Masse(u)klokskap

Er den såkalte wisdom of crowds-tanken nødvendigvis alltid så klok? Således spør spaltist James Harkin. Han er riktignok litt ute og kjøre ved ukritisk å ta fakta servert av Gud-hater Richard Hawkins og dennes groupier for god fisk.

Likefullt syns Droneland at teksten rommer noen gode poenger, selv om enkelte av leserne henger seg opp i dette og mister av syne de større temaene som Harkin tar opp. Måten disse diskrediterer ham på er jo nettopp det Harkin selv påpeker er ett av problemene med debatter og demokrati på nett. En viss herlig ironi ute og går altså.

Dette poenget blir også påpekt av en av leserne, Thom Paine. Lenken går til hans ulike svar på guardian.co.uk. Sjekk f.eks. ut hans tanker omkring feminismens praktiske realiteter:

«Isn't it that - having found all the ways to make women feel shit about themselves, and so purchase more useless crap - advertisers and marketeers have now moved on to men?»

En syrlig mann som synes å ha fått balansen noenlunde riktig når det gjelder tingenes tilstand.

Musikk på randen av et nervøst sammenbrudd

De av Dronelands lesere som er interessert i musikk som er litt på siden av det etablerte, les: som er litt mer støyende og mindre radiotilpasset enn gjennomsnittet, kan sjekke ut disse to norskspråklige bloggene: Wyatting og Steinskogs weblog. Sistnevnte skrevet av Erik Steinskog, som i likhet med Droneland anmelder plater for BT. De to bloggene er svært ulike, der hvor Wyatting først og fremst forteller om interessante «rare» utgivelser så er Steinskogs blogg mer analytisk orientert.

Nå kan det selvsagt hevdes at mesteparten av musikk som gis ut ikke er radiotilpasset. Problemet er vel helst at det finnes så mye musikk der ute, og da er det bra å ha bloggere som tråler gjennom informasjonsoverskuddsjungelen for deg. Droneland vil på sin side iblant gi et tips og annet om aktuelle utgivelser det kan være verdt å få med seg, selv om bloggen ikke primært er dedikert til musikk alene.

Up In The Air

Dersom noen lurer på hvorfor Droneland helst unngår lavprisflyselskap generelt og Ryanair spesielt, så kan man jo bare lese denne rapporten om passasjeren som åt det vinnende loddet i en onflight skrapekortkonkurranse. Faktisk føler Droneland et enda større behov for å upgrade når han leser sånt. Business class neste! Champagnen smaker alltid best der!

twatter (mens du sover)

«Marit Larsen hacket på twitter» melder NRK Nyheter. Visstnok skal noen ha hacket seg inn på ungpikens twatter-konto (mens popstjernen lå i sin dypeste Tornerose-søvn i Köln) og lagt ut en beskjed om at Marit nå har lengre og bedre sex enn noensinne. Tja, er det noe annet å forvente når hun tvitrer og tvatrer på den måten? På den annen side vil jo noen kalle dette en gladnyhet. Spesielt for henne. Selv var hun kjapt frempå og beklaget det inntrufne. Men hvorfor beklager hun? Det er jo ikke hun som har lagt ut beskjeden. Hun burde vært skamløs og brukt det i egenpromoveringen. Er det ikke liksom det popstjerner skal være best på? Det å skryte på seg mange elskere brukte å være en heder blant popstjerner. Nei, det går nedover med underholdningsbransjen.

Hellig krig (Jihad – another sequel)

I rekken av eksentriske utspill fra Libyas enehersker Muammar Gaddafi fornekter seg ikke når han nå oppfordrer til hellig krig – eller jihad – mot Sveits. Han bruker folkeavstemningen sist november mot bygging av moskeer i alpelandet som brekkstang, men det er slett ikke første gang han kritiserer landet. I fjor foreslo han bl.a. å dele landet mellom Tyskland, Frankrike og Italia.

