Siste skanse

Mannen bak den glimrende tv-serien «The Wire», David Simon, slår et slag for god, gammeldags journalistikk og mener at løsningen for folkeopplysning ikke er å dele ut godene gratis. Istedet mener han at kvalitetsjournalistikk fordrer at noen betaler for denne. Samtidig fortsetter han sitt korstog mot fordumming i form av en ny tv-serie om musikere i post-Katrina New Orleans, som han i likhet med «The Wire» håper å selge inn til HBO. Bring it on!

Ice Ice Baby

Med en tre tonns isblokk gjennom Sahara. En markering av at det er 50 år siden tidenes norsk-initierte PR-stunt. Og nok et eksempel på at Dagbladet Magasinet er bedre på nett enn på papir.

Altered Images

Droneland har begynt å anmelde plater for Bergens Tidende igjen, og lytter i disse dager til debutalbumet fra Fever Ray, et nytt prosjekt fra The Knife-vokalist og sometimes-Röyksopp-kollaboratør Karin Dreijer Andersson. De faux-etniske lydlandskapene den svenske sangeren skaper under sitt nye alias bringer tankene tilbake til det glamorøse popbandet Japan og ikke minst deres frontfigur David Sylvian. (High praise indeed!)

Uansett, Droneland fikk også andre referanser til svunne 80-talls helter som Nina Hagen, Siouxsie & the Banshees, Liz Frazer/Cocteau Twins, Clare Grogan/Altered Images og ikke minst Cyndi Lauper. Det at behovet for å høre Altered Images ble stimulert, ledet Droneland til en nettside som hyller de skotske poppunkerne. Det låter fortsatt passe bittersøtt og viser hvordan punken tross sin antietablissementsimage egentlig hadde et ekstremt kommersielt potensiale. Noe som forsåvidt også ble utnyttet i samtiden av band som The Clash og Sex Pistols (eller i hvert fall bakmennene deres).

Island Life

Lest we forget at Grace Jones gav ut sine legendariske plater på den i sin tid like legendariske Island-plateetiketten. Ergo dette som tittel ifm denne hyllesten til plateselskapet Island som er 50 år gammelt. De mest kjente artistene på etiketten er vel Bob Marley og U2, som på ulikt vis peker på labelens reggae/roots-røtter og kommersielle suksess. Personlige favoritter blant de mange artistene på etiketten rangerer fra Junior Murvin via Robert Palmer og Sly&Robbie til The Killers. Men listen kunne vært så uendelig mye lengre. Det som likevel gjorde Droneland mest nysgjerrig var denne kommentaren til artikkelen der en leser velger sin favoritt Island-utgivelse:

«My most treasured Island album is a battered, scratched, dinner plate-sized chunk of vinyl from around 1970 which has never been made available on CD. Called 'This Is Blues' it is simply THE BEST compilation of urban American blues ever made...put together by Clash producer, Guy Stevens. Artists include well-known people like Otis Rush and Sonny Boy Williamson but also little known gems from people like Buster Brown and Tarheel Slim. 'I'd Rather See You Sleeping In The Ground' by Sammy Myers (I think) has got to be one of the most sinister, chilling slices of black Americana this side of gangsta rap. Stevens shows immaculate taste and on this evidence could probably have rivaled John Peel in terms of his ability to separate the wheat from the chaff. I would love to see Island re-issue this album on CD or promote it in some way.»

Droneland slutter seg til sistnevnte. Og den låttittelen «I'd Rather See You Sleeping In The Ground» låter som sumpblues av beste/verste sort. Bra for alle musikkelskere, dårlig for alle slemmingene der ute. Som det heter: Be good or be gone. Eller som det herved kan omformuleres: Be good or be six feet under...

Last week on...Dynasty

Om noen uker er det 20 år siden siste episode av såpeoperaen «Dynastiet» ble kringkastet. Hvem skulle trodd? Herlig derfor å ramle over denne artikkelen som hyller sjefsbitchen Alexis Carrington. En kvinne som alltid hadde noe Cruella De Vil aktig over seg. Og i Dronelands verden kan ikke det være annet enn en ære.

Oasis Fashion

Akkurat det verden trengte i disse finanskrisetider: En ny klesrekke fra en kjendis. I dette tilfellet Oasis-vokalist Liam Gallagher. Men ingen burde være bekymret for at han vil følge i Victoria «Posh» Beckhams fotspor ved å tilby en klesrekke som er et forsøk på å etterlikne kjente designere og være til salgs i mer eksklusive varehus som Londons Selfridges. For som Liam selv uttrykker det: «It's not John [sic] Paul Gaultier or nothin'.»

