Is There Something I Should Know?

Det blir garantert englefritt når Richard «The God Delusion» Dawkins og andre ateister gir ut en alternativ julebok som neppe blir å finne under juletreet på slottet til den norske kongefamilien, «The Atheist's Guide to Christmas». Droneland var spesielt fascinert av det faktum at Duran Duran-vokalist Simon Le Bon er en av bidragsyterne. Det blir vanskelig å høre på «A View To A Kill» på samme måten som før etter dette.

Droneland linker nå forresten til Bloggurat.

Helicopter Blues (Forbrytelse lønner seg 2)

Den siste ukens store begivenher har seff vært helikopterranet i Stockholm. Nå er du jo i gang med litt arrestasjoner i form av helikoptersjåføren. Det vittige med sånne saker er likevel hvor overrasket mange folk blir. For eksempel uttrykker naboene sin overraskelse over at helikoptersjåføren var involvert. Han må ha vært en svært god nabo...

Men hallo? Er folk flest idioter når det gjelder å ha noen som helst kjennskap til menneskenaturen? (Og det er et retorisk spørsmål som vi alle dessverre vet svaret på.)

Uansett så overser media nesten det viktigste. Nemlig spørsmålet om hvilken film eller bok det er som har inspirert årets frekkeste ran? For en ting er alle enig om, nemlig at dette var grisetøft. Og at det garanert blir en real crime-bestselger av dette er soleklart. Med andre ord så blir det mange som tjener penger på dette etter hvert.

Nyheter for grønnsaker

Charlie Brooker har tittet inn i tv-boblen og funnet ut at fremtidens nyheter vil bli presentert av kjendiser. Eller vent, i England er de allerede i gang med dette:

«Finally, vegetables have a TV show of their very own. Not human vegetables. Don't be daft. This is way beneath them. I'm talking about actual vegetables: carrots, potatoes, turnips, cauliflowers … such is the target audience for Live From Studio Five. Clearly too stupid for human consumption, it is instead aimed squarely at cold, unfeeling lumps of organic matter with no discernible minds of their own. And it succeeds brilliantly at keeping them entertained. I watched last Monday's episode in the company of a clump of broccoli, and it was held in a rapt silence throughout. Well, most of the time. To be honest, I think it drifted off a bit during a Backstreet Boys report. And I had to slap it awake at the start of each ad break. Apart from that, it was spellbound.»

Hva kan man vel annet enn å sitere Public Enemy: «More News at Eleven».

Les hele omtalen her.

Show Gaddafi

Libyas diktator Muammar Gaddafi besøker FN-forsamlingen i New York på sitt første USA-besøk. Som vanlig skuffer han ikke, og skaper nok drama til at den amerikanske høyresiden vil ha ammo i årevis for å opprettholde det som måtte finnes av sanksjoner mot landet hans. Drama King!

Kraftislamisme

Ymse gulfstater er bekymret for økt iransk innflytelse i regionen. Derfor har disse landene med det ekstremt tolerante humanistiske regimet Saudi-Arabia i spissen tatt til orde for en boikott av Iran, dersom sistnevnte fortsetter sitt program for å utvikle atomkraft. Blant virkemidlene er økonomiske stimuli for å hjelpe Russland gjennom den tøffe tiden landet har som følge av den globale finanskrisen. Men interessant som det selvsagt er at saudiene sitter i audiene sine og vil diktere hva verden skal mene om Iran (og der USA synger bak i ørkenødet), så er det også en annen faktor som er interessant. Nemlig at atomkraft og utvikling av denne heller ikke er gunstig for disse oljeeksporterende landene. Uansett, så er det interessante her at vi i Vesten er på lag med land uten noen som helst demokratiske institusjoner, mens Iran tross alt avholder valg med en viss snev av demokratiske prinsipper festet til disse. Og husk, foreløpig er det ingen som har dokumentert valgfusk ifm landets valg tidligere i år. Samme hvor mye CNN og andre vestlige medier måtte hevde dette.