Men som så ofte er tilfelle i internasjonal politikk, så er det også her følelsene som råder. For den arabiske lederen har nøret et hat for det lille, velstående alpelandet helt siden sønnen hans ble arrestert der i 2008:

«Gaddafi has nursed a grudge against Switzerland since his son Hannibal and daughter-in-law were arrested in Geneva in 2008 for allegedly beating two servants at a luxury hotel.»

Åpenbart er hele familien temperamentsfull. Om ikke annet så er dette nok et bevis på en teori som Droneland ble introdusert for dengang han i sine spede ungdom bedrev aktiv partipolitikk, nemlig at politikk består av 10% fornuft og 90% følelser. Så sant, så sant.

Sex, undertøy og narkotika

Det er helt umulig ikke å klikke på en overskrift som lyder «Lingerie model runs drug gang». Hva skal man vel si når man leser om den tidligere colombianske undertøysmodellen som forlot hjemlandet og en tittel som «the queen of coffee» i 2000 for ti år senere å befinne seg på flukt fra politiet i hele Latin-Amerika? You go girl?

Klimaoptimistene

Enda mer godnyheter for klimaskeptikere når en stadig mindre andel av det britiske publikum tror at klimaendringer med absolutt sikkerhet finner sted – nedgang fra 44 til 31 prosent som er bombastiske. Kan vi se et vendepunkt der folk flest vender seg mot miljøfascismen? Det ville ikke være et øyeblikk for tidlig.

Men hvorfor skal vi som er håpefull på vegne av jorden og naturen bli kalt skeptikere? Burde ikke vi være klimaoptimistene?

Afghan Whig

Den afghanske presidenten Hamid Karzai tar full kontroll over valgstyret i landet. Akkurat det som trengtes for å gi mannen som stod bak et av fjorårets mest hårreisende valgfusk økt troverdighet. Han går slik inn i en lang tradisjon av ledere støttet av Vesten i demokratiets navn. Tipper taliban-geriljaen skjelver i buksene nå!

Stingalong

Godt at man har spalter som Lost in Showbiz, som gir oss innsikt i dobbeltmoralen til kjendisene våre. Dere vet, de som løper omkring og skinnhelligt støtter alt fra jordskjelvofre i Haiti til urinnvånere i Amazonas. Og som Droneland har skrevet om både på denne bloggen og ikke minst i sin nå avgåtte spalte pop-preik i Bergens Tidende, så er Sting en av sjefssynderne.

Noe som bare kan bekreftes etter avsløringen om at han sist høst spilte for datteren til Uzbekistans notoriske diktator, Islam Karimov. At eks Police-frontmannen i tillegg skjuler seg bak argumenter som at han trodde at konserten var arrangert av UNICEF (blank løgn) samtidig som prislappen for publikum var 45 ganger gjennomsnittlig månedslønn i Uz, går inn i kategorien ord blir fattige.

Sett fra et norsk medieperspektiv kan man samtidig bare beklage at ingen norske aviser har spaltister av typen Marina Hyde, som skriver om underholdningsbransjen med det sarkastiske blikket som trengs. I Norge skal det enten være «seriøst» eller «koselig». Alt utenfor disse båsene kan åpenbart skape tvil hos leseren. Men det er vel som med politikere, at folk får de avisene de fortjener. Selv om Droneland vil hevde at folk flest hadde fortjent noe bedre.

Den moderne gapestokken

For leeeeeeeeeeeeenge siden var det slik at folk som hadde begått forbrytelser eller moralske utskeielser (les: angrep på den gode smag), ble plassert i gapestokken til spott og spe. Men er det egentlig så annerledes i dag, spør Charlie Brooker i sin spalte i dag. Her ser han på hvordan offentlige kjendiser som golfstjernen Tiger Woods og fotballspilleren John Terry blir hengt ut av dagens media, og sammenlikner dette indirekte med middelalderens metoder for moralsk uthengning. Og helt riktig, så spør han seg hvem det er som egentlig står bak denne heksejakten. Svaret er opplagt, nemlig media. Et klassisk brookersk angrep på nymoralismen og et tema Droneland har skrevet om tidligere. Et utdrag fra Brookers tekst som illustrerer dette bra:

«The public don't need to hear it, because the public isn't as ­psychotically, self-regardingly deranged as the press. Consequently, these apologies are aimed not at the public, not at the fans or the ­listeners, but the press. The press demands apologies on its own behalf, regardless of the will of the people. And it does this because it is insane, truly Caligula-level insane.»