Sataniske vers (og tapt uskyld)

Det er startet en aksjon på nett for å frigjøre de såkalte Memphis Three. Tre amerikanske ungdommer som er dømt for å ha drept tre barn. Den tvilsomme tiltalen som ble reist mot de tre ungdommene, som nå soner langvarige fengselsstraffer, er behørig dokumentert i filmen «Paradise Lost: The Child Murders at Robin Hood Hills» (1996). Pengene går til ankesaken som skal opp for retten i den amerikanske delstaten Arkansas i disse dager. Gi ditt bidrag!

«Paradise Lost»-regissør Joe Berlinger har forresten siden også laget den fin-fine dokumentaren «Metallica: Some Kind of Monster».

Herzogomania

Cinematekene i Norge viser filmene til Werner Herzog. En av tidenes beste filmskapere, som alltid har våget å gå på tvers av konvensjoner og ikke minst politisk korrekthet. Her er link til Cinemateket USF i Bergen. Alle som har huller i sin Herzog-filmografi: Løp og se! Og for de usle krek som fortsatt ikke har sett en eneste Herzog-film: Løp og se absolutt alt sammen! Nuh!

Utover dette kan og vil Droneland anbefale boken «Herzog on Herzog» utgitt på Faber-forlaget.

På bussen til Basra

Hakket dristigere enn Spike Lees «Get on the Bus». Ikke helt på nivå med Dead Kennedys «Holiday in Cambodia». Likevel er Droneland imponert over disse amerikanerne som drar på tur til Basra i Irak. Som en av turistene sier:

«I get my best travel ideas from the State Department's travel warning list.»

Droneland kan bare samstemme. Flere av oss burde gå inn på landsidene til UD og dratt dit makteliten åpenbart mener at pepper'n gror. For hvordan skal vi komme i dialog med verdens utstøtte om vi ikke oppsøker de? Eller lar dem oppsøke oss? Sistnevnte lite sannsynlig nå da stadig flere vestlige myndigheter stenger igjen slusene til våre velferdssamfunn for folk som er mindre priviligert enn oss vestinger. Åpenbart at få innen makteliten kjenner til Tom Russell sin tekstlinje om at «The Border is an Evil of Man.»

Flukten til velstand

Droneland husker fortsatt en britisk-amerikanske samproduksjonen «El Norte» (1983) som en liten perle innen film om mennesker fra før som forsøker å ta seg til de rike landene i nord. I dette tilfellet et eksempel på mennesker som vil ta seg fra Latin-Amerika til USA. Senere er det kommet en rekke klisjéfilmer på temaet, som gjør at man begynner å lure på om dette er en genre som vil forbli i klisjeenes vold heller enn å utfordre både filmmediet og publikum i større grad. I forbindelse med den tidvis småfine filmen «Sin Nombre» påpeker NYT korrekt følgende:

«What keeps the movie from tipping into full-blown exploitation like «City of God», which turns third-world misery into art-house thrills, is Mr. Fukunaga’s sincerity. What keeps you watching is his superb eye. Working with his cinematographer, Adriano Goldman, he fills in the cracks of his story with moments of beauty — children tossing oranges up to the train, Casper sleeping under a canopy of trees — that make you want to see what comes next.»

Michigan Movies

Interessant hvordan enkelte amerikanske delstater, anført av Michigan, spytter offentlige penger inn i lokal filmproduksjon. For slik å skape arbeidsplasser og stimulere det lokale kulturlivet. Nok et eksempel på at USA er et langt mer mangfoldig land enn mange i Europa gir dem kreditt for.

Vinn eller forsvinn?

Mens mannlige forfattere ironiserer og bruker sjokktaktikk for å skrive seg inn i udødeligheten, velger kvinnene en mer lavmælt tone der protagonistene ofte er mer opptatt av å forsvinne fra hverdagen heller enn å trekke oppmerksomhet til seg selv. Interessant om kontraster i norsk samtidslitteratur. Og Droneland må jo si at de siste bøkene fra Cathrine Knudsen og Kristine Næss låter som gode alternativer til f.eks. Tore Renberg eller Erlend Loe.

øko-schmøko-disney

Droneland har helt siden han forelsket seg i Cruella DeVil i «101 Dalmatinere» beundret Disney-konsernets evne til å spre løgner og ondskap i verden. Han ville ikke vært dette foruten! Det er derfor bare passende at konsernet nå lyger på seg økokredentialer som de åpenbart ikke er i nærheten av å eie. Blir nesten som underholdningsbransjens svar på Shell eller Exxon-Mobil når det gjelder miljøtroverdighet.

