians token-gay-skotte Gareth McLean tester varene. Droneland lurer da bare på en ting: Når vil Lidl introdusere en herrebunad til 500 spenn i Norge? (Trengs jo litt mer stoff til en bunad, ergo må det bli litt dyrere.) Og vil en slik bunad kun være brukandes til utdrikningslag?

Politisk Mote

Ah, en overskrift av typen "Meet Queen Sloane, the disgraced MP's son with a taste for fashion" er noe Droneland umiddelbart blir tiltrukket av. For hvem vil vel ikke lese om en mann som siterer kong Charles II blant sine inspirasjonskilder? Noe som gir Droneland en utmerket anledning til å anbefale Derek Jarmans film om regenten som brakte en smakebit av gay lifestyle til den britiske tronen.

Nepotistene kommer!

Carl Ivar og Eli er ikke de eneste som blander business & pleasure. Denne uken er det blitt avslørt at 70 Tory-MPs har hyret inn familiemedlemmer for å hjelpe deres politiske gjøremål, og den britiske statsministeren Gordon Brown forlanger nå å få vite om det er like mye incestuøse tendenser hos Labours parlamentsmedlemmer. Og hva lærer vi av dette? At vi kan innbille oss at vi er aldri så sofistiskerte i vår postmoderne verden, men innavlen blir vi aldri kvitt?

This Charming Man

På mandag for snart en uke siden så Droneland gode, gamle Morrissey live på The Roundhouse i London. En fornøyelig affære, som viste The Mozzer i fint & fandenivoldsk humør der han spilte noen av sine mer kontroversielle sanger fra National Front Disco til Irish Blood, English Heart foruten assorterte The Smiths-klassikere og flunkende nye låter, hvorav flere fungerte oppsiktsvekkende bra. Mot en backdrop av en ung Richard Burton bakerst på scenen slynget Moz ut spydigheter som åpenbart var rettet mot musikkavisen NME, som vokalisten har et langt hat/kjærlighet-forhold til. Relativt bra humør til tross var det åpenbart at Manchester-legenden ikke var dratt til fra sitt nåværende bosted Roma til London for å være hyggelig med pressen. Selv om han har et best of-album av solomateriale ute primo februar kansellerte han alle intervjuer - inkludert med Droneland. Men selv ikke The Guardian eller Mojo fikk intervjuer, så da så. Vi får derfor nøye oss med en passe ambivalent omtale av konsertene hans denne uken.

Hullo Boyz, Goodbye Chaps

Kanskje ikke så mye chaps i den kommende herremoten, men det er åpenbart at et stadig større antall kvinnelige designere liker å pine sine mannlige modeller like mye som mannlige designere liker å pine sine kvinnelige modeller ved å tvinge dem inn i klær de ikke ville blitt funnet død i. Tross alt, man skal være naken (ref Heath Ledger) eller i chaps om det gjør at man innbiller seg at man er cowboy i dødsøyeblikket. Uansett, en liten sneak peak inn i en klesverden de færreste av oss - gay or straight - kommer til å befolke i nullåtte.

Lobe job, anyone?

Droneland ville forstått det om noen tilbød ham en lube job, men en lobe job er derimot visstnok det siste heite innen kosmetisk kirurgi i New York. Det å løfte øreflapper som "sagger" er tydeligvis det man skal gjøre for å være kosmetisk korrekt og allerede har fått fikset alt annet som sagger på kroppen. To tanker man gjør seg når man hører om ting som dette er at det åpenbart er altfor mange folk med altfor mye penger der ute. Dessuten er det åpenbart at de samme menneskene har så mye fritid at de har tid til å skape hverdagsnevroser av det meste. Og ja, det forteller oss også at verden er splitter pine gal. Hva skulle vi gjort uten USA? Og Disney? Et twin peaks av ondskap vi ikke kunne levd foruten!

Liten perle av en film

Juno er blitt en sleeperhit på amerikanske kinoer og vant bl.a. prisen som beste film på filmfestivalen i Roma i oktober i fjor. Det er regissør Jason Reitmans oppfølger til satiriske Thank You For Smoking og har den strålende unge skuespilleren Ellen Page i tittelrollen som en tenåring som blir ufrivillig gravid. Filmen har et stilsikkert manus ført i pennen av debutant Diablo Cody - eks-stripper og kjent for bloggen The Pussy Ranch - som Droneland også har intervjuet. Følg med for saker på Cody et al i norske medier rundt slipp for Juno på norske kinoer fredag 8. februar. Og en av stjernene i filmen er musikken valgt ut av Kimya Dawson, ex-Moldy Peeches, noe som blir påpekt i denne artikkelen.

Dead Man Driving

Si hva du vil om Shafkat Munir fra Blackburn, oppfinnsom er 26-åringen, kanskje litt for kreativ når det kom til stykket. Da han hadde begått sin tredje fartsovertredelse på to måneder fryktet han at det kom til å koste ham lappen. Så han la en plan som antakeligvis kun var glimrende i hans eget hode - nemlig å ringe politiet under aliaset Rashid Hussain og opplyse om at Shafkat Munir var død. Som sagt så gjort. Politiet bad selvsagt om dokumentasjon på at Munir virkelig var død. En dødsattest - på urdu! - ble pliktskyldigst skaffet til veie. Problemet var bare at dødsattesten inneholdt grove feil. Politiet ble naturlig nok mistenksomme og ringte mobilnummeret som Hussain hadde oppgitt. Mobilen ble besvart av...Munir!