Gjør-det-selv film

Ah, stadig vekk dukker det opp navn fra B-filmhistorien som man kan glede seg over. Nå er det brødreparet George og Mike Kuchar som Guardians LA-korrespondent John Patterson vil bringe til heder og verdighet igjen. Og bare filmtitlene deres alene kan forklare at de inspirerte folk fra Andy Warhol til Geroge Lucas: «Sins of the Fleshapoids», «Hold Me While I'm Naked», «A Town Called Tempest», «The Devil's Cleavage» og «I Was a Teenage Rumpot». La oss forlange EU-midler sånn at det kan bli en Europa-omspennende cinematekturné for brødrenes filmer.

Pianolærerinnen

Hey teacher, leave us kids alone? Ikke akkurat mottoet til den fremmelige 15-åringen som presset sin 26-årige lærerinne inn i et lesbisk forhold. Det varte helt til 15-åringens foreldre fikk nyss om dette og dermed var det bye-bye både til ung kjærleik og jobb for den populære lærerinnen. Og 15 måneders fengsel slengt med på kjøpet. Det interessante paradokset som denne saken likevel frembringer er hvor man skal sette grensen i en sak som dette. For var det ikke femtenåringen som sparket i gang det seksuelle forholdet? Greit nok at en lærer på papiret er en maktperson, men skal man overhodet ikke ta menneskelige hensyn? Og, kan det være at femtenåringen var en kynisk og utnyttende skikkelse mens lærerinnen egentlig var et naivt offer i spillet som utviklet seg etter at forholdet ble kjent? Vem vet, inte jag.

Lesere av Droneland vil ikke være overrasket over at han nok en gang ser dette som typisk for den dobbeltmoralen og falske kyskheten som lever i den øvre engelske middelklassen. Men noe håp om at de skal frigjøre seg fra tvangstankene og sin overdrevne tro på egen moralsk fortreffelighet tror han ikke vil skje med det aller første blant denne middelklasse riff-raffen.

Kunnskap er makt

Som kjent heter det at kunnskap er makt. Men dermed er det ikke sagt at du skal dele all kunnskapen din. Hvis du da ikke er fryktelig naiv. Her er en artikkel som antyder noe fryktelig naivt, men heldigvis er det noen lesere som kommenterer og påpeker at det artikkelforfatteren skriver nok ikke er så enkelt i praksis.

Shia-fri sone

Folkebevegelsen mot å måtte tåle Shia LaBeouf i flere Indiana Jones-filmer starter her. Eller generelt det å se ham i noe som helst.

Famous First Words...

Fin-fin samling av førstesetninger fra novellene til J.G. Ballard ifm at en samling av alle hans noveller kommer ut i USA. Denne er tidligere gitt ut i Europa også, og finnes i paperback.

Keisamme menn

Fra keisam mote til keisamme menn. Hvorfor er det så lite fyr og flamme på våre leading menn i filmer nå om dagen? Det kom Droneland til å tenke på da han ramlet over dette intervjuet med Dominic Cooper («The Duchess», «Mamma Mia»), som han egentlig ikke hadde tenkt å lese. Bl.a fordi Droneland intervjuet Dominic ifm «Duchess»-filmen og syns mannen var så søvndyssende at han faktisk duppet av et aldri så lite nanosekund. For ikke å glemme at han var altfor tynn! Nei, han kunne ha trengt seg en tur innom kjøkkenet til ho Nigella «the domestic goddess» Lawson for å feites opp før han skal promotere sin neste film. Men så fant Droneland ut at disse keisamme unge skuespillerne som befolker stadig flere av filmene vi blir tilbudt må bli et fremtidig tema for hans BT-spalte Pop-preik. Tbc...

Keisam mote i krisetider

Droneland sendte ut link med høydepunktene fra moteveka i New York og fikk følgende svar fra en av sine hags, fru Hugg: «Jeg er vanligvis ingen stor fan av Marc Jacobs, men må si at kolleksjonen hans er den som umiddelbart appellerer mest. Foruten den bulgarske studentens strikk. Nydelig og lovende! Ellers er fashion kjedelig og forutsigbart om dagen. Eller er det jeg som begynner å bli gammel?»

Nope, svarte Droneland. Det er virkelig kjedelig & forutsigbart om dagen. som det meste andre. Såpass døllt er det at Droneland knapt kan huske sist han begikk seriøs shopping. Hvorfor shoppe når de tilgjengelige varene er dølle døck? Men det er jo gjerne slikt som skjer i krisetider. Folk begynner å play it safe og frykter at de skal miste jobben og sånt. Kan ikke bli annet enn keisamt av denslags.