I Can't Live Without My Radio

Lekker liten indonesisk designet og produsert radio som tar hensyn til miljø men samtidig ser fjong nok ut til at trendnisser verden over vil være stolt over å ha den stående i stuen. I tillegg gav dette Droneland muligheten til å få inn en referanse til LL Cool J. Og da snakker vi (nesten) old skool hip-hop. Radioen var forresten en av flere prisvinnere i noe kalt Brit Insurance Design Awards, der også de norske arkitektene Snøhetta vant nok en pris for Oslo-operaen. (Eller «Olso's new opera house», som Guardian har fått seg til å skrive i en trykkleif. Vi får anta at den blir rettet opp etter hvert...)

Soldatenes mareritt

Droneland hadde en artikkel om den Oscar-nominerte israelske animasjonsfilmen «Vals med Bashir» («Waltz With Bashir») på trykk i idétidsskriftet Minervas 01/09 utgave. En film som dessverre fikk altfor kort levetid på mange norske kinoer. Noe som ikke minst skyldes skarp konkurranse fra andre Oscar-kandidater. Anbefales anskaffet på DVD til de som ikke fikk med seg filmen på kino. I sin artikkel nevner han også arbeidene til den israelske fotokunstneren Shai Kremer og hans sterke bok/utstilling «Infected Landscape». Les hele artikkelen her.

Konseptuell prog-folk

«If you only buy one prog-folk concept album about a maiden being ravished by a shape-shifting demon this year, The Hazards of Love should undoubtedly be it.»

Således avsluttes omtalen av det 5. albumet til de amerikanske prog-folkerne The Decemberists, som tidvis får the Guardians kritiker til å rive av seg håret:

«There is a certain kind of music fan who will read the above with a solemn expression: what we have on our hands here, gentlemen, is a potentially fatal outbreak of Jethro Tull, and we can only pray, for humanity's sake, that the emergency services act swiftly to contain it.»

Men platen får også avisens kritiker til å trekke noen herlige paralleller som burde gjøre enhver musikkelsker nysgjerrig:

«It's a 17-track concept album that attempts to tell a story about - sharp intake of breath - a fair maiden called Margaret who is ravished by a shape-shifting demon. (...) Like Amy Winehouse at one of her more dissolute live appearances, you've totally lost the plot by the third song and never really find it again.»

Droneland har kun hørt en smakebit av bandets oeuvre og kan trygt bekrefte at dette er en såkalt «acquired taste». Iblant er det som kjent slik at plateomtaler er mer interessante å lese enn tonefølget som dannet grunnlag for skribentens synsinger.

Den syngende ordfører

Mens norske ordførere blir populære fordi de trøkker i trynet hamburgere (les: tidligere Høire-ordfører i Trondheim Marvin Wiseth) og Londons ordfører Boris Johnson sykler rundt i dress og slips, så går ordføreren i Kiev hakket lengre. Byens nyevangeliske mangemillionær av en ordfører, Leonid Chernovetskiy, har nemlig gitt ut egen plate med sine «greatest hits»! Som om det å være ordfører ikke var oppmerksomhetssøkende nok. Eller kanskje Leonid liker å bli kalt borgermester? Noe sier Droneland at så nok er tilfelle...

Pengepsykologi

«What's the colour of money, what's the colour of money, don't tell me that you think it's green, me I know it's red...» Enkelte foretrekker å tenke på penger som blodige, andre tenker på de som skitne, mens andre igjen ikke kan få nok. «Money, money, money, must be funny, in a rich man's world» – eller Dronelands favoritt: «The best things in life are free, but you can give them to the birds and bees, I want money, that's what I want». Og sistnevnte Berry Gordy-pennede soul-klassiker er aller best i den dekonstruerte postpunkversjonen til The Flying Lizards. Rart med penger, can't live with it, can't live without it. Det eneste som er sikkert er at det gjør mange blant oss syke og irrasjonelle...

Pink Psykedelia

The Big Pink er en britisk duo som nylig er blitt signet til den anerkjente 4AD-etiketten (som bl.a. også huser TV On The Radio, som med «Dear Science» stod for en av fjorårets musikalske höjdare). Musikalsk er The Big Pink et møtepunkt mellom lett psykedelia og elektroniske kalnger. Det får Droneland til å tenke på noen av de mer edgy tingene på 80-tallet men tidvis også med en mer listeorientert pop-sensibilitet. Et sted i skjæringen mellom Blancmange, C Cat Trance og OMD, for de som måtte ta disse referansene.