Bene diktus

Paven er kanskje helt på jordet når det gjelder sitt absurde syn på kondomer, men når han nå proklamerer at han er imot såkalte body scannere som del av sikkerhetstiltakene på flyplasser, vil Droneland si at Benedikt XVI treffer spikeren på hodet. Selv om argumentene hans er en smule fjollete. Noe som kanskje ikke er så rart siden de kommer fra en mann som går med røde, håndsydde sko.

Venstreregjeringene vs finansmarkedet

Droneland ser at Europas venstreledere er defiant i forhold til markedet. Mens dette er lett å si for Jens Stoltenberg og Norge, så har de tre andre karene her litt mer å bakse med. Spørsmålene blir: Hvem vinner kampen her? Venstrekvartetten eller finanskreftene? Og er ikke det faktisk en aldri så liten litmus-test på hvor langt globaliseringen er kommet? Eller er Europa så betydningsløse i fremtidens verden at dette er en slags siste storm i vannglasset? (Eller vinglasset, om man vil...) Og hvor står EU egentlig i spørsmålet om vekst gjennom låneopptak vs innstramninger? Og vil det kommende UK-valget føre til en ytterligere svekkelse av venstresiden i europeisk politikk? Mange
spørsmål, få lettvinte svar...

Hagland

Noe av det fascinerende med internett er alle disse sikkerhetspassordene man stadig vekk blir bedt om å skrive for at ditt eller datt skal bli godkjent. Iblant dukker det også opp noen rare ord og kombinasjoner av ord som er direkte fascinerende. Såsom dagens «on haggai». On haggai? Er det japansk for «henge med hagsa» kanskje? Innspill mottas med takk.

Prinsessen på erten

Interessant fotoserie av Dina Goldstein som plasserer prinsesserollen i en samtidskontekst, som Droneland ramlet over via bloggen kitschpink. Ikke helt Märtha Louise dette her...

Paranoimia

Droneland oppdager at det stadig er artister som klarer å gjøre noe interessant med premissene som ble lagt i de spennende årene som fulgte i musikklivet i årene etter punken. Dengang artister som Public image Ltd (PiL), Gang of Four, Slits, Nina Hagen, Lene Lovich, Echo & the Bunnymen, Joy Division, Chrissie Hynde/Pretenders, Talking Heads, osv, osv gjorde vår lydverden mer utrygg.

Blant disse nye artistene som ekspanderer og oppdaterer såkalt new wave-musikk til våre dager er Manchester-jenten Julie Campbell, som kaller seg for LoneLady. Etter to lovende singler – «Immaterial» og «Intuition» – foreligger nå hennes debutalbum «Nerve Up», og titler på både singler og albumet antyder hva man har i vente i form av av kjølig pop og paranoid minimalisme. En slags paranoid popmusikk, noe som også gjenspeiler seg i tekstene som er mer personlige enn politiske.

Ikke at man må på død og liv må henge seg opp i referansene som Droneland nevnte over. LoneLady er uansett mer på rock enn disko-siden av revivalen av tidlig 80-talls musikk som har funnet sted de siste årene, og om man skal føye til et par referanser i tillegg til de gode, gamle så er det nærliggende å nevne Kristin Hersh (Throwing Muses) og PJ Harvey for å beskrive litt av åndeligheten i musikken og tekstene til frøken Campbell. Enda bedre er det at «Nerve Up» er en plate som vokser seg til for hver gjennomspilling, og attpåtil føler man at LoneLady har enda mer å gi i fremtiden. Mao en artist det kan være vel verdt å oppdage nå for slik å følge utviklingen (nesten) fra starten.