Underbevisst homofili?

Fra leserbrevspalten i The Guardian:

Thomas Keneally says Australian men have sex "at least twice a night" but that women fail to acknowledge this. Perhaps they are having sex with each other.

Små monstere

Hva skal til for at dagens kids ikke skal vokse opp til å bli små narsissistiske monstere? Jo, god gammeldags grensesetting mener psykologen Aric Sigman. For Droneland låter dette som liknende til det utskjelte men misforståtte konseptet om fri barneoppdragelse som var så omstridt i Norge på 70-tallet. Noe som i praksis betød frihet under ansvar. Dette i motsetning til mange foreldre som skjemmer bort ungene sine materialistisk, men som ikke skaper gjensidig respekt og ikke gir nok kjærlighet. Mye av det rundt omkring. Noe som gir oss små monstere heller enn de frie sjeler som vi ønsker at neste generasjon skal være. Og som det påpekes i teksten, så er det liten tvil om at den teknologiske utviklingen ikke nødvendigvis gjør oss lykkeligere. Ikke at det burde være nødvendig å påpeke, men når man ser hvor avhengig folk er av fjernsynsapparatene sine (og helst ett i hvert rom i kåken) så skjønner man at Sigman har et poeng.

Forbrytelse lønner seg

Mens narkobaronen Curtis Warren står for retten med ymse alvorlige anklager rettet mot seg, så går folk flest på Jersey-øyene, hjemmestedet til fjernsynsdetektiven Bergerac, amok i bokhandlene:

«Warren, a drug dealer of 'substantial wealth and influence', is so famous that an unauthorised biography has been written about his life. The book, «Cocky», has recently sold out of the island's branch of Waterstone's, despite the media blackout on Warren's previous convictions.»

Og generelt må man jo være en smule svak for en person som ved bruk av åpenlyst ulovlige metoder likevel klarer å menge seg med fiffen:

«Curtis Warren, 46, is the only drug trafficker to make it on to the Sunday Times Rich List, and was once Interpol's most wanted man.»

Spesielt tatt i betraktning av at de fleste andre av finansfolk og kremmere som står oppført på rikinglisten løper rundt og tror at de er mer «siviliserte» enn oss andre, når sannheten er at de egentlig er like utbyttende, griske og kyniske som Warren. Nei, gi oss heller skurker, horer, halliker og mannehorer enn prektige næringsfolk som ikke har hørt følgende visdomsord fra Bob Dylan:

«But to live outside the law, you must be honest.»

Eneste ulempen med brou-ha-haen rundt Warren er faren for at det på et eller annet tidspunkt vil dukke opp en klisjétung film om ham signert eks-mannen til Madonna, Guy Ritchie.

Hele saken om Warren finner du her.

Giftige tanker

De skadde etter giftutslippet på Elfenbeinskysten vil ifølge rapporter motta 1.000 britiske pund hver som kompensasjon for ugjerningen. Noe som dog ikke omfatter de pårørende etter de som er døde som følge av utslippet. Samlet beløper dette seg til 30 millioner GBP. Det som dog er interessant når man leser denne saken, er at dette slett ikke er første gang at selskapet Trafigura begår denslags aktiviteter i dette lutfattige afrikanske landet. Og når man vurderer at dette beløpet egentlig kun er peanøtter i forhold til hva selskapet tjener på virksomheten sin, så skal det ikke så mye fantasi til for å forstå at både de og andre kommer til å fortsette med sin ulumske tanker. Som det påpekes i en Hal Hartley-film, så er det ingen som kommer til å gi seg med virksomheten sålenge alle tjener penger på det. Selv de skadde elfenbenskysterne mottar på denne måten en engangsbetaling langt over det de ville ha tjent ved å jobbe. Noe som vel egentlig sier alt om hvor absurd hele greien er.

Forresten, selskapsnavnet Trafigura låter akkurat så passe dodgy at man skulle tro at det var kokt opp som del av plotet i en Hollywood-film.