Ett års fengsel og inndragelse av førerkortet i halvtannet år ble resultatet. Åpenbart var det ingen i det britiske rettssystemet som var villig til å gi den unge Munir brownie points for kreativitet en gang. Les saken her.

Årets verste film?

Og nok et apropos (synes å være dagen for disse), Jack Nicholson var i London for å promotere filmen The Bucket List - norsk tittel: Nå eller aldri. Etter å ha sett filmen kan Droneland bare konstatere: ALDRI! Eller som de skånske rockerne bob hund så passende uttrykte det: "Nu eller aldrig? Aldrig, aldrig, aldrig!" En mer patetisk perse som aldri engang blir tårevåt skal du lete lenge etter på kino i år. At Nicholson ikke mottok sin 13. Oscar-nominasjon er fullt forståelig. Og mens thelondonpaper kanskje var slappe i sin kreative vridning av sitater gir avisens filmkritiker
Mark Samuels helt riktig filmen 1 av 5 stjerner og konkluderer følgende om regissør Rob Reiners fallende stjerne: "Once upon a time, Rob Reiner brought us classics such as Misery, Spinal Tap and Stand By Me. What the hell has happened?" I USA nærmer filmen seg 100 mill innspilte dollar på kino. Kan det være noen tvil om at landets posisjon som verdens stormakt nærmer seg slutten?

Villedende journalistikk

I et kort apropos til forrige bloggpost om Heath Ledger så ble Jack Nicholson tidligere denne uken på en pressekonferanse der Droneland var tilstede spurt om sitt forhold til den just avdøde australske skuespilleren. Til det svarte Nicholson at han ikke kjente Ledger og at de aldri hadde jobbet sammen. Likevel klarer gratisavisen thelondonpaper å gjengi overskriften: "Jack Nicholson: I warned Heath about sleeping pills." Hæh? Nå er forsåvidt resten av saken og sitatene korrekt gjengitt, men overskriften gir inntrykk av Nicholson nærmest var en mentor for Ledger. Men hva gjør man ikke for å tiltrekke seg flere lesere?

He's Not There

Siste intervjuet Heath Ledger (RIP) gjorde før han døde. Gjort i et anonymt strøk nord i London under filmingen av maverick-regissør Terry Gilliams nye film, The Imaginarium of Doctor Parnassus, som det nå brenner et blått lys for.

Mote på isen

Isdans er blitt fasjonabelt denne vinteren som aldri før, derfor passende med litt tips for den motebevisste. Og noen råd om cowboy boots i samme slengen...
(Bilde fra filmen Blades of Glory, gjerne omtalt som Zoolander on ice!)

Verdens morsomste mann?

For alle som måtte ha en soft spot for Chris Rock & hans uforliknelige humor er denne featuren fra the Guardian obligatorisk lesning.

BWP (Bitches with problems)

Lenge siden den gamle NME-sluggeren Julie Burchill har gitt lyd fra seg, men i et betimelig innlegg i the Guardian lurer hun på hvor det er blitt av the red-blooded bitch udødeliggjort i mang en klassisk Hollywood-film og forlanger et snarlig comeback!

Funky Buddha?

Det er ikke bare kirken i Vest-Europa som sliter med oppslutning hos et yngre publikum. Buddha er ikke hva han engang var, i hvert fall ikke om du spør japansk ungdom. Ergo har japanske buddhister satt i gang en sjarmoffensiv for å trekke til seg yngre medlemmer, inkludert besøk på barer og motevisninger. Buddhist fashion? Hm, låter like desperat - og nytteløst - som fremveksten av hippe TV-prester i Vesten de siste par tiårene. Eller er det noen der ute som savner Sunniva Gylver på fjernsynsskjermen?

Djevelsk bra spill

Ifølge filmskribent David Thomson er det ikke bare Coen-brødrene som er tilbake i toppform når de nå gjør film av Cormac McCarthys moderne western No Country For Old Men. Også den tidligere Oscar-vinneren Tommy Lee Jones er tilbake i en rolle som viser hva for en fenomenal skuespiller han er når han ikke bidrar til Hollywood-vrøvl av typen Men In Black.

Barne-TV-musikk

Hva har skjedd med musikken i fjernsyn for barn? Mens det før var eksperimentelle klanger som rådet grunnen er det som om en slags rasjonalitet er begynt å trenge gjennom i form av at alt skal være nyttig. Slik får man fenomener som Lazytown med sitt eplekjekke budskap, men der musikken leaves a lot to be desired ifølge The Times musikkskribent Pete Paphides:
It gets better if you watch Lazytown, but only as long as you turn the sound off. The show’s best intentions – rebranding fruit as “sports candy”, telling you to keep active – are undermined by a series of songs called the likes of Bing Bang and Energy, prolonged exposure to which leave you feeling as if you’ve been dragged up a dark alley and mugged by Aqua. So much for the healthy mission statement. If music was food, Lazytown would be mostly sugar and tartrazine.

Istedet burde man kanskje vende tilbake til de gamle idealer for barne-TV-musikk som blir beskrevet slik av Jonny Trunk, eieren av Trunk Records, som har gitt ut en rekke temamusikk fra gamle fjernsynsprogrammer på CD for første gang:
According to Trunk, the best children’s TV music is an imperfect fit between what the audience thinks it wants and the people who are around to provide it. Folk musicians ended up providing music for programmes such as Play Away and Bagpuss because the sort of people who went to folk clubs in the Sixties were BBC producers.