At hun attpåtil gir ut platene sine på den glimrende Sheffield-etiketten Warp, som bl.a. er hjem til Autechre og Aphex Twin, skader heller ikke.

En Tiger på tanken

Problemet med penger, makt og ære er at det alltid får styre verdiene til folk. Da får du offentlige beklagelser av typen som Tiger Woods nå gjør, selv om alle som har litt greie på menn og seksualitet vet at fyren kommer til å tråkke uti det igjen. Han har en trophy wife hjemme, men oppsøker likevel pornostjerner for å få ut sine kicks? Litt terapi, som det er blitt kjent at Tiger nå undergår, kan nok fungere i en periode. Men hvor lang tid til han er tilbake i samme tralten?

I mellomtiden må det dog tjenes penger og et kobbel av folk i apparatet hans og i bedriftene som sponser ham skal lønnes. Så da er det best med litt public display av falsk ydmykhet. Nok et eksempel på at ærlighet ikke varer lengst.

Alle gode ting er tre år

Dagen for selvgratulasjoner på Droneland, som i dag fyller tre år i poptrash og trashpolitikkens tjeneste. Dette vil selvsagt bli feiret med champagne, som seg hør og bør. Noe som gir Droneland en utmerket anledning til å anbefale noen favoritter blant bubbly...

Dersom man ikke skal spare på noe – og hvorfor skal man nå det – er det ingen vei utenom Krug. I motsetning til andre dyre (les: overprisete) champagnemerker (Dom Perignon og Cristal renner Droneland i hu), så er Krug kjennernes champagne.

For de som er på sparebluss kan Droneland anbefale Baron-Fuenté, som man får for den mer enn akseptable prisen av kr. 209,90 på polet. Fine brukschampagner man får på taxfree, og for de som reiser en del til UK kan anbefales de mange twinpack-tilbudene på britiske flyplasser, så er Piper-Heidsieck noe man kan drikke uanstendige mengder av. Hakket opp i kompleksitet er Lansons Black Label, selv om kjennere vil foretrekke Lansons Gold Label. Får du tak i 1996 årgangen, så drep for den!

Ikke at man alltid må ha champagne. Det fins selvsagt gode prozeccoer og cavaer samt musserende rieslinger. I sistnevnte kategori er 1996 årgangen fra en liten tysk kvalitetsprodusent Koehler-Ruprecht Riesling Brut en höjdare, dersom du fortsatt får tak i den.

Og for de som måtte være i London neste uke, så kan champagnesmakingen til denne kjekke lille vinbutikken i Hackney – Bottle Apostle – anbefales.

Men nå forlater Droneland tastaturet for ikke bare å snakke om disse edle dråper, men faktisk nyte noen av dem også!

Feiteskatt på fly nå!

Som på kino så i luften så er man aldri trygg for Kevin Smiths middelmådige filmer. Men endelig er det noen som protesterer mot mannen. Nemlig flyselskapet Southwest som kastet Smith av et fly fordi han var for stor for setet sitt og således utgjorde en risiko. Strålende, man får jo lyst til å booke en flight med selskapet ASAP! Eneste innvending måtte være at han ikke ble kastet av flyet for alle de traurige filmene han har skjenket verden.

Og ikke kom her og si at «Clerks» var en perle. Det var jo nettopp den lett sjarmerende bagatellen som gjorde at han fikk sugerør i Hollywood til å lage elendigheten som fulgte.

En ekte fyr

I tråd med «keeping it real»-mantraet er det selvsagt helt umulig å vite hva som er den ekte fremstillingen av noe etter hvert. Men denne oppsummeringen av Alexander McQueens liv, er noe av det bedre Droneland har lest etter klesdesignerens tragiske dødsfall på torsdag. RIP.