After the fall (om forfengelige politikere)

I Morgenbladet hevdes det at miniavisen Klassekampen stod bak Lars Sponheims fall. En typisk lettvint konklusjon basert på et altfor materialistisk syn på verden. Det er selvsagt mannens hovmod – eller som det heter så bra på engelsk, hubris – som førte til Spoonys fall. Menneskenaturen har langt mer å si enn en marginal avis. Fallet begynte som Droneland skrev da mannen viste sin forfengelighet ifm boken til Olaf Thommessen og forplantet seg videre til hans arrogante avvisning av FrP. KKs rolle i dette er i beste fall som katalysator for dette. Det er altså Human Nature, som både Michael Jackson og Madonna har sunget om, som gjorde utslaget.

Toy Boy

Mika er ute med et nytt album, og for å videreføre The Smiths-referansen fra denne omtalen i The Times, så er «The Boy Who Knew Too Much» ikke akkurat «The Boy With The Thorn In His Side». Høydepunktet i omtalen er etter Dronelands oppfatning denne formuleringen:

«(...) the plinky-plonky music-box arrangement presents a credulity- stretching challenge even for those who made it through the whole DVD of Rufus Wainwright’s re-creation of Judy Garland’s tribute concert.»

Men toy boy? Akk ja, den overskriften er faktisk en låttittel på albumet. Og kjære leser, ikke lat som om du er overrasket.

La elva leve!

Siden 30-tallet har det eksistert et ikonisk kart over Londons undergrunnssystem, som med rette er blitt en designklassiker. Men nok er åpenbart nok for Transport for London. I beste fornyelsesånd har de fått laget et nytt kart, der elven Themsen er visket bort. Det er også soneinndelingen mellom de ulike stasjonene. Sistnevnte antakeligvis et aldri så lite plot for å lure alle oss som ferdes langs disse linjene til å betale enda mer for de allerede overprisete billettene enn vi gjør i dag. Men først og fremst en skam at man fjerner Themsen. La elva leve!

Obama vs miljøet

Barack Obama er kanskje ikke så hip på euro-style miljøvern ifm Køben-konferansen som hans mange fans hadde håpet om vi skal tro denne eksklusive saken fra the Guardian. Om dette slår til og O legger seg nærmere linjen til George W enn mange hadde trodd, kan det bli mye sure tryner og lite «Yes we can-can» hos eurogroupiene til den nye presidenten. Da kan han kanskje oppleve at støtten hans begynner å svinne også utenfor USA, hvor den som kjent har falt ifm Os forslag til reformer i helsepolitikken.

Tarantullo

Droneland har tidligere gitt uttrykk for en viss oppgitthet når det gjelder Quentin Tarantino sin filmatiske output post 2000. Regissørens siste film bare bekrefter Dronelands skepsis. Noe han har skrevet om i sin spalte Pop-preik, som er på trykk i papirutgaven av Bergens Tidende hver lørdag (ergo ingen link), og i dette essayet for idétidsskriftet Minerva.

I forbindelse med sistnevnte er Droneland så blitt gjort oppmerksom på denne interessante omtalen av Tarantinos siste.

Det va'kke min skyld

The blame game har forutsigbart nok begynt på den såkalte borgerlige siden i norsk politikk. Droneland skriver «såkalt» fordi han aldri helt har likt det begrepet. Uansett er det jo opplagt at den store taperen ved valget er og blir Venstre. Når man mister 80 prosent av stortingsrepresentantene sine, kan man vanskelig løpe rundt og skylde på andre enn seg selv.

Droneland tror nedturen for Venstre startet lenge før valget. Nemlig i etterkant av at den forsmådde Venstre-kronprinsen og jålebukken Olaf Thommessen skrev bok, der han blant annet gjøv løs på partileder Lars Sponheim. Men hva du vil om sauebonden fra Ulvik, og Droneland er ingen fan, men han skapt liv og røre og satte i det minste ørlite grann farge på et grått politisk landskap.

Mens alle andre forlengst hadde sluttet å ta Thommessen seriøst, viste Sponheim istedet sin forfengelighet og tok seg nær av påstander som ble fremsatt i boken til eks-mannen til eks-modell Vendela Kirsebom. Mens Spoony brukte tid og energi på å rettferdiggjøre seg selv mistet «folk flest» tilliten til ham. At han så under valgkampen begikk den bommerten at han ville holde alle dører åpen – noe som et øyeblikk fikk ham til å se ut som en tapende vingle-Venstre leder i kategori med Arne «me må bli snillare med kvarandre» Fjørtoft – og kategorisk avviste ethvert samarbeid med Fremskrittspartiet, bidro til å underminere ethvert flertallsalternativ for sentrum/høyre. I prosessen skulle det altså vise seg at han bare skjøt seg selv og partiet i foten.

