Sutrehomopop?

Feature om Mika som jeg hadde på trykk i Bergens Tidendes søndagsbilag i går. Kun papirutgaven, så her følger saken i all sin glampop-gru. Sutrehomopop er forresten et begrep jeg og hagsa bruker som samlebegrep for sutrete homovokalister fra Morrissey til Antony. BT bruke faktisk "Sutrehomopop?" som overskrift etter at jeg opprinnelig hadde brukt dette mer diskret i bildeteksten. Det er håp for glamorøs popkunst i norske medier!

Form over innhold?

Eksess er stikkordet for en ny generasjon av artister, og ingen gjør camp som det nye stjerneskuddet Mika.

Mika har Freddie Mercury som forbilde og er så camp at Scissor Sisters ser ut som rene bedehusmenigheten i forhold. Britene elsker ham. Står resten av verden for tur eller blir det rent for mye?

På tampen av fjoråret stod britiske kommentatorer nærmest i kø for å utrope den libanesisk fødte 23-åringen Mika som det store musikknavnet i 2007. Suksessen lot ikke vente på seg. Alt i januar toppet debutsinglen Grace Kelly de britiske singellistene. I tidsriktig ånd kun som nedlastet låt et par uker før den fysiske singelen forelå i butikkene. Siden har britiske musikkritikere delt seg i to leire: De som håper at Grace Kelly-låten var et blaff og de som elsker hans hang til camp eksess.

I Storbritannia gikk albumet Life in Cartoon Motion sist uke rett til topps på salgslistene, samtidig som singlen også holdt stand på topp. En nesten uhørt prestasjon for en artist som knapt er blitt tørr bak ørene. I prosessen forhindret han indie-heltene Bloc Party fra å nå toppen med sitt andre album A Weekend in the City, som var en langt svulstigere affære enn bandets debut og slik en indikasjon på tendensen i retning av mer teater i pop-musikken. I kjølvannet av Scissor Sisters suksess er det åpenbart at camp (eller kitsch, alt etter smak) har sitt publikum - også i Norge.

Selv om det kan synes som om Mika med sin flamboyante opptreden ikke oppholder seg i noe skap nekter han i intervju etter intervju å snakke om seksualiteten sin. Kanskje lurt for en artist i startfasen av det som lover å være en langvarig karriere. Men når noen synger “I try to be like Grace Kelly” er det vanskelig å forstå behovet for å skape seg. Spesielt når han pumper camp-faktoren opp til ti ved å tilby lyrisk overflod av typen “So I try a little Freddie”. Mercury, selvsagt.

Født inn i en familie av eksil-libanesere havnet Mikas familie i London, hvor pappaen til Mika jobbet seg halvt ihjel for å sende ungene sine på kostbare privatskoler. En skolegang som Mika i uttallige intervjuer har omtalt som særdeles traumatisk. For Mika var ikke som sine medelever. Nei, han var en sart sjel som kledde seg rart og ble mobbet av alle de tøffe guttene på skolen. Noe som også skal forklare de selvmedlidende tekstene og den lett triumferende tonen som preger hans campe debut.

Men er vi nå blitt så hektet på camp at fremveksten av teatralsk pop er ustoppelig? Suksessen til Scissor Sisters, hvis fjorårsalbum Ta-Dah! nå nærmer seg platinastatus i Norge (mye takket være hitsinglen I Don’t Feel Like Dancin’), har banet vei for at artister kan slippe unna med nesten hva som helst. Om man ser på en rekke indie-artister fra Coldplay via Muse til Snow Patrol og The Killers, synes det nye mottoet å være at jo svulstigere jo bedre. Selv de jordnære nordengelske guttene i Kaiser Chiefs har annonsert at deres kommende andrealbum blir mer pompøst.

Selv om ingen av disse indie-rockerne med mainstream-appell er naturlige forbilder for Mika - tenk heller på ham som en britisk forlengelse av kanadierne Rufus Wainwright og Hawksley Workman - så er det tydelig at mer er bedre. Store stadion er flott og det å vise “ekte” følelser er bedre. Eller i hvert fall det å synes som om man viser følelser - så får heller historien bedømme om det hele var ektefølt eller ei.

Alt ligger til rette for at Mika vil bli en aldri så liten sensasjon når han besøker Norge i begynnelsen av mars. (Tør vi tippe på en over-the-top opptreden i Først og sist hos Fredrik Skavlan, den sikreste måten for å selge plater til det norske folk?) Så får vi håpe sutringen gir seg når Mika litt forsinket kommer seg ut av puberteten. Han bør være fornøyd nå da han har klart å ta “hevn” over gamle klassekamerater på sin helt egen måte.