Droneland har forøvrig foretatt en opprydding på bloggen. I kolonnen til høyre er de mange gruppene med linker erstattet av kun én leseliste og denne er dessuten redusert til et dusin blogger og nettsteder som Droneland er innom med jevne mellomrom.

Kunsten å kjede seg til døde

Bored to death? At det er usunt å kjede seg burde ikke komme som noen bombe. Men nå er det faktisk vitenskapelig bevist at det å kjede seg kan lede til at man dør prematurt. Godt å vite for de av oss som lever etter Pet Shop Boys mantraet: «...cause we were never being boring».

Den nye folkesykdommen

Den nye folkesykdommen er om man skal tro denne artikkelen matintoleranse. Det har f.eks. vært en 400 prosents økning i folk med hveteintoleranse i Storbritannia de siste 20 årene. Det får Droneland til å tenke på en gammel Dire Straits tekstlinje (av alle ting): «Two men say they're Jesus, One of them must be wrong».

Babels tårn?

Verdens høyeste bygning, Burj Khalifa (the building formerly known as Burj Dubai), er stengt for publikum mindre enn én måned etter den feststemte åpningen. Begrunnelsen? Tekniske problemer. Hva? Beklager teknisk feil? Vanskelig å la være å få bibelske referanser når man hører denslags.

Sitter på en atombombe

I Frankfurter Allgemeine Zeitung påpekes det at tålmodighet må være en dyd i arbeidet for å forhindre at Iran anskaffer seg atomvåpen. Interessant nok blir det påpekt at det er helt greit at iranerne skaffer seg atomkraft, men at det er helt uakseptabelt at de utvikler atomvåpen. Droneland kan ikke helt forstå hvordan det kan være ålreit at Israel har atomvåpen mens andre land i regionen ikke kan anskaffe seg dette. Er det rart at det er skepsis til Vestens motiver i den islamske verden?

Plagsomt moderne

Moderne litteratur er ikke mye å skryte av, og det er langtfra bare på våre breddegrader at man sliter med overvurderte ting av typen knaustrofobi. Noe denne omtalen fra Exiled Online viser. Når det er sagt, så er Droneland enig med en kommentar fra en av leserne om at russeren Victor Pelevin er verdt å lese. Men dessverre er det som oftest slik at mye av det som skrives er for å imponere andre heller enn at forfatteren synes å ha noe som helst som beriker leserens innsikt i menneskesjelen på hjertet.

Radio Gaga

Om det er nok med et godt pokertryne eller du bare trenger å danse, så er det åpenbart at Lady Gaga har forstått noe mange andre musikkartister ikke har skjønt. Så noen gode råd om hvordan å komme seg opp og frem i musikkbransjen – eller andre bransjer, for den saks skyld – courtesy of frøken Gaga, er sikkert ikke å forakte.

Resirkulert suksess

Etter suksesspalten The Digested Read, som Droneland har referert til flere ganger, tilbyr The Guardian nå The Digested Watch. Altså gjør man nå liksom det samme med film som man gjør med bøker. Ha-ha, vittig. Men er det flere enn Droneland som føler at avisen på denne måten ikke gjør annet enn å vise at man er litt tom for ideer og at man tror at man uten videre kan overføre en suksessformel til en annen sektor? Og når avisen endelig var i gang, hvorfor ikke tilby The Digested Watch, Digested helt på tampen slik man gjør i form av The Digested Read, Digested?

Sundance 2010 oppsummert

Herlig oppsummering av hvor håpløs Sundance-festivalen er bak sin moralsk korrekte fasade. Som FT-filmkritiker Nigel Andrews påpeker om hva som får festivalen til å tikke:

«Movie-wise, the festival was not quite the revolution we were promised. There is still too much second-rate cinema at Sundance: too much “we love it, whatever it is, if it’s by a woman, a maverick, a liberal or an actor-turned-director”.»