La oss nå håpe at denne prosessen videreføres dersom Trine Skei Grande overtar som partileder, slik det nå mumles om, sånn at Oslo-sentrifiseringen fører til at Venstre fortsetter å tape stemmer i sitt naturlige habitat, bygde-Norge.

Uansett fortsetter nå altså Jens. Bare synd at det ble flertall for rød/grønn-regjeringen, for Droneland har jo tidligere skrevet at han helst hadde sett at Arbeiderpartiet regjerte landet i ensom majestet.

Heksebrenning som kunst

Lars von Triers nye film, «Antichrist», fikk et ufortjent kort liv på norske kinoer. Kanskje fordi mange kritikere i kongeriket ikke helt visste hvordan de skulle forholde seg til filmen. Eller kanskje fordi dens tematikk der den ser på sex og skyldfølelse kommer litt for kloss inn på den strenge pietismen som har preget åndslivet mellom bakkar og berg. Ikke at noen norske kritikere gikk så langt som engelskmennene, der en kritiker antydet at filmen burde vært underlagt strengere sensur.

Desto mer gledelig at ingen ringere enn Daniel Kehlmann, forfatteren bak den fortjente bestselgeren «Die Vermessung der Welt» (oversatt til en gazillion språk), bruker en helside i Die Zeit til ikke bare å hylle «Antichrist» men også å slå fast at von Trier er en av nåtidens største filmskapere. Det kan høres selvsagt ut, men når man ser på hvor stemoderlig enkelte kritikere er begynt å behandle den danske mesterregissøren, så kan det være på plass med påminnelser som denne fra Kehlmann.

Kunst og kommers

Selv om Droneland linker til Charlie Brooker i kolonnen til høyre på bloggen, så er det på sin plass å trekke frem noen av mannens höjdare også i egne blogginnlegg. Spesielt når man tar en titt på de inflasjonsutfordrende prisene som middelmådige kunstnere forlanger, og ikke minst hvilken smålighet folk utviser straks penger kommer inn i bildet. Og hvis ikke det er penger, så er det selvsagt sex. Vi tror kanskje vi er blitt så siviliserte, men som Charlie gjør klart for oss så er vi slett ikke det.

Foruten at Damien Hirst, finansminister Peter Mandelson (usj, han er ekkel) og en ny wannabe-trendy-wendy-kunstner som kaller seg Cartrain blir nevnt, så finner Charlie plass til å disse de fleste som har noe med kunst og kommers å gjøre. Ekstra herlig blir det når han i et perfid sidespark sammenlikner Cartrain med den overvurderte Banksy:

«Cartrain's almost certainly a self-promoting gump and a poor man's Banksy (...)»

Her er hele teksten.

Alt kan resirkuleres

The Guardian melder at de tre actionheltene Sly Stallone, Arnold Schwarzenegger og Bruce Willis skal spille sammen i filmen «The Expendables», og presenterer dette som en jaw-dropping nyhet. Eneste problem er at filmen både er ferdig innspilt og at «nyheten» om dette minst er seks måneder gammel. Passende nok får avisen passet sitt påskrevet av leserne. En del fornøyelige kritiske oppgulp fra irriterte guardianistas.

Plotet i filmen er forresten at Sly & co skal velte en søramerikansk diktator. Hm, hvorfor får man en følelse av at dette egentlig handler om Hugo Chavez? Greit nok at Hugo er upop i Junaiten, men i motsetning til en del amerikanske stråmenn opp gjennom årene så er han i det minste demokratisk valgt. Bare ikke si det for høyt.

Ikke så dum som han ser ut

Nydelig lite ironisk skråblikk på politikerlønninger og at vi får de politikerne vi fortjener. Og om hvorfor den konservative partilederen David Cameron ikke er så dum som han ser ut. For han ser faktisk ikke spesielt lur ut. Ført i pennen av Observer-spaltist David Mitchell, som enkelte vil kjenne fra den fin-fine typisk britiske sitcomen «Peep Show».