Handel og vandel i Afrika

Den første boken til den zambiske økonomen Dambisa Moyo, «Dead Aid», er ikke akkurat «Mitt Afrika», men heller et kritisk blikk på vestlig bistand til hennes kontinent og hvordan denne underminerer egne afrikanske initiativer. Godt å høre det mange har tenkt fra noen som ser dette fra innsiden også. Men det spørs vel om velmenende kristne og marxister forstår at velferden de ønsker å spre ofte virker mot sin hensikt, eller som det heter på engelsk «your welfare is crippling me»... Det skader heller ikke at boken hennes har et forord av den britiske historikeren Niall Ferguson. Her er en lunsjsamtale Financial Times har hatt med zambeserinnen.

Are You Ready for the 80s?

Det norske bandet Montée gir ut sitt første album, «Isle of Now», i morgen (mandag 16. mars). En plate som Droneland har satt pris på siden han fikk den for en måneds tid siden og har skrevet omtale for det månedlige livsstilsmagasinet Mann:

«Montée lager et sant mylder av pop, funk, soul og softrock. Tenk punkens gjør-det-selv ånd i popformat, med referanser til Orange Juice, Talking Heads, Haircut 100, ELO, 10 C.C., Toto, osv. Høy 80-talls føring, med fransk åpning i retning av Daft Punks «Discovery»-album og debuten til Phoenix. Albumet tilbyr en hårfin balansegang mellom det smakfulle og det pompøse.»

I omtalen fremhever Droneland sangene «Entity» og «Say It Louder».

Rands renessanse

I går hadde The Guardian en sak om hvordan Ayn Rands klassiker «Atlas Shrugged» er blitt en unlikely bestselger i forbindelse med finanskrisen, selv om samme sak har vært rapportert flere steder tidligere. Som vanlig klarer dog The Guardian å følge opp denne saken i dag med et fin-fint lite innblikk i hvordan Rand begeistrer en rekke amerikanske A-kjendiser.

Litteratur som afrodisiak

Åpenbart er det mange som liker å lure seg selv til å tro at det å lese bøker skal få dem til å fremstå som mer sexy. Nesten to av tre lyger nemlig på seg å ha lest bøker de ikke engang har åpnet i et desperat forsøk på å gjøre seg selv mer attraktive for potensielle seksualpartnere. Men som Charlie Brooker så treffende påpeker i sin spalte denne uken:

«Who the hell earnestly believes that claiming to have read the Bible from beginning to end is going to get them laid?»

Menn som hater kvinner

En av syv briter mener det er akseptabelt å slå kvinner som kler seg promiskuøst eller seksuelt utfordrende. Yeah, right. En aldri så liten påminnelse om at vi egentlig er huleboere samme hvor «sivilisert» enkelte av the chattering classes måtte mene at vi burde ha blitt by now. En gang huleboere, alltid huleboere?

Blame Canada!

Slik det jo het i sangen fra den uforliknelige «South Park»-filmen. Men Canada er også kjent for å gi verden noen strålende musikalske poeter – fra Leonard Cohens elegiske viser til sutrehomopopen til Rufus Wainwright. Nå er det nye særegne toner på gang i form av duoen Ohbijou, bestående av søstrene Casey og Jenny Mecija og en del av vennene deres. På den første smakebiten fra det kommende albumet «Beacons» låter de som et slags canadisk alternativ til Kate Bush. Sangen heter «Black Ice» og kan lastes ned gratis. Og nei, Ohbijou har ikke dermed noe med det siste albumet til AC/DC å gjøre...

Bongo Magi

Tryllekunstneren Ali Bongo er et nytt bekjentskap for Droneland. Upassende nok ifm hans dødsfall. Men for et fantastisk scenenavn altså: Ali Bongo. Noe som bringer tankene i retning av Manu Chaos herlig naivistiske «Bongo Bong» med sin tekstlinje: «Mama was queen of the mambo,
Papa was king of the Congo, Deep down in the jungle, I started bangin' my first bongo, Every monkey'd like to be, In my place instead of me, Cause I'm the king of bongo, baby, I'm the king of bongo bong». Magisk!

Rock Me Amadeus

Låten «1901» viser de franske prog-poperne Phoenix tilbake i form. Last ned gratis direkte fra WeArePhoenix. En real opptur etter det skuffende andrealbumet. Men holder det hele veien til bandets tredje album? Dette slippes 25. mai. Lovende tittel dog: «Wolfgang Amadeus Phoenix»...

Droneland 2 år (og ferie)

Der klarte Droneland å suse avgårde på en velfortjent (og nonbloggende) ferie uten å gi beskjed til sine lesere. Ei heller har han markert bloggens toårsjubileum heller. Men han er snart tilbake...with a vengeance!

I mellomtiden får Dronelands lesere følge med på de ymse oppdateringene som skjer i linkene som ligger til høyre.