Boom Bye Bye

Droneland finner stadig flere argumenter for at den USA-ledete invasjonen av Irak var feilslått. Det siste er den voksende informasjonen som kommer ut av Irak om at homser er blitt en målgruppe for ekstreme islamister, som bruker homsechatrooms på nettet for å spore opp og lemleste eller drepe sine ofre. Det interessante er at homser under Saddam Hussein levde i relativ stor grad av frihet. Faktisk var homofili ikke engang forbudt under den tidligere dikatoren. Også kvinner hadde en relativt stor grad av frihet i forhold til sine arabiske medsøstre før USA bestemte seg for å innføre «demokrati» etter vestlig mønster i Irak. For hvert lille fremskritt som blir meldt fra Irak, virker det som om det er minst ett tilbakesteg også. Ikke at det later til å føre til noen som helst refleksjon over invasjonen i USA eller Storbritannia. Den skamløse tidligere britiske statministeren Tony Blair var nemlig nylig på amerikansk fjernsyn, og utviste ingen anger når han så tilbake på Irak-invasjonen. Men så har da heller ikke støtte til folks liberale rettigheter aldri vært en av styrkene til moralisten Blair, hvis ettermæle synker for hver dag som går. I den grad det er mulig.

Flere byer i Belgia?

En drøy avgjørelse fra dommernes side førte til at Serena Williams røk ut i semifinalen i US Open, der hun var tittelforsvarer. Dermed blir finalen bokstavelig talt mindre fargerik. To veltempererte belgiere – landet interrailere reiser gjennom men ikke stopper i – er ikke akkurat det som frister til å benke seg foran tv-apparatet. Bare tenk hvor døll dametennisen atter vil bli den dagen Venus og Serena legger racketene på hyllen. Hvis vi da ikke blir velsignet med the bastard love child of Martina Navrátilová & Williams-søstrene istedet. En afro-amerikansk Grand Slam-vinnende traktorlesbe? Kan bli mye «blowing her top» da. Droneland er dog ikke spesielt optimistisk for at slike drømmeutsikter skal oppstå.

Ildvognene

Bra åpning på denne teksten om den bayerske kunst-altmuligmannen og tidligere racerbilkjøreren Franz Abraham, der det brukes et sitat av ingen ringere enn Werner Herzog for å suge leseren inn. Det lykkes, selv om Abraham i sin pomp og prakt kanskje synes å ha mer til felles med en annen av Bayerns store sønner – Richard Wagner.

Det er nemlig ingen ting å utsette på ambisjonene til Abraham, som i ren og skjær stormannsgalskap vil sette opp Ben Hur som et storstilt spetakkel. Over hundre år etter at boken kom ut og et halvt århundre etter at filmen med Charlton Heston stakk av med elleve Oscar-priser, kan vi altså ønske velkommen: Ben Hur Live.

Det er fire scenarier for dette: Økonomisk knall og fall og dundrende fiasko på alle plan. Økonomisk knall og fall men kunstnerisk suksess, der folk først for sent oppdager hva for noe bra de har gått glipp av. (You don't know what you've got till it's gone.) Økonomisk suksess men kritikerslakt. Eller økonomisk suksess og kritikere som bøyer seg i støvet. Uansett vil det bli passe mye sirkus rundt åpningen av dette eposet.

Garantert hestegalskap! Hva er det vel annet enn å si: «Men hva gjør vi med Franz?»

Everybody Hates Chris

Norges-vennen Chris de Burgh får det vi vil anta er en velfortjent slakt i The Irish Times. Kritikerens vonde ord går åpenbart såpass innpå Chris the Biz at han føler behov for å besvare kritikken i et langt svarbrev. Noe avisen gjengir i sin helhet. For Droneland er det helt absurd at noen kan selge millioner av plater og likevel være opptatt av hva kritikerne mener. Snakk om lav selvtillit!

Copy & Paste

Douglas Coupland er tilbake med ny bok. Forfatteren av kultromanen «Generation X» og liknende skeive observasjoner i form av «Microserfs» og «Miss Wyoming» er ute med ny bok – «Generation A». Hmm... aner vi et tema her? Uansett har han noen uforliknelige tanker når journalisten i dette intervjuet får ham til å tenke høyt:

«You've got me in this loop now, about whether I should be moral about being amoral – which is the crisis of modernism in one sentence.»

Boken handler om et samfunn i nær fremtid hvor folk stort sett tilbringer tiden med å klippe ut og lime inn ting de finner fra fortiden. En kritikk av nostalgi og modernitet på en og samme tid, etter det Droneland forstår. Låter lovende.

Freddie Mercury 63

Og ved en tilfeldighet oppdaget Droneland at Freddie Mercury ville fylt 63 år i dag da han snublet over en blogg, hvor man mintes den gamle Queen-frontmannen. Men selv om han er død, kan vi fortsatt si som Ready Freddie sa: The Show Must Go On!

Hjelp til selvhjelp for kjeltringer og maktmisbrukere

Hip-hop stjernen 50 Cent, aka Fiddy, og selvhjelpsskribenten Robert Greene (kjent for boken «The 48 Laws of Power») har gitt ut boken «The 50th Law» sammen. Greenes tidligere bok dannet inspirasjon for tv-suksessen «Entourage», så får vi se om det nå kommer en hip-hop-variant av denne. Et par highlights underveis er det jo, såsom når Greene sier følgende i en tone som er typisk for den kyniske stilen han har anlagt:

«Why regret anything? Where does it get you to regret anything you've ever done in your life? It gets you nowhere. It's a pathetic emotion that you can wallow in... And when you get to the point where you don't regret anything, it's very powerful. It frees you up.»

Men dette er en lang artikkel. Les derfor så mye du eventuelt gidder av praten med hip-hop-mogulen og selvhjelpseksperten.

Pyro for Pornos

The Guardian spør i en kommentar på bloggen sin om ikke pornokunder også har rettigheter. Forsåvidt et betimelig spørsmål. Men som flere av de kommenterende leserne påpeker, så er det nesten oppsiktsvekkende at noen i disse internettider fortsatt betaler for pornoen sin. Og som en av dem påpeker, så burde man kanskje gi gæmliser som betaler for pornoen sin og blir svindlet et solid internettkurs istedet. Indeed! Slik kan man jo også unngå blåmandager for disse.

Blant kommentarene finner man også en strålende liten story fra Oz om en pornoscam som var riktig så fornøyelig, selv om den altså kanskje er apokryfisk eller en vandrehistorie:

There's a story, probably apocryphal, of an Australian porn company who advertised «stuff too hard to sell!» type material. They accepted payment, and then wrote to people a few weeks later saying that regrettably the stuff was indeed too hard to sell and had been seized by customs. They enclosed a full refund, and hoped to do business at a later date.

The scam? The cheques were drawn on «Filthy Porn for Perverts LLC» or somesuch. Few were prepared to pay them in, and therefore the scammers kept the cash.

Banksy bannlyst!

De lokale myndighetene i bydelen Hackney har malt over en av graffitiene til den notoriske gatekunstneren Banksy. Endelig noen offentlige myndigheter som utviser god smak og maler over «kunstverkene» til denne overvurderte klovnen!

Prektighet og skyldfølelse og selvgodhet og sånt

FNs menneskerettighetserklæring fyller 60 år i år. Gratulerer! Men hvorvidt det betyr at verden har fortjent at Amnesty Interntional gir ut antologien «Freedom», er et helt annet spørsmål. Nå har ikke Droneland lest hele samlingen, men etter å ha lest denne smaksprøven av Cloud Atlas-forfatter David Mitchell har han ingen umiddelbare planer om å lese videre. Faktisk minner dette ham om den mest sentimentale perioden for charity records midt oppi Do They Know It's Christmas og We Are The World-hysteriet på 80-tallet. Mens folk til venstre og høyre kjøpte musikk for å døyve dårlig samvittighet, uttrykte en særdeles pragmatisk anlagt Unge Venstre-kamerat av Droneland følgende: «Jeg har ikke så dårlig samvittighet at jeg må kjøpe dårlig musikk.» Kanskje det samme kan gjelde for Amnesty-antologien «Freedom»? I hvert fall om man skal bedømme utfra Mitchells prektige